I tillegg til Anders T. Andersens prosjekt om Henry Rinnan, holder Erik Poppe på med å skyte Tre døgn i april, en spillefilm om kong Haakon og opptakten til andre verdenskrig, mens Per Olav Sørensen regisserer TV-serien Kampen om tungtvannet (se foto over), som etter planen skal vises på NRK ved årsskiftet. Andre prosjekter er under utvikling, som Harald Zwarts film om krigshelten Jan Baalsrud (kjent fra Ni liv). Norsk film og tv vender altså stadig tilbake til andre verdenskrig for å finne historier. Men Anders T. Andersen har sett seg lei på at det alltid er seierherrenes historier som fortelles.

– Etter hvert som man blir eldre skjønner man at andre verdenskrig ikke var så svart-hvitt som man har fått inntrykk av. Krigen var overhodet ikke svart-hvitt. Det var grånyanser hele veien.

Derfor ønsker han å lage film om en av de minst heroiske personene fra norsk krigshistorie; etterretningsagent, angiver og torturist Henry T. Rinnan.

– Skal vi komme noen vei kan vi ikke bare se på heltehistoriene. Vi må se på de andre historiene også. Det er helt essensielt for å prøve å forstå hvordan enkelte hendelser i det hele tatt kan ha funnet sted. Etter krigen demoniserte man Rinnan og menneskene rundt ham. Ved å se ham som et monster slapp folk å forholde seg til det faktum at han var norsk. Da trengte man ikke å se på grunnene til at han ble som han ble, og om det norske mellomkrigstid-samfunnet hadde noe form for medansvar.

Med nytt blikk på historien

Bjørn Sørenssen, professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU, mener krigen er et opplagt sted å hente historier fra, med mye drama og action som ikke finnes i samtidshistorier. Dessuten er andre verdenskrig lett å fremstille med stor forskjell på god og ond. Men han understreker at det ikke alltid har vært slik.

– De første filmene som kom etter krigen var ikke utelukkende heroiske. Olav Dalgards Vi vil leve, for eksempel. Den skrev han mens han satt i fangenskap på Grini, og den understreket mye av det problematiske ved krigen. Det samme med Arne Skouens krigsfilmer, Nødlanding, Ni Liv, Omringet og Kalde Spor. Mange, inkludert meg selv, anser Kalde spor for å være Skouens viktigste film: En retrospektiv skildring av en sviker som ikke ble oppdaget. Han skulle være grenselos, men sviktet menneskene han skulle lose til trygghet ved å sende dem inn i en snøstorm.

Selv om krigsfilmer ikke alltid har vært svart-hvite i sin fremstilling av god og ond, ser også Erik Poppe et behov for å lete frem noen nye historier.

– Hvis noen kritiserer krigsfilm for å være endimensjonal og helteaktig synes jeg det, med noen få unntak, er en berettiget kritikk. Jeg har i flere tiår hørt at tiden er inne for å se på historien fra andre vinkler. Men her er nok det store publikum like konservative som mange produsenter. De tror det trygge, forutsigbare og gjenkjennelige er best. Det er ikke sikkert at Tre døgn i April drar enormt mange mennesker på kino sammenlignet med de største kassasuksessene de siste årene. Men jeg lager en film som forteller en fascinerende, spennende og ikke minst, vesentlig historie.

Nyanserte helter

Tre døgn i April skiller seg fra Poppes tidligere filmer som et prosjekt som for første gang ikke er sugd fra eget bryst. Poppe kom først borti prosjektet da kollega og produsent Finn Gjerdrum hadde opsjon på boka Kongens nei av Alf R. Jakobsen. Jan Trygve Røyneland var allerede var i gang med et utkast til manus, så ble Harald Rosenløw Eeg tilknyttet manusutviklingen.

– Jeg tenkte at dette er et kjempespennende prosjekt, men så ikke meg selv i rollen som regissør. Da jeg senere ble forespeilet å se nærmere på det, var jeg opprinnelig litt skeptisk. Jeg er ikke spesielt opptatt av filmer om andre verdenskrig, men har masse erfaring fra å være i krig selv. Jeg har opplevd kaoset, sett hvordan mennesker og institusjoner raser sammen rundt en. Så det var på et vis lett for meg å identifisere meg med den usentimentale situasjonen omkring Kong Haakon. Men jeg måtte gjøre historien til «min». Hva det er ved denne historien som ville gjort det til en film jeg ville gått og sett.

I Tre døgn i April følger vi Kong Haakon fra ettermiddagen den 8. april 1940. Regjeringen er handlingslammet, statsministeren sliter med nervesammenbrudd, og sønnen kronprins Olav ønsker å dra i krigen for å kjempe. For Poppe har det vært viktig å gjøre Kong Haakon til en kompleks karakter, og ikke til en krigshelt.

– Endimensjonale karakterer er noe av det kjedeligste å se på film, og det finnes ikke mange av dem i virkeligheten heller. Interessante karakterer sliter, de har feil eller noe som ikke er helt på plass. Dette slet vi med å finne hos Kong Haakon. Historikerne har vært mer opptatt av Institusjonen Kong Haakon enn mennesket Haakon.

For å finne frem til noe annet enn den helstøpte, ettertenksomme og beskjedne Kong Haakon fra historiebøkene, har Poppe lett etter karaktertrekk som gir et mer nyansert bilde av regenten.

– Men vi ville ikke skape en karakter vi ikke hadde historisk kildemateriale til, så vi har pratet med de fleste som kan vite noe om ham. Min ydmykhet er stor overfor den definisjonsmakten jeg nå har i å fortelle det norske folk hvem Kong Haakon er.

 Et jevnere krigsbilde

– Tyskerne er ikke alle skurker og nordmenn er ikke alle helter, sier regissør Per Olav Sørensen. I serien Kampen om tungtvannet ønsker han å jevne ut bildet av krigen. For også i den historien mener han det er rom for å lete frem noe mer enn bare de erkeheroiske typene.

– Vi prøver å vise smarte mennesker som tar veloverveide valg. Noen av valgene man skal ta i en krig er derimot så ekstreme at det ikke er godt å si hva du eller jeg ville valgt. Derfor har vi lyst til å vise hvordan omstendighetene former folk, forteller han.

– Da jeg ble presentert for manuset til Petter Rosenlund, så jeg at denne historien egentlig handler om «kappløpet til atombomben» speilet fra tyskernes, de alliertes, Norsk Hydros og sabotørenes sider. Det handlet om enkeltmennesker som må ta store moralske og etiske valg, og det interesserte meg veldig. Hvorfor ble nobelprisvinner Werner Heisenberg igjen i Tyskland for å lede arbeidet med kjernereaktorene for et regime han ikke hadde sympatier for? Hvordan resonnerte Norsk Hydro som først ga penger til Nasjonal Samling i starten av krigen og til Hjemmefronten ved krigens slutt? Hva tenkte motstandsmannen Leif Tronstad da han ga samtykke til å senke ferja «Hydro» med så mange sivile ombord? Spørsmålene i denne historien er mange og gode, mener Sørensen.

Så hvordan angriper man en historie om krigshelter uten at det blir for ærbødig?

– Flere av disse krigsheltene er gjennomintervjuet. Men det danner seg svært ulike bilder av de forskjellige sabotørene. De hadde interne konflikter og gnisninger. Vi klarer ikke å tegne tredimensjonale bilder av dem alle, men noen av dem plukker vi ut og gir mer dybde. Den som får mest screentime er mannen som fikk for lite av æren, nemlig Leif Tronstad. Han bygget opp tungtvannsfabrikken på Vemork, var vitenskaps- og motstandsmann. Og det var han som planla aksjonene fra England. Han var hjernen bak det hele, så han bruker vi mye tid på. En svært fascinerende mann, som jeg håper vi behandler med både mot og respekt.

Publikum klar for mer?

Selv om både Poppe og Sørensen understreker at de ønsker å utforske nyansene fra andre verdenskrig, ser det ut til å være et stykke igjen til det ikke først og fremst er seierherrens historier som fortelles. Bjørn Sørenssen viser til at man i aviser og bøker har tatt mer tak i de grumsete historiene om nordmenn som kjempet på gal side under krigen. Han mener det bare er et tidsspørsmål før også dette blir tatt opp i spillefilmformat.

– Det er fortsatt noe tabubelagt ved å gi heltestempel til noen som var på feil side. Tapre norske gutter som slåss i SS-uniform – edle, men villedede frontkjempere. Men slike spillefilmer kommer nok også etter hvert.

Publikum setter åpenbart pris på filmer om helter, konstaterer han.

– Det er klart, heltehistorier gir deilige, klare linjer, og det trekker publikum. En slik heltefremstilling preger for eksempel en film som Max Manus, som kan karakteriseres som en romantisering av norsk motstand. Men jeg anser den som en problematisk film i så måte, en guttebokfilm, med karakterer som på klingende Oslo vestkant-dialekt anno 2000-tallet sier «nå må vi få gjort noe med disse tyskerne, gutter».

Anders T. Andersen tror publikum er klare for mer enn bare helter.

– Da det ble kjent at jeg skulle regissere Lex Rinnan ble det slått opp overalt. Jeg tror det er et tegn på at tiden er moden, for ikke å si overmoden til å belyse andre sider av andre verdenskrig. Å tro vi skal få seertall på linje med Max Manus er uansett å tro på julenissen, for der dro man inn den eldre garde som ellers går svært lite på kino. Men at det er en enormt interesse for Rinnan-prosjektet er det liten tvil om.