Fra opptakene til «Morgendagens helter» (fotokred: Maria Sundby)

Jeg møter filmskaper Mariken Halle i hennes studio i Akersveien i Oslo. Hun tar meg med inn i varmen. Serverer mandler, jordbær og te. Plakaten til hennes siste film Morgendagens helter – som hadde førpremiere under HUMAN-festivalen og får kinopremiere i september – synes i bakgrunnen: en hvithåret gammel mann er cover boy. Dette er et rom som oser av kreativitet. Et deilig sted å være.

Hvordan startet din interesse for film? spør jeg.

– Det startet med min interesse for skuespill. Fra jeg var liten har jeg drevet med det, særlig om somrene da vår familie dro på ferie med andre venner som også hadde barn, lagde vi våre egne teateroppvisninger, og senere, da jeg fikk mitt eget hi-8 kamera, filmer. Min store drøm var å komme inn på teaterhøyskolen i Oslo. Jeg er nesten glad for at den ikke gikk i oppfyllelse, for det skjedde noe annet, bedre isteden.

Hva da?

– Først gikk jeg på Filmkunstskolen i Kabelvåg, det var da Mona Hoel var professor, hun ga stor kunstnerisk frihet. Jeg var både foran og bak kameraet, det utvidet horisonten min. Der begynte jeg å klippe også. For meg skapes 80 % av filmen i klippen. Kortfilmen min Trygve med hjerte i postkassa (2004) lagde jeg for budsjettet skolen ga, 4000 kr. Jeg spilte i den selv. Etter det søkte jeg alle mulige filmskoler, også den på Lillehammer, og igjen var jeg heldig med å få avslag overalt, bortsett fra på Konsthögskolan Valand i Göteborg. Jeg tror den skolen passet meg perfekt.

Hvorfor det?

– Det første man fikk på Valand var et pd-150 kamera, det skulle være pennen vår. Det skulle være kort vei fra tanke til levende bilde. Det var et utrolig og utforskende miljø å utvikle seg i. Mennene er like feministiske som kvinnene. Jeg husker en mannlig gjestelærer la merke til at det nesten bare var mannlige regissører i skolebiblioteket, da la han med en gang inn en bestilling på kvinnelige regissører. Det var befriende at det ikke bare var kvinnene som passet på likestillingen. Da jeg ble gravid, var jeg redd for å si det til Kalle Boman, professoren min fordi vi skulle i gang å filme Verden venter (2014) samme sommer, men han sa bare at jeg kom til å bli en enda bedre regissør. I 2011, mens jeg fortsatt gikk på skolen, lagde jeg kortfilmen: No sex just understand for egne penger utenom skoletid med skuespillere fra Backa Teatret, og så, i 2012, min første langfilm Kanskje i morgen, for 80 000 svenske kroner, i tett samarbeid med filmskaper og fotograf Clara Bodén. Jeg spilte en av hovedkarakteren selv.

Våpen og dramatikk.

Det er en genistrek at du skaper de filmene du selv vil spille i. Så gikk skuespillerdrømmen likevel i oppfyllelse.

– Ikke sant.

Hva skjedde videre?

– Vi vant vant Gyllene Draken under Göteborgs filmfestival og 50 000 på Nordic Talent da vi pitchet ny film som vi sammen med kunstner Ronja Svenning Berge startet produksjonsselskapet Vapen och Dramatik (2011-2014) med. Vi kjøpte det samme kameraet vi var vant til fra skolen. Så var vi klare for neste prosjekt. Vi spurte Bianca Kronlöf, Elin Söderquist og Nina Haber, som gikk på teaterhøyskolen i Gøteborg parallelt med oss og som hadde et fantastisk driv og en enorm energi, om de ville være med i en film i Oslo den sommeren vi alle var uteksaminert.

Hadde dere et manus?

– Vi hadde ikke manus eller storyboard, men en tematikk og en metode. Vi ville undersøke følelsen av å bli undervurdert som ung kvinne og det å prøve å stake ut et voksenliv. Vi hadde noen ingredienser. At Nina, Bianca og Elin ble med til Oslo i tre måneder, var en. At de skulle være servitører der og starte sitt eget teater, var en annen. Jeg hadde planlagt ideer til typ 5-6 forskjellige settinger, derfra vokste de andre scenene fram.

