«Nå ble jeg litt overrasket», sier Jens Stoltenberg til Tommy Gulliksen da han setter seg inn i en bil etter et av sine utallige møter i Facing War. Dette lille øyeblikket, da generalsekretæren i NATO oppdager dokumentaristen i baksetet ved siden av seg, gjentas senere i filmen. «Der er du ja», sier Stoltenberg med en blanding av overraskelse og vennlig bekreftelse til filmskaperen. I Facing War kommer vi tett inn på Jens Stoltenberg i hans siste tid som generalsekretær i NATO. Vi får et innblikk i det hektiske diplomatiske arbeidet bak kulissene, og vi får også se mennesket Jens Stoltenberg midt oppe i det intense politiske maskineriet.

Facing War er både et portrett av Jens Stoltenberg som generalsekretær og menneske, og en skildring av internasjonalt diplomati og NATOs arbeid for å sikre fred i Ukraina og Europa. Det er et portrett av de som styrer verden. Gulliksens film har blitt karakterisert som en kjærlighetserklæring til diplomatiet, og det er en god og treffende karakteristikk. Facing War er en uvanlig vellykket dokumentar som innerst inne handler om betydningen av samtaler og dialog, og som gir oss et verdifullt innblikk i taktikk, metoder, teknikker, prosesser og politisk håndverk. 

Å følge diplomati og internasjonal politikk fra innsiden kan høres ut som tørt stoff, men Tommy Gulliksens film er overraskende rørende. I kaotiske tider som nå er det lett å bli deprimert, og politikerforakten blir bare mer og mer åpen og tydelig. Facing War gir oss et mer håpefullt bilde. Selv om mange politikere fortjener forakt, viser Gulliksens film at diplomati og politikk er noe mer enn en abstrakt kamp med argumenter og handlinger. Det er også noe langt mer enn en kamp mellom skurker og helter. Vi ser glimt av menneskene bak overskriftene og nyhetsreportasjene, og ser hvordan politisk håndverk også handler om personkjemi, og det å se og å bli gjenkjent. Et klapp på skulderen får en helt ny betydning etter at man har sett denne filmen.

Facing War er en film som burde bli obligatorisk pensum for unge politikere, og de fleste andre vil ha mye å lære av denne filmen også. Til en viss grad handler den om å være rett person på rett sted, som også sier de rette tingene, men den viser oss noe mer enn Stoltenberg-effekten og betydningen av integritet og åpenhet. Det er en film som gir oss en unik innsikt i diplomatisk og politisk analyse i situasjoner hvor konfliktnivået er høyt og betydningen av de rette ordene er helt avgjørende. 

Gang på gang i filmen legger Stoltenberg og hans rådgivere vekt på hvordan man kan skape den rette fortellingen, som et redskap for å endre holdninger og meninger. De må alltid skape en positiv fortelling om NATO, og vri og vende på muligheter til økt støtte til Ukrainas forsvar gjennom den rette replikken, gesten eller formuleringen. Facing War bekrefter én fortelling, og har få motforestillinger om NATO og arbeidet bak kulissene i denne viktige organisasjonen. Filmen sier heller ikke mye om krigen i Ukraina, men viser snarere hvordan én fortelling skapes, formes og deles.

Tommy Gulliksen bekrefter med sin film at Jens Stoltenberg er en uvanlig politiker. Han er hel ved, som vi sier i dag, og har integritet og samarbeidsvilje. Facing War gir oss en litt annen fortelling om statsledere, politikk og diplomati. En fortelling med større varme enn mange nok hadde forutsett, og en fortelling som inngir håp i en farlig, kald og kaotisk tid.

Et helt uvanlig menneske

Selv om Facing War er en film som tar opp mange viktige spørsmål, og gir oss et spennende gløtt bak kulissene i storpolitikken, er brennglasset i fortellingen Jens Stoltenberg selv. Det er gjennom hans ord og gester, hans møter og diskusjoner, at vi nærmer oss politiske og diplomatiske temaer. Vi følger ham tett i over et år, fra april 2023 til han går av som generalsekretær i NATO etter toppmøtet i oktober 2024, og filmen legger stor vekt på de spesielle menneskelige kvalitetene Stoltenberg har, som bidrar til at hans diplomatiske virksomhet høster så gode resultater.

Ved et par anledninger benytter Tommy Gulliksen seg av klipp fra Aslaug Holms dokumentar Oljeberget (2005), en film som skildret Stoltenbergs valgkamp før regjeringsvalget i 2005 og etableringen av den andre Stoltenberg-regjeringen samme år, og det er nærliggende å sammenligne disse to filmenes måte å skildre Jens Stoltenberg på. Filmene har det samme utgangspunktet. De vil bak overskriftene, de vil skildre politisk arbeid fra innsiden, og de vil skildre mennesket like mye som politikeren Stoltenberg. Tjue år skiller de to filmene, og mye mer står på spill i Stoltenbergs diplomatiske arbeid i Facing War, men likheter og forskjeller mellom de to filmene forteller mye om Stoltenberg selv, politisk håndverk og engasjement, og om filmskapernes metoder og kunstneriske valg.

Oljeberget er en løsere skildring enn Facing War. Holms film er ikke bare et politikerportrett. Filmen har også som mål å være en filmatisk betraktning på Norge, og den ønsker nærmest ta temperaturen på samfunnsklimaet. Stoltenberg blir redskapet for en skildring av politisk håndverk og engasjement, men filmen legger også mye vekt på skillet mellom sentrum og periferi. Stoltenberg og hans mange medarbeidere har som mål å gjenreise Arbeiderpartiet, men også å løse kinkige systemproblem som tapet av industriarbeidsplasser og fiskeforedlingskrisen. «Vi må gjøre det sammen», sier Stoltenberg, og vi tror ham på hans ord.

Likevel er det Stoltenberg selv som blir den glassklare hovedpersonen i Oljeberget, og vi følger ham enda tettere enn det Gulliksen gjør i Facing War. Vi møter ikke bare brobyggeren, som i møter med andre partier og industriledere forsøker å finne kompromisser som tar hensyn til mennesker og ulike politiske posisjoner, men også mennesket og privatpersonen. Toppolitikeren blir en helt vanlig mann. Aslaug Holm filmer partilederen når han skifter klær og sko, ja til og med når han tar av seg buksene for åpent kamera, og Holm er der når han pusser tennene over utslagsvasken eller barberer seg.

Selv om det er mange likehetstrekk mellom Oljeberget og Facing War, er det også klare forskjeller mellom de to dokumentarene. Stoltenberg er langt på vei den samme. Mer gråhåret, mer alvorlig, med større pondus og selvtillit, men han er den samme brobyggeren. Kompromisser og samtaler er like avgjørende. Forholdet til rådgiverne er også så å si det samme, men mye mer står på spill i den nye filmen. De hensyn som må balanseres, og de broene som må bygges, er mer grunnleggende i Facing War. Det er ikke partifeller eller meningsmotstandere det handler om, men statsledere. Målet er ikke å komme til makten, men å forhindre storkrig og å støtte Ukrainas forsvarskrig. «De kjemper vår krig», er en kjernereplikk om NATOs forhold til Ukraina.

Noe av det mest fascinerende i Gulliksens film er hvordan filmen gir oss innblikk i selve måten Stoltenberg bygger personlige allianser og forhold på, og hvor personlig politikk kan være. Også i Oljeberget er det noen klapp på skulderen, men ellers mest spontane klemmer. I Facing War ser vi hvordan generalsekretæren og diplomaten skaper nærhet i forhold til statsministre og presidenter. Han tar på folk, og denne berøringen blir en egen metode for å bygge allianser gjennom personkjemi. Vi blir vitne til en helt egen politisk stil, som har blitt karakterisert som en form for manneflørting, og vi blir minnet om at også storpolitikken er personavhengig. Det er like viktig hvem du er, eller kanskje snarere hvordan du spiller deg selv, som god argumentasjon når man skal oppnå diplomatiske eller politiske resultater. Noen vil kanskje synes at dette er problematisk, at broer bygges fordi menn flørter med hverandre, men det minner oss om at politikere og diplomater også er mennesker.

Om Jens Stoltenberg i Oljeberget framstår mest av alt som et helt vanlig menneske, en ung politiker som vil tilbake til makten fordi han mener at han kan gjøre en forskjell, viser Facing War snarere et helt uvanlig menneske. En mann som nærmest forfører presidenter og som lykkes i å skape allianser og viktige avtaler. «Det hadde ikke skjedd uten deg», sier stabssjef Stian Jenssen, en av Stoltenbergs rådgivere, etter en viktig diplomatisk seier. Det er en slags heltefortelling vi får servert i Gulliksens film, men noen helgenskildring, en hagiografi, er filmen imidlertid ikke. Selv om Stoltenberg framstår med helt unike profesjonelle og menneskelige egenskaper, er han også helt avhengig av et korps av gode rådgivere.

Facing War viser oss også glimt av en mer privat og personlig mann, og i en samtalescene mellom regissøren og Stoltenberg blir han spurt om hvilken film- eller fjernsynspersonlighet han identifiserer seg med. Litt overraskende, og etter en beklagelse over dårlig husk når det gjelder film og fjernsyn, foreslår Stoltenberg Tony Soprano. At generalsekretæren i NATO og vår tidligere statsminister sammenligner seg med en mafiaboss kommer kanskje litt overraskende, men det ligger nok mer enn ironi i dette øyeblikket.

Det diplomatiske maskineriet

Noe av det mest verdifulle og fascinerende ved Facing War, er skildringene av selve det diplomatiske og politiske maskineriet og håndverket i institusjonen NATO. Vi kommer på innsiden av organisasjonen og generalsekretærens arbeid med å finne den rette formuleringen som kan forene motstandere, eller hvordan et møte grundig forberedes. Bildene av Jens Stoltenberg som spiser sin frokost alene i en overdådig representasjonsbolig er viktige, og bidrar til skildringen av mennesket i maskineriet, men enda viktigere er skildringen av prosesser og selve det diplomatiske håndverket.

Tommy Gulliksen er flua på veggen i mange møter og diskusjoner hvor strategier og taktikker diskuteres. Noen dører forblir stengte for ham, men han kommer overraskende nært det daglige arbeidet. Vi ser ikke minst hvordan hver minste formulering i en uttalelse saumfares i planleggingsmøter for å finne det rette ordet eller den riktige formuleringen som kan forene meningsmotstandere eller politiske posisjoner. Det er avgjørende i filmen at det politikere og diplomater gjør, er mest av alt å lage og selge en fortelling. «Vi selger den fortellingen», sier Stoltenberg et sted til Volodymyr Zelenskyj, og det vi opplever i Facing War er arbeidet med å skape og forme en helt spesiell fortelling, om NATO, Ukraina og om politikk og diplomati.

Dette skaper en interessant ettertanke. Det er vanskelig å tvile på Stoltenbergs motiver og integritet. Vi ser det så godt, alt det han gjør er noe han gjør fordi han tror på samarbeid og samtaler, men samtidig ser vi også hvordan han nærmest spiller seg selv i mange møter. Sjarmen skrus av og på. I et møte må han spille én rolle, i neste møte må han spille litt annerledes. Det er et intrikat spill, som vi alle godt kjenner til fra egne liv, hvordan vi er annerledes i ulike sosiale sammenhenger, men det åpner også opp for spørsmål omkring hva som er autentisk og hva som inautentisk.

Dette er viktig fordi vi også får innblikk i andre sider av jobben i NATO. Medierådgivere gir ikke minst innspill til hvordan Stoltenberg skal oppføre seg, og hva han skal si. Dette er en liten, men viktig del av generalsekretærens arbeid. Dette er også et tema i Oljeberget, der vi ikke minst får se hvordan Arbeiderpartiet får gode råd fra en framstående reklamemann for å selge budskapet i valgkampen, men får en alvorligere undertone i Gulliksens film. Salget av én fortelling krever en spesiell selger. At Facing War starter med en scene der Stoltenberg diskuterer med medierådgivere, er helt avgjørende. Det minner oss om at selv om vi kommer veldig tett inn på arbeidet i NATO, er det også et politisk spill vi ser foran kamera, og regissøren signaliserer til oss som ser at vi skal få se mye, vi skal få se mer enn det vi kanskje forestilte oss, men vi ser ikke alt.

Tommy Gulliksen har selv plassert sin film i cinéma vérité-kategorien, og han har uttalt at ingenting er instruert i filmen. Som verité-film er Facing War mer personfokusert enn for eksempel den gamle mesteren Frederick Wiseman. I hans filmer er institusjonene alltid det aller viktigste, og hans filmer har mindre fokus på enkeltmennesker, som blir som mosaikkbiter i en større mosaikk. Facing War gir mye plass til rådgiverne, det teamet som Stoltenberg hele tiden har rundt seg, men til syvende og sist vender kamera alltid raskt tilbake til Stoltenberg. 

Facing War skildrer det diplomatiske maskineriet fra innsiden, men dette gjøres også personlig gjennom Stoltenberg. Et sted i filmen sier Stoltenberg at man alltid må stole på de personene som sitter på den andre enden av bordet, og en av hans rådgivere sier et sted: «Det er ingen skurker». Det vi ser i Gulliksens film er innsiden av det intrikate diplomatiske maskineriet og hvordan det fungerer, men vi ser også menneskene i maskinen og hva det rent menneskelige betyr.

Tid, nærvær og øyeblikk

Facing War er en typisk moderne dokumentar. Ved å følge Jens Stoltenberg i mer enn et år klarer Gulliksen å fange inn hvordan stemninger endrer seg, forhandlingsklimaer snur, og hvordan selve tiden virker inn på hovedpersonen selv. Generalsekretæren virker selv nesten upåvirket av alle opp-og-ned turene. Han bare fortsetter å gjøre det han må gjøre. Når et lite nederlag eller ulik motstand bringer ham tilbake til forhandlingsbordet eller til nye diskusjoner med rådgiverne, finner de sammen en mellomløsning for Stoltenbergs rolle som evig mellommann.

Mest imponerende er de innblikkene vi får i forhandlingene omkring Sveriges medlemskap i NATO, som Recep Erdogan og Tyrkia er imot, eller kompromissløsningene som fører til at Ungarn skriver under på planen om større samlet innsats for å støtte Ukraina militært. I disse delene av filmen blir Facing War nærmest en politisk thriller. Og i begge tilfellene synes det som om den personlige faktoren er helt avgjørende. Stoltenberg og hans medarbeidere finner den rette strategien, går i forhandlinger, setter seg på fly eller tog for å ha et ekstra møte, og finner til slutt den riktige løsningen. Og bitre fiender blir nesten som venner. Et øyeblikksbilde av den svenske statsministeren Ulf Kristersson i smilende samtale med Tyrkias president Erdogan på et toppmøte på slutten av filmen, er den endelige bekreftelsen på at Stoltenbergs diplomatiske metoder nærmest gjør underverk.

At vi følger Stoltenberg over en lengre tid er dermed helt avgjørende. Ikke minst for å skape nærvær og for å balansere mellom tidens gang og skarpe øyeblikksbilder. Gulliksen ligger nærmest en observasjonell metode, men han er ikke bare som flua på veggen i en rendyrket cinéma vérité-dokumentar. Strengt tatt ligger han langt fra et vérité-ideal. Med nennsom hånd orkestreres små refleksive meta-grep, der Stoltenberg eller andre enten snakker til kamera eller viser oss at de er oppmerksomme på kameramannens nærvær. Noen ganger blir dette til små mini-intervjuer, der Stoltenberg tegner og forklarer til Gulliksen i baksetet på en bil, eller til humoristiske sideglimt. Her klarer filmen også å balansere humor og alvor på en forbilledlig måte. I en scene filmer Gulliksen Stoltenberg før et fjernsynsintervju. Stoltenberg sitter i sminkestolen og henvender seg til Gulliksen og kamera med replikken: «Synes du jeg ser gul ut, Tommy?» Og regissøren fyrer tilbake med samme mynt: «Vel, du er ikke Trump-gul».

Selv om vi aldri glemmer at dette er en film, og at mye av det som foregår bak kulissene aldri vil havne på film, og selv om Gulliksen er respektfull og langt fra en flue i suppen, bidrar kameranærværet til å skape en egen sannhetsretorikk. Det er på mange måter snakk om et dobbelt nærvær i Facing War. Gulliksens eget nærvær bidrar til å styrke filmens overtalings- og overbevisningsstrategi, samtidig som filmen understreker Stoltenbergs eget spesielle nærvær. Stoltenberg snakker rett ut om vanskelige forhandlinger, eller forklarer at det er visse ting han ikke bør snakke om slik at det kan tas opp, men det aller viktigste er det spesielle nærværet og den spesielle tilstedeværelsen Stoltenberg har. Gang på gang framstår han nærmest som en zen-kriger, med totalt fokus på oppgaven akkurat der og da.

Noe av det mest sentrale i slike bak kulissene-dokumentarer som Facing War, er de små detaljene og de mange øyeblikksbildene. Enten den lille detaljen som aldri vil bli skildret i medienes nyhetsføljetonger, eller det lille pregnante øyeblikket som illustrerer enten Stoltenbergs karisma og personlige egenskaper eller illustrerer hvordan det diplomatiske maskineriet fungerer. Mosaikkbiten er nødvendig for at bildet skal bli helhetlig.

Detaljene er også eksempler på hva dokumentarfilmen kan tilføre mediebildet, og hvordan en dokumentar kan fylle ut nyhetsbildene. Og Gulliksens film er full av slike gode og spennende eller illustrative øyeblikksbilder. Nærbilder av Stoltenbergs føtter i sokkelesten under et møte eller på et fly, en kvinne som energisk og litt fomlete støvsuger den røde løperen før et møte i Vilnius, en mikrofonsjekk før en viktig pressekonferanse, bombehunder som går gjennom NATOs plenumsal før et toppmøte, eller en servitør som ombestemmer seg og ikke avbryter en samtale mellom Stoltenberg og Ungarns statsminister Viktor Orbán i Budapest. Dette er noe av det Facing War kan legge til alle de bildene vi har sett før, og dermed gjøre både NATO, Stoltenberg og diplomatiet mer levende. Der vanlige nyheter alltid må søke det knappe og konsise, og fortelle i store overskrifter og tynne beskrivelser, kan dokumentaren tilby nyanser, mer komplekse bilder og en tykkere beskrivelse.

Derfor er det også et godt grep at Gulliksen tidlig i filmen gjør det klart at selv om Gulliksen får en unik tilgang til generalsekretæren og NATOs indre, er det mye som ikke kan filmes. «Jeg må tenke nøye gjennom», sier Stoltenberg i en scene der han forteller om hvordan han sliter med at enkelte ting, og spesielt hans uttalelser om private møter, foreviges på bånd. Det er ikke bare beskjedenhet som gjør at han ikke kan si mye om hva USAs president sa til Stoltenberg når de hadde et kort møte på tomannshånd. Tommy Gulliksen peker nok en gang på en effektiv, men diskret måte på grensene for hans eget arbeid. «Jeg kan si litt mer, men ikke alt», sier Stoltenberg om møtet med Biden. Også Facing War sier mer enn det vi kanskje trodde om NATOs indre liv, men ikke kan ikke si alt.

Bak kulissene

Når moderne dokumentarister går bak kulissene og gjør det som ellers er usynlig synlig, er både etiske og estetiske valg og holdninger helt sentrale. Den moderne dokumentarfilmen er både personorientert og besatt av nærvær og øyeblikksbilder, og det har både positive og negative effekter, noe jeg diskuterte i en tidligere artikkel som kan leses her. Facing War er en film om menn med makt, og de etiske utfordringene er knyttet til spørsmålet om hvor nært man kan komme en generalsekretær som alltid må passe på hva som sies og hvilken gest som skal brukes for at den rette fortellingen skal bli til.

Selv om Facing War er et portrett av Jens Stoltenbergs siste tid som generalsekretær i NATO, i en turbulent tid med ekstra store utfordringer for denne organisasjonen, er det ikke en film som stiller mange spørsmål om maktspill og fortellerstrategier. Den viser oss unike deler av innsiden av institusjonen NATOs maskineri, men filmen har dermed også noen begrensninger. Fordi den er så personfokusert og fordi Gulliksen vil være som flua på veggen, er det mye som må forbli usagt og uformidlet.

Facing War er ikke uten skjønnhetsflekker. Bruken av musikk og sakte film blir av og til for påtrengende, og bryter jo med cinéma vérité-formens etos, men dette hindrer ikke at Gulliksens film er en film med helt spesielle kvaliteter. Det er et tidsbilde, et snapshot fra en av NATOs mest turbulente perioder, et innblikk i det indre livet til en av de viktigste storpolitiske organisasjonene i vår tid, og et portrett av en mann som både er vanlig og helt uvanlig.

Facing War er en tankevekkende film som tvinger oss til å se og fundere litt annerledes over politikk og diplomati. Det er en film om berøringens og språkets makt, og den gir et verdifullt innblikk i mye av det som foregår bak de lukkede dørene. Men framfor alt er det et portrett av en helt uvanlig politiker. 

Dette er artikkel nummer 123 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.