Foto fra «Victoria må dø» - en av de regionale filmene som har gått nye veier i norsk familiefilm.

Vi som synser mye må forvente å få mange ulike reaksjoner. Jeg var likevel ikke forberedt på Filmregs spesielle lesning av min kommentar om Norsk filminstitutt som i år fyller 70 år. Her fastslår jeg noe som neppe er kontroversielt når jeg skriver at vesentlige filmpolitiske slag framover vil handle om fordelingen av filmpotten mellom NFI og regionene. Et lite avsnitt går som følger: «Fra et demokratisk ståsted vil en slik omfordeling være riktig. Om det vil gi bedre filmer og serier, er en annen sak. Men så lenge regionene holdes unna de større formatene og pengene, vil det forbli et demokratisk problem».

Basert på ordene er en annen sak konkluderer Filmregs styre med at jeg frykter for at kvaliteten blir dårligere om regionene får mer av pengene. Og ikke bare det: de mener det er «et tabloid kamprop på selverklært vegne av produksjonsbransjen i Oslo-området». Man skulle nesten tro at Filmreg igjen var gått ned i bunkersen fra den regionale kampens mer uforsonlige dager (mer om det litt senere). Alt jeg mente med formuleringen en annen sak er at det gjenstår å se. Og ikke minst: Det er ikke hva debatten handler om i denne omgang.

Jeg har aldri ment at demokratisk spredning av produksjonsmidlene ikke er er bra for kulturen – snarere tvertimot. Den norske filmens framtid er regional. Filmen som kunstnerisk uttrykk, selve filmskapingen er kanskje ikke demokratisk av natur, men filmpolitikken bør ha som mål å være det.

Jeg skal ikke spekulere for mye i hvorfor Filmreg velger å tolke meg med en sånn vrangvilje. Det åpner i hvert fall for en mulighet til å formidle hva Filmreg holder på med. For det er lenge siden vi har hørt noe fra den kanten. Med voksende politisk støtte og økte tilskudd de siste årene har det kanskje blitt vanskelig å finne en motstander. Og her trodde de kanskje at de endelig hadde kommet på sporet av noe som likner god, gammeldags hovedstadsarroganse?

De tar grei sats fra hoppkanten: «Det pågår en forfriskende debatt i Rushprint om det som fremstår som kjernen av filmpolitikken», innledes det i innlegget. Hadde Filmreg bare holdt seg til denne kjernen, så ville det kanskje bidratt til å lede debatten videre, med et godt gjennomført svev. 

Men isteden lar de seg avlede av en bisetning i mitt innlegg. Og jeg beklager virkelig at jeg på den måten har bidratt til å avspore denne debatten. For akkurat nå ser den ut til å ha stanset opp.

Lenge var Filmreg en organisasjon som kjempet med nebb og klør for å holde Oslo-området unna som region. Det var noe bakstreversk ved hele den manøveren. Man skal ikke ha oppholdt seg lenge i hovedstaden før man innser at avstanden mellom Groruddalen og Filmens Hus ikke er noe kortere enn mellom Torgallmenningen og Filmens Hus. Så tok de etter hvert til fornuft og slapp region Viken inn i varmen.

Jeg er blant de som lenge har lurt på hvor det ble av Filmreg i alt filmmylderet de siste årene. Sist gang det ble publisert noe på websiden deres var i april – og før det i november 2024.

Så kanskje er dette en ny offensiv fra Filmregs side, for å bli mer synlig. Og det hilser jeg selvsagt velkommen, og håper jeg med dette har bidratt på min måte. Jeg inntar gjerne rollen som sparringspartner i det små, om Filmreg har behov for det, innen de våger å gå løs på mektigere aktører og viktigere spørsmål.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.