Jeg er glad for at Kjersti Mo sier NFI vil styrke skaperleddet. Men hvordan? Det blir jeg ikke klok på, for hun svarer ikke på våre gjentatte spørsmål, skriver Igor Devold i sin kommentar til debatten. Han slår også et slag for leken som blodig alvor.
Foto av Igor Devold, regissør og forfatter av innlegget.
Jeg starter med en cliffhanger: Leker vi regissører bare med andres penger? Om du lurer, svaret kommer til slutt.
Om noen skulle være i tvil: konsulentordningen er god, mener de aller fleste regissører jeg snakker med. At skapere vurderer andre skapere gir faglig tyngde, bransjeinnsikt og ikke minst armlengdes avstand fra byråkratiet. I den reviderte kulturloven betyr «armlengdes avstand» at politiske myndigheter skal holde en avstand til avgjørelser som i hovedsak baseres på kunstnerisk eller kulturfaglig skjønn. Hensikten er å verne den kunstneriske friheten. Og gjennom det, også friheten til å ytre seg.
Og ytringsklimaet var hovedtema i mitt første innlegg forrige uke, publisert sammen med innlegget fra de anonyme regissørene. Kjersti Mo svarte her på Rushprint fredag at det ikke mangler offentlig kritikk i filmfeltet. Og det er riktig at flere aktører ytrer seg. Men forskning viser altså at 54 % av filmskapere opplever reell risiko for å falle i unåde hos maktpersoner eller finansieringsinstitusjoner. Det er et høyt tall i et land med ellers sterk ytringsfrihet, og det gir grunn til bekymring. Jeg etterlyste ikke en personlig opplevelse av om det er debatt eller ikke, men løsninger på en dokumentert utfordring.
Jeg er enig med Mo i at det er bra at både konsulenter og direktør er på åremål. I Danmark har filminstituttet også et styre med bransjerepresentanter og til min kjennskap velges konsulenter i samråd med bransjen. I Norge ble styret i NFI nedlagt kort tid etter Mo tiltrådte.
Det jeg først og fremst savner i innlegget til direktøren er konkrete svar på de forslag som vi i Norske filmregissører, Filmforbundet og Dramatikerforbundet har fremmet siden 2023. Vi har kommet med fire konkrete forslag på hvordan man kan styrke skaperleddet og gjennom det ytringsklimaet.
Jeg er glad for at Mo sier NFI vil styrke skaperleddet. Men hvordan? Det blir jeg ikke helt klok på.
Hun trekker frem at Neo har vært en god ordning, men Neo har kommet på bekostning av Nye Veier eller en mulig mikrobudsjettsordning for etablerte regissører. At det kun produseres syv filmer i konsulentordningen, mener jeg også er noe lite. Mo understreker videre at hun også vil styrke produsentrollen. Det er bra, men det var ikke helt det jeg forsøkte å spørre om i min artikkel. For det som var utgangspunktet i lys av de anonyme regissørenes utspill og forskning i feltet, var: Hvordan styrker vi kunstnerisk frihet, ytringsfrihet og autonomi for skaperleddet i norsk filmbransje?
Mo sier de vil være fleksible og endre ordninger raskt. Flott. Men de fire forslagene som jeg gjentok i forrige uke kom allerede i 2023 – og har blitt spilt flere ganger. Nå trenger vi mer enn fine ord.
For å være rimelig, alle produsentene jeg har vært så heldig å jobbe med i Norge har alle vært gode, ryddige og konstruktive partnere. Og de aller fleste regissører ønsker seg også gode samarbeid med produsentene. Men for tidlig involvering av produsenter kan også for noen bety at regissører må gi fra seg rettigheter før prosjektet er modnet. Eller at bare de med ressursene til å kunne utvikle prosjekter til egen kost vil få napp hos produsentene. Det er ikke godt for et bredt tilfang av historier. Og kan man bare søke en ordning med produsent, må man gi fra seg rettigheter for å søke ordningen. Hvis samarbeidet mot formodning skjærer seg, kan produsenten komme til å sitte igjen med verket om man ikke har en vanntett kontrakt. Og selv da har de færreste skapere råd til å ende i en rettssak. Men dette klarer vel partene å løse selv tenker du kanskje. Ofte, ja. Men siden jeg ble forbundsleder i 2022, har jeg dessverre hørt om både alvorlige HMS-utfordringer i enkelte fiksjonsproduksjoner – og også om en regissør som ble presset ut av eget prosjekt. Dette er uakseptabelt. Det er dessverre også en del av helhetsbildet.
Dette har jeg hatt dialog med NFI om. Jeg mener det er viktig for NFI å ta inn over seg den skjeve maktbalansen. NFI bør bidra til å skape en levedyktig bransje, for alle. Vi i NFR vil sammen med Filmforbundet og Dramatikerforbundet fortsette å løfte disse problemstillingene overfor NFI og også for Virke produsentforeningen. Vi trenger en trygg bransje der skaperleddet kan ytre seg og pitche fritt. Jeg mener vi trenger mer støtte til utvikling og lansering for skaperleddet, om vi skal styrke autonomien til skaperne.
Det er videre også viktig at den innleide kompetansen til NFI ikke ensidig hentes fra økonomiske analysemiljøer. Filmvitenskapelige og kunstfaglige miljøer bør også trekkes inn i vurderinger av måloppnåelse, når NFI innhenter eksterne konsulenter for å se på, og vurdere sine egne ordninger og prosesser. Det finnes andre måter å måle verdi på, enn antall solgte billetter. Og vi trenger en dypere forståelse for hvordan filmprosjekter og kunstnerskap utvikles (se også under om lek). I 2019 la NFI ned NFI-lab, noe som også rammet bransjen. Det er positivt at samarbeidet med eksterne aktører for kurs og utviklingsprogram er videreført i etterkant. For å sikre etterutdanning på nivå med Danmark, bør dette arbeidet koordineres med filmskolen og relevante utdanningsinstitusjoner.
Når det gjelder spørsmålet om vi regissører «leker med andres penger»… Vel, noen følger Robert McKees dramaturgiske prinsipper til punkt og prikke, da trenger man kanskje ikke leke. Andre skriver fra levd liv. Mange bruker fantasien aktivt, og noen leker, improviserer og utforsker ideer til noe som ingen har sett før. Ofte er det en kombinasjon av alt dette og mer til. Lek i utviklingsfasen handler ikke om lettsindighet eller sløsing med offentlige midler. Tvert imot: lek kan være en metode, en strategi – og til og med blodig alvor. I en tid der hverdagen preges av stramme rammer og økende alvor, er det kanskje nettopp leken vi trenger mer av. Den kan åpne rom for verk som speiler hvem vi er, hvem vi ikke er, og hvilke verdier vi står for, på en overraskende og uventet måte. Spesielt i den sårbare fasen – tidlig utvikling – bør det være rom for å prøve, feile, leke og utforske. Det er her kunstnerisk frihet og autonomi, også til å leke, virkelig har verdi. Og det er her idéene formes til de prosjektene, som hele bransjen vår drar nytte av.
Sammen med Filmforbundet og Dramatikerforbundet vil vi fortsette å søke bærekraftige løsninger med NFI, regionale fond og filmsentre, Kulturdepartementet, Familie- og Kulturkomitéen, Bransjerådet og i direkte dialog med Virke produsentforening. Vi er avhengige av gode samarbeid og rammevilkår for å sikre et velfungerende, suksessfylt, bærekraftig og bredt filmfelt.
Leiv Igor Devold er forbundsleder i Norske filmregissører.
Jeg er glad for at Kjersti Mo sier NFI vil styrke skaperleddet. Men hvordan? Det blir jeg ikke klok på, for hun svarer ikke på våre gjentatte spørsmål, skriver Igor Devold i sin kommentar til debatten. Han slår også et slag for leken som blodig alvor.
Foto av Igor Devold, regissør og forfatter av innlegget.
Jeg starter med en cliffhanger: Leker vi regissører bare med andres penger? Om du lurer, svaret kommer til slutt.
Om noen skulle være i tvil: konsulentordningen er god, mener de aller fleste regissører jeg snakker med. At skapere vurderer andre skapere gir faglig tyngde, bransjeinnsikt og ikke minst armlengdes avstand fra byråkratiet. I den reviderte kulturloven betyr «armlengdes avstand» at politiske myndigheter skal holde en avstand til avgjørelser som i hovedsak baseres på kunstnerisk eller kulturfaglig skjønn. Hensikten er å verne den kunstneriske friheten. Og gjennom det, også friheten til å ytre seg.
Og ytringsklimaet var hovedtema i mitt første innlegg forrige uke, publisert sammen med innlegget fra de anonyme regissørene. Kjersti Mo svarte her på Rushprint fredag at det ikke mangler offentlig kritikk i filmfeltet. Og det er riktig at flere aktører ytrer seg. Men forskning viser altså at 54 % av filmskapere opplever reell risiko for å falle i unåde hos maktpersoner eller finansieringsinstitusjoner. Det er et høyt tall i et land med ellers sterk ytringsfrihet, og det gir grunn til bekymring. Jeg etterlyste ikke en personlig opplevelse av om det er debatt eller ikke, men løsninger på en dokumentert utfordring.
Jeg er enig med Mo i at det er bra at både konsulenter og direktør er på åremål. I Danmark har filminstituttet også et styre med bransjerepresentanter og til min kjennskap velges konsulenter i samråd med bransjen. I Norge ble styret i NFI nedlagt kort tid etter Mo tiltrådte.
Det jeg først og fremst savner i innlegget til direktøren er konkrete svar på de forslag som vi i Norske filmregissører, Filmforbundet og Dramatikerforbundet har fremmet siden 2023. Vi har kommet med fire konkrete forslag på hvordan man kan styrke skaperleddet og gjennom det ytringsklimaet.
Jeg er glad for at Mo sier NFI vil styrke skaperleddet. Men hvordan? Det blir jeg ikke helt klok på.
