«Generasjon Utøya» våger å presentere 22. juli som en politisk rystelse som har tråder både bakover og framover i tid. Massakren er unik, men får perspektiv som noe mer enn et vagt nasjonalt trauma, skriver Gunnar Iversen om den premiereklare dokumentaren.
Det var under filmens førpremiere under HUMAN-festivalen 1.mars at vi første gang publiserte Gunnar Iversens tekst om kinoaktuelle Generasjon Utøya av regissørene Aslaug Holm og Sigve Endresen. Der fremhevet han den som en imponerende film som trolig vil få stor betydning i årene framover:
«Ved første øyekast virker den enkel og tradisjonell. Så vokser inntrykket, og det komplekse og sammensatte anes bak den tilsynelatende elegante og enkle stilen.»
«På den ene siden er Generasjon Utøya et følsomt portrett av fire unge kvinner og hvordan angrepet på Utøya har formet dem som mennesker. Renate lider av post-traumatisk stress-syndrom og har vanskeligheter med å trene, for når pusten og blodtrykket stiger er hun tilbake på øya og gjenopplever hendelsene der. Hun trenger hjelp for å legge hendelsene bak seg og komme seg videre. Også Ina, Line og Kamzy er preget av det de har opplevd. De har fysiske og psykiske arr, men de har alle valgt å gå videre også politisk sett. Det var på grunn av det politiske engasjementet at de var på Utøya sommeren 2011, og de vil fremdeles gjøre verden til et bedre sted. Deres styrke blandes med en skjørhet som gjør dem til hele mennesker, og vi får et imponerende detaljert bilde av deres liv. Vi føler at vi blir ganske godt kjent med disse fire kloke jentene, og de gjør også oss som ser litt klokere.»
På den andre siden er Generasjon Utøya et forsøk på å se hendelsene i 2011 som en del av en større samfunnsmessig og politisk historie, som også fortsetter etter 2011 og griper inn i dagens politiske landskap, mener han.
«Alt er politisk», sier Kamzy mot slutten av filmen, og i begynnelsen slår Ina fast: «Jeg ble skutt fordi jeg var AUF’er». Holm og Endresens film behandler det som skjedde på Utøya og i Regjeringskvartalet i juli 2011 som noe mer eller noe annet enn et nasjonalt trauma. At Breiviks handlinger var politiske handlinger, er avgjørende i filmen og i vitnesbyrdene fra Renate, Kamzy, Ina og Line. Filmen bidrar dermed til å ta tilbake eller redefinere hendelsene 22. juli som en del av en politisk samtidshistorie. Raymond Johansen setter ord på dette et sted i filmen, når han snakker med Kamzy, og han slår fast at i årene etter 22. juli har vi alle hatt en slags berøringsangst knyttet til hendelsene. Man vil ikke slå politisk mynt av tragedien. Det er også som om det som skjedde ikke riktig passer inn i det norske nasjonale selvbildet. Det sosialdemokratiske mønsterlandet viser seg plutselig å være langt fra noe ideal. Det ulmer og syder under den prektige og vellykkede overflaten.»
Generasjon Utøya våger å presentere 22. juli som en politisk rystelse som har tråder både bakover og framover i tid.
«Massakren er unik, men får perspektiv som noe mer enn et vagt nasjonalt trauma. Når Kamzy gang på gang slår fast at «ord betyr noe», og går i kamp mot Listhaug og brutale hatytringer på Facebook, på nettet eller i brevs form, er dette en forlengelse av det som skjedde 22. juli. De mange som ble drept på Utøya ble drept fordi de trodde på noe, fordi de var representanter for helt konkrete holdninger og verdier. De symboliserte en politikk. Oppgaven er å slå tilbake med politisk engasjement. Dette er et avgjørende og viktig grep i filmen, og løfter dens skildring både av mennesker og politiske holdninger.»
Møt regissørene bak Generasjon Utøya: – Vi ville utforske de politiske etterdønningene
«Generasjon Utøya» våger å presentere 22. juli som en politisk rystelse som har tråder både bakover og framover i tid. Massakren er unik, men får perspektiv som noe mer enn et vagt nasjonalt trauma, skriver Gunnar Iversen om den premiereklare dokumentaren.
Det var under filmens førpremiere under HUMAN-festivalen 1.mars at vi første gang publiserte Gunnar Iversens tekst om kinoaktuelle Generasjon Utøya av regissørene Aslaug Holm og Sigve Endresen. Der fremhevet han den som en imponerende film som trolig vil få stor betydning i årene framover:
«Ved første øyekast virker den enkel og tradisjonell. Så vokser inntrykket, og det komplekse og sammensatte anes bak den tilsynelatende elegante og enkle stilen.»
«På den ene siden er Generasjon Utøya et følsomt portrett av fire unge kvinner og hvordan angrepet på Utøya har formet dem som mennesker. Renate lider av post-traumatisk stress-syndrom og har vanskeligheter med å trene, for når pusten og blodtrykket stiger er hun tilbake på øya og gjenopplever hendelsene der. Hun trenger hjelp for å legge hendelsene bak seg og komme seg videre. Også Ina, Line og Kamzy er preget av det de har opplevd. De har fysiske og psykiske arr, men de har alle valgt å gå videre også politisk sett. Det var på grunn av det politiske engasjementet at de var på Utøya sommeren 2011, og de vil fremdeles gjøre verden til et bedre sted. Deres styrke blandes med en skjørhet som gjør dem til hele mennesker, og vi får et imponerende detaljert bilde av deres liv. Vi føler at vi blir ganske godt kjent med disse fire kloke jentene, og de gjør også oss som ser litt klokere.»
På den andre siden er Generasjon Utøya et forsøk på å se hendelsene i 2011 som en del av en større samfunnsmessig og politisk historie, som også fortsetter etter 2011 og griper inn i dagens politiske landskap, mener han.
«Alt er politisk», sier Kamzy mot slutten av filmen, og i begynnelsen slår Ina fast: «Jeg ble skutt fordi jeg var AUF’er». Holm og Endresens film behandler det som skjedde på Utøya og i Regjeringskvartalet i juli 2011 som noe mer eller noe annet enn et nasjonalt trauma. At Breiviks handlinger var politiske handlinger, er avgjørende i filmen og i vitnesbyrdene fra Renate, Kamzy, Ina og Line. Filmen bidrar dermed til å ta tilbake eller redefinere hendelsene 22. juli som en del av en politisk samtidshistorie. Raymond Johansen setter ord på dette et sted i filmen, når han snakker med Kamzy, og han slår fast at i årene etter 22. juli har vi alle hatt en slags berøringsangst knyttet til hendelsene. Man vil ikke slå politisk mynt av tragedien. Det er også som om det som skjedde ikke riktig passer inn i det norske nasjonale selvbildet. Det sosialdemokratiske mønsterlandet viser seg plutselig å være langt fra noe ideal. Det ulmer og syder under den prektige og vellykkede overflaten.»
Generasjon Utøya våger å presentere 22. juli som en politisk rystelse som har tråder både bakover og framover i tid.
«Massakren er unik, men får perspektiv som noe mer enn et vagt nasjonalt trauma. Når Kamzy gang på gang slår fast at «ord betyr noe», og går i kamp mot Listhaug og brutale hatytringer på Facebook, på nettet eller i brevs form, er dette en forlengelse av det som skjedde 22. juli. De mange som ble drept på Utøya ble drept fordi de trodde på noe, fordi de var representanter for helt konkrete holdninger og verdier. De symboliserte en politikk. Oppgaven er å slå tilbake med politisk engasjement. Dette er et avgjørende og viktig grep i filmen, og løfter dens skildring både av mennesker og politiske holdninger.»
Møt regissørene bak Generasjon Utøya: – Vi ville utforske de politiske etterdønningene
