Denne gjennomgangen ble publisert 22.juli 2021 – ti år etter terroren rammet.

«Etter de grufulle hendelsene forsøker vi alle å forstå. Vi trenger å sette det i et perspektiv, slik at vi kan sortere, slik at vi kan tenke, føle og handle adekvat», skrev Øystein Stene her på rushprint.no 26.juli, 2011.

Det var altså bare få dager at etter terroren hadde rammet. Men Stene så det som skulle komme:

«De narrativer som skapes nå, rundt disse hendelsene, kommer til å prege oss i mange mange år framover. Måten vi forstår hendelsene på, måten vi forstår Breiviks handlinger på, vil ha konsekvenser for hvordan vi forstår vår samtid og vår kultur.»

Den umiddelbare reaksjonen hadde naturlig nok vært preget av vantro og forferdelse. Dagen etter terroranslaget kunne vi formidle reaksjonen fra norske festivalteltakere i Polen. Da en kontigent norske filmfolk landet på flyplassen og skrudde på mobiltelefonene sine, «så endret alt seg», slik opplevelsen var for svært mange nordmenn som reiste ute i Europa den sommeren.

Det var tidlig flere forsøk på å identifisere ondskapen. Noen mente terroristen ikke var en terrorist, men en galning. Dramatiker Eirik Ildahl mente at terroren ikke var tilfeldig og kunne ikke ha oppstått i noe vakuum.

«Terroristen Anders B. Breivik er oppvokst og formet av vår egen kultur, våre verdier og våre forestillinger om oss selv. Det er for lettvint å avfeie ham som en gærning ut av intet.»

Men snart skulle vi bre over oss et teppe av konsensus om at det var for tidlig å trekke konklusjoner, at vi ikke måtte la den som sto bak udåden få splitte oss. Vi var sammen om dette. Inntil videre.

Den første filmen

Kari Anne Moe holdt på med å filme sin dokumentar om politiske ungdomspartier da det smalt i Oslo. Hun hadde nettopp vært på Utøya og filmet. Til ungdommen skulle bli den første norske filmen som ga oss bilder fra Utøya og ofrene. Noen av opptakene, som av Johanne Butenschøn, var så råferske at hun fortsatt var i sjokk. Heller ikke Moe hadde rukket å bearbeide inntrykkene fullt ut da hun skrev ned noen av sine opplevelser for Rushprint:

«Lydmann Andreas Berge, fotograf Håvard Fossum og jeg setter kursen mot regjeringskvartalet. Tilfeldigheter gjør at vi får bli med når politiet tar med seg den første gruppa med pressefolk bak politisperringene. Ødeleggelsene er enorme. Jeg kjenner at jeg blir helt kald og nummen ved synet. Jeg ber Håvard filme ansiktsuttrykkene til pressefotografene. Det er en sjokkpreget forsamling som er på jobb på Einar Gerhardsens plass. Og fortsatt vet vi ikke at dette bare er begynnelsen.»

«Jeg får vite at det er løsnet skudd på Utøya fordi samboeren min ringer og spør hvor jeg er. Kort tid etter ringer moren til Johanne og spør om jeg er sammen med henne. Det er fryktelig tungt å svare nei. Jeg har dessverre ingen beroligende ord å gi. Jeg ber henne ringe meg tilbake så fort hun hører noe. Senere på kvelden får jeg vite at Johanne lever og for første gang denne dagen kommer tårene. Jeg har vært så redd for henne.»

Til ungdommen fikk premiere under filmfestivalen i Haugesund i august. Den havnet ufrivillig midt i det største terroranslaget på norsk jord i moderne tid, og måtte balansere den overskyggende hendelsen opp mot hva som hadde vært hovedmålet for filmen: å portrettere en ny generasjon ungdomspolitikere.

Var det forsvarlig å vise?

Det var selvsagt ikke tilfeldig at dokumentaristene, ofte tilknyttet tv-kanalene, var første ute med å forsøke å gjøre rede for hva som hadde skjedd. Tommy Gulliksen og TV2 slapp 8.august 2011 En liten øy i verden. Det skjedde ikke uten tvil og stor nervøsitet.

«En liten øy i verden ble produsert på 16 dager og sendt 8. august 2011. Det gikk ikke én dag uten at vi stilte oss spørsmålet om vi gjorde det riktige», skrev han i Rushprint. «Den avsluttende arbeidsøkta i klipperommet varte i 34 timer. Siste natt var det flere som tvilte på om det var forsvarlig å sende filmen. Det var ingen god følelse da den gikk på lufta. Jeg følte det som å holde tale i hele Norges begravelse.»

Gulliksen fikk en nogenlunde myk landing med denne første filmen i hva som skulle bli en trilogi (den andre filmen fulgte 11.september året etter, mens den tredje hadde premiere forrige uke). Målet hadde vært å lage en tidløs skildring som kunne gi oss en følelse av hva som rammet 77 uskyldige mennesker 22. juli.

«Det tidsvinduet eksisterte bare i en kort tid etter hendelsen. Jeg er glad for at vi våget. Nå snakkes det om å rekonstruere og dramatisere drapene på Utøya, men for meg er ungdommenes intense beretninger nok. De sterkeste bildene er de du ikke får se», skrev han i 2012.

En profesjonell krise

Foreløpig var det ingen norske filmskapere som hadde uttalte planer om å dramatisere det som hadde skjedd. Det framsto så kort tid etter hendelsen nærmest som et helligbrøde. Bare det å skrive inn serie- eller massemordere i et manus ble ikke helt det samme. Det kunne manusforfatter Siv Rajendram Eliassen fortelle da hun våren 2012 overfor leserne forsøke å utdype den profesjonelle krisen hun havnet i som forfatter på krimserien Den som dreper.

«Min begeistring da jeg fant ut hvordan jeg skulle kvitte meg med liket hadde ene og alene skyldtes at løsningen var spektakulær og ville gjøre seg godt på skjermen. I møtet med denne iskalde brutaliteten, hadde jeg ingen nytte lenger av mitt profesjonelle filter, kunne ikke så lett rettferdiggjøre det produktet jeg hadde vært med på å skape. Jeg befant meg rett og slett inn i en profesjonell krise.»

«Fiksjon» er ikke et magisk ord som tryller vekk behovet for etikk, konstaterte hun.

«Tar vi kravene til redelighet, sannhet og vesenlighet på alvor gjør vi det profesjonelle nåløyet litt trangere for oss selv. Kanskje må vi velge å la noen historier ligge, selv om de er aldri så salgbare, og det alene innebærer en utfordring både til oss som skriver og til produsenter og kringkastere.»

Ja, er det forsvarlig å gjenskape eller dikte videre på en grufull massakre? Rushprints redaktør Kjetil Lismoen var selv i tvil.

«Vi lever fortsatt med ettervirkningene av terroren og det skal lite til for å vippe oss av pinnen. Mens vi ruster oss for det uunngåelige – flere filmer om tragedien vil komme, noen spekulative, andre med mer hederlige hensikter – kan det være verdt å se nærmere på filmer der filmskaperne faktisk har berørt tilsvarende, ufattelige tragedier. De to prisbelønte og kritikerroste filmene Elephant og Polytechnique gir oss en pekepinn…»

Rettsprosessen og et utenlandsk perspektiv

Rettsprosessen mot terroristen Anders Behring Breivik dominerte nyhetsbildet i april 2012. Øystein Stene fulgte dramaet fra rettssalen i Oslo tinghus og beskrev det han så her på Rushprint.no. Breiviks utspill og adferd ble formet av medias respons, spillet i rettssaken synes å ta form av et univers med karakterer og roller, mente han.

«Allerede forsvarernes poserende bilder varslet dette. Og nå ser vi en videooverføring full av små dramatiserende effektbruk. For eksempel kamerabevegelser mot Breivik i sekvenser hvor vi opplever at noe står på spill. I tenkepauser ser vi en hyppig bruk av nærbilder, gjerne av Breiviks lett skjelvende hånd som holder en penn.»

Også Stene opplevde det som alarmerende da rettsakskyndige nærmet seg sin kontroversielle (og senere forkastede) konklusjon om at Brevik var utilregnelig.

«Når rettpsykiater Henning Verøy uttalte til media ”Jeg synes han går nå fra å smuldre opp, til å bli pulverisert”, eller når rettspsykolog Pål Grøndahl som ekspertkommentar sier at hovedspørsmålet er om Breivik har ”et grandiost paranoid vrangforestillingsbilde” eller lider av ”narsissistiske trekk”, opplever jeg at ekspertene gjør oss en bjørnetjeneste: De forsøker å fortelle oss at alt blir ok, bare vi finner en presis nok diagnose.»

Breivik ble vurdert som tilregnelig og dømt deretter. Flere dokumentarserier av NRK og TV2, de to kringkasterne med det tydeligste samfunnsoppdraget, fulgte i kjølvannet av rettsprosessen. Men det skulle gå forbausende mange år før filmmiljøet våget å dramatisere hendelsen. I 2017 kom beskjeden om at Paul Greengrass og Netflix hadde planer om å dramatisere både terrorangrepet og rettsprosessen.

Rushprints redaktør Kjetil Lismoen ga da uttrykk for en viss bekymring for at et utenlandsk perspektiv skulle bli det første og avgjørende vinduet inn til hvordan verden ville oppfatte terroren og virkningen på det sivile samfunnet i Norge.

Men så kom Erik Poppe og Paradox strømmegiganten i forkjøpet.

Tre ulike tilnærminger

Utøya, 22.juli var spilt inn under et visst hemmelighetsskremmeri, og fikk premiere på Berlinalen i 2018. Her på rushprint.no gjorde filmskaperne –  regissøren, manusforfatterne, fotografen, produsenten og skuespilleren i hovedrollen – hver for seg grundig rede for sine vurderinger både foran og under prosessen. Det var av alle de involverte etablert et etisk refleksjonsnivå rundt produksjonen, ofrene og de etterlatte, som savnet sidestykke i moderne norsk filmhistorie.

Poppe og forfatterteamet Siv Rajendam Eliassen og Anna Bache-Wiig valgte å konsentrere seg om ofrene, og skjøv terroristen ut i bakgrunnen. Det stusset utenlandsk presse over under premieren på Berlinalen. Men kunstnerisk var filmen forløst, og Andrea Berntsen ble hyllet for sin innsats.

Paul Greengrass valgte å gå nærmere inn på terroristen i sin dramatisering som fulgte den påfølgende høsten. Men også han holdt en viss avstand. Greengrass var mest opptatt av hvordan det sivile samfunnet hadde respondert på katastrofen, slik det var skildret i Åsne Sejerstads bok En av oss. Uten Sejerstad, norsk cast og stab, eller de overlevende og pårørendes aksept, ville det ikke vært mulig å gjennomføre, understreket han overfor Rushprint i vår samtale med ham.

Det tredje store filmprosjektet om 22.juli det året var dokumentaren Rekonstruksjon Utøya. Her ble vi introdusert for det mentale landskapet til noen av de overlevende, hvordan de fortsatt lever med traumene og marerittene. Filmen viste at det fantes andre måter å nærme seg traumet på, uten at det nødvendigvis resulterte i berøringsangst.

«22. juli 2011, det finnes ikke lenger», sa regissøren Carl Javér. «Det som finnes, finnes i minnene til de overlevende. Dette rommet ble på sett og vis et «minnerom», en tidsmaskin, hvor de forflytter seg tilbake…»

Besto vi testen?

Etter premieren på de tre filmene, stilte vi spørsmålet: Har norsk film bestått 22.juli-testen?

De tre filmatiseringene av terrorhandlingen 22.juli gjenspeiler en norsk filmbransje som har vokst med utfordringen, konstaterte Kjetil Lismoen. Men hvor lenge vil filmskaperne holde terroristen og sikkerhetskollapsen på avstand?

«Ved å utpeke terroristen til Den unevnelige, står vi i fare for at han vokser til en slags Voldemort, til en størrelse han heller ikke fortjener. Det er et paradoks: vi vegrer oss for å gi terroristen plass, men for å komme til kjernen av hvem han var og hva som drev ham, må vi jo det.»

I NRKs dramaserie 22.juli rykket vi nærmere terroristen og de miljøene han hadde vært en del av. Serien var i likhet med spillefilmen Utøya 22.juli et formidabelt løft, både kunstnerisk og produksjonsteknisk, for det norske produksjonsmiljøet.

«Med Sara Johnsen og Pål Sletaunes drama-bragd befester NRK sin umistelighet som folkeopplyser og rikskringkaster», mente Jon Inge Faldalen i sin gjennomgang. «Serien er en sober studie av sosialdemokratiets og velferdssamfunnets styrker og tilkortkommenheter».

«Hva den nye NRK-serien gir oss er flere tråder i samfunnsveven, inkludert de mer frynsete som Anders Behring Breivik var forbundet med», skrev Kjetil Lismoen. «Serieskaperne går inn i noen av våre blindsoner, som det faktum at terroristen var og er en av oss, og at vi fortsatt nesten ikke kan tro det. Men heller ikke her kommer vi vesentlig nærmere enkeltindividet Breivik, det er snarere den ideologiske underskogen han representerer som «ensom ulv» på nettet serien dramatiserer.»

Da Rushprint tok en oppsummering av erfaringene produsentene bak den norske spillefilmen og dramaserien hadde gjort seg, var det nettopp det unormale ved situasjonen de var opptatt av. Under mer normale omstendigheter, så kan man ta noen snarveier og forenkle her og der. Men det har ikke vært mulig her, fortalte Ivar Køhn i NRK Drama, med hentydning til kostnadsoverskridelsene på serien. «Om vi ikke ville vært i stand til å lage denne serien så bra som overhode mulig, så ville det ikke vært noe poeng å lage den.»

«Det var et prinsipp vi innførte tidlig: vi skulle ligge så lavt vi bare kunne», fortalte Stein Kvae i Paradox, produsenten bak Utøya 22.juli.

«Den beste måten å beskrive dette på er at vi holdt kortene tett mot brystet mens vi holdt på med å forsøke å forstå. Det var umulig å skille vårt filmprosjekt fra terrortragedien vi ønsket å skildre, og det var ikke noe poeng å snakke om det innen vi selv hadde nådd fram til en dypere forståelse.»

Debatten og perspektivet endrer seg

I 2021 er det gått ti år siden terroranslaget som kostet 77 mennesker livet. Og det kan virke som om debatten holder på å endre seg – fra å holde terrorens politiske røtter på armlengdes avstand, til å for alvor diskutere implikasjonene. Terroristen Anders Behring Breivik oppsto ikke i et tomrom. Han ble formet av en ideologi. Den debatten overlevende AUF-medlemmene lenge har ønsket, kommer til uttrykk i Aslaug Holm og Sigve Endresens dokumentar Generasjon Utøya.

«Et hovedpoeng ved filmen er å utforske de politiske etterdønningene av terroren på Utøya. I det siste har flere skrevet om at man kanskje ikke tok et særlig godt oppgjør med de høyreekstreme holdningene. Arbeiderpartiet snakker om det nå, men det har tatt ganske lang tid, og den politiske høyresiden har ikke vært like opptatt av å angripe disse holdningene», sa Endresen om filmen til Rushprint.

Generasjon Utøya våger å presentere 22. juli som en politisk rystelse som har tråder både bakover og framover i tid, skrev Gunnar Iversen i sin tekst om filmen.

«De mange som ble drept på Utøya ble drept fordi de trodde på noe, fordi de var representanter for helt konkrete holdninger og verdier. De symboliserte en politikk. Oppgaven er å slå tilbake med politisk engasjement. Dette er et avgjørende og viktig grep i filmen, og løfter dens skildring både av mennesker og politiske holdninger.»

Da er vi ved årets foreløpige siste premiere av en 22.juli-film, Tommy Gulliksens tredje film i trilogien som første gangen ble unnfanget bare en måned etter 22.juli, 2011. I Arven etter 22.juli har også hans perspektiv endret seg. Vi kan ikke tilnærme oss 22. juli på samme måte ti år etter, mener han.

«Det er lov å være stolte av rosetogene og hvordan vi opptrådte, men jeg kjenner også på en liten skamfølelse over at det nærmest ble som et nytt OL på Lillehammer – altså at vi var best i verden – denne gangen på takle terror. For meg er 22. juli en ekstremt verdifull påminnelse for et folk som (de siste 76 årene) aldri har opplevd krig, sult eller nød. Poenget med denne filmen, og grunnen til at jeg i det hele tatt orket å gå i gang på nytt, var å korrigere fortellingen om Norge og stimulere til refleksjon og bedre forståelse av hva som er Norge i 2021.»