I slutten av november deltok denne artikkelforfatter på et lite seminar på Nasjonalbiblioteket om et av krigens minst kjente, men mest betydningsfulle fotografier. Bildet ble tatt i skjul ved Oslokaia 26.november 1942 og viser konturene av det dramatiske som skjedde da norske jøder ble deportert med Donau og fraktet til de tyske dødsleirene. Det er det eneste fotografiet vi i dag har av det som skjedde – og det ble framkalt første gangen i 1994. Det er mørkt, uklart, og åpent for tolkninger om hvem som står der på kaia, men Donau kan ses klar og tydelig i bakgrunnen.

På samme måte som dette bildet er ufullstendig som vitnesbyrd, gir ikke norsk spillefilm eller tv-drama noe overbevisende bilde av årene under okkupasjonen. Den ene halvdelen, kvinnene, er redusert til statister, og vi har fortsatt til gode å se en norsk film som yter deres krigserfaringer rettferdighet. Det vil tre norske filmskapere nå gjøre noe med.

De har ikke måttet lete lenge etter dramatisk råstoff. Elsa Kvamme berører en flik av fotografiet fra Oslokaia når hun nå planlegger å skildre forholdet mellom den norske forfatteren Gunvor Hofmo og den jødiske flyktningen Ruth Maier. Sistnevnte var nemlig med Donau ut Oslofjorden den dagen i 1942, til sin sikre død i gasskamrene i Auschwitz, og Hofmo står der et sted i bildet på kaia sammen med de andre.

Kvamme vil basere spillefilmen på Ruth Maiers dagbøker som forfatteren Jan Erik Vold fant fram til da han forsket på forfatterskapet til Hofmo. Der kom det fram at de to kvinnene hadde hatt et lidenskapelig forhold og et unikt, intellektuellt fellesskap. Kvamme gjenkjenner mange av de samme tragiske dimensjonene som i Anne Franks dagbok.

– Ja, den har en del til felles med historien om Anne Frank: Vi blir kjent med et ungt, lidenskapelig menneske som blir offer for et rasistisk basert folkemord. Ruth Maier tror hun er reddet da hun får asyl i Norge, tre år senere blir hun deportert og drept. Hun hadde vært glemt, om det ikke var for Gunvor Hofmo som har udødeliggjort henne gjennom sin diktning og Jan Erik Vold som finner dagbøkene. Gunvor nektet å glemme, i motsetning til den rådende tidsånden like etter krigen.

Intimt og episk

Historien om Gunvor og Ruth har det meste: på ene siden et lidenskapelig, romantisk kammerspill, på andre siden krigens episke og brutale vinder som rykker stadig nærmere. Kvamme ønsker å ivareta begge deler.

– Dette bygger jo på en sann historie alle vet fasiten på, men ikke hva som ledet til hva og hvorfor. Det er jo en slags Romeo og Julie-historie, hvor det ikke er familiestrid som dreper Ruth, men drømmen om et «hvitt” samfunn, fritt for “jødiske parasitter”.  Men kjernen er møtet mellom to sjarmerende, men motsetningsfylte unge kvinner. Det er lidenskapen og spillet mellom dem som skaper den indre dramatikken, og når det ser ut som de omsider har det trygt, husker Gunvor at hun egentlig er forlovet. Men “haien” er ikke Gunvor, men de som tror at et raserent Norge kan bli senter for det nye Stor-Germania. Og de som hater kvinner fordi de utfordrer den tradisjonelle kvinnerollen.

Dagbøkene er en tredje dimensjon i historien, forteller Kvamme. De er både Ruths innerste tanker og et fysisk objekt.

– Hun har fantastiske oneliners, som hun iblant tenker, sier høyt eller bruker i dialog med Gunvor. Det hender også at dagboken smugleses. I siste akt blir dagboken et fysisk objekt som overlever Ruth, og setninger derfra blir Gunvors redning da hun blir “gal” og trues av lobotomering.

Kvamme ønsker å finne en form som gjør publikum engasjert, ikke bombardert.

– Jeg blir veldig inspirert av å tenke på hvordan og hvor filmen kan lages uten å koste milliarder. Som at man kan lage en gjenforeningsscene på Vestkantbadet. At de to damene går dit etter at Ruth har fått en “J” stemplet i passet, og finner tilbake til hverandre alene i bassenget under et bombeangrep.  Jeg håper å få til en skyggefull form, litt “Den tredje mann”-stemning som gjør at man aldri mer stoler på blonde damer i bunad.

Å kjempe på to fronter

Gunhild Westhagen Magnor vant årets pitchekonkurranse under Movies on War på Elverum med historien om Eva Jørgensen (gift Kløvstad). Hun ble leder av Milorg på Hamar under svært dramatiske omstendigheter under krigen, men skulle bli forbigått etter krigen da andre motstandsfolk fikk honnør for sin innsats. For Westhagen Magnor ligger kjernen i historien nettopp der: Som første kvinnelige Milorgleder skulle Jørgensen møte motstand fra to leire – både fra tyskerne og de Milorg-mennene som ikke aksepterte henne som leder.

– Hun møtte åpenbart fordommer som kvinne i en så mannsdominert organisasjon. Hun ble leder ganske sent, i 1944, et knapt år før krigen var over. Da freden skulle feires og det skulle defileres foran slottet og kongen, så fikk hun ikke være med fordi hun var kvinne. Det er blant annet denne kampen jeg ønsker å berøre.

Westhagen Magnor vil ikke dvele for lenge ved dette etterspillet og holde dramaet til årene under krigen.

– Jeg ønsker å skildre krigens dramatikk, men da som et bakteppe. Jeg kaller det en historie som er inspirert av virkelige hendelser og personer. Det vil handle om så mye mer enn selve krigen og okkupasjonen. Hvordan opplevde kvinnene dette? Eva var bare 23 år da hun ble Milorg-leder, hva var det som drev henne til å velge et så farefullt liv? Hun begynte i det små med å gå med illegale aviser og hemmelige beskjeder. Hun var så dyktig og modig at hun snart ble forfremmet til sekretær for Milorg-lederen på Hamar. Men da en Secret Service-mann ble skutt og tyskerne fant navn på Milorg-medlemmene førte det til en opprulling. Den lokale Milorg-lederen ble