Selv om «Atlantic Crossing» og «Frontkjempere» tar seg kritikkverdige friheter, må ikke norske filmskapere slutte å utfordre historikerne, mener Kjetil Lismoen. Mer enn noen gang trenger vi filmer og serier som går inn i de tomrommene historien og historikerne har etterlatt seg.
Foto: Noen av de norske filmene og seriene som siste årene har dramatisert historiske hendelser og personer.
Det er kanskje et paradoks, med tanke på hvor besatt bransjen er av krigshistorien, men Erik Poppes planlagte spillefilm om Vidkun Quisling blir den første i sitt slag. Hvorfor det har tatt så lang tid å feste den ultimate antihelten i norske krigshistorie til lerretet, skyldes vel i hovedsak berøringsangst. NRK lagde sin variant, en dokudrama-serie om rettsprosessen i 1988, men den ga oss aldri noe overbevisende portrett av kjøtt og blod. Serien, som er tilgjengelig på nrk.no, holder seg på trygg avstand fra mennesket Vidkun Quisling. Serien ble laget i en tid da det fortsatt var tabu å gi plass til den sammensatte personen Vidkun Quisling. «Quislings venn» ble historiker Hans Fredrik Dahl forraktfullt kalt av AP-legenden Haakon Lie da han forsøkte seg på det.
Det er lov å håpe at pendelen holder på å snu, fra å handle om de som befant seg på den rette siden av historien, til de som også befant seg andre steder (selv om NFIs nye tildeling til krigsfilmen om Kjakan ikke gir inntrykk av det). For nettopp «andre steder» var der de aller fleste norske kvinner og menn befant seg. Det fantes ikke mange helter under annen verdenskrig i Norge. Det er bare i norske filmer og serier at man kan få inntrykk av det. Folk flest hadde nok med å komme seg gjennom en utfordrende hverdag. For de aller fleste var det enklere å bøye hodet og la livet gå sin gang, om man da ikke var blant de få som lot seg begeistre av den nazistiske ideologien.
Frontkjempere kunne vært et etterlengtet blikk på de sistnevnte aktørene, om serieskaperne hadde inntatt en mer kritisk holdning til intervjuobjektene. Likevel var det på høy tid at frontkjemperne fikk fortalt sin historie. Det handler ikke om å legitimere deres holdninger, men belyse et viktig kapittel i norsk krigshistorie. Det er en selvsagt ting at også filmen her har kjent sin besøkelsestid.
Både Frontkjempere og Atlantic Crossing har fått hard medfart av norske historikere. En god del av kritikken har vært på sin plass. Skal du omskrive historien, så kan du ikke endre på de hovedlinjene det faktisk er forsket grundig på og hersker enighet om blant historikerne. Eller som Christopher Grøndahl sier det i en tidligere sak om den norske filmens forhold til historien: Skal du skrive et manus om en historisk kjent person, prøv å gjøre det riktig nok. Med andre ord: Finn de rommene der dikterisk frihet kan utfolde seg, og la de historiske kjensgjerningene være.
Både Atlantic Crossing og Frontkjempere var forsøk på å fortelle nye historier om krigen, historier som ikke er fortalt før. Derfor har de vært viktige. Når de får så mye juling av den norske historikerstanden, er det nok mange filmskapere som vil tenke seg om flere ganger før de som Poppe gyver løs på enda et betent tema innen norsk krigshistorie. Jeg hører stadig oftere, både fra filmfolk og andre, at norsk film burde legge krigshistoriene på hylla for en stund. Det blir for mange mannlige helter, det blir for ensidig, mener de, og det er ikke vanskelig å være enig.
Men jeg håper virkelig ikke at kritikken gjør norske film- og serieskapere mindre eventyrlystne. Det viktigste er at de inntar en mer kritisk holdning til egne kilder. Krigen er ikke noe avsluttet kapittel i norsk film, det er en lang rekke historier, blant annet kvinnenes historier, som ikke er fortalt. Vi trenger nye perspektiver på krigen, nye innganger til forståelse.
Som Gunnar Iversen har formulert det her på rushprint.no for en tid tilbake: Krigens hendelser og opplevelser er en viktig del av nasjonen Norges identitetsarbeid, fremdeles sentralt for hvordan nasjonen skaper og gjenskaper seg selv kontinuerlig. Vi kan iblant bli møkk lei av krigen, men vi unnslipper den ikke.
Et portrett av Vidkun Quisling vil i 2022 forhåpentligvis framstå som annerledes enn om filmen var laget i 1949. Ikke bare aksepterer vi større kompleksitet, men vi forventer det. Det er her norske film- og serieskapere har havnet i bakevja og ligger etter publikum. I likhet med støttegiverne, framfor alt Norsk filminstitutt, men også store distributører som Nordisk Film og kanaler som NRK, virker det ikke som de har tro på at filmer uten det klassiske helteperspektivet vil selge billetter. I hvert fall får de ikke gjennomslag for slike prosjekter.
Men det er en feilslutning. Selv om et filmprosjekt ikke har en profilert helteskikkelse på den riktige siden av historien, betyr ikke det at du ikke kan skape spenning og forventning hos et stort publikum. Er det noe dramaformatets gullalder har vist oss, så er det at såkalte marginale skikkelser som befinner seg ringside avgjørende historiske hendelser, kan være like medrivende som noen klassisk helt. Kong Haakons livlege eller Gunvor Hofmos jødiske kjæreste Ruth Maier burde være like interessante. En film må ikke handle om sin hovedperson, men kan speile samtiden gjennom denne.
Det er på høy tid at også «vanlige» mennesker, de som hadde nok med å karre seg gjennom krigens hverdag, også får slippe til i krigshistoriene. Eller opportunistene, de som så de økonomiske eller karrieremessige mulighetene okkupasjonen ga. De var det langt flere av enn vi liker å vedkjenne oss, eller som historikerne har brydd seg om. Som regissør Anders T. Andersen formulerte det da vi intervjuet ham om hans prosjekt om torturisten Henry Rinnan: «Krigen var overhodet ikke svart-hvitt. Det var grånyanser hele veien.»
Jeg savner eksistensielle dilemmaer som kan belyse krigshistorien på nye måter. Med ukjente eller fiktive personer har man større frihet til å betone andre sider ved krigsårene, nettopp fordi man kan dikte. Det gir også en mulighet til å komme nærmere, til å gi en umiddelbar tilgang til følelsesliv og dilemmaer, uten å bli arrestert av historikerne. Norske film- og serieskapere må frigjøre seg fra det historiske dramaets tvangstrøye ved å bryte gjennom det klassiske kostymedramaets hinne av Historie som skaper avstand. Filmen kan levendegjøre historien på måter ingen andre dikteriske uttrykk kan.
På ene siden blir krigsskildringer viktigere framover, fordi avstanden i tid vokser og de som gjennomlevede krigsårene ikke lenger er blant oss. På andre siden framstår disse årene som fjerne og statiske, nettopp fordi filmene og seriene vi lager gir oss de samme inngangene til historien, gjentar de samme klisjeene. Det skaper en likegyldighet.
Norske film- og serieskapere, som er frekke nok til å ta snarveier i sin omgang med historiske fakta, burde kunne vise en større dristighet i valg av fortellermåte og tema. Og så får historikerne sette foten ned, slik de pleier. Det er ikke nødvendigvis en dum symbiose, så lenge man henter ut det beste av hverandre. I likhet med filmbransjen løper også norske historikere i flokk, for å finne de mest prestisjefylte og lukrative enkeltindividene å forske på, enten det er polfarere, krigshelter eller de kongelige. De er også delaktige i den ensidige framstillingen av krigshistorien. Derfor er de også ekstra nidkjære når de opplever at filmskaperne beveger seg inn på deres enemerker. Og slik må det være, selv om det kan være irriterende, og noen ganger pirkete og smålig. Om historikerne ikke lenger interesserer seg og påpeker feil eller tar opp problemstillinger, så gjør de ikke jobben sin, mener manusforfatter Jan Trygve Røyneland (Kongens Nei) i vår samtale med ham. Han velger å se på motsetningsforholdet mellom historikerne og dramatikerne som noe fruktbart. Det gjør også forfatterkollega Christopher Grøndahl, som gir oss følgende beskrivelse av hva som gjør filmen så unik, og noen vil si, farlig: «Det er enklere å komme med hint i en bok…(mens) en scene i en film eller serie som påberoper seg å være basert på sanne hendelser ofte vil bli oppfattet som en sannhet.»
Og der, kjære leser, har du filmens velsignelse og forbannelse i et nøtteskall: Den har en så fryktinngytende gjennomslagskraft at den nesten per definisjon oppfattes som sannheten. Det gir film- og serieskaperne et formidabelt ansvar de ikke alltid evner å ta innover seg. Og det vil garantert fortsette å holde historikerne oppe om nettene med nye kronikker om filmens bedragerske grep om historien.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
Selv om «Atlantic Crossing» og «Frontkjempere» tar seg kritikkverdige friheter, må ikke norske filmskapere slutte å utfordre historikerne, mener Kjetil Lismoen. Mer enn noen gang trenger vi filmer og serier som går inn i de tomrommene historien og historikerne har etterlatt seg.
Foto: Noen av de norske filmene og seriene som siste årene har dramatisert historiske hendelser og personer.
Det er kanskje et paradoks, med tanke på hvor besatt bransjen er av krigshistorien, men Erik Poppes planlagte spillefilm om Vidkun Quisling blir den første i sitt slag. Hvorfor det har tatt så lang tid å feste den ultimate antihelten i norske krigshistorie til lerretet, skyldes vel i hovedsak berøringsangst. NRK lagde sin variant, en dokudrama-serie om rettsprosessen i 1988, men den ga oss aldri noe overbevisende portrett av kjøtt og blod. Serien, som er tilgjengelig på nrk.no, holder seg på trygg avstand fra mennesket Vidkun Quisling. Serien ble laget i en tid da det fortsatt var tabu å gi plass til den sammensatte personen Vidkun Quisling. «Quislings venn» ble historiker Hans Fredrik Dahl forraktfullt kalt av AP-legenden Haakon Lie da han forsøkte seg på det.
Det er lov å håpe at pendelen holder på å snu, fra å handle om de som befant seg på den rette siden av historien, til de som også befant seg andre steder (selv om NFIs nye tildeling til krigsfilmen om Kjakan ikke gir inntrykk av det). For nettopp «andre steder» var der de aller fleste norske kvinner og menn befant seg. Det fantes ikke mange helter under annen verdenskrig i Norge. Det er bare i norske filmer og serier at man kan få inntrykk av det. Folk flest hadde nok med å komme seg gjennom en utfordrende hverdag. For de aller fleste var det enklere å bøye hodet og la livet gå sin gang, om man da ikke var blant de få som lot seg begeistre av den nazistiske ideologien.
Frontkjempere kunne vært et etterlengtet blikk på de sistnevnte aktørene, om serieskaperne hadde inntatt en mer kritisk holdning til intervjuobjektene. Likevel var det på høy tid at frontkjemperne fikk fortalt sin historie. Det handler ikke om å legitimere deres holdninger, men belyse et viktig kapittel i norsk krigshistorie. Det er en selvsagt ting at også filmen her har kjent sin besøkelsestid.
Både Frontkjempere og Atlantic Crossing har fått hard medfart av norske historikere. En god del av kritikken har vært på sin plass. Skal du omskrive historien, så kan du ikke endre på de hovedlinjene det faktisk er forsket grundig på og hersker enighet om blant historikerne. Eller som Christopher Grøndahl sier det i en tidligere sak om den norske filmens forhold til historien: Skal du skrive et manus om en historisk kjent person, prøv å gjøre det riktig nok. Med andre ord: Finn de rommene der dikterisk frihet kan utfolde seg, og la de historiske kjensgjerningene være.
Både Atlantic Crossing og Frontkjempere var forsøk på å fortelle nye historier om krigen, historier som ikke er fortalt før. Derfor har de vært viktige. Når de får så mye juling av den norske historikerstanden, er det nok mange filmskapere som vil tenke seg om flere ganger før de som Poppe gyver løs på enda et betent tema innen norsk krigshistorie. Jeg hører stadig oftere, både fra filmfolk og andre, at norsk film burde legge krigshistoriene på hylla for en stund. Det blir for mange mannlige helter, det blir for ensidig, mener de, og det er ikke vanskelig å være enig.
Men jeg håper virkelig ikke at kritikken gjør norske film- og serieskapere mindre eventyrlystne. Det viktigste er at de inntar en mer kritisk holdning til egne kilder. Krigen er ikke noe avsluttet kapittel i norsk film, det er en lang rekke historier, blant annet kvinnenes historier, som ikke er fortalt. Vi trenger nye perspektiver på krigen, nye innganger til forståelse.
Som Gunnar Iversen har formulert det her på rushprint.no for en tid tilbake: Krigens hendelser og opplevelser er en viktig del av nasjonen Norges identitetsarbeid, fremdeles sentralt for hvordan nasjonen skaper og gjenskaper seg selv kontinuerlig. Vi kan iblant bli møkk lei av krigen, men vi unnslipper den ikke.
Et portrett av Vidkun Quisling vil i 2022 forhåpentligvis framstå som annerledes enn om filmen var laget i 1949. Ikke bare aksepterer vi større kompleksitet, men vi forventer det. Det er her norske film- og serieskapere har havnet i bakevja og ligger etter publikum. I likhet med støttegiverne, framfor alt Norsk filminstitutt, men også store distributører som Nordisk Film og kanaler som NRK, virker det ikke som de har tro på at filmer uten det klassiske helteperspektivet vil selge billetter. I hvert fall får de ikke gjennomslag for slike prosjekter.
Men det er en feilslutning. Selv om et filmprosjekt ikke har en profilert helteskikkelse på den riktige siden av historien, betyr ikke det at du ikke kan skape spenning og forventning hos et stort publikum. Er det noe dramaformatets gullalder har vist oss, så er det at såkalte marginale skikkelser som befinner seg ringside avgjørende historiske hendelser, kan være like medrivende som noen klassisk helt. Kong Haakons livlege eller Gunvor Hofmos jødiske kjæreste Ruth Maier burde være like interessante. En film må ikke handle om sin hovedperson, men kan speile samtiden gjennom denne.
Det er på høy tid at også «vanlige» mennesker, de som hadde nok med å karre seg gjennom krigens hverdag, også får slippe til i krigshistoriene. Eller opportunistene, de som så de økonomiske eller karrieremessige mulighetene okkupasjonen ga. De var det langt flere av enn vi liker å vedkjenne oss, eller som historikerne har brydd seg om. Som regissør Anders T. Andersen formulerte det da vi intervjuet ham om hans prosjekt om torturisten Henry Rinnan: «Krigen var overhodet ikke svart-hvitt. Det var grånyanser hele veien.»
Jeg savner eksistensielle dilemmaer som kan belyse krigshistorien på nye måter. Med ukjente eller fiktive personer har man større frihet til å betone andre sider ved krigsårene, nettopp fordi man kan dikte. Det gir også en mulighet til å komme nærmere, til å gi en umiddelbar tilgang til følelsesliv og dilemmaer, uten å bli arrestert av historikerne. Norske film- og serieskapere må frigjøre seg fra det historiske dramaets tvangstrøye ved å bryte gjennom det klassiske kostymedramaets hinne av Historie som skaper avstand. Filmen kan levendegjøre historien på måter ingen andre dikteriske uttrykk kan.
På ene siden blir krigsskildringer viktigere framover, fordi avstanden i tid vokser og de som gjennomlevede krigsårene ikke lenger er blant oss. På andre siden framstår disse årene som fjerne og statiske, nettopp fordi filmene og seriene vi lager gir oss de samme inngangene til historien, gjentar de samme klisjeene. Det skaper en likegyldighet.
Norske film- og serieskapere, som er frekke nok til å ta snarveier i sin omgang med historiske fakta, burde kunne vise en større dristighet i valg av fortellermåte og tema. Og så får historikerne sette foten ned, slik de pleier. Det er ikke nødvendigvis en dum symbiose, så lenge man henter ut det beste av hverandre. I likhet med filmbransjen løper også norske historikere i flokk, for å finne de mest prestisjefylte og lukrative enkeltindividene å forske på, enten det er polfarere, krigshelter eller de kongelige. De er også delaktige i den ensidige framstillingen av krigshistorien. Derfor er de også ekstra nidkjære når de opplever at filmskaperne beveger seg inn på deres enemerker. Og slik må det være, selv om det kan være irriterende, og noen ganger pirkete og smålig. Om historikerne ikke lenger interesserer seg og påpeker feil eller tar opp problemstillinger, så gjør de ikke jobben sin, mener manusforfatter Jan Trygve Røyneland (Kongens Nei) i vår samtale med ham. Han velger å se på motsetningsforholdet mellom historikerne og dramatikerne som noe fruktbart. Det gjør også forfatterkollega Christopher Grøndahl, som gir oss følgende beskrivelse av hva som gjør filmen så unik, og noen vil si, farlig: «Det er enklere å komme med hint i en bok…(mens) en scene i en film eller serie som påberoper seg å være basert på sanne hendelser ofte vil bli oppfattet som en sannhet.»
Og der, kjære leser, har du filmens velsignelse og forbannelse i et nøtteskall: Den har en så fryktinngytende gjennomslagskraft at den nesten per definisjon oppfattes som sannheten. Det gir film- og serieskaperne et formidabelt ansvar de ikke alltid evner å ta innover seg. Og det vil garantert fortsette å holde historikerne oppe om nettene med nye kronikker om filmens bedragerske grep om historien.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
