Svært sjelden får en norsk film eller serie meg til å gråte. Men det skjedde brått midt i «Elefantsnabel», episode fire av den rystende og rørende miniserien 22. juli, politisk i de fleste av ordets forstander, en nitid audiovisuell diskusjon om offentlighet og fellesskap og angrep på disse. Med Sara Johnsen og Pål Sletaunes dramabragd befester NRK sin umistelighet som folkeopplyser og rikskringkaster, ved at den seks episoder lange miniserien – om læreren, journalisten, politimannen, legen, renholdsarbeideren, bloggeren og mange andre – gjenskaper trykkbølger og etterskjelv fra en bilbombet bygning og by, og ringvirkninger fra ei istykkerskutt, grunnrystet øy.

En ufattelig tragedie

22.juli-kommisjonens rapport konkluderer: «Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22/7.» Utøya er et åpent sår, et traume vi bærer på, en kulturkatastrofe vi ennå ikke vet hva vil gi av langtidsvirkninger i det norske samfunnet. Serien spør åpent hvordan vi taklet og takler terror og tør berøre og pirke i pusset og dets medfølgende ubehag og smerte, de stadig vanskeligere temaene, som svikt fra og svekket tillit til politikere og politi, ekstremisme på nett og irl, hudhat og barnevern.

Men den tør også fronte fremmedkjærlighet – særlig i glimtene av noe så sjeldent som genuint heltemot hos de spontant uegennyttige båthjelperne.

Serien lar oss lytte til de levende og de overlevende.

Men fra de døde er det dørgende stille.

Derfor er det svært viktig at formidlingene og fortellingene om 22. juli ikke får lov til å bli en hviskelek, som gradvis vasker ut og fjerner seg fra hva som virkelig skjedde, til et hvitt lerret av intet.

Derfor er 22. juli viktig.

Se den. Snakk om den.

Ungdommene fra øya

Serien føyer seg inn inn i en rekke dokumentariske og dramatiske filmer som allerede eksisterer om 22. juli, som samtidsvitnet Til ungdommen (Kari Anne Moe, 2012), spillefilmene Utøya, 22. juli (Erik Poppe, 2018) og 22 July (Paul Greengrass, 2018), og dokumentareksperimentet Rekonstruksjon Utøya (Carl Javér, 2018).

Utøya, 22. juli er en fokusert fortolkning av de uutholdelige Utøya-sekundene, og den bredere anlagte 22 July – noe krøkkete engelskspråklig for internasjonal Netflix-formidling (og for nordmenn kanskje vel så sterk med lyden skrudd av) – er et skarpt kontrasterende dobbeltportrett av offer og gjerningsmann, en røff og respektfull tegning av unge Viljar (godt gestaltet av Jonas Strand Gravli), og en uhyggelig fortolkning av Breivik (modig spilt av Anders Danielsen Lie) i all hans skjevt smilende barbariske banalitet. Sannsynligvis basert på en liten unøyaktighet i NRK Brennpunkts 22. juli-dokumentar, skildrer filmen at sikkerhetsvakta i Regjeringskvartalet ser bombebilen idet den parkererer, og så bare ringer og spør om den er «en av våre» biler. Dette stemmer ikke helt. Da varebilen ble parkert, så ingen av de to sikkerhetsvaktene den. Hadde de gjort det, ville de selvsagt zoomet inn og sett nærmere på sjåføren og oppdaget at han var kledd i politiuniform og bar våpen. Da de etter telefon fra resepsjonisten spolte tilbake i opptaket noen minutter senere, hadde de ikke lik anledning til dette, og Breivik var allerede forsvunnet i fluktbilen på vei mot Utøya. Dette skildrer jeg utførlig i kapittelet «Video som varsler og vitne» fra boka Fra terror til overvåking (2014). Som 22. juli-kommisjonens rapport konkluderer: «Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.»

Den imponerende eksperimentelle dokumentaren Rekonstruksjon Utøya viser hvordan minner allerede er rekonstruksjoner. Dogville (Lars von Trier, 2003) inspirerte Breivik, og lik den filmen innrammer svarte gardiner, svart studiogulv og hvite, teipete linjer teatrale fremkallinger av personlige fortellinger. Regissør Javér skaper teater som traumeterapi. Overlevende Rakel beskriver det som psykisk trening og restitusjon, og som hun sier om valg av skjulested på øya: Hvis det er vanskelig for meg å komme meg dit, så vil det være vanskelig for andre også. Med ryggen klemt mot klippesiden ser hun ned på ei snegle som smyger seg på støvelen, i en påminnelse om at naturen fortsetter. De andre overlevende, Mohammed, Jenny og Torje, beskriver overgangen fra latter til panikk, og viser i praksis hvordan samarbeid hjelper for å finne løsningene som ligger nettopp mellom oss, og ikke hos noen enkelt. De bærer sammen en lett teaterkampestein og legger den ned som fjell. De ligger som døde, Mohammed går varsomt og prikker på dem, og sier at nå kan de våkne og reise seg igjen. Det gir ham en god følelse, og han sier at «det skulle vært så enkelt» på Utøya også. Jenny beskriver hvordan bestefars svømmetrening hjalp henne å flyte i Tyrifjorden, og dokumentaren beveger kraftig.

Video som varsler og vitne

Så hva tilfører nå den samfunnskritiske miniserien 22. juli? I arbeidet med med forskningsartikkelen «Video som varsler og vitne» (fra boka Fra terror til overvåking, 2014, redaktører Hausken, Rundgren Yazdani og Krigsvoll Haagensen), om videoovervåkingen av Regjeringskvartalet 22. juli 2011, studerte jeg utallige ganger overvåkingsvideoopptak fra kamera 6 over Einar Gerhardsens plass i timen mellom 15.00 og 16.00 (du har også sett noen av disse minuttene, som gjengis i de fleste 22. juli-skildringene). I disse 60 minuttene er det – kanskje ikke helt forventet, i hvert fall ikke hos meg – de første helt normale, dagligdagse 25 minuttene fra denne timen som nå sitter sterkest i minnet: dusinvis av mennesker som vandrer med sine hverdagslige ærend, med paraplyer, vesker og plastposer, kanskje på vei hjem, til eller fra jobb, til eller fra butikken eller til eller fra en venn.

I etterpåklokskapens navn – med all kunnskap om terrortrusler fra høyreekstreme, særlig etter 11. september 2001 – kan man si at eksplosjonen fra den feilparkerte varebilen kom som lyn fra grå himmel. Men der og da virket himmelen blå, og etter de foregående 25 minuttene ryster eksplosjonen like mye hver gang, også hos den som har den kontrafaktiske anledning til å spole tiden tilbake.

Og normalsituasjonen i Norge fram til klokka 15.25:22 22. juli 2011 er ikke den samme som normalsituasjonen i dag.

Han ødela noe.

Hva tok han?

Hva består i det nye normale?

Stadig mer 22. juli

Hvilke varige mén etterlot massemorderen? Tjuetallet innledes med nok en dramatisk audiovisuell skildring av titallets definerende øyeblikk i Norge, dager, minutter og timer før, under og etter 22. juli 2011. Partnerne Johnsen og Sletaune har lenge laget filmer hver for seg, men er nå serieskapere sammen. Johnsen er hovedforfatter, og Sletaune har regi alene på de fire første episodene, mens han er oppført som andreregissør på femte og førsteregissør på sjette episode sammen med  Johnsen. Medforfattere er Sletaune og Kjersti Håland, og medregissør er Gjyljeta Berisha.

Slik Utøya 22. juli var fri for sentimentalitet og eksessivt melodrama, har Johnsen og Sletaune maktet å møte det voldsomme stoffet med riktig temperament. Johnsen skriver sterkere og mer troverdig enn før, og Sletaune viser en varere og mer måteholden sensibilitet som regissør, intens uten å være stilisert. Han, filmfotograf og klipper vet hvor å peke eller bevege kameraet, og hvor lenge hvert bilde bør virke. Kamera og klipp er nøysomt plassert og montert, på riktig avstand til mennesker og omgivelser. Serien er rett og slett det klart beste Johnsen og Sletaune har gjort. Det de har oppnådd er vanskelig å få til. For serien er blitt viktig. Og verdig. Ikke sterk, men stødig, smidig og varsom.

De som trenger, kan finne trøst.

Alle vi andre manes til anstendig årvåkenhet.

Sosiopsykologisk studie

Tekstplakater forklarer: «Denne serien handler om 22. juli 2011 og om tiden før og etter. Serien er basert på research og ekte hendelser. Karakterene i serien er fiktive.» Vi ser barn på trampoline, et norsk flagg, vaffelrøre, en hvit varebil, og et balkongbarn lengter etter en stigende ballong.

I første episode, «I verdens beste land», stopper en godt voksen bussjåfør for en skolepatrulje med smil og gjensidig tillit, mens radioen denne forsommeren 2011 snakker om FNs kåring av Norge som «beste land». Breivik er utenfor bilderammen da kunstgjødsel leveres på gården, og han forblir gjennomgående en bikarakter på grensen til statist – som i Utøya, 22. juli, men i sterk kontrast til 22 July – i dette serieuniverset. I Oslo, 19. juni er det siste skoledag for lærer Helga (Helga Guren), og på Ullevål sykehus truer New Public Management anestesilege Anne Cathrine (Ane Skumsvoll) og kollegaene med nedskjæringer i akuttberedskap og renhold, slik at renholdsarbeideren skeptisk spør Aftenposten-journalisten Anine (Alexandra Gjerpen), som skriver en reportasje: «tar du tiden?». Nord for Hønefoss blir en engstelig ung gutt skadet, med frempekende sviktende etterforskning fra politimann Eivind (Øyvind Brandtzæg) og kollegaene ved Nordre Buskerud politidistrikt, mens Mads (Fredrik Høyer), den delvis «Fjordman»-inspirerte bloggeren «Breidablikk», taler i Amsterdam om «Eurabia» og «the Muslim invasion» på den femte årlige antijihadkonferansen.

Det er riss av ulike miljøer i en sosiopsykologisk anlagt skildring, og inspirasjonen fra David Simons The Wire, Show Me a Hero og suverene Treme er tydelig. Særlig på akuttmottaket improviserer gjennomskolert offentlig helsepersonell jazzaktig under ekstremt krevende arbeidsforhold, med kamera som en innpåsliten observatør over skuldrene. Er det noe denne serien hamrer inn, så er det at av de mange husene i landet er sykehusene blant de aller viktigste. Og som 22. juli-kommisjonens rapport nøkternt skriver: «Helse- og redningsarbeidet ivaretok de skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte.» Og lik serien om Katrina-katastrofens tørkende kjølvann er fortellingen hovedsakelig et falskt flettverk, der de ulike handlingstrådene oftest får flagre fritt.

For det er ikke alltid sånn at alt henger sammen.

Serien er medrivende ved at den tar seg tid til karakterbygging og utmaling av det normale, i en sober studie av sosialdemokratiets og velferdssamfunnets styrker og tilkortkommenheter. Og blant de kroppsliggjorte metonyminene for samfunnsinstitusjoner overbeviser særlig Gjerpen og Guren som den intense, nær maniske gravejournalisten Anine og den bevrende, omsorgsfulle barneskolelæreren Helga.

Fortellingen om Ole Kristian, den unge gutten som skader seg etter et balkongfall, og den velmenende, men famlende politimannen Eivind som etterforsker, befinner seg kanskje lengst unna de konkrete hendelsene 22. juli, men den underliggende tematiske buen – om skjulte sår hos barn med vond barndom, med indre brudd usynlige utenfra – strammes kraftigst opp gjennom denne synekdoken. Serien blir slik en skarpt formulert bekymringsmelding om omsorgssvikt til og fra staten Norge. Men hvem skal da behandle en slik melding?

