– En rolle som tæret på psyken

– En rolle som tæret på psyken

– Jeg er stolt av filmen og alle de som har bidratt, forteller Andrea Berntzen, som gjør en oppsiktsvekkende debut som skuespiller i «Utøya 22.juli» og fremheves som mulig kandidat til å vinne skuespillerpris på Berlinalen.

– Erik Poppe var veldig opptatt av tilliten mellom skuespiller og regissør. Jeg kunne være ærlig overfor ham og innrømme at jeg var redd. Det er jo ikke bare min første filmrolle, men en film om et veldig betent tema der det var viktig å gjøre det så riktig som mulig –  av respekt for ofrene og de etterlatte. Den åpne dialogen med Erik var avgjørende.

Andrea Berntzen er bare 19 år og fikk applaus da hun møtte den internasjonale pressen etter første visningen av Utøya 22.juli på Berlinalen. Om filmen har polarisert internasjonale kritikere og publikum, er de aller fleste enige om én ting: Berntzen gjør en formidabel innsats i rollen som Kaja, og hun fremheves av enkelte kritikere som en mulig kandidat til en skuespillerpris i hovedkonkurransen.

Men akkurat den biten av filmsirkuset på Berlinalen virker den unge skuespilleren ganske uberørt av. I likhet med resten av teamet er hun bevisst på at det ikke er en hvilken som helst underholdningsfilm de har laget. Utøya 22.juli er ofrenes historie, og Berntzen benytter en hver anledning til å understreke det.

Da de startet produksjonen var hun og Kaja like gamle, nå er det gått et år og hun har fått litt mer avstand til rollen.

– Da jeg forberedte meg til rollen og fordypet meg i manuset, oppfattet jeg henne som mer oppegående enn jeg er. Hun er politisk engasjert, driver med idrett og er skoleflink. Og som vi ser i filmen er hun veldig ansvarsfull.

Da skuespillerne var inne til audition fikk de først ikke vite hva slags produksjon det dreide seg om.

– Vi fikk ikke vite at det skulle handle om Utøya før i tredje runden med auditions. Jeg visste ikke at det handlet om en langfilm før jeg var blant de tre siste som var til vurdering for rollen. De holdt reginotatet ganske tett til brystet, og hadde sine grunner til det. Det forsto jeg mer av da jeg fikk lese mer om premissene for produksjonen, at det skulle være i én tagning, uten musikk og ligge så tett opp mot virkeligheten som mulig.

Foto: Rushprint

Du gjennomfører et maratonløp i filmen, særlig du og fotografen Martin Otterbeck. Kan du si litt om forberedelsene. Som ganske uerfaren filmskuespiller måtte du her underkaste deg svært krevende opptaksforhold.

– Jeg fikk tidlig beskjed om at det ville bli fysisk og psykisk anstrengende. Jeg fikk beskjed om å komme i fysisk form, men jeg måtte også forberede meg mentalt. Vi delte opp manuset i mange små scener, og gikk kronologisk gjennom hver scene sammen med regi. Da det nærmet seg opptak ute på øya begynte vi å sette sammen alle scenene og gjorde dem i én tagning. Jeg og fotograf Martin jobbet veldig tett gjennom hele filmen. Uansett hvor sliten jeg var psykisk eller fysisk under innspillingen, så var det så fint å ha ham der, og merke hans nærvær. Fordi jeg var foran kamera hele tiden, hadde jeg den fordelen at jeg alltid var i rollen, og hadde kontinuitet i spillet. Det må ha vært utfordrende for mange av de andre å komme inn midt i en scene og treffe riktig i intensitet.

Å forsøke å leve seg inn i en så ekstrem tilstand er ikke enkelt. Hvordan forberedte du deg til det?

– Jeg tenkte ganske tidlig at om jeg brakk en fingernegl, så kunne jeg si stopp og få den hjelpen jeg trengte. De som gjennomlevde terroren på Utøya hadde jo ikke det støtteappararet vi hadde under innspillingen. Det å skulle gjenskape og forsøke å forstå hvordan det er å flykte for livet på denne måten, er ikke noe jeg har hatt forutsetninger for å forstå fullt ut. Men jeg visste at om jeg skulle klare å gjenskape en situasjon som var overbevisende nok, så måtte jeg forsøke å kjenne på de følelsene som kunne ha oppstått i meg i en sånn situasjon. Så jeg måtte hente fram hendelser og følelser fra min egen fortid. Det tæret på psyken, og for flere av skuespillerne var det en påkjenning – uten at det av den grunn kan sammenliknes med hva ofrene gjennomlevde. Men man havnet i en boble av vonde følelser som det krevde en del å komme seg ut av. Men vi ble veldig godt fulgt opp av Erik og resten av staben, samt psykolog.

Kaja er ansvarsfull og et framtidig politiker-emne som har vært på Utøya flere ganger før når filmen starter. Hun får en ekstra motivasjon i filmen da lillesøsteren kommer bort fra henne. Men ellers har du ikke så mye å spille på – men kamera henger på deg hele tiden, du slipper ikke unna. Hvordan opplevde du det?

– Jeg fikk tidlig beskjed om å glemme at kamera var der. Det er en dings som henger der, noen ganger centimeter fra ansiktet ditt. Men også her lærte jeg mye av Erik. Han forklarte at det var helt naturlig å bli selvbevisst og komme ut av det når man står i dette i over 90 minutter, og noen ganger varte tagningene lengre. Han fortalte meg tidlig at sånn ville jeg oppleve det, men at det likevel ikke var sikkert at kamera fanget det opp. Om jeg kom ut av det, var det bare å trekke pusten for å komme inn i det igjen.

Erik Poppe og Andrea Berntzen møter pressen på Berlinalen.

 

Mange mener noe om denne filmen, det er vanskelig å stille seg likegyldig til den. Under pressevisningen var det noen som buet, og kritikerne er delt i synet på filmen. Men de fleste synes å kunne enes om at filmen har mange kvaliteter, ikke minst gjennom din rolleprestasjon. Hva slags ansvar opplever du at du selv har overfor ofrene og de pårørende? Var du i kontakt med dem under forberedelsene?

– Vi hadde med oss tre av de overlevende bak kamera hele tiden, også under leseprøvene. De fortalte sine historier – som var veldig ulike. De befant seg på forskjellige steder på øya til forskjellig tid, og har ulik forståelse av de samme omstendighetene. Det var veldig nyttig for min del å høre deres historier. Vi fikk også se dokumentaren Til Ungdommen, men også andre dokumentarer om Utøya som vi ble bedt om å se. Jeg hadde allerede sett en god del på YouTube etter at jeg fikk rollen. Jeg var veldig ung da terroren på Utøya skjedde, og opplevde det ikke som noe nært. Jeg var selvsagt heller ikke direkte berørt. Men jeg har et helt annet forhold til det som skjedde nå i etterkant av filmen.

– Jeg var så dum at jeg leste noen av kommentarene på nettet om vår film. Mange uttalte seg jo ganske skråsikkert om filmen, uten at de hadde sett den. Da jeg fortalte om min frustrasjon over dette til en venninne, spurte hun meg: Men hva synes ofrene og de etterlatte du har snakket med om filmen? De synes den er viktig, svarte jeg.  Da har dere jo laget filmen for dem, og det er de du skal lytte til, mente hun. Derfor sitter jeg igjen med en lettelse etter at de overlevende og pårørende har sett filmen, for de opplever den som troverdig.

Dere har beveget dere inn i et potensielt minefelt. Men det virker som du har taklet utfordringen med å møte kritikk ganske bra?

– Jeg har hatt veldig stor tillitt til Erik og produsentene. De har tatt mange forbehold og hensyn i møte med støttegruppa og de overlevende, de har tatt med flere av de på settet og vist stor åpenhet for å forsikre om at det er gjenskapt troverdig. Jeg opplever at når vi først har bestemt oss for å lage en norsk film om Utøya, så er det gjort på en veldig riktig måte: både gjennom hensynene til ofrene og de etterlatte og de små og store filmatiske grepene som er tatt. Jeg er stolt av filmen og alle de som har bidratt på den, og synes den er laget på en etisk forsvarlig måte. Det var viktig at den ble laget.

Sorry, comments are closed for this post.

