«Utøya 22.juli» er Berlinalens mest debatterte film

«Utøya 22.juli» er Berlinalens mest debatterte film

Casten og filmteamet fra «Utøya 22.juli» foran festivalpalasset i Berlin (Foto: Scanpix)

Erik Poppes film om terroren på Utøya tegner så langt til å bli Berlinalens mest omdiskuterte. Det er kanskje den første filmen i hovedkonkurransen som utløste tilløp til buing fra salen (men det var fra noen få enkeltpersoner, og ikke så omfattende som deler av norsk presse har gitt inntrykk av). Det virket som Erik Poppe ikke bare var forberedt på dette, men hadde forventet det. Filmen skal gjøre vondt og skape debatt, sa han under pressekonferansen.

Det norske kritikerkorpset har vært gjennomgående positive: Både NRK og Dagsavisen har slått på stortromma med terningskast seks, mens Aftenposten og VG har lagt seg på en femmer og Dagbladet på en firer. Også Adressavisa og Klassekampen er positive.

Man skulle kanskje forvente at de norske anmelderne var mer følsomme og kritiske overfor en så opprivende skildring av Utøya-terroren, enn det utenlandske kritikerkorpset. Men det er ikke tilfelle så langt.

Den internasjonale responsen har vært mer blandet. Alle fremhever den tekniske kontrollen over virkemidlene som Poppe og særlig fotograf Martin Otterbeck og skuespiller Andrea Bentzen besitter, men flere problematiserer nødvendigheten av filmen. Poppe svarte ganske tydelig på det under pressekonferansen, med å vise til ønsket om å synliggjøre hvordan terrorismen ser ut, men måtte også besvare spørsmål om han ikke spekulerer i noe mange mener man ikke kan lage underholdning av.

”Man kan ikke benekte den tekniske dyktigheten som ligger til grunn for Erik Poppes rekonstruksjon av massakren på Utøya”, skriver Guy Lodge i Variety. ”Men alt annet (ved filmen) er oppe til debatt”.

Hollywood Reporters kritiker Boyd van Hoeij mener intensjonene bak filmen er gode, og synes Poppe og teamet har tilført det udiskutable kvaliteter. Men han er også usikker på nødvendigheten av filmen – og effekten av den.

“Do the makers want to turn it into a supposedly cathartic event movie at home? Or a quiet art house rumination on a tragedy? Do people want to or can we even expect people to pay to live or relive this kind of experience? Reactions will likely be all over the map, similar to those to a film like Gus Van Sant’s Palme d’Or winning Elephant.”

Kritikeren i The Film Stage går rett på sak i starten av sin anmeldelse: Hvordan lager man en film om Utøya? Kan man lage en film om Utøya?

“This grueling, pulsating, in-your-face film–almost to a fault–has ferocious power, but it’s going to divide like a fissure from Vesuvius… There is an all-consuming intensity that creeps up on this film towards its close, and the rollercoaster of emotions it erupts will likely see heated discussions as to whether “entertainment” like this–however arthouse its intended audience might be–could ever be a dignified memorial to the dead at Utøya. But if cinema is to explore all its possibilities, it must risk interrogating traumatic events, no matter how recent.”

Kanskje oppsummerer den anerkjente kritikeren Jonathan Romney (Sight & Sound, Screen) det mest konsist, når han i en twittermelding skriver at «U – 22 JULY is a shattering experience – especially when seen a few days after the Florida shootings. The film that deserves to be most seriously debated in this year’s #Berlinale». 

Og det ser det ut til at filmen er blitt.

«Utøya 22.juli» er Berlinalens mest debatterte film

«Utøya 22.juli» er Berlinalens mest debatterte film

Casten og filmteamet fra «Utøya 22.juli» foran festivalpalasset i Berlin (Foto: Scanpix)

Erik Poppes film om terroren på Utøya tegner så langt til å bli Berlinalens mest omdiskuterte. Det er kanskje den første filmen i hovedkonkurransen som utløste tilløp til buing fra salen (men det var fra noen få enkeltpersoner, og ikke så omfattende som deler av norsk presse har gitt inntrykk av). Det virket som Erik Poppe ikke bare var forberedt på dette, men hadde forventet det. Filmen skal gjøre vondt og skape debatt, sa han under pressekonferansen.

Det norske kritikerkorpset har vært gjennomgående positive: Både NRK og Dagsavisen har slått på stortromma med terningskast seks, mens Aftenposten og VG har lagt seg på en femmer og Dagbladet på en firer. Også Adressavisa og Klassekampen er positive.

Man skulle kanskje forvente at de norske anmelderne var mer følsomme og kritiske overfor en så opprivende skildring av Utøya-terroren, enn det utenlandske kritikerkorpset. Men det er ikke tilfelle så langt.

Den internasjonale responsen har vært mer blandet. Alle fremhever den tekniske kontrollen over virkemidlene som Poppe og særlig fotograf Martin Otterbeck og skuespiller Andrea Bentzen besitter, men flere problematiserer nødvendigheten av filmen. Poppe svarte ganske tydelig på det under pressekonferansen, med å vise til ønsket om å synliggjøre hvordan terrorismen ser ut, men måtte også besvare spørsmål om han ikke spekulerer i noe mange mener man ikke kan lage underholdning av.

”Man kan ikke benekte den tekniske dyktigheten som ligger til grunn for Erik Poppes rekonstruksjon av massakren på Utøya”, skriver Guy Lodge i Variety. ”Men alt annet (ved filmen) er oppe til debatt”.

Hollywood Reporters kritiker Boyd van Hoeij mener intensjonene bak filmen er gode, og synes Poppe og teamet har tilført det udiskutable kvaliteter. Men han er også usikker på nødvendigheten av filmen – og effekten av den.

“Do the makers want to turn it into a supposedly cathartic event movie at home? Or a quiet art house rumination on a tragedy? Do people want to or can we even expect people to pay to live or relive this kind of experience? Reactions will likely be all over the map, similar to those to a film like Gus Van Sant’s Palme d’Or winning Elephant.”

Kritikeren i The Film Stage går rett på sak i starten av sin anmeldelse: Hvordan lager man en film om Utøya? Kan man lage en film om Utøya?

“This grueling, pulsating, in-your-face film–almost to a fault–has ferocious power, but it’s going to divide like a fissure from Vesuvius… There is an all-consuming intensity that creeps up on this film towards its close, and the rollercoaster of emotions it erupts will likely see heated discussions as to whether “entertainment” like this–however arthouse its intended audience might be–could ever be a dignified memorial to the dead at Utøya. But if cinema is to explore all its possibilities, it must risk interrogating traumatic events, no matter how recent.”

Kanskje oppsummerer den anerkjente kritikeren Jonathan Romney (Sight & Sound, Screen) det mest konsist, når han i en twittermelding skriver at «U – 22 JULY is a shattering experience – especially when seen a few days after the Florida shootings. The film that deserves to be most seriously debated in this year’s #Berlinale». 

Og det ser det ut til at filmen er blitt.

MENY