Elefantsnabel

Andre episode, «Oslo», snubler bittelitt ved å begå samme feil som NRK Brennpunkts 22. juli-dokumentar og 22 July, ved å vise at en vakt ser varebilen parkere. Igjen, ingen av vaktene så at dette skjedde da det skjedde. Episoden anlegger deretter andre perspektiver enn tidligere vektlagt i 22. juli-fortellinger, fra journalisten på åstedet, via læreren som leter etter sønnen sin i eksplosjonskaoset, til han som vasker alt blodet vekk fra sykehusgulvet. Dette er den sterkeste dramatiseringen av bombeangrepet hittil, og episoden åpner opp mange av de ulike – og til og med motstridende – følelsene som ble vekket denne ettermiddagen og kvelden.

Tredje episode, «Det er noen som skyter», skildrer kaos, uvisshet og frykt, men også omsorg, oppofrelse og anstendighet, og skaper usigelig rystende bilder av mobiltelefoner som forgjeves ringer på en forlatt teltplass i øyskoglysningens nattemørke. Alt i iskaldt relieff mot bloggeren som bare «har skrevet det alle mener». Med fjerde episode, «30 minutter», kommer etterdønningene. Bob Dylans «A Hard Rain’s a-Gonna Fall» akkompagnerer bilder av en endeløs likbilkortesje i regnet, og episoden begynner å reformulere noen av de vanskelige spørsmålene om den manglende beredskapen og den manglende handlekraften da det gjaldt som mest. Stadig fins flere spørsmål enn svar.

Femte episode, «Elefantsnabel», rørte meg voldsomt, med både gåsehud og tårer fremkalt uten at det kjennes tvunget. Regissør Johnsen har her instruert noen av sine fremste scener hittil. Under en skoleminnestund i Henningsvær blir R.E.M.s «Losing my religion» sunget og spilt på gitar av ei ung jente. Under hviskeleken i en barnehage i Oslo er «elefantsnabel» svaret, og senere i episoden pekes det på noen av de store nesene i rommet, som beredskapstroppen i synkende båt, og et fotografi av Breivik som sviktet barn. Men det brister først for denne kritiker da ei ung jente reiser seg fra pulten sin i klasserommet, går bort til læreren Helga, som allerede omsorgsfullt sitter på huk ved pulten til en gråtfortvilet, etterlatt lillebror, og forsiktig legger venstre hånd på bakhodet til medeleven.

Tilstedeværelse.

Trøst.

Lillebroren skriver til sist i episoden uendelig sårt om sin døde storesøster i skoleboka med Star Wars-bokbind at «det finnes ingen yndlingssteder lenger».

En av oss

I sjette episode, «Fri vilje», skades renholdsarbeideren, «er det mulig å være en god politimann?» spør Eivind sjefen, og Anine har først mareritt om den unge forsømte gutten og deretter om den voksne barnemorder Breivik i uniform med ladd våpen ved sengekanten. Anine sier senere at «det er tabu» med «slemme mødre, det tåler vi liksom ikke å høre om», mens journalistkollegaen mener at det største tabuet er klangbunnen Breiviks meninger har i befolkningen vår. I rettssalen ser de etterlatte og de to journalistene terroristen bakfra i trefjerdedelsprofil. Rettsmedisiner Torleiv Ole Rognum, som spiller seg selv, forklarer nøkternt om de nådeløst dødelige skuddskadene.

Inn der.

Ut der.

Anine sletter og omtaster deretter sistesetningen i saken sin fra affektførsteutkastet «Breiviks handlinger er så grusomme at det er vanskelig å begripe at han er et menneske» til en ekkel erkjennelse:

«Men han er et menneske og han er norsk.»

Som Aage Borchgrevinks og Åsne Seierstads boktitler beskriver det:

En norsk tragedie, en av oss.

Det betyr ikke at Breiviks og hans meningsfellers ord er våre:

For systemsvikt er ikke landssvik.

Og å feile er ikke forræderi.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Du kan lese hans tidligere innlegg her: Jon Inge Faldalen