– En rolle som tæret på psyken

– En rolle som tæret på psyken

– Jeg er stolt av filmen og alle de som har bidratt, forteller Andrea Berntzen, som gjør en oppsiktsvekkende debut som skuespiller i «Utøya 22.juli» og fremheves som mulig kandidat til å vinne skuespillerpris på Berlinalen.

– Erik Poppe var veldig opptatt av tilliten mellom skuespiller og regissør. Jeg kunne være ærlig overfor ham og innrømme at jeg var redd. Det er jo ikke bare min første filmrolle, men en film om et veldig betent tema der det var viktig å gjøre det så riktig som mulig –  av respekt for ofrene og de etterlatte. Den åpne dialogen med Erik var avgjørende.

Andrea Berntzen er bare 19 år og fikk applaus da hun møtte den internasjonale pressen etter første visningen av Utøya 22.juli på Berlinalen. Om filmen har polarisert internasjonale kritikere og publikum, er de aller fleste enige om én ting: Berntzen gjør en formidabel innsats i rollen som Kaja, og hun fremheves av enkelte kritikere som en mulig kandidat til en skuespillerpris i hovedkonkurransen.

Men akkurat den biten av filmsirkuset på Berlinalen virker den unge skuespilleren ganske uberørt av. I likhet med resten av teamet er hun bevisst på at det ikke er en hvilken som helst underholdningsfilm de har laget. Utøya 22.juli er ofrenes historie, og Berntzen benytter en hver anledning til å understreke det.

Da de startet produksjonen var hun og Kaja like gamle, nå er det gått et år og hun har fått litt mer avstand til rollen.

– Da jeg forberedte meg til rollen og fordypet meg i manuset, oppfattet jeg henne som mer oppegående enn jeg er. Hun er politisk engasjert, driver med idrett og er skoleflink. Og som vi ser i filmen er hun veldig ansvarsfull.

Da skuespillerne var inne til audition fikk de først ikke vite hva slags produksjon det dreide seg om.

– Vi fikk ikke vite at det skulle handle om Utøya før i tredje runden med auditions. Jeg visste ikke at det handlet om en langfilm før jeg var blant de tre siste som var til vurdering for rollen. De holdt reginotatet ganske tett til brystet, og hadde sine grunner til det. Det forsto jeg mer av da jeg fikk lese mer om premissene for produksjonen, at det skulle være i én tagning, uten musikk og ligge så tett opp mot virkeligheten som mulig.

Foto: Rushprint

Du gjennomfører et maratonløp i filmen, særlig du og fotografen Martin Otterbeck. Kan du si litt om forberedelsene. Som ganske uerfaren filmskuespiller måtte du her underkaste deg svært krevende opptaksforhold.

– Jeg fikk tidlig beskjed om at det ville bli fysisk og psykisk anstrengende. Jeg fikk beskjed om å komme i fysisk form, men jeg måtte også forberede meg mentalt. Vi delte opp manuset i mange små scener, og gikk kronologisk gjennom hver scene sammen med regi. Da det nærmet seg opptak ute på øya begynte vi å sette sammen alle scenene og gjorde dem i én tagning. Jeg og fotograf Martin jobbet veldig tett gjennom hele filmen. Uansett hvor sliten jeg var psykisk eller fysisk under innspillingen, så var det så fint å ha ham der, og merke hans nærvær. Fordi jeg var foran kamera hele tiden, hadde jeg den fordelen at jeg alltid var i rollen, og hadde kontinuitet i spillet. Det må ha vært utfordrende for mange av de andre å komme inn midt i en scene og treffe riktig i intensitet.

Å forsøke å leve seg inn i en så ekstrem tilstand er ikke enkelt. Hvordan forberedte du deg til det?