Hvordan fikk du ideen til Vi er her nå (2020) og hvorfor gikk det så mange år mellom de to filmprosjektene?

– Det var flere grunner til det, vi la ned Vapen och Dramatik, vi hadde nok tøyd strikken litt langt, vi var utslitte, bodde i forskjellige land, det var på tide å gå videre hver for oss. Etter en stund ringte skuespiller Leif Edlund meg fra Sverige, han er en god venn, en god skuespiller og en god regissør. Han sa det var på tide at jeg filmet igjen. Han sa han kunne komme til Oslo. Det var utrolig bra at han ringte. Jeg var midt i småbarns livet, med ny baby. Jeg tenkte på John Casavettes (1929-1989), hvis filmer og fremgangsmåte alltid har inspirert meg. Han jobbet med sine nærmeste. Kona hans, den utrolige skuespilleren Gena Rowlands (1930-2024) var med i alle filmene hans. De ble ofte spilt inn i deres eget hus. Casavettes tok det som var rett foran ham, tilgjengelig. Jeg lurte på hvem jeg kjente som også hadde baby på den tiden. Sånn startet ideen til den fiktive barselgruppa i spillefilmen Vi er her nå (2020). Min filmskaper-kollega Magnus Mork spiller pappaen til barnet mitt. Alle er forvirret, og alle har problemer i forholdene sine og lurer på hva foreldrerollen egentlig skal bestå i. Vi filmet gjennom et helt år. Filmen var produsert av produksjonsselskapet Alternativet, som jeg startet i 2017 med filmskaperne Guro Bruusgaard, Magnus Mork og Katja Eyde Jacobsen.

Kan du si noe om tittelen på din nyeste film, som har Norgespremiere den 5. september?

– Morgendagens helter er en markedsføringskampanje det statlige oljeselskapet Equinor har som er rettet mot barn. Jeg ville ta ordene tilbake. Fylle det med en annen mening. Filmen finner sted på en økonomihøyskole fordi jeg kjente jeg måtte lære mer om økonomi for å agere mer presist i møte med klimakrisen. Gjennom prosessen har jeg blitt kjent med flere alternative økonomer som medvirker i filmen. Vi er så fanget i tanken om evig økonomisk vekst, men det finnes mange andre modeller. Jeg vil eksponere publikum, og karakterene, for en mer human økonomi. En annen måte å tenke på.

De som prøver på noe stort.

Kan du si litt om settingen for filmen?

– Det er koronatid. Det er avstand og masker og skoleforbud. Zoom-samtaler. Noen økonomistudenter sniker seg derfor inn på skolen sin. For å være sammen igjen. En HR-sjef ved den samme høyskolen, Margaret, pønsker ut et teambuildingsopplegg for de ansatte, som skal fungere på tross av corona restriksjonene. Hun vil at de skal komme sammen og dyrke grønnsaker. Se hvordan ting blir til. Se sammenhenger. Sammen. En mann reagerer igjen annerledes på pandemien: Han har flyttet ut i naturen. Eller kanskje han bare ble kastet ut av leiligheten sin? Uansett, så klarer han ikke å kaste seg selv ut av internettet, hører konstant på valget mellom Trump og Biden, det hvor Biden vant.

At det nå er Trump som ruler verden og pandemien er over, hvordan påvirker det lesningen av filmen din?

– For meg har den både blitt tristere, pga. den politiske situasjonen i verden i dag, men også viktigere. Det å finne sammen på tvers av kategorier, jeg tror det er utrolig viktig å prøve på det. Og så er den også veldig morsom, syns jeg.

Filmskaper Guro Bruusgaard spiller hovedrollen, altså Margaret, i del en, fortell om det valget?

– Jeg synes Guro passet perfekt til rollen som den natursøkende, HR-sjefen Margaret, jeg tror på henne hundre prosent. Dette er utrolig fint med Alternativet, som produserte filmen og der Guro og Manus Mork (som også spiller i filmen) som sagt er med: vi kan låne tjenester av hverandre, bytte arbeidskraft. Da er det lettere å komme i gang, få filmet noen scener som vi så kan bruke når vi søker støtte.

Jeg liker det øyeblikk hvor Guro Bruusgaard, aka Margaret, prøver å få til dette grønnsakplante-eventet for kollegaene sine på økonomihøyskolen. Hun vil føre folk sammen, på ekte, få dem vekk fra skjermlivet pandemien byr på. I bakgrunnen ser vi sønnen hennes fordypet i et dataspill på iPaden sin.

– Jeg tiltrekkes av mennesker som prøver seg på noe stort, selv om de ikke får det så bra til.

Hvordan fant du de andre medspillerne i filmen?

– Jeg har samlet folk som er gode på forskjellige ting. Skuespiller Ivar Furre Aam, f.eks., kan veldig mye om personlighetstyper. Han snakket om det en gang vi tok en taxi, og sånn ble det integrert i filmen.

Når skuespillerne glemmer regissøren.

Hvordan forholder du deg til filmdramaturgi? 

– Vi lærte ingenting om det på skolen i Valand. Det er nok av andre folk som jobber sånn, jeg vil tilføre filmmediet noe annet, noe eget.

Likevel opplever jeg en form for dramaturgi, at noe står på spill for karakterene…

– Jeg gir folk noen rammer de kan bevege seg innenfor. Og noen får en e-post på forhånd hvor de får vite noe om karakteren sin eller hva hen sliter med. Skuespiller Thorbjørn Harr fikk f.eks. vite at kollegaen som han driver en restaurant sammen med, har blitt besatt av søte hunder og heller vil trene dem enn å jobbe med ham osv. Det er veldig gøy å skrive sånne e-poster!

Gir du regi utover disse rammene, disse e-postene?

– Det beste er når skuespillerne – eller andre aktører som er med i filmen i kraft av å være lærere, studenter eller annet som passer tematikken – glemmer meg. Jeg er der med kameraet, prøver å se hva som er spennende, når jeg kan gå nære noe. Jeg er en flue på veggen som ikke er så opptatt av den perfekte innrammingen. Jeg sier på forhånd til de som er med i «rollespillet» at ingen kommentarer betyr at det er kjempebra. Jeg kan ikke stoppe filmingen for å gi skryt. Den største jobben er å få folk til å slappe av, bli troverdige, bli ekte. Ser jeg at noen er stive, stopper jeg et øyeblikk for å gi hen en oppgave, be vedkommende snakke i telefonsamtale f.eks. En sånn seanse varer i cirka to timer. Og så velger jeg ut de beste minuttene.

Du har ofte flere samtaler gående samtidig, bilde og lyd matcher ofte ikke,  folks hoder kan være klippet bort fra rammen osv.

– Etter at jeg fikk barn blir jeg fortere utålmodig, det er som om én samtale ikke er nok lenger. Jeg liker at det skjer masse samtidig. Jeg jobber med et veldig lite team, ofte bare meg, lyd og en assistent og så mange foran kamera. Lyd er noe av det viktigste. Etterpå ser jeg og hører gjennom alt materiale. Har jeg noe på lyd, som jeg ikke har bildet til, bevarer jeg det likevel. Og det er ofte lyden jeg tar utgangspunkt i når jeg klipper. I et av opptakene var det for eksempel en som snakket om prisen på en vannflaske i butikkene, det likte jeg, selv om han står med ryggen til. Da blir det lydsporet bærende i scenen. Eller da den unge gutten hører en hane gale for første gang og sier at han ikke visste at haner galer. Der tenkte jeg, der har jeg essensen av filmen min.

Hvorfor slutter filmen din med Lisa Lies teaterprosjekt «Vake»?

– Jeg kjenner Lisa fra forrige film jeg lagde der hun var med, og så fikk jeg være med som filmende dokumentarist på forestillingen «Vake» i 2019. Den var helt fantastisk, går gjennom en hel natt hvor publikum er deltagende, med bind for øynene. Lisa tok doktorgrad og trengte mer dokumentasjon av arbeidet sitt og så vokste det frem at «Vake» kunne avslutte filmen. Karakterene fra min film blir invitert med inn i en versjon av hennes forestilling. Jeg liker at Morgendagens helter har to separate deler, som både henger sammen og samtidig ikke.

Man kan merke at Morgendagens helter har blitt til uten rigide planer og fastlåste karakterer. Og på beskjedent budsjett. Tenker man annerledes, blir verket det også. Morgendagens helter, ja hele Mariken Halles filmografi, er et friskt og etterlengtet punk-pust, en type oksygen jeg ikke kan få nok av.

Morgendagens helter har ordinær kinopremiere 5. september.