Foto av Kjersti Mo er tatt av Einar Aslaksen.

De siste dagene har Rushprint vært arena for et engasjert og viktig ordskifte om norsk film. En gruppe filmregissører (her), Leiv Igor Devold (her) og Kjetil Lismoen (her) har satt ord på erfaringer og synspunkter som fortjener svar.

For oss i Norsk filminstitutt er det avgjørende at denne samtalen fortsetter – åpent, ærlig og med respekt for ulike ståsteder. Vi skal være mottagelige for ulike oppfatninger, og vi skal bidra med fakta og innsikt i hvordan vi forvalter ansvaret vårt. Og for å ta det med en gang: debatten om våre tilskuddsordninger påvirker ikke saksbehandlingen. Aktører som ytrer offentlig kritikk, eller for den saks skyld ros, til Norsk filminstitutt, vil få den samme profesjonelle saksbehandlingen som alle andre søkere.

Samtidig vil nok faste lesere av Rushprint være enige i at det norske filmfeltet ikke lider av mangel på offentlig kritikk. 

De siste årene har vi arbeidet målrettet for å skape åpne arenaer for innspill og kritikk, nettopp for å unngå uformelle og lukkete kanaler inn i forvaltningen. Vårt innspillsvindu, våre faste dialogmøter med bransjeorganisasjonene og åpne høringer har gitt oss bredere kontaktflater og verdifulle perspektiver. Dette har gitt oss bedre dokumentasjon av aktørenes synspunkt og behov, som da også blir mindre anekdotiske. 

Satsing framover

Norsk film har stått for sterke kunstneriske prestasjoner de siste årene. Men vi skal ikke hvile på verken Gullbjørn eller priser fra Cannes. Nå gjelder det å utnytte dette historiske momentet, sammen med bransjen, for å løfte fram nye talenter og samtidig støtte de etablerte fortellerne.

Jeg har nylig takket ja til et nytt seksårs åremål som direktør for Norsk filminstitutt. Det gjør jeg med entusiasme og respekt for et stort og mangfoldig filmfelt i verdensklassen.

Framover skal vi arbeide for å styrke skaperleddet i norsk film. Debutantene har beriket norsk film – og vår debutantordning Neo har vært sentral i dette. Vi må sørge for at disse filmskaperne får mulighet til å lage film nummer to og tre, samtidig som vi støtter dem som allerede står i front for norsk film internasjonalt. Dette er ikke konkurrerende grupper. Vi må løfte i fellesskap.

Vi skal fortsette å styrke produsentrollen, som blir stadig mer profesjonell og internasjonal, og samtidig sikre at de som forteller historiene får mer plass. Samspillet mellom regissør, manusforfatter og produsent er avgjørende for norske filmers gjennomslagskraft. 

De siste årene har det vært arbeidet med nødvendig profesjonalisering for å sikre bærekraftige produsentmiljøer som kan ivareta både store publikumsfilmer og nyskapende kunstfilm. Erfaringene viser at det ikke er noen motsetning mellom kunstnerisk og kommersiell suksess – Affeksjonsverdi er blant årets mest sette filmer og konkurrerer med Blücher på kinotoppen.

At vi opprettet og satset på debutantordningen Neo, viser at Norsk filminstitutt både vil og kan hjelpe fram nye stemmer. Neo idéutvikling er ett eksempel på en tilskuddsordning der filmskapere kan søke uten produsent, slik regissørene etterlyser i sitt innlegg.

Vi har også gått over til kontinuerlig evaluering og justering av våre tilskuddsordninger, slik at vi kan være en relevant finansiør i et raskt skiftende filmmarked. Dette erstatter de omfattende rydderundene som tidligere ble gjort en gang i tiåret.

Fagfellevurdering og armlengdes avstand

Prinsippet om fagfellevurdering er grunnleggende for å sikre at film vurderes av fagfolk. 

Filmkonsulentene rekrutteres fra både Norge og Norden, og vi har strenge retningslinjer for habilitet. Konsulentene sitter på åremål for å sikre fornyelse og forhindre maktkonsentrasjon. Også avdelingsdirektørene som innstiller til vedtak, og jeg som vedtar tilskuddene, har tidsbegrensede åremål – nettopp for å sikre armlengdes avstand og ansvarlig maktutøvelse. 

Med denne makten følger ansvar, og derfor må vi være ryddige i våre tildelinger og åpne om våre prioriteringer.

Vi skal forvalte offentlige midler med faglig integritet, lytte til kritikk og ta imot innspill. Samtidig har vi et tydelig mandat til å ta strategiske veivalg på vegne av hele filmfeltet – fra talentutvikling til publikumsarbeid. Ikke alle vil være enige i våre prioriteringer, og det er helt greit. Uenighet og debatt er en forutsetning for et dynamisk filmfelt.

Ytringsfrihet – et privilegium som forplikter

Jeg har løftet ytringsfrihet som et sentralt tema internasjonalt fordi norsk film og kulturpolitikk bygger på en sterk tradisjon for uavhengighet og kunstnerisk frihet. Det er et privilegium – og det forplikter.

Når vi har mulighet til å skape film uten sensur, uten politisk styring og med offentlig finansiering, følger også et ansvar for å verne og styrke de strukturene som gjør denne friheten mulig.

Derfor løfter vi ytringsfrihet både internasjonalt og nasjonalt. Internasjonalt handler det om å støtte kunstnere som faktisk risikerer friheten sin for å uttrykke seg. Vi tar også et tydelig standpunkt når den kunstneriske friheten trues, som ved Berlinalen i 2023. Nasjonalt handler det om å holde vår egen forvaltning åpen, mottakelig for kritikk og preget av tillit mellom institusjon og kunstnere.

Vi er heldige som lever i et land med reell ytringsfrihet – der alle kan fortelle sine historier, utfordre og utforske, så lenge kvaliteten og håndverket bærer. Det er en frihet vi må forvalte med respekt og årvåkenhet, særlig når vi ser den innskrenkes i land etter land, også i Europa.

Vi skal tåle uenighet og kritikk – ikke som en trussel, men som et tegn på et fritt og levende kunstfelt.

Kjersti Mo er direktør i Norsk filminstitutt.