Den største trusselen II: Regionene slår tilbake.

Den største trusselen II: Regionene slår tilbake.

Rushprints redaktør antyder en motsetning mellom demokratiske grep og kvaliteten på verkene som kommer fra regionene. Dette fordrer en replikk, mener styret i FilmReg. 

Foto fra «Blücher», som er produsert utenfor Oslo.

Det pågår en forfriskende debatt i Rushprint om det som fremstår som kjernen av filmpolitikken – hvilke verker skal skapes, av hvem og hvordan? Det er gledelig at unge regissører (riktignok anonyme) og produsenter deltar, samt at NFIs direktør kommer med tydelige signaler.

Også Rushprints redaktør Kjetil Lismoen belyser i eget innlegg 23.10.25 noen av de mulige kontroversene og motsetningene i debatten og filmpolitikken som sådan. Under den dramatiske overskriften «Den største trusselen» påtar Lismoen seg å formidle det som angivelig er den etablerte Oslo-bransjens perspektiv: «Den største trusselen, slik den sentraliserte produksjonsbransjen i Oslo-området oppfatter det, er altså ikke NFI. Det er snarere den regionale filmens voksende krav om en større del av kaka».

By og land – og kvalitet

FilmReg er interesseorganisasjonen for de regionale filmsentrene og -fondene (inkludert Oslo filmfond og Viken filmsenter). Det er stort mangfold i medlemsmassen mht. regional plassering og bransje, og synpunktene på de forskjellige deler av debatten vil naturligvis variere også medlemmene imellom. Det imidlertid ingen tvil om at Lismoens tabloide kamprop på selverklært vegne av produksjonsbransjen i Oslo-området fordrer en replikk fra FilmReg. 

Det synes å være enighet om at det er gode argumenter for at en så statsstøttet bransje som den norske filmbransjen bør fordeles utover landet. Lismoen antyder imidlertid en motsetning mellom dette såkalte «demokratiske» grepet og kvaliteten på verkene som kommer fra regionene. 

Her står nok redaktørens nedvurdering i motstrid med publikums vurdering i inn- og utland, samt vurderingen fra festivaler i hele verden. Fra regionene som «vil produsere langfilm og serier, [og] ønsker å bygge bærekraftige miljøer» har det oppstått en rekke produksjonsselskaper og talenter som har skapt filmer, serier og dataspill som både har truffet publikum bredt, gjort det godt utenlands og bidratt til den oppmerksomheten Norge får på små og store filmfestivaler. Listen er lang, men det er naturlig å trekke frem at høstens to desidert største norske kinotitler i skrivende stund, Blücher og Affeksjonsverdi,  begge er produsert av selskaper med hovedkontor utenfor Oslo – og som over lang tid har nytt godt av et effektivt og fremoverlent regionalt virkemiddelapparat. Det kan videre vises til flere titler hvor NFI har avslått søknad om tilskudd, men hvor solide verker med publikumsappell i inn- og utland har blitt til ved støtte fra regionene. 

Kamp og samarbeid

FilmRegs medlemmer har kjempet lenge for å få karret til seg skarve 15% av statens filmmilliard, som fordeles på fond og sentre over hele landet, inkludert i Oslo. Driftsmidlene til disse virksomhetene kommer utelukkende fra kommuner og fylkeskommuner, som stort sett også bidrar med egne tilskuddsmidler som kanaliseres gjennom virksomhetene. I tillegg henter flere av virksomhetene inn og forvalter midler fra private aktører.  Ved siden av å få opp overnevnte verker, bidrar regionene altså vesentlig til å gjøre kaken større.

Dette gagner også produsenter og talenter i Oslo. Norge er et lite land i den globale filmbransjen, og Oslo er ikke noe storby sammenlignet med London eller Seoul. FilmRegs medlemmer vet at skal man få sparket opp nok spennende prosjekter må hele landet tas i bruk, med samarbeid på langs, tvers og over landegrensene. Dette vet etter hvert de fleste produsentene også i Oslo. I FilmReg-familien diskuteres samarbeid over hele landet – inkludert med produksjonsbransjen i Oslo-området. Ikke fordi regionene «har lyst til å lage langfilm», ikke fordi det er «demokratisk» – men fordi de beste prosjektene, de nye talentene og de mest fremoverlente finansieringsløsningene ikke kun oppstår i Oslo, men over hele landet.

Det er mulig store slag vil stå om fordeling av statlige midler mellom NFI og regionale aktører fremover. Men dette er neppe den største trusselen når man ser på de senere års resultater – det er nok av andre trusler mot bransjen om dagen. Vi oppfatter heller ikke at det er dette som holder «den sentraliserte produksjonsbransjen i Oslo-området» våken om natten – de ringer nemlig oss rundt om i landet ofte for å diskutere samarbeider, talenter og finansieringsløsninger. Det bygger nasjonal bransje og løfter gode prosjekter fra et veldig lite land som møter en global industri under stadig mer press.

Kanskje redaktøren skal forhøre seg med et bredere utvalg av kilder neste gang.


Styret i FilmReg: Tom Eilertsen, Magnus Thomassen, Bente Erichsen, Eli Gjerde og Ingrid Falkenberg Dokka.


Les Kjetil Lismoens kommentar til dette innlegget.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Den største trusselen II: Regionene slår tilbake.

Den største trusselen II: Regionene slår tilbake.

Rushprints redaktør antyder en motsetning mellom demokratiske grep og kvaliteten på verkene som kommer fra regionene. Dette fordrer en replikk, mener styret i FilmReg. 

Foto fra «Blücher», som er produsert utenfor Oslo.

Det pågår en forfriskende debatt i Rushprint om det som fremstår som kjernen av filmpolitikken – hvilke verker skal skapes, av hvem og hvordan? Det er gledelig at unge regissører (riktignok anonyme) og produsenter deltar, samt at NFIs direktør kommer med tydelige signaler.

Også Rushprints redaktør Kjetil Lismoen belyser i eget innlegg 23.10.25 noen av de mulige kontroversene og motsetningene i debatten og filmpolitikken som sådan. Under den dramatiske overskriften «Den største trusselen» påtar Lismoen seg å formidle det som angivelig er den etablerte Oslo-bransjens perspektiv: «Den største trusselen, slik den sentraliserte produksjonsbransjen i Oslo-området oppfatter det, er altså ikke NFI. Det er snarere den regionale filmens voksende krav om en større del av kaka».

By og land – og kvalitet

FilmReg er interesseorganisasjonen for de regionale filmsentrene og -fondene (inkludert Oslo filmfond og Viken filmsenter). Det er stort mangfold i medlemsmassen mht. regional plassering og bransje, og synpunktene på de forskjellige deler av debatten vil naturligvis variere også medlemmene imellom. Det imidlertid ingen tvil om at Lismoens tabloide kamprop på selverklært vegne av produksjonsbransjen i Oslo-området fordrer en replikk fra FilmReg. 

Det synes å være enighet om at det er gode argumenter for at en så statsstøttet bransje som den norske filmbransjen bør fordeles utover landet. Lismoen antyder imidlertid en motsetning mellom dette såkalte «demokratiske» grepet og kvaliteten på verkene som kommer fra regionene. 

Her står nok redaktørens nedvurdering i motstrid med publikums vurdering i inn- og utland, samt vurderingen fra festivaler i hele verden. Fra regionene som «vil produsere langfilm og serier, [og] ønsker å bygge bærekraftige miljøer» har det oppstått en rekke produksjonsselskaper og talenter som har skapt filmer, serier og dataspill som både har truffet publikum bredt, gjort det godt utenlands og bidratt til den oppmerksomheten Norge får på små og store filmfestivaler. Listen er lang, men det er naturlig å trekke frem at høstens to desidert største norske kinotitler i skrivende stund, Blücher og Affeksjonsverdi,  begge er produsert av selskaper med hovedkontor utenfor Oslo – og som over lang tid har nytt godt av et effektivt og fremoverlent regionalt virkemiddelapparat. Det kan videre vises til flere titler hvor NFI har avslått søknad om tilskudd, men hvor solide verker med publikumsappell i inn- og utland har blitt til ved støtte fra regionene. 

Kamp og samarbeid

FilmRegs medlemmer har kjempet lenge for å få karret til seg skarve 15% av statens filmmilliard, som fordeles på fond og sentre over hele landet, inkludert i Oslo. Driftsmidlene til disse virksomhetene kommer utelukkende fra kommuner og fylkeskommuner, som stort sett også bidrar med egne tilskuddsmidler som kanaliseres gjennom virksomhetene. I tillegg henter flere av virksomhetene inn og forvalter midler fra private aktører.  Ved siden av å få opp overnevnte verker, bidrar regionene altså vesentlig til å gjøre kaken større.

Dette gagner også produsenter og talenter i Oslo. Norge er et lite land i den globale filmbransjen, og Oslo er ikke noe storby sammenlignet med London eller Seoul. FilmRegs medlemmer vet at skal man få sparket opp nok spennende prosjekter må hele landet tas i bruk, med samarbeid på langs, tvers og over landegrensene. Dette vet etter hvert de fleste produsentene også i Oslo. I FilmReg-familien diskuteres samarbeid over hele landet – inkludert med produksjonsbransjen i Oslo-området. Ikke fordi regionene «har lyst til å lage langfilm», ikke fordi det er «demokratisk» – men fordi de beste prosjektene, de nye talentene og de mest fremoverlente finansieringsløsningene ikke kun oppstår i Oslo, men over hele landet.

Det er mulig store slag vil stå om fordeling av statlige midler mellom NFI og regionale aktører fremover. Men dette er neppe den største trusselen når man ser på de senere års resultater – det er nok av andre trusler mot bransjen om dagen. Vi oppfatter heller ikke at det er dette som holder «den sentraliserte produksjonsbransjen i Oslo-området» våken om natten – de ringer nemlig oss rundt om i landet ofte for å diskutere samarbeider, talenter og finansieringsløsninger. Det bygger nasjonal bransje og løfter gode prosjekter fra et veldig lite land som møter en global industri under stadig mer press.

Kanskje redaktøren skal forhøre seg med et bredere utvalg av kilder neste gang.


Styret i FilmReg: Tom Eilertsen, Magnus Thomassen, Bente Erichsen, Eli Gjerde og Ingrid Falkenberg Dokka.


Les Kjetil Lismoens kommentar til dette innlegget.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY