Foto: Prosjekter som «Elskling» ble utviklet over lengre tid – og kvaliteten bærer preg av det, mener Bruun.

Dette er kanskje en litt polemisk tittel, men forhåpentligvis et triks som gjør at innlegget blir lest – siden det endte med å bli litt vel langt.

La meg starte med å si at det ikke var lett å sette seg ned og skrive dette offentlig. Da jeg så folk på sosiale medier dele innlegget til de anonyme regissørene, holdt jeg flere ganger på å skrive i kommentarfeltet. Men slik som de anonyme regissørene var redde for represalier, kjente jeg også på frykt. En frykt for at dersom jeg kommenterte, ville jeg bli utestengt av de nye talentene – folk som jeg, som en «emerging producer», er ganske avhengig av vil ønske å jobbe med meg.

Men jeg mener at man må stå for det man mener, og som de anonyme regissørene formulerer det: «Kunsten taper når trygghet vinner.»

Og selv om det er trist at de anonyme regissørene mener at det å ytre seg er å ta en risiko, er det også ironisk at forfatterne bak et innlegg om risikovilje ikke er villige til å ta risiko selv.

Misforståelser og nyanseringer.

Men nå til saken. Det er bra at de anonyme regissørene har meldt seg på. Det er godt med innspill, og gudene vet at det er nødvendig med en endringer av NFIs tilskuddsordninger. Men jeg synes det finnes en del misforståelser, et snev av naivitet, og dessverre også forslag som uttrykker det jeg vil kalle «å leke med andres penger». Og når vi har et fremadstormende FrP, er det viktig å ikke foreslå politikk og endringer i NFIs støtteordninger som spiller rett inn i deres «playbook».

Derfor vil jeg forsøke å komme med mitt perspektiv på dette – og også noen alternative forslag til hva NFI kan gjøre med støtteordningene, særlig nå som direktøren Kjersti Mo også har deltatt i debatten. Jeg tror mine forslag kanskje kan oppnå noe av det de anonyme regissørene drømmer om – men uten å tale FrPs sak.

Etablerte selskaper får mest penger: Det stemmer – men slik må det naturligvis være. De sender flest søknader og søker på ordningene som har de største støttebeløpene. Selskaper som Maipo og Nordisk Film (for å nevne noen) får kanskje en større andel penger fra markeds- og konsulentordningen, som deler ut de største summene.

Men disse selskapene tar ikke en uforholdsmessig stor andel av hverken Neo- eller kortfilmstøtten. I tillegg er slike selskaper viktige for å opprettholde en bærekraftig norsk filmbransje som sysselsetter filmarbeidere.

Bransjen er nettverksbasert: Det er den, og det kan være utfordrende når man starter opp. Jeg kjenner veldig godt til følelsen av å være «utenfor det gode selskap». Jeg startet i dansk dokumentarfilm uten å være filmskoleutdannet, og også nå er jeg litt på utsiden som fersk fiksjonsprodusent i norsk bransje.

Jeg vet hvordan det føles å få avslag fordi man ikke har de rette «credentials», de rette forbindelsene – eller på grunn av «politikk». Men påstanden om at konsulentene bare gir penger til folk de kjenner, er ikke dokumentert. Mange selskaper leser gjerne prosjekter fra folk de ikke kjenner fra før. Så når et prosjekt fra nye filmskapere ikke blir plukket opp, bør man spørre seg: var det nepotismen og manglende risikovilje som var årsaken – eller var prosjektet rett og slett ikke godt nok?

De beste faller fra: Dette er en ganske lettvinn påstand. Hvilke eksempler har vi egentlig på filmgenier som har forsvunnet fordi verken produsenter eller NFI så talentet deres? Og i disse dager er det heller ikke mye som tyder på at internasjonale festivaler vender blikket bort fra Norge.

Dokumentert erfaring tillegges størst vekt: Det klages også over dette – men jeg mener det er ganske naivt og snevert å ville endre på det. Vi som filmskapere i Norge må være bevisste på at vi kan skape som vi gjør fordi skattebetalerne finansierer det. Da kan vi ikke gå rundt og sløse med store summer på hvem som helst. Når vi bruker andres penger, må vi ha ansvarlighet i måten vi gjør det på.

Det finnes mange veier inn i støttesystemet og til NFI. Det er ikke urimelig at man må bygge seg opp gradvis.

Om anonym vurdering: Anonym vurdering kan ha verdi når det gjelder idéutvikling og manusstøtte, men de fleste kan nok være enige i at når det gjelder produksjon, må det være en sammenheng mellom filmen som skal lages og personen som skal lage den.

For å hente inn en liten stråmann her: man starter jo ikke karrieren sin i andre bransjer med å skyte straffespark i en VM-finale, eller som sjefskokk på en Michelin-restaurant – bare fordi man har en god idé til hvordan det burde gjøres.

Produsenten som «skurk».

To ting vil jeg si om dette:

1. Dette går på min faglige stolthet løs, om enn med et glimt i øyet – det gir nærmest inntrykk av at produsenter flest ikke har peiling på noe og bare tenker på penger.
2. Produsent er ikke en beskyttet tittel. Dersom man mener produsentene tenker feil, eller at det burde finnes støtteordninger man kan søke på uten produsent, kan man starte eget selskap.

Det finnes mange gode eksempler – også her i landet – på risikovillige regissører som både tar kunstnerisk risiko med verkene sine og økonomisk risiko som produsenter. Man kan til og med starte som enkeltpersonforetak om man vil. Både regionale filmsentre og Fond for lyd og bilde er åpne for det.

Om mikrobudsjetter og 100 % finansiering.

De anonyme regissørene ønsker å innføre støtteordninger for «ekte lavbudsjetts spille- og kortfilmer (mikrobudsjett) med 100 % finansiering, som i Danmark og mange andre europeiske land».

Her må jeg dele opp svaret. De virker på den ene siden litt dårlig informert – men har på den andre siden et delvis godt poeng.

Langfilmene først: I Danmark, på New Danish Screen, gis det typisk rundt 6 millioner DKK (ca. 9,5 millioner NOK) i produksjonsstøtte – altså mer enn det maksimale beløpet på Neo. Det ville vært fantastisk om vi kunne nå opp i slike summer i Norge også.

En viktig forskjell er at utvikling og produksjon har separate budsjetter – noe vi burde lære av på Neo. I dag spiser videre utvikling av produksjonsbudsjettet, noe som gjør at enkelte slutter utviklingen for tidlig. Prosjekter som Armand og Elskling ble utviklet over lengre tid – og kvaliteten bærer preg av det. Derfor foreslår jeg at NFI deler opp utvikling og produksjon på Neo, slik at det ikke går fra samme totalbudsjett.

En annen forskjell er at det i Danmark er valgfritt om man vil finansiere utover DFIs støtte, og det kreves ikke distributør for å søke produksjonsstøtte. Det burde også vurderes i Norge. Debutfilmer er kommersielt risikable, så kravet om distributør gjør at man ender opp med tryggere prosjekter. Fjern distributørkravet på Neo!

Kortfilm: Her styrer filmskaperne selv budsjettet. Det er fullt mulig å få 100 % offentlig finansiering. Om budsjettet er høyt eller lavt avhenger av hvor mye man får inn – og hvor mye folk er villige til å jobbe for.

Men da lurer jeg på: hvem er det de anonyme regissørene mener ikke skal ha betalt når budsjettene skal være lave? Det virker ikke som det skal gå utover regissørene. Kanskje de heller burde gå til sine egne forbund og forhandle Neo- og kortfilmstariffer – det ville vært et konstruktivt skritt mot bedre rammer for mikro- og lavbudsjettsfilmer.

Det ville også være en måte de kunne endre på systemet der de faktisk har handlingsrom – i stedet for bare å ønske at andre skal ta større risiko. I stedet for «å leke» med andres penger.

Avslutning.

Kanskje avsluttet jeg litt hardt. Jeg ønsker de anonyme regissørene alt godt. Risikovilje er bra, originalitet er bra, og jeg håper det kommer sterke prosjekter fra disse stemmene.

Jeg håper heller ikke at nye regissører (anonyme eller ikke) tar det ille opp at jeg sier hva jeg mener. Og jeg håper fortsatt å se prosjekter fra fremadstormende talenter i innboksen min – prosjekter som er både risikovillige, kreative og originale.

Til slutt håper jeg at vi alle kan fortsette denne dialogen.

Jonas Bruun er dansk, men bor i Norge og har studert ved Den norske filmskolen der han ble uteksaminert i 2022. Han har produsert flere kortfilmer og har flere lange prosjekter i utvikling (de fleste støttet av bl.a. NFI).