– Jeg tenkte ganske tidlig at om jeg brakk en fingernegl, så kunne jeg si stopp og få den hjelpen jeg trengte. De som gjennomlevde terroren på Utøya hadde jo ikke det støtteappararet vi hadde under innspillingen. Det å skulle gjenskape og forsøke å forstå hvordan det er å flykte for livet på denne måten, er ikke noe jeg har hatt forutsetninger for å forstå fullt ut. Men jeg visste at om jeg skulle klare å gjenskape en situasjon som var overbevisende nok, så måtte jeg forsøke å kjenne på de følelsene som kunne ha oppstått i meg i en sånn situasjon. Så jeg måtte hente fram hendelser og følelser fra min egen fortid. Det tæret på psyken, og for flere av skuespillerne var det en påkjenning – uten at det av den grunn kan sammenliknes med hva ofrene gjennomlevde. Men man havnet i en boble av vonde følelser som det krevde en del å komme seg ut av. Men vi ble veldig godt fulgt opp av Erik og resten av staben, samt psykolog.

Kaja er ansvarsfull og et framtidig politiker-emne som har vært på Utøya flere ganger før når filmen starter. Hun får en ekstra motivasjon i filmen da lillesøsteren kommer bort fra henne. Men ellers har du ikke så mye å spille på – men kamera henger på deg hele tiden, du slipper ikke unna. Hvordan opplevde du det?

– Jeg fikk tidlig beskjed om å glemme at kamera var der. Det er en dings som henger der, noen ganger centimeter fra ansiktet ditt. Men også her lærte jeg mye av Erik. Han forklarte at det var helt naturlig å bli selvbevisst og komme ut av det når man står i dette i over 90 minutter, og noen ganger varte tagningene lengre. Han fortalte meg tidlig at sånn ville jeg oppleve det, men at det likevel ikke var sikkert at kamera fanget det opp. Om jeg kom ut av det, var det bare å trekke pusten for å komme inn i det igjen.

Erik Poppe og Andrea Berntzen møter pressen på Berlinalen.

 

Mange mener noe om denne filmen, det er vanskelig å stille seg likegyldig til den. Under pressevisningen var det noen som buet, og kritikerne er delt i synet på filmen. Men de fleste synes å kunne enes om at filmen har mange kvaliteter, ikke minst gjennom din rolleprestasjon. Hva slags ansvar opplever du at du selv har overfor ofrene og de pårørende? Var du i kontakt med dem under forberedelsene?

– Vi hadde med oss tre av de overlevende bak kamera hele tiden, også under leseprøvene. De fortalte sine historier – som var veldig ulike. De befant seg på forskjellige steder på øya til forskjellig tid, og har ulik forståelse av de samme omstendighetene. Det var veldig nyttig for min del å høre deres historier. Vi fikk også se dokumentaren Til Ungdommen, men også andre dokumentarer om Utøya som vi ble bedt om å se. Jeg hadde allerede sett en god del på YouTube etter at jeg fikk rollen. Jeg var veldig ung da terroren på Utøya skjedde, og opplevde det ikke som noe nært. Jeg var selvsagt heller ikke direkte berørt. Men jeg har et helt annet forhold til det som skjedde nå i etterkant av filmen.

– Jeg var så dum at jeg leste noen av kommentarene på nettet om vår film. Mange uttalte seg jo ganske skråsikkert om filmen, uten at de hadde sett den. Da jeg fortalte om min frustrasjon over dette til en venninne, spurte hun meg: Men hva synes ofrene og de etterlatte du har snakket med om filmen? De synes den er viktig, svarte jeg.  Da har dere jo laget filmen for dem, og det er de du skal lytte til, mente hun. Derfor sitter jeg igjen med en lettelse etter at de overlevende og pårørende har sett filmen, for de opplever den som troverdig.

Dere har beveget dere inn i et potensielt minefelt. Men det virker som du har taklet utfordringen med å møte kritikk ganske bra?

– Jeg har hatt veldig stor tillitt til Erik og produsentene. De har tatt mange forbehold og hensyn i møte med støttegruppa og de overlevende, de har tatt med flere av de på settet og vist stor åpenhet for å forsikre om at det er gjenskapt troverdig. Jeg opplever at når vi først har bestemt oss for å lage en norsk film om Utøya, så er det gjort på en veldig riktig måte: både gjennom hensynene til ofrene og de etterlatte og de små og store filmatiske grepene som er tatt. Jeg er stolt av filmen og alle de som har bidratt på den, og synes den er laget på en etisk forsvarlig måte. Det var viktig at den ble laget.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY