Har norsk film bestått 22.juli-testen?

Har norsk film bestått 22.juli-testen?

De tre filmatiseringene av terrorhandlingen 22.juli gjenspeiler en norsk filmbransje som har vokst med utfordringen. Men hvor lenge vil filmen holde terroristen og sikkerhetskollapsen på avstand?

Foto: Stills fra «Utøya 22.juli», «Rekonstruksjon Utøya» og «22.JULY»

Jeg var blant de som fryktet for hva de planlagte filmversjonene av terroren 22.juli ville avstedkomme. Da nyheten kom om at Paul Greengrass og Netflix ville gi oss den første skildringen i en spillefilm, 22.JULY, og dermed styre narrativen om terroranslaget fra start, ga jeg uttrykk for bekymring. Filmversjonen av Åsne Seierstads En av oss bør lages av en filmskaper med nærhet til norsk språk og kultur, mente jeg den gangen. Det handlet om å være tidlig ute med å styre fortellingen om oss selv. Heldigvis kom Erik Poppe Netflix i forkjøpet med Utøya 22.juli. Med Berlinalen som vindu ble filmen den første inngangsporten for verden der ute til vår egen forståelse av hva som hadde rammet oss. Det var helt avgjørende at vi kunne holde opp vår egen narrativ på en så stor festival, og at vi startet hos ofrene.

Men for den norske filmbransjen har det også handlet om noe mer; om selvrespekt. Det er faser i en nasjons historie der også filmen må kunne vise hva den er god for, og 22.juli var en slik test.

Filmkunsten står selvsagt ikke i noe direkte forpliktende forhold til virkeligheten og samfunnet, det er derfor vi har journalistikken. Men med sin globale gjennomslagskraft og evne til å vekke empati og følelser, er filmen i en unik posisjon til å fremme narrativer som setter tydelige spor. Jeg er riktignok usikker på hvor effektiv filmen er til å bearbeide traumer, men den kan utvilsomt bidra til en bred offentlige samtale. Og når 22.7-komplekset nå skal inn i skoleverket, trenger vi lokalt forankrede bearbeidinger av det som skjedde også på film.

Andrea Berntzen og Erik Poppe under Berlinalens pressekonferanse.

Hvor er konteksten?

Erik Poppe og Paradox sitt prosjekt var djervt på mange måter, forenklet på noen, men likefullt et sjansespill der regissøren ga seg selv større fallhøyde enn noen annen norsk filmskaper i moderne tid. Jeg husker lettelsen jeg følte etter premieren på Berlinalen. Med sitt innsnevrede perspektiv, ved bruk av én tagning, maktet filmskaperne å gi oss en empatisk og fordypende opplevelse av hva ofrene gjennomgikk. Og de introduserte oss for flere debuterende skuespillere som ga oss mer enn vi kunne ha våget å håpe på – særlig Andrea Berntzen i hovedrollen. Poppe hadde bestått prøven. Ikke bare på vegne av ofrene, men på vegne av norsk film. Vi har hatt nok av grufulle eksempler på filmskapere, også norske, som har trampet inn i nasjonale traumer med mer selvtillitt enn forstand. Her hadde filmskaperne valgt seg kun ofrenes perspektiv, og det føltes riktig – fra et norsk perspektiv.

Mange utenlandske kritikere opplevde det imidlertid noe annerledes: Hvorfor var terroristen utelatt, ble det spurt på Berlinalen. Hvor er konteksten?

Gradvis, og kanskje litt motvillig, måte vi innrømme at de hadde et poeng. Vi har 22.juli så under huden at vi fortsatt ikke er istand til å se det med en større avstand, selv mange år etter. Kanskje kunne Greengrass allikevel, med sitt fryktede blikk utenfra, føre oss nærmere det unevnelige, det vi ikke helt kan fatte på egen hånd, med sin mer konvensjonelle tilnærming?

Anders Danielsen Lie og Paul Greengrass under opptakene til «22.JULY».

Terroristen som en gåte

Ved hjelp av Åsne Seierstad, norske skuespillere og fagarbeidere skaffet han seg nærhet til det sivile norske samfunnet og en avgjørende legitimitet. For Greengrass handlet det kanskje i enda større grad enn hos Seierstad å få fram hvordan det sivile norske samfunnet møtte terroren, og maktet, slik han ser det, å vinne over den med argumenter og en åpen rettsprosess. Det er gode grunner til å gi han medhold i det, men i iveren etter å uskadeliggjøre Breiviks ideologiske tankegods tar Greengrass for lett på det tittelen på Seierstads bok understreker: at Breivik var en av oss. Sannheten om Breiviks formative år og den påfølgende terroren ligger nærmere vår egen dørterskel enn vi liker å tenke på, og det får man ikke inntrykk av gjennom 22.JULY. Terroristen forblir en gåte

I kinoaktuelle Rekonstruksjon Utøya er Breivik like fraværende som i Utøya 22.juli. Her har regissøren Carl Javér, sammen med fire overlevende og skuespillere, en klar plan med filmen: Målet har vært å gi de overlevende tilbake kontrollen over sine fortellinger om terroren, og det lykkes de med. Men det innebærer å skyve terroristen inn i mørket. Det er et interessant dokumentarisk eksperiment som krever at publikum kjenner mye av konteksten fra før. Opphavet til ondskapen blir vi imidlertid ikke noe klokere på.

Rekonstruksjon Utøya

Filmen om sikkerhetskollapsen

Mange mente at Breivik ikke måtte få slippe til med sine tanker under rettsprosessen mot ham. Mange mener at heller ikke filmskapere bør bidra til å fremme hans perspektiver, og spør om hvorfor det i det hele tatt er nødvendig å lage film av 22.juli. Vi trenger ikke å vite mer, vi vil ikke vite mer. Her er vi ikke så annerledes enn andre nasjoner. Det som er ubehagelig og ufordøyelig holder naturlig nok vi på avstand. Det tok flere tiår før norske film behandlet Annen verdenskrig på film som noe annet enn en øvelse i patriotisme, og vi har ennå til gode å se en fiksjonsfilm som skildrer krigsoppgjøret med hva det også bør innebære av smertefulle innrømmelser fra det offisielle Norge.

Jeg er spent på hvordan NRK-serien 22.juli, som får premiere neste år, vil forholde seg til dette ubehaget. I likhet med Poppe og Javér har serieskaperne Sara Johnsen og Pål Sletaune valgt å holde terroristen på avstand, og vil isteden se på hvordan terroren påvirket det sivile samfunnet. Om de vil berøre hvordan samfunnet sviktet på en rekke avgjørende punkter som omfatter sikkerheten for sine borgere, vet vi ikke, men det hører også med til historien (som 22.JULY såvidt berører med en scene der statsministeren ber om unnskyldning).

Amerikanerne har nettopp behandlet sin sikkerhetskollaps etter 9/11 i serien The Looming Tower, og der har serieskaperne tatt seg dikteriske friheter i fordelingen av ansvar som har virket dypt splittende. Det er ikke vanskelig å forestille seg en tilsvarende politisering av 22.juli, og det kan i verste fall bli både smertefullt og stygt. Det er stadig flere der ute, og noen også her hjemme, som mener at det åpne norske samfunnet er et råflott sosialdemokratisk luftslott, og at Breivik med sin handling beviste det. Det er vel bare et spørsmål om tid før slike forestillinger også dukker opp på film. Vi må likevel ikke la det forhindre oss fra å ta et kritisk blikk på oss selv og våge å se nærmere på terroristen, også på film. Nettopp ved å produsere egne robuste narrativer vil det sivile norske samfunnet kunne ta slike utfordringer på strak arm.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.

Les også våre intervjuer med regissørene:

Paul Greengrass

Carl Javér

Erik Poppe

Har norsk film bestått 22.juli-testen?

Har norsk film bestått 22.juli-testen?

De tre filmatiseringene av terrorhandlingen 22.juli gjenspeiler en norsk filmbransje som har vokst med utfordringen. Men hvor lenge vil filmen holde terroristen og sikkerhetskollapsen på avstand?

Foto: Stills fra «Utøya 22.juli», «Rekonstruksjon Utøya» og «22.JULY»

Jeg var blant de som fryktet for hva de planlagte filmversjonene av terroren 22.juli ville avstedkomme. Da nyheten kom om at Paul Greengrass og Netflix ville gi oss den første skildringen i en spillefilm, 22.JULY, og dermed styre narrativen om terroranslaget fra start, ga jeg uttrykk for bekymring. Filmversjonen av Åsne Seierstads En av oss bør lages av en filmskaper med nærhet til norsk språk og kultur, mente jeg den gangen. Det handlet om å være tidlig ute med å styre fortellingen om oss selv. Heldigvis kom Erik Poppe Netflix i forkjøpet med Utøya 22.juli. Med Berlinalen som vindu ble filmen den første inngangsporten for verden der ute til vår egen forståelse av hva som hadde rammet oss. Det var helt avgjørende at vi kunne holde opp vår egen narrativ på en så stor festival, og at vi startet hos ofrene.

Men for den norske filmbransjen har det også handlet om noe mer; om selvrespekt. Det er faser i en nasjons historie der også filmen må kunne vise hva den er god for, og 22.juli var en slik test.

Filmkunsten står selvsagt ikke i noe direkte forpliktende forhold til virkeligheten og samfunnet, det er derfor vi har journalistikken. Men med sin globale gjennomslagskraft og evne til å vekke empati og følelser, er filmen i en unik posisjon til å fremme narrativer som setter tydelige spor. Jeg er riktignok usikker på hvor effektiv filmen er til å bearbeide traumer, men den kan utvilsomt bidra til en bred offentlige samtale. Og når 22.7-komplekset nå skal inn i skoleverket, trenger vi lokalt forankrede bearbeidinger av det som skjedde også på film.

Andrea Berntzen og Erik Poppe under Berlinalens pressekonferanse.

Hvor er konteksten?

Erik Poppe og Paradox sitt prosjekt var djervt på mange måter, forenklet på noen, men likefullt et sjansespill der regissøren ga seg selv større fallhøyde enn noen annen norsk filmskaper i moderne tid. Jeg husker lettelsen jeg følte etter premieren på Berlinalen. Med sitt innsnevrede perspektiv, ved bruk av én tagning, maktet filmskaperne å gi oss en empatisk og fordypende opplevelse av hva ofrene gjennomgikk. Og de introduserte oss for flere debuterende skuespillere som ga oss mer enn vi kunne ha våget å håpe på – særlig Andrea Berntzen i hovedrollen. Poppe hadde bestått prøven. Ikke bare på vegne av ofrene, men på vegne av norsk film. Vi har hatt nok av grufulle eksempler på filmskapere, også norske, som har trampet inn i nasjonale traumer med mer selvtillitt enn forstand. Her hadde filmskaperne valgt seg kun ofrenes perspektiv, og det føltes riktig – fra et norsk perspektiv.

Mange utenlandske kritikere opplevde det imidlertid noe annerledes: Hvorfor var terroristen utelatt, ble det spurt på Berlinalen. Hvor er konteksten?

Gradvis, og kanskje litt motvillig, måte vi innrømme at de hadde et poeng. Vi har 22.juli så under huden at vi fortsatt ikke er istand til å se det med en større avstand, selv mange år etter. Kanskje kunne Greengrass allikevel, med sitt fryktede blikk utenfra, føre oss nærmere det unevnelige, det vi ikke helt kan fatte på egen hånd, med sin mer konvensjonelle tilnærming?

Anders Danielsen Lie og Paul Greengrass under opptakene til «22.JULY».

Terroristen som en gåte

Ved hjelp av Åsne Seierstad, norske skuespillere og fagarbeidere skaffet han seg nærhet til det sivile norske samfunnet og en avgjørende legitimitet. For Greengrass handlet det kanskje i enda større grad enn hos Seierstad å få fram hvordan det sivile norske samfunnet møtte terroren, og maktet, slik han ser det, å vinne over den med argumenter og en åpen rettsprosess. Det er gode grunner til å gi han medhold i det, men i iveren etter å uskadeliggjøre Breiviks ideologiske tankegods tar Greengrass for lett på det tittelen på Seierstads bok understreker: at Breivik var en av oss. Sannheten om Breiviks formative år og den påfølgende terroren ligger nærmere vår egen dørterskel enn vi liker å tenke på, og det får man ikke inntrykk av gjennom 22.JULY. Terroristen forblir en gåte

I kinoaktuelle Rekonstruksjon Utøya er Breivik like fraværende som i Utøya 22.juli. Her har regissøren Carl Javér, sammen med fire overlevende og skuespillere, en klar plan med filmen: Målet har vært å gi de overlevende tilbake kontrollen over sine fortellinger om terroren, og det lykkes de med. Men det innebærer å skyve terroristen inn i mørket. Det er et interessant dokumentarisk eksperiment som krever at publikum kjenner mye av konteksten fra før. Opphavet til ondskapen blir vi imidlertid ikke noe klokere på.

Rekonstruksjon Utøya

Filmen om sikkerhetskollapsen

Mange mente at Breivik ikke måtte få slippe til med sine tanker under rettsprosessen mot ham. Mange mener at heller ikke filmskapere bør bidra til å fremme hans perspektiver, og spør om hvorfor det i det hele tatt er nødvendig å lage film av 22.juli. Vi trenger ikke å vite mer, vi vil ikke vite mer. Her er vi ikke så annerledes enn andre nasjoner. Det som er ubehagelig og ufordøyelig holder naturlig nok vi på avstand. Det tok flere tiår før norske film behandlet Annen verdenskrig på film som noe annet enn en øvelse i patriotisme, og vi har ennå til gode å se en fiksjonsfilm som skildrer krigsoppgjøret med hva det også bør innebære av smertefulle innrømmelser fra det offisielle Norge.

Jeg er spent på hvordan NRK-serien 22.juli, som får premiere neste år, vil forholde seg til dette ubehaget. I likhet med Poppe og Javér har serieskaperne Sara Johnsen og Pål Sletaune valgt å holde terroristen på avstand, og vil isteden se på hvordan terroren påvirket det sivile samfunnet. Om de vil berøre hvordan samfunnet sviktet på en rekke avgjørende punkter som omfatter sikkerheten for sine borgere, vet vi ikke, men det hører også med til historien (som 22.JULY såvidt berører med en scene der statsministeren ber om unnskyldning).

Amerikanerne har nettopp behandlet sin sikkerhetskollaps etter 9/11 i serien The Looming Tower, og der har serieskaperne tatt seg dikteriske friheter i fordelingen av ansvar som har virket dypt splittende. Det er ikke vanskelig å forestille seg en tilsvarende politisering av 22.juli, og det kan i verste fall bli både smertefullt og stygt. Det er stadig flere der ute, og noen også her hjemme, som mener at det åpne norske samfunnet er et råflott sosialdemokratisk luftslott, og at Breivik med sin handling beviste det. Det er vel bare et spørsmål om tid før slike forestillinger også dukker opp på film. Vi må likevel ikke la det forhindre oss fra å ta et kritisk blikk på oss selv og våge å se nærmere på terroristen, også på film. Nettopp ved å produsere egne robuste narrativer vil det sivile norske samfunnet kunne ta slike utfordringer på strak arm.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.

Les også våre intervjuer med regissørene:

Paul Greengrass

Carl Javér

Erik Poppe

MENY