Hun trekker frem at Neo har vært en god ordning, men Neo har kommet på bekostning av Nye Veier eller en mulig mikrobudsjettsordning for etablerte regissører. At det kun produseres syv filmer i konsulentordningen, mener jeg også er noe lite. Mo understreker videre at hun også vil styrke produsentrollen. Det er bra, men det var ikke helt det jeg forsøkte å spørre om i min artikkel. For det som var utgangspunktet i lys av de anonyme regissørenes utspill og forskning i feltet, var: Hvordan styrker vi kunstnerisk frihet, ytringsfrihet og autonomi for skaperleddet i norsk filmbransje?
Mo sier de vil være fleksible og endre ordninger raskt. Flott. Men de fire forslagene som jeg gjentok i forrige uke kom allerede i 2023 – og har blitt spilt flere ganger. Nå trenger vi mer enn fine ord.
For å være rimelig, alle produsentene jeg har vært så heldig å jobbe med i Norge har alle vært gode, ryddige og konstruktive partnere. Og de aller fleste regissører ønsker seg også gode samarbeid med produsentene. Men for tidlig involvering av produsenter kan også for noen bety at regissører må gi fra seg rettigheter før prosjektet er modnet. Eller at bare de med ressursene til å kunne utvikle prosjekter til egen kost vil få napp hos produsentene. Det er ikke godt for et bredt tilfang av historier. Og kan man bare søke en ordning med produsent, må man gi fra seg rettigheter for å søke ordningen. Hvis samarbeidet mot formodning skjærer seg, kan produsenten komme til å sitte igjen med verket om man ikke har en vanntett kontrakt. Og selv da har de færreste skapere råd til å ende i en rettssak. Men dette klarer vel partene å løse selv tenker du kanskje. Ofte, ja. Men siden jeg ble forbundsleder i 2022, har jeg dessverre hørt om både alvorlige HMS-utfordringer i enkelte fiksjonsproduksjoner – og også om en regissør som ble presset ut av eget prosjekt. Dette er uakseptabelt. Det er dessverre også en del av helhetsbildet.
Dette har jeg hatt dialog med NFI om. Jeg mener det er viktig for NFI å ta inn over seg den skjeve maktbalansen. NFI bør bidra til å skape en levedyktig bransje, for alle. Vi i NFR vil sammen med Filmforbundet og Dramatikerforbundet fortsette å løfte disse problemstillingene overfor NFI og også for Virke produsentforeningen. Vi trenger en trygg bransje der skaperleddet kan ytre seg og pitche fritt. Jeg mener vi trenger mer støtte til utvikling og lansering for skaperleddet, om vi skal styrke autonomien til skaperne.
Det er videre også viktig at den innleide kompetansen til NFI ikke ensidig hentes fra økonomiske analysemiljøer. Filmvitenskapelige og kunstfaglige miljøer bør også trekkes inn i vurderinger av måloppnåelse, når NFI innhenter eksterne konsulenter for å se på, og vurdere sine egne ordninger og prosesser. Det finnes andre måter å måle verdi på, enn antall solgte billetter. Og vi trenger en dypere forståelse for hvordan filmprosjekter og kunstnerskap utvikles (se også under om lek). I 2019 la NFI ned NFI-lab, noe som også rammet bransjen. Det er positivt at samarbeidet med eksterne aktører for kurs og utviklingsprogram er videreført i etterkant. For å sikre etterutdanning på nivå med Danmark, bør dette arbeidet koordineres med filmskolen og relevante utdanningsinstitusjoner.
Når det gjelder spørsmålet om vi regissører «leker med andres penger»… Vel, noen følger Robert McKees dramaturgiske prinsipper til punkt og prikke, da trenger man kanskje ikke leke. Andre skriver fra levd liv. Mange bruker fantasien aktivt, og noen leker, improviserer og utforsker ideer til noe som ingen har sett før. Ofte er det en kombinasjon av alt dette og mer til. Lek i utviklingsfasen handler ikke om lettsindighet eller sløsing med offentlige midler. Tvert imot: lek kan være en metode, en strategi – og til og med blodig alvor. I en tid der hverdagen preges av stramme rammer og økende alvor, er det kanskje nettopp leken vi trenger mer av. Den kan åpne rom for verk som speiler hvem vi er, hvem vi ikke er, og hvilke verdier vi står for, på en overraskende og uventet måte. Spesielt i den sårbare fasen – tidlig utvikling – bør det være rom for å prøve, feile, leke og utforske. Det er her kunstnerisk frihet og autonomi, også til å leke, virkelig har verdi. Og det er her idéene formes til de prosjektene, som hele bransjen vår drar nytte av.
Sammen med Filmforbundet og Dramatikerforbundet vil vi fortsette å søke bærekraftige løsninger med NFI, regionale fond og filmsentre, Kulturdepartementet, Familie- og Kulturkomitéen, Bransjerådet og i direkte dialog med Virke produsentforening. Vi er avhengige av gode samarbeid og rammevilkår for å sikre et velfungerende, suksessfylt, bærekraftig og bredt filmfelt.
Leiv Igor Devold er forbundsleder i Norske filmregissører.
