«Det er lov å være stolt av rosetogene og hvordan vi opptrådte, men jeg kjenner også på en liten skamfølelse over at det nærmest ble som et nytt OL på Lillehammer – altså at vi var best i verden – denne gangen på takle terror.» I TV2-aktuelle «Arven etter 22.juli» vender Tommy Gulliksen tilbake til hendelsen som mer enn noe annet har formet hans karriere. Men denne gangen er blikket annerledes.
«Da bomben smalt i regjeringskvartalet, reiste jeg instinktivt ned for å filme. Morgenen etter ringte også dokumentaransvarlig i TV 2. Jeg skjønte hva det gjaldt, men visste ikke hva jeg skulle svare. Etter en ti minutters tenkepause ringte jeg tilbake. Dokumentaristenes oppgave er å lage unike tidsbilder av samfunnet vårt. Det ville aldri komme en vanskeligere eller viktigere oppgave enn 22. juli.»
Slik beskrev Tommy Gulliksen sin vei inn til gjennombruddsfilmen En liten øy i verden for Rushprints lesere i 2012, kort tid etter terrorangrepet 22.juli 2011. Nå er han her med en oppfølger, Arven etter 22.juli, som har premiere på TV2 19.juli. Det er ti år siden terrorangrepet. En lang rekke nye bøker og filmer markerer dette veiskillet i nyere norsk historie. For Gulliksen ble det ikke bare et avgjørende kapittel i karrieren. Det har påvirket ham som menneske, på måter han ennå ikke kan se den fulle rekkevidden av.
– Det har nok påvirket meg mer negativt enn jeg liker å innrømme. Det tok lang tid før jeg var meg selv igjen, og jeg mistet litt av gleden og naiviteten ved å lage film, rett og slett. Det har ikke endret seg. Det betyr at jeg fortsetter fordi jeg mener det er viktig og kan utgjøre en forskjell. Sånn sett er det en gave fordi jeg vet hvorfor jeg lager film og hva kravet må være.
22 juli har vært skildret gjennom utallige dokumentarer, spillefilmer, tv-serier, radioteater, bøker og mer. Fritt ord har hatt 87 tildelinger øremerket tematikken hvorav enkelte er gjengangere. Nrk og Netflix har satset og vunnet stort publikum. Ved tiårsmarkeringen er det lett å tenke at markedet er mettet av refleksjoner og utrykk. Hvordan går du frem for å konkurrere med eller utfylle alle de andre narrativene, hva er det som gjør at din film er uunnværlig og viktig?
– Det er et godt spørsmål som jeg ikke kan gi et sikkert svar på. Jeg har med vilje holdt meg unna en del av filmene og litteraturen etter 22. juli, som en beskyttelsesmekanisme, men har selvfølgelig fått med meg en del. Poenget med å lage en ny film etter ti år, måtte være å fortelle noe som var aktuelt for vår samtid – og ikke et pliktskyldig tilbakeblikk for å hedre de døde og minne oss på hvor verdig vi som nasjon taklet denne tragedien. Det var helt uaktuelt. Jeg er stolt av En liten øy i verden fordi jeg synes den klarte å fange stemningen og energien som preget de overlevende og nasjonen i dagene etter 22. juli. Den er et historisk tidsbilde som aldri kunne gjenskapes på en annen måte. Samtidig er den litt naiv i sin tilnærming fordi den ble laget og lansert mens vi var i en landesorg. Det var som å holde tale i en begravelse.
Det var helt riktig den gang, understreker han. Men vi kan ikke tilnærme oss 22. juli på samme måte ti år etter.
– Det er lov å være stolte av rosetogene og hvordan vi opptrådte, men jeg kjenner også på en liten skamfølelse over at det nærmest ble som et nytt OL på Lillehammer – altså at vi var best i verden – denne gangen på takle terror. For meg er 22. juli en ekstremt verdifull påminnelse for et folk som (de siste 76 årene) aldri har opplevd krig, sult eller nød. Vi kan bruke traumet til å bli et bedre samfunn og bedre mennesker, men da må vi våge å være selvkritiske framfor selvtilfredse. Det betyr ikke at vi skal piske oss selv, men sette spørsmålstegn med fortellingen vi har laget om Norge og hvem vi er, både før og etter 22. juli. Poenget med denne filmen, og grunnen til at jeg i det hele tatt orket å gå i gang på nytt, var å korrigere fortellingen om Norge og stimulere til refleksjon og bedre forståelse av hva som er Norge i 2021.
I tilknytning til En liten øy i verden uttalte du at «ansvaret for å formidle de historiene nesten ikke var til å bære». Likevel gikk du du igang med en oppfølgerfilm ti år etter som favner langt mer komplekse problemstillinger enn din første film. Hva er det som driver deg?
– Jeg vil at filmene mine skal være unike tidsbilder som forandrer publikums tankesett ved at de får møte mennesker og miljøer de ellers aldri får sjansen til. Den dagen jeg opplever at jeg kan gjøre mer samfunnsnytte på en annen måte, så slutter jeg på dagen.
Denne gangen formidler du ikke bare de personlige historiene, men velger å sette det hele inn i en større tidslinje. Du peker ikke bare på hvor man trodde man var rett etter 22.juli, for den enkelte overlevende og samfunnet, du trekker også linjer bakover ved å belyse høyreekstrem og rasistisk motivert vold, helt fra Kyvik kastet en bombe i 17. mai- toget i Oslo i 1979. Hvorfor er denne vide konteksten nødvendig nå?
– Fordi vi snakker ofte om at Norge mistet uskylden 22. juli. At det var en unik terrorhendelse isolert fra alt annet i norsk historie. Det er ikke sant. Vi har en lang historie med høyreekstrem terror, men heldigvis gikk det aldri så galt som 22. juli. Vi må minne oss selv på at Breivik bare er en terrorist i rekken av andre unge sinte menn som hatet og fryktet de ukjente. Manshaus viser oss at dette kapitelet ikke er ferdigskrevet, dessverre.
Når visste du at du trengte å lage en oppfølger?
– Jeg har alltid visst det, men ikke orket å tenke tanken før årsskiftet 2019/20.
Hva var det første du begynte å filme i oppfølgeren og hvorfor?
– På grunn av pandemien forsøkte vi å utsette opptakene så lenge som mulig. Første dag var faktisk 22. juli 2020. Jeg ville få en følelse av hvordan stemningen var ved minnesmerkene og på Rådhusplassen. Det var som en vanlig sommerdag, rett og slett.
Den første filmen, En liten øy i verden, har en tett og unik vinkling til flere av de unge som opplevde traumet på nært hold. Ikke hele rollegalleriet ditt fra Utøya overlevde 22. juli. Du valgte å bruke en del av dette materialet, som Lara sin søster Bano. Hva tenker du om dette valget i ettertid?
– Det var viktig og riktig å vise hvem som ble rammet og hva vi mistet den dagen. Selvfølgelig i samråd med familie og etterlatte. Mediene tok mange hensyn i tiden etter 22. juli, kanskje har vi gjort det for lenge. Det finnes konspirasjonsteorier om at det aldri skjedde og annet tullprat. Det er også en viktig del av vårt oppdrag – å dokumentere vår samtid slik at kommende generasjoner ikke skal tvile på hva som egentlig skjedde. Men å vise livet på Utøya i tiden før terroren var noe vi møtte stor forståelse for av pårørende og AUF allerede dagene etter. De døde fordi de trodde på noen verdier og de fortjente å få en stemme videre.
Du uttalte under premieren av En liten øy i verden at karakterene ikke skulle være ofre, men subjekter. Nå er ti år gått. Dine hovedpersoner er fortsatt sterkt preget av terrorhendelsen og defineres stadig av mange gjennom den. Hvordan opplevde de å gå gjennom dette enda en gang?
– Det er selvfølgelig en stor belastning for dem å gå inn i dette igjen og nok en gang bli forbundet med terrorhendelsene. Dette snakket vi mye om. Jeg er utrolig takknemlig og imponert over hva de tar på seg, gang etter gang. Mens vi andre gikk videre etter rosetogene har disse menneskene båret på et mørke vi andre verken forstår eller kanskje har villet forstå. Mitt inntrykk er at folk ble ganske tidlig lei av 22.juli. Det er et privilegium å kunne bevege seg videre.
Det er ikke lenger bare ungdommen fra Utøya vi får følge gjennom filmen…
– 22. juli rammet også regjeringkvartalet. Det døde 8 mennesker, mange ble skadd og det rammet vårt demokratiske hovedkvarter. Den enorme tragedien på Utøya vil naturligvis alltid få mer oppmerksomhet, men vi må ikke glemme regjeringskvartalet. Det er også en sentral del av 22.juli.
Hvorfor kun tre hovedkarakterer?
– For å få plass til makrofortellingen om Norge.
Hva vil du uttrykke gjennom dette utvalget?
– Jeg var opptatt av mangfold og representativitet. Lara har flyktningebakgrunn, hun er både overlevende og etterlatt og hun mistet troen på partipolitikk. Eskil er skeiv, han hadde lederansvar og han har kanskje mere enn noen andre måttet leve med hets og trusler etter terroren. Line representerer regjeringskvartalet og er fra regionene. Hun har valgt å hengi seg til politikken, i motsetning til de to andre. De er alle sterke uten å være «perfekte» overlevende, synes jeg.
Du følger både karakterer og et samfunn i utvikling gjennom ulik tematikk. Hvordan har du jobbet med en så kompleks struktur?
– Vi har brukt mye tid i klippen for balansere karakter- og samfunnsfortellingene. Noe som gjør det enda mer komplisert er at det har gått ti år og det er mange i dag, spesielt unge, som ikke kjenner så godt til hva som skjedde. Det gjør at vi må bruke litt mer tid på eksposisjon, altså fortelle om selve dagen, enn jeg i utgangspunktet ville.
Hvordan har du jobbet med research?
-Jeg har heldigvis hatt med meg Anne Marte Blindheim som jeg også jobber med på et lignende tematisk dokumentarprosjekt. Dermed har vi hatt mye ressurser til å studere norsk høyreekstrem historie og snakke med fagfolk og involverte. Vi har heller ikke tenkt å slippe ballen etter denne filmen.
Hvor mye materiale stod du igjen med, både etter første og andre filmen? Og hvordan har klippeprossess og samarbeide med klipper preget filmen?
– Til denne filmen endte vi med å klippe bort mye, fordi det tok bort fokuset fra nåtid og det samfunnsaktuelle. Vi ønsket ikke at dette «bare» skulle bli et sterkt og rørende tilbakeblikk på 10-årsdagen og så kan folk gå tilbake til livene sine som før. Klipperen Thomas Waitz Knutsen fikk jobbe lenge med det gamle materialet alene, og vi sammen forsøkte å implementere nåtidslaget. Til slutt ble det veldig lite igjen av materialet fra tidligere, og det er jeg glad for.
Du har et mye mer utviklet og dynamisk formspråk i denne oppfølgeren. Hvordan har du jobbet med det?
– Musikken var utrolig viktig. Drømmen var å få jobbe med Amanda Delara, det var faktisk mye av motivasjonen for meg. Jeg ville ha en stemme som representerte 22. juli-generasjonen og et kontemporært Norge. Hennes tekstforfatteregenskaper er helt unike. Jeg ville at hun skulle omskrive norske klassikere og typisk «22. juli-musikk» og gjøre det samfunnsaktuelt. Det var også et tydelig valg å beholde og videreutvikle studio-universet fra 2011. Ideen var at det skulle gi eget rom for refleksjoner og følelse av tid. Filmfotograf Sven-Erling Brusletto var med på filmen i 2011, og mye av utstyret er det samme. Dermed fikk karakterene allerede fra de kom inn i rommet en følelse av å være tilbake i dagene etter 22.juli. Jeg kjente på det samme.
Den første Utøyadokumentaren din ble solgt til 29 land, vant Nymphes D´Or i Monte Carlo, Gullruten og en Amanda. Hvordan vurderer du den internasjonale suksessen?
– Den første filmen ble sett av veldig mange mennesker over hele verden. Det har jeg tenkt er en honnør til de overlevende og deres sterke vitnesbyrd. Jeg er glad for at det når ut og engasjerer bredt. Deres fortelling er viktig og kampen mot intoleranse, rasisme og ekstremisme må bekjempes av oss alle, hver eneste dag, overalt.
Hvis du måtte kondensere Arven etter 22 juli ned til ett budskap, hva ville det være?
– Det må være: Vi kan aldri tillate oss å lage noe tannløst om 22. Juli.
Arven etter 22.juli har premiere på TV2 19.juli.
«Det er lov å være stolt av rosetogene og hvordan vi opptrådte, men jeg kjenner også på en liten skamfølelse over at det nærmest ble som et nytt OL på Lillehammer – altså at vi var best i verden – denne gangen på takle terror.» I TV2-aktuelle «Arven etter 22.juli» vender Tommy Gulliksen tilbake til hendelsen som mer enn noe annet har formet hans karriere. Men denne gangen er blikket annerledes.
«Da bomben smalt i regjeringskvartalet, reiste jeg instinktivt ned for å filme. Morgenen etter ringte også dokumentaransvarlig i TV 2. Jeg skjønte hva det gjaldt, men visste ikke hva jeg skulle svare. Etter en ti minutters tenkepause ringte jeg tilbake. Dokumentaristenes oppgave er å lage unike tidsbilder av samfunnet vårt. Det ville aldri komme en vanskeligere eller viktigere oppgave enn 22. juli.»
Slik beskrev Tommy Gulliksen sin vei inn til gjennombruddsfilmen En liten øy i verden for Rushprints lesere i 2012, kort tid etter terrorangrepet 22.juli 2011. Nå er han her med en oppfølger, Arven etter 22.juli, som har premiere på TV2 19.juli. Det er ti år siden terrorangrepet. En lang rekke nye bøker og filmer markerer dette veiskillet i nyere norsk historie. For Gulliksen ble det ikke bare et avgjørende kapittel i karrieren. Det har påvirket ham som menneske, på måter han ennå ikke kan se den fulle rekkevidden av.
– Det har nok påvirket meg mer negativt enn jeg liker å innrømme. Det tok lang tid før jeg var meg selv igjen, og jeg mistet litt av gleden og naiviteten ved å lage film, rett og slett. Det har ikke endret seg. Det betyr at jeg fortsetter fordi jeg mener det er viktig og kan utgjøre en forskjell. Sånn sett er det en gave fordi jeg vet hvorfor jeg lager film og hva kravet må være.
22 juli har vært skildret gjennom utallige dokumentarer, spillefilmer, tv-serier, radioteater, bøker og mer. Fritt ord har hatt 87 tildelinger øremerket tematikken hvorav enkelte er gjengangere. Nrk og Netflix har satset og vunnet stort publikum. Ved tiårsmarkeringen er det lett å tenke at markedet er mettet av refleksjoner og utrykk. Hvordan går du frem for å konkurrere med eller utfylle alle de andre narrativene, hva er det som gjør at din film er uunnværlig og viktig?
– Det er et godt spørsmål som jeg ikke kan gi et sikkert svar på. Jeg har med vilje holdt meg unna en del av filmene og litteraturen etter 22. juli, som en beskyttelsesmekanisme, men har selvfølgelig fått med meg en del. Poenget med å lage en ny film etter ti år, måtte være å fortelle noe som var aktuelt for vår samtid – og ikke et pliktskyldig tilbakeblikk for å hedre de døde og minne oss på hvor verdig vi som nasjon taklet denne tragedien. Det var helt uaktuelt. Jeg er stolt av En liten øy i verden fordi jeg synes den klarte å fange stemningen og energien som preget de overlevende og nasjonen i dagene etter 22. juli. Den er et historisk tidsbilde som aldri kunne gjenskapes på en annen måte. Samtidig er den litt naiv i sin tilnærming fordi den ble laget og lansert mens vi var i en landesorg. Det var som å holde tale i en begravelse.
Det var helt riktig den gang, understreker han. Men vi kan ikke tilnærme oss 22. juli på samme måte ti år etter.
– Det er lov å være stolte av rosetogene og hvordan vi opptrådte, men jeg kjenner også på en liten skamfølelse over at det nærmest ble som et nytt OL på Lillehammer – altså at vi var best i verden – denne gangen på takle terror. For meg er 22. juli en ekstremt verdifull påminnelse for et folk som (de siste 76 årene) aldri har opplevd krig, sult eller nød. Vi kan bruke traumet til å bli et bedre samfunn og bedre mennesker, men da må vi våge å være selvkritiske framfor selvtilfredse. Det betyr ikke at vi skal piske oss selv, men sette spørsmålstegn med fortellingen vi har laget om Norge og hvem vi er, både før og etter 22. juli. Poenget med denne filmen, og grunnen til at jeg i det hele tatt orket å gå i gang på nytt, var å korrigere fortellingen om Norge og stimulere til refleksjon og bedre forståelse av hva som er Norge i 2021.
I tilknytning til En liten øy i verden uttalte du at «ansvaret for å formidle de historiene nesten ikke var til å bære». Likevel gikk du du igang med en oppfølgerfilm ti år etter som favner langt mer komplekse problemstillinger enn din første film. Hva er det som driver deg?
– Jeg vil at filmene mine skal være unike tidsbilder som forandrer publikums tankesett ved at de får møte mennesker og miljøer de ellers aldri får sjansen til. Den dagen jeg opplever at jeg kan gjøre mer samfunnsnytte på en annen måte, så slutter jeg på dagen.
Denne gangen formidler du ikke bare de personlige historiene, men velger å sette det hele inn i en større tidslinje. Du peker ikke bare på hvor man trodde man var rett etter 22.juli, for den enkelte overlevende og samfunnet, du trekker også linjer bakover ved å belyse høyreekstrem og rasistisk motivert vold, helt fra Kyvik kastet en bombe i 17. mai- toget i Oslo i 1979. Hvorfor er denne vide konteksten nødvendig nå?
– Fordi vi snakker ofte om at Norge mistet uskylden 22. juli. At det var en unik terrorhendelse isolert fra alt annet i norsk historie. Det er ikke sant. Vi har en lang historie med høyreekstrem terror, men heldigvis gikk det aldri så galt som 22. juli. Vi må minne oss selv på at Breivik bare er en terrorist i rekken av andre unge sinte menn som hatet og fryktet de ukjente. Manshaus viser oss at dette kapitelet ikke er ferdigskrevet, dessverre.
Når visste du at du trengte å lage en oppfølger?
– Jeg har alltid visst det, men ikke orket å tenke tanken før årsskiftet 2019/20.
Hva var det første du begynte å filme i oppfølgeren og hvorfor?
– På grunn av pandemien forsøkte vi å utsette opptakene så lenge som mulig. Første dag var faktisk 22. juli 2020. Jeg ville få en følelse av hvordan stemningen var ved minnesmerkene og på Rådhusplassen. Det var som en vanlig sommerdag, rett og slett.
Den første filmen, En liten øy i verden, har en tett og unik vinkling til flere av de unge som opplevde traumet på nært hold. Ikke hele rollegalleriet ditt fra Utøya overlevde 22. juli. Du valgte å bruke en del av dette materialet, som Lara sin søster Bano. Hva tenker du om dette valget i ettertid?
– Det var viktig og riktig å vise hvem som ble rammet og hva vi mistet den dagen. Selvfølgelig i samråd med familie og etterlatte. Mediene tok mange hensyn i tiden etter 22. juli, kanskje har vi gjort det for lenge. Det finnes konspirasjonsteorier om at det aldri skjedde og annet tullprat. Det er også en viktig del av vårt oppdrag – å dokumentere vår samtid slik at kommende generasjoner ikke skal tvile på hva som egentlig skjedde. Men å vise livet på Utøya i tiden før terroren var noe vi møtte stor forståelse for av pårørende og AUF allerede dagene etter. De døde fordi de trodde på noen verdier og de fortjente å få en stemme videre.
Du uttalte under premieren av En liten øy i verden at karakterene ikke skulle være ofre, men subjekter. Nå er ti år gått. Dine hovedpersoner er fortsatt sterkt preget av terrorhendelsen og defineres stadig av mange gjennom den. Hvordan opplevde de å gå gjennom dette enda en gang?
– Det er selvfølgelig en stor belastning for dem å gå inn i dette igjen og nok en gang bli forbundet med terrorhendelsene. Dette snakket vi mye om. Jeg er utrolig takknemlig og imponert over hva de tar på seg, gang etter gang. Mens vi andre gikk videre etter rosetogene har disse menneskene båret på et mørke vi andre verken forstår eller kanskje har villet forstå. Mitt inntrykk er at folk ble ganske tidlig lei av 22.juli. Det er et privilegium å kunne bevege seg videre.
Det er ikke lenger bare ungdommen fra Utøya vi får følge gjennom filmen…
– 22. juli rammet også regjeringkvartalet. Det døde 8 mennesker, mange ble skadd og det rammet vårt demokratiske hovedkvarter. Den enorme tragedien på Utøya vil naturligvis alltid få mer oppmerksomhet, men vi må ikke glemme regjeringskvartalet. Det er også en sentral del av 22.juli.
Hvorfor kun tre hovedkarakterer?
– For å få plass til makrofortellingen om Norge.
Hva vil du uttrykke gjennom dette utvalget?
– Jeg var opptatt av mangfold og representativitet. Lara har flyktningebakgrunn, hun er både overlevende og etterlatt og hun mistet troen på partipolitikk. Eskil er skeiv, han hadde lederansvar og han har kanskje mere enn noen andre måttet leve med hets og trusler etter terroren. Line representerer regjeringskvartalet og er fra regionene. Hun har valgt å hengi seg til politikken, i motsetning til de to andre. De er alle sterke uten å være «perfekte» overlevende, synes jeg.
Du følger både karakterer og et samfunn i utvikling gjennom ulik tematikk. Hvordan har du jobbet med en så kompleks struktur?
– Vi har brukt mye tid i klippen for balansere karakter- og samfunnsfortellingene. Noe som gjør det enda mer komplisert er at det har gått ti år og det er mange i dag, spesielt unge, som ikke kjenner så godt til hva som skjedde. Det gjør at vi må bruke litt mer tid på eksposisjon, altså fortelle om selve dagen, enn jeg i utgangspunktet ville.
Hvordan har du jobbet med research?
-Jeg har heldigvis hatt med meg Anne Marte Blindheim som jeg også jobber med på et lignende tematisk dokumentarprosjekt. Dermed har vi hatt mye ressurser til å studere norsk høyreekstrem historie og snakke med fagfolk og involverte. Vi har heller ikke tenkt å slippe ballen etter denne filmen.
Hvor mye materiale stod du igjen med, både etter første og andre filmen? Og hvordan har klippeprossess og samarbeide med klipper preget filmen?
– Til denne filmen endte vi med å klippe bort mye, fordi det tok bort fokuset fra nåtid og det samfunnsaktuelle. Vi ønsket ikke at dette «bare» skulle bli et sterkt og rørende tilbakeblikk på 10-årsdagen og så kan folk gå tilbake til livene sine som før. Klipperen Thomas Waitz Knutsen fikk jobbe lenge med det gamle materialet alene, og vi sammen forsøkte å implementere nåtidslaget. Til slutt ble det veldig lite igjen av materialet fra tidligere, og det er jeg glad for.
Du har et mye mer utviklet og dynamisk formspråk i denne oppfølgeren. Hvordan har du jobbet med det?
– Musikken var utrolig viktig. Drømmen var å få jobbe med Amanda Delara, det var faktisk mye av motivasjonen for meg. Jeg ville ha en stemme som representerte 22. juli-generasjonen og et kontemporært Norge. Hennes tekstforfatteregenskaper er helt unike. Jeg ville at hun skulle omskrive norske klassikere og typisk «22. juli-musikk» og gjøre det samfunnsaktuelt. Det var også et tydelig valg å beholde og videreutvikle studio-universet fra 2011. Ideen var at det skulle gi eget rom for refleksjoner og følelse av tid. Filmfotograf Sven-Erling Brusletto var med på filmen i 2011, og mye av utstyret er det samme. Dermed fikk karakterene allerede fra de kom inn i rommet en følelse av å være tilbake i dagene etter 22.juli. Jeg kjente på det samme.
Den første Utøyadokumentaren din ble solgt til 29 land, vant Nymphes D´Or i Monte Carlo, Gullruten og en Amanda. Hvordan vurderer du den internasjonale suksessen?
– Den første filmen ble sett av veldig mange mennesker over hele verden. Det har jeg tenkt er en honnør til de overlevende og deres sterke vitnesbyrd. Jeg er glad for at det når ut og engasjerer bredt. Deres fortelling er viktig og kampen mot intoleranse, rasisme og ekstremisme må bekjempes av oss alle, hver eneste dag, overalt.
Hvis du måtte kondensere Arven etter 22 juli ned til ett budskap, hva ville det være?
– Det må være: Vi kan aldri tillate oss å lage noe tannløst om 22. Juli.
Arven etter 22.juli har premiere på TV2 19.juli.
