Et ubehagelig samfunnsoppdrag

Et ubehagelig samfunnsoppdrag

22. juli spilte vi inn siste film i dokumentartrilogien om terrorangrepene. På samme tid i fjor jobbet vi hektisk med å hurtigprodusere den første, forteller Tommy Gulliksen. Les mer om det krevende arbeidet med filmene som har avsluttende premiere på TV2 onsdag kveld.

Da bomben smalt i regjeringskvartalet, reiste jeg instinktivt ned for å filme. Morgenen etter ringte også dokumentaransvarlig i TV 2. Jeg skjønte hva det gjaldt, men visste ikke hva jeg skulle svare. Etter en ti minutters tenkepause ringte jeg tilbake. Dokumentaristenes oppgave er å lage unike tidsbilder av samfunnet vårt. Det ville aldri komme en vanskeligere eller viktigere oppgave enn 22. juli.           

Den såkalte ekspressdokumentaren eller hurtigdokumentaren er en smal sjanger i Norge. Den kjennetegnes ved at produksjonen oppstår i forbindelse med en stor hendelse og sendes kort tid i etterkant. Gjerne i det den første nyhetsbølgen er over. Hurtigdokumentaren kan fungere som en oppsummering eller gi dypere forståelse og større opplevelse av hendelsen. Ofte inneholder den unike fortellinger og et annet perspektiv enn nyhetsdekningen. Hendelsene kan variere fra 22.juli og NOKAS-ranet til Justin Biebers besøk i Norge. Mens nyhetsdekningen handler om å komme ett skritt videre, tar ofte hurtigdokumentaren ett skritt tilbake.

Det er som regel tv-kanalene (les: NRK og TV 2) selv som produserer slike dokumentarer. For det første er det sjelden tid til å utrede finansiering eller diskutere produksjonsavtaler med eksterne selskap når det først smeller. For det andre har NRK og TV 2 store nyhetsressurser som ekspressdokumentaren kan utnytte og omvendt. Samarbeidet med egen nyhetsavdeling er avgjørende.  Dermed blir det mer praktisk å forankre oppdraget in-house, gjerne som et felles dugnadsprosjekt. Min gamle redaksjon, det nedlagte Dokument 2, produserte blant annet hurtigdokumentarer om Kursk, Rocknes-forliset, økseangrepet på Cato-Air og NOKAS-ranet. Det ga gode erfaringer.

Intense skildringer

Faren er selvfølgelig at tempoet går for mye ut over kvaliteten eller at man ikke får den nødvendige distansen til hendelsen. Det kan gi uriktige bilder eller oppfattes umusikalsk. Jeg fryktet alle disse fallgruvene i en 22. juli-produksjon, spesielt med tanke på at filmen skulle vises mens nasjonen var i sorg. Et overtramp ville vært katastrofalt. Kritikken mot deLillos under minnekonserten i sommer viser hvilket kulturelt minefelt 22.juli fortsatt er. 

En dokumentarfilm om 22. juli måtte holde høy kvalitet, ha en egenverdi og stå seg for ettertiden. Det som til slutt overbeviste meg var opptakene vi fikk fra TV 2-nyhetene. De hadde filmet på Utøya i dagene før og morgentimene 22. juli. En ambisiøs nyhetsfotograf fanget unike øyeblikk fra ferieparadiset før det ble til et helvete. Det var helt avgjørende for oss. Med en hurtigdokumentar kunne vi vise hva Utøya-leiren egentlig var og sette fokus på hva disse ungdommene stod for, ikke bare som ofre. Det gjorde meg sikker på at vi hadde noe viktig å fortelle, men også svært nervøs. Opptakene var de siste levende bildene av manges barn, søsken og venner. Hvordan ville det bli oppfattet om vi viste dette?

I løpet av én dag fikk vi på plass et produksjonsteam. Folk kom hjem fra ferie uten å nøle. Noen hadde 30 års erfaring mens andre gikk fortsatt på Journalisthøyskolen. I tillegg til leir-opptakene, sikret vi oss de mest relevante amatørbildene fra regjeringskvartalet og Utøya/Utvika. Den største bestanddelen i dokumentaren var likevel intense skildringer fra menneskene som opplevde 22. juli på nært hold. Intervjuene ble spilt inn i studio på TV 2 bare dager etter terrorangrepene. Enkelte av dem varte i over fire timer og ble møter vi aldri kommer til å glemme.

Ungdommene har endret seg

I første halvdel av intervjuene snakket vi kun om Utøya slik de husket den før 22. juli, om AUF og alt de drømte om. Det slo meg hvor raskt de kunne skru stemningen tilbake og snakke om Utøya med stjerner i blikket. De hadde en voldsom energi som bølget fra glede til sorg og fortvilelse. Noen av disse ungdommene har vi fulgt gjennom rettsoppgjøret og årsmarkeringen, og det er påfallende hvordan mange av dem har endret seg. Blikkene virker tommere og viljen er svekket. De snakker også om hendelsene på en helt annen måte. De har lært seg å gjenfortelle dramaet effektivt uten å gå følelsesmessig inn i det. Det viser hvor viktig det var å dokumentere beretningene deres rett i etterkant. Den stemningen kommer aldri tilbake, og ungdommene ser det selv.

Hele veien hadde vi en dialog med AUF-ledelsen og deres psykiatere, spesielt rundt bruken opptakene fra før terroren inntraff. De ga tydelig beskjed om at de etterlatte ønsker så mye informasjon som mulig og en bekreftelse på at barna hadde det bra den siste tiden. Vi valgte derfor å utelate alle situasjoner som kunne oppfattes negative og hadde visninger for AUF underveis.

En liten øy i verden ble produsert på 16 dager og sendt 8. august 2011. Det gikk ikke én dag uten at vi stilte oss spørsmålet om vi gjorde det riktige. Den avsluttende arbeidsøkta i klipperommet varte i 34 timer. Siste natt var det flere som tvilte på om det var forsvarlig å sende filmen. Det var ingen god følelse da den gikk på lufta. Jeg følte det som å holde tale i hele Norges begravelse. En enorm frykt for å tråkke noen på tærne, en respekt for dem som synes det var for tidlig og et håp om at filmen kunne være et tidsavtrykk og en følelsesmessig dokumentasjon av terroren som rammet Oslo og Utøya.

Det ble ingen negative reaksjoner. Ingen som fortalte at filmen hadde støtt dem. Det var en ubeskrivelig lettelse.          

Helt andre forutsetninger

Det tok et halvt år før jeg orket å ta opp arbeidet med 22.juli igjen. Fra årsskiftet fulgte vi fire av ungdommene gjennom rettsoppgjøret til film 2. Film 3 handler om å vende tilbake til Utøya ett år etter massakren. Dette er mer tradisjonelle dokumentarprosjekter der vi fanger prosesser i presens og er tilstede ved avgjørende øyeblikk. Filmene handler om ungdommenes kamp for å få livene tilbake på rett spor og skildringer hva 22.juli-generasjonen velger å bruke livene sine til. Sånn sett hører de to siste filmene til en annen sjanger enn hurtigdokumentaren. Vi har hatt helt andre forutsetninger for å produsere dem, men de blir aldri like følelsesladde og intense som den første filmen.

I juni ble En liten øy i verden tildelt Gullnymfen for beste dokumentar under den internasjonale tv-festivalen i Monte Carlo. Jeg snakket med flere av jurymedlemmene, som bestod av aktualitet- og dokumentarsjefer fra hele verden. De konkluderte med at det måtte være stor tillit mellom kringkaster og den norske befolkningen. Både fordi ungdommene stilte opp slik de gjorde, men også for måten publikum oppfattet filmen. De har rett. Aldri ble vi beskyldt for å profittere på andres lidelser eller sensasjonsjag. Det var de publisistiske tradisjonene i TV 2 som drev fram denne dokumentaren, ikke markedsavdelingen.

Målet var å lage en tidløs skildring som i all sin nøkternhet kunne gi oss en følelse av hva som rammet 77 uskyldige mennesker 22. juli. Det tidsvinduet eksisterte bare i en kort tid etter hendelsen. Jeg er glad for at vi våget. Nå snakkes det om å rekonstruere og dramatisere drapene på Utøya, men for meg er ungdommenes intense beretninger nok. De sterkeste bildene er de du ikke får se.

Tommy Gulliksen er journalist og dokumentarfilmskaper.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Et ubehagelig samfunnsoppdrag

Et ubehagelig samfunnsoppdrag

22. juli spilte vi inn siste film i dokumentartrilogien om terrorangrepene. På samme tid i fjor jobbet vi hektisk med å hurtigprodusere den første, forteller Tommy Gulliksen. Les mer om det krevende arbeidet med filmene som har avsluttende premiere på TV2 onsdag kveld.

Da bomben smalt i regjeringskvartalet, reiste jeg instinktivt ned for å filme. Morgenen etter ringte også dokumentaransvarlig i TV 2. Jeg skjønte hva det gjaldt, men visste ikke hva jeg skulle svare. Etter en ti minutters tenkepause ringte jeg tilbake. Dokumentaristenes oppgave er å lage unike tidsbilder av samfunnet vårt. Det ville aldri komme en vanskeligere eller viktigere oppgave enn 22. juli.           

Den såkalte ekspressdokumentaren eller hurtigdokumentaren er en smal sjanger i Norge. Den kjennetegnes ved at produksjonen oppstår i forbindelse med en stor hendelse og sendes kort tid i etterkant. Gjerne i det den første nyhetsbølgen er over. Hurtigdokumentaren kan fungere som en oppsummering eller gi dypere forståelse og større opplevelse av hendelsen. Ofte inneholder den unike fortellinger og et annet perspektiv enn nyhetsdekningen. Hendelsene kan variere fra 22.juli og NOKAS-ranet til Justin Biebers besøk i Norge. Mens nyhetsdekningen handler om å komme ett skritt videre, tar ofte hurtigdokumentaren ett skritt tilbake.

Det er som regel tv-kanalene (les: NRK og TV 2) selv som produserer slike dokumentarer. For det første er det sjelden tid til å utrede finansiering eller diskutere produksjonsavtaler med eksterne selskap når det først smeller. For det andre har NRK og TV 2 store nyhetsressurser som ekspressdokumentaren kan utnytte og omvendt. Samarbeidet med egen nyhetsavdeling er avgjørende.  Dermed blir det mer praktisk å forankre oppdraget in-house, gjerne som et felles dugnadsprosjekt. Min gamle redaksjon, det nedlagte Dokument 2, produserte blant annet hurtigdokumentarer om Kursk, Rocknes-forliset, økseangrepet på Cato-Air og NOKAS-ranet. Det ga gode erfaringer.

Intense skildringer

Faren er selvfølgelig at tempoet går for mye ut over kvaliteten eller at man ikke får den nødvendige distansen til hendelsen. Det kan gi uriktige bilder eller oppfattes umusikalsk. Jeg fryktet alle disse fallgruvene i en 22. juli-produksjon, spesielt med tanke på at filmen skulle vises mens nasjonen var i sorg. Et overtramp ville vært katastrofalt. Kritikken mot deLillos under minnekonserten i sommer viser hvilket kulturelt minefelt 22.juli fortsatt er. 

En dokumentarfilm om 22. juli måtte holde høy kvalitet, ha en egenverdi og stå seg for ettertiden. Det som til slutt overbeviste meg var opptakene vi fikk fra TV 2-nyhetene. De hadde filmet på Utøya i dagene før og morgentimene 22. juli. En ambisiøs nyhetsfotograf fanget unike øyeblikk fra ferieparadiset før det ble til et helvete. Det var helt avgjørende for oss. Med en hurtigdokumentar kunne vi vise hva Utøya-leiren egentlig var og sette fokus på hva disse ungdommene stod for, ikke bare som ofre. Det gjorde meg sikker på at vi hadde noe viktig å fortelle, men også svært nervøs. Opptakene var de siste levende bildene av manges barn, søsken og venner. Hvordan ville det bli oppfattet om vi viste dette?

I løpet av én dag fikk vi på plass et produksjonsteam. Folk kom hjem fra ferie uten å nøle. Noen hadde 30 års erfaring mens andre gikk fortsatt på Journalisthøyskolen. I tillegg til leir-opptakene, sikret vi oss de mest relevante amatørbildene fra regjeringskvartalet og Utøya/Utvika. Den største bestanddelen i dokumentaren var likevel intense skildringer fra menneskene som opplevde 22. juli på nært hold. Intervjuene ble spilt inn i studio på TV 2 bare dager etter terrorangrepene. Enkelte av dem varte i over fire timer og ble møter vi aldri kommer til å glemme.

Ungdommene har endret seg

I første halvdel av intervjuene snakket vi kun om Utøya slik de husket den før 22. juli, om AUF og alt de drømte om. Det slo meg hvor raskt de kunne skru stemningen tilbake og snakke om Utøya med stjerner i blikket. De hadde en voldsom energi som bølget fra glede til sorg og fortvilelse. Noen av disse ungdommene har vi fulgt gjennom rettsoppgjøret og årsmarkeringen, og det er påfallende hvordan mange av dem har endret seg. Blikkene virker tommere og viljen er svekket. De snakker også om hendelsene på en helt annen måte. De har lært seg å gjenfortelle dramaet effektivt uten å gå følelsesmessig inn i det. Det viser hvor viktig det var å dokumentere beretningene deres rett i etterkant. Den stemningen kommer aldri tilbake, og ungdommene ser det selv.

Hele veien hadde vi en dialog med AUF-ledelsen og deres psykiatere, spesielt rundt bruken opptakene fra før terroren inntraff. De ga tydelig beskjed om at de etterlatte ønsker så mye informasjon som mulig og en bekreftelse på at barna hadde det bra den siste tiden. Vi valgte derfor å utelate alle situasjoner som kunne oppfattes negative og hadde visninger for AUF underveis.

En liten øy i verden ble produsert på 16 dager og sendt 8. august 2011. Det gikk ikke én dag uten at vi stilte oss spørsmålet om vi gjorde det riktige. Den avsluttende arbeidsøkta i klipperommet varte i 34 timer. Siste natt var det flere som tvilte på om det var forsvarlig å sende filmen. Det var ingen god følelse da den gikk på lufta. Jeg følte det som å holde tale i hele Norges begravelse. En enorm frykt for å tråkke noen på tærne, en respekt for dem som synes det var for tidlig og et håp om at filmen kunne være et tidsavtrykk og en følelsesmessig dokumentasjon av terroren som rammet Oslo og Utøya.

Det ble ingen negative reaksjoner. Ingen som fortalte at filmen hadde støtt dem. Det var en ubeskrivelig lettelse.          

Helt andre forutsetninger

Det tok et halvt år før jeg orket å ta opp arbeidet med 22.juli igjen. Fra årsskiftet fulgte vi fire av ungdommene gjennom rettsoppgjøret til film 2. Film 3 handler om å vende tilbake til Utøya ett år etter massakren. Dette er mer tradisjonelle dokumentarprosjekter der vi fanger prosesser i presens og er tilstede ved avgjørende øyeblikk. Filmene handler om ungdommenes kamp for å få livene tilbake på rett spor og skildringer hva 22.juli-generasjonen velger å bruke livene sine til. Sånn sett hører de to siste filmene til en annen sjanger enn hurtigdokumentaren. Vi har hatt helt andre forutsetninger for å produsere dem, men de blir aldri like følelsesladde og intense som den første filmen.

I juni ble En liten øy i verden tildelt Gullnymfen for beste dokumentar under den internasjonale tv-festivalen i Monte Carlo. Jeg snakket med flere av jurymedlemmene, som bestod av aktualitet- og dokumentarsjefer fra hele verden. De konkluderte med at det måtte være stor tillit mellom kringkaster og den norske befolkningen. Både fordi ungdommene stilte opp slik de gjorde, men også for måten publikum oppfattet filmen. De har rett. Aldri ble vi beskyldt for å profittere på andres lidelser eller sensasjonsjag. Det var de publisistiske tradisjonene i TV 2 som drev fram denne dokumentaren, ikke markedsavdelingen.

Målet var å lage en tidløs skildring som i all sin nøkternhet kunne gi oss en følelse av hva som rammet 77 uskyldige mennesker 22. juli. Det tidsvinduet eksisterte bare i en kort tid etter hendelsen. Jeg er glad for at vi våget. Nå snakkes det om å rekonstruere og dramatisere drapene på Utøya, men for meg er ungdommenes intense beretninger nok. De sterkeste bildene er de du ikke får se.

Tommy Gulliksen er journalist og dokumentarfilmskaper.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY