Syv år etter hendelsen har 2018 blitt året hvor terroren på Utøya setter sitt preg på norske kinolerreter. Satt opp mot Erik Poppes Utøya 22. juli og Paul Greengrass´ 22 July, to påkostede fiksjonsfilmer, står imidlertid Carl Javérs premiereklare Rekonstruksjon Utøya i skarp kontrast. Javérs film er en dokumentar, hvor fire av de overlevende fra Utøya er samlet i Filmcamps studio i Målselv sammen med 12 unge skuespillere, som agerer ut hendelsene slik de overlevende selv husker dem.

Selve Utøya er aldri synlig i filmen, og Javér har heller ikke tatt i bruk noe arkivmateriale. I stedet lar han de overlevende – Rakel Mortensdatter Birkeli, Mohammed Saleh, Jenny Andersen og Torje Hansen ­– fortelle sin historie, før de instruerer skuespillerne til å gjenskape disse minnene. Utøyas landskap illustreres ved hjelp av hvit teip på det svarte studiogulvet.

Hvordan kom du fram til dette konseptet?

– I media var fokuset på terroristen veldig stort, han tok liksom over minnet om hva Utøya-terroren var for noe. Det var et behov og en vilje hos meg til å vri fokuset – at når vi husker Utøya, så er det ikke han vi ser, men de overlevende og ungdommen. De er de rettmessige bærerne av historien. Så det var en tanke allerede fra begynnelsen, å fokusere på de overlevende, å la de styre hendelsesforløpet og ha kontroll over sin fortelling. Sammenlignet med i 2011, da de var på Utøya og ikke hadde noe kontroll.

– Denne metoden kan jo låte litt abstrakt – svart studio, hvite linjer – men jeg vil påstå at den er egentlig er ganske konkret. Utøya er jo borte, på et vis. 22. juli 2011, det finnes ikke lenger. Det som finnes, finnes i minnene til de overlevende. Dette rommet ble på sett og vis et «minnerom», en tidsmaskin, hvor de forflytter seg tilbake og vi som publikum får være med til 2011.

Stort ansvar

Javér har jobbet med filmen siden 2014, og det første han gjorde var å kontakte støttegruppen for Utøya-overlevende og -pårørende. Han sier at det ikke hadde vært noe poeng å gjennomføre prosjektet dersom det ikke ble godtatt av støttegruppen, og innledningsvis ble han til en viss grad møtt med skepsis.

– Det er et virkelig stort ansvar å lage en film om Utøya-terroren. Og det kjenner man umiddelbart når man prater med folk: «Det er best at du vet hva du gjør». Og det forstår jeg – det er så mange berørte, så mange pårørende, man kan ikke gjøre det lettvint.

Han fikk etter hvert tilgang til gruppens lukkede Facebook-side, hvor han presenterte prosjektet og ba de som var interesserte i å delta om å kontakte ham.

De overlevende som kontaktet deg – hva ønsket de å oppnå med å delta?

– Til dels var det nok nysgjerrighet om hva dette var for noe. Og alle som svarte hadde en vilje til å fortelle sin historie. Det var også viktig for meg at de fikk kontakte meg først, at det ikke var jeg som kontaktet dem. Jeg ville at de skulle ha en egen drivkraft. Jeg tror de gjorde det fordi de ville at dette skulle huskes på en riktig måte. Noen hadde kanskje også en tanke om at det skulle være bra for dem å gå igjennom dette ordentlig. Men det var dessuten veldig tydelig at de alle tenkte at dette ville hjelpe andre. Det gjennomsyrer hele prosjektet, en slags sosial vilje – at dette kunne være bra for andre overlevende og pårørende.

– De tolv skuespillerne er ikke profesjonelle, men har alle gått en forberedende skuespillerutdanning. Jeg ville at de skulle kunne tre inn i en rolle og ut av den, det var viktig. De var alle der fordi de ville hjelpe til, og de ville forstå noe om terroren på Utøya. Og så visste de at vi kom til å gjøre en serie repetisjoner, så det kom sånn sett aldri til å bli noe ordentlig skuespilleri.

Hvordan opplevde du skuespillerne under prosessen?

– De kan jo ikke ha vært helt forberedt på at det skulle bli et sånt dypdykk. De gjennomgikk hele fire separate rekonstruksjoner, og det var virkelig hardt arbeid. Men det var mye samhold, mye glede – det tror jeg synes i filmen også, at det ble en sammensveiset gruppe.

Dere hadde en psykolog til stede. Hadde dere noen motforestillinger til å sette de overlevende i en sånn situasjon?

– Nei, jeg var faktisk ikke det, jeg var veldig trygg på dette, på styrken til de overlevende. Steffen Andreas Rostock Svendsen, psykologen, var knyttet til prosjektet hele veien. I løpet av de to ukene filminnspillingen varte var han med døgnet rundt og så på alt vi spilte inn. Når man jobber med noe sånt behøver man veldig tydelige rammer – et overblikk, så ingenting skjer for fort eller endres for fort. På mange filmprosjekter er det slutt når innspillingen er over. Men på dette prosjektet har vi bevisst hatt mye oppfølgning etterpå, og vi har alle truffet hverandre igjen. Det var en viktig del av det.

Inspirasjonskilder

Rekonstruksjon Utøya er coprodusert av norske Polarfox, i samarbeid med Filmcamp, Javérs eget selskap Vildabomben, svenske Film i Väst og danske Made in Copenhagen. Filmen går også opp på danske kinoer i november. Ifølge Javér var planen helt fra begynnelsen av å lage en kinofilm.

– Kinosalen er et veldig bra rom for å snakke om saker som er vanskelige å snakke om. Det er også en god plass for å dele opplevelser som er vanskelige. Man sitter liksom alene i mørket, i egne tanker, samtidig som man er sammen med andre.

– Jeg synes også at Henrik Ipsen er en helt fantastisk fotograf, blant annet hans måte fange ansikter på. Det er en slags skjønnhet i hans måte å filme på, med de veldig nære og de store bildene. Så jeg føler at Rekonstruksjon Utøya har en filmisk kvalitet også, som passer for kino.

Den minimalistiske scenografien sender tankene til Lars von Triers fiksjonsfilm Dogville fra 2003, hvor landskapet er risset inn med kritt på et mørkt scenegulv. Javér refererer selv til denne filmen når han drøfter det visuelle uttrykket i Rekonstruksjon Utøya, og sier at han ønsket å gi de fire rekonstruksjonene en konsekvent og distinkt fremtoning, som samtidig overlater mest mulig til tilskuerens fantasi.

Dagbladets anmeldelse av filmen trekker linjer til Joshua Oppenheimers dokumentarfilm The Act of Killing (2012), hvor deltakere i den politisk motiverte massakren i Indonesia på 1960-tallet rekonstruerer sine gjerninger på film.

– Joshua jobber jo med forbrytere i den filmen, så der er det så klart en stor forskjell. Men det finnes visse rekonstruksjonslikheter. Blant annet det at det oppstår to parallelle tidsplan, et «nå» og et «da» som foregår samtidig. Vi jobbet dessuten med Christine Cynn, som var medregissør på The Act of Killing. Hun var inne som konsulent på prosjektet.

Javér trekker frem en annen dokumentar om et historisk massemord som en viktig inspirasjonskilde: Shoah (1985) av franske Claude Lanzmann. I løpet av en spilletid på over ni timer presenterer Lanzmann en rekke intervjuer med mennesker som forteller om sine opplevelser under Holocaust.

– Det er en stor styrke i vitnesbyrdet. Jeg er veldig opptatt av vitnet på film. Vitnet var der, og det vitnet opplevde var det som skjedde. Og det er klart at dette er et fortrinn som dokumentaren har, som man ikke kan komme utenom, uansett hvor nært man legger seg virkeligheten i en spillefilm. Men jeg håper at de tre filmene (Poppes Utøya 22. juli, Greengrass´ 22 July og Javérs egen film – journ.anm) og senere filmer om hendelsen kan legge forskjellige puslespillbiter over hva Utøya-terroren var for noe. Der vi forhåpentligvis kan skape et rikt og troverdig bilde av hva terroren på Utøya var.

Ungdommens kraft

Javér påpeker at han ikke har sett Poppes og Greengrass´ filmer. Utøya 22. juli har imidlertid vært en stor kinosuksess, og har blitt sett av nesten 250.000 mennesker.

Hvorfor tror du så mange ville oppleve den filmen på kino?

– Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg hørte at det var mange unge som dro og så den. Om det stemmer tror jeg at det finnes et behov blant de unge for å vite mer om hva som skjedde på 22. juli.

Det har jo gått en del år siden 2011.

– De som er 14 år nå – halve deres liv har gått siden 2011. Dette var jo ikke en naturkatastrofe, det var et politisk motivert angrep, utført av en person som hentet sine idéer fra en politisk ideologi. Han befinner seg ikke i et vakuum. Og etter 2011 har nasjonalismen og høyreekstremismen vokst i Europa, så det finnes en grunn til å snakke om dette. Rekonstruksjon Utøya drøfter hvordan det ser ut når den ideologien får fritt spillerom. For unge i dag er terrorisme i alle former – fra høyre, venstre eller religiøst motivert – en realitet. Og det er klart at det finnes et behov for å forstå det. Sammen med klimatrusselen er dette den store greien de har vokst opp med.

– Det var noen av de unge deltakerne [i Rekonstruksjon Utøya] som sa: «Dette var en terror som rammet vår generasjon, og derfor er det også vår generasjon som må ta tak i dette». Det de føler er vel at hvis ingen andre gjør det, så må vi gjøre det. Og det følte de at de fikk gjøre gjennom denne filmen. Er det noe denne filmen viser, så er det motet til disse unge, og ungdommens kraft. For meg som regissør var det også en viktig del av prosessen å ta et steg tilbake og ikke styre for mye, men å la de ta regirollen selv, over sin egen historie.

Rekonstruksjon Utøya har norsk kinopremiere fredag 19. oktober. Filmen distribueres av Tour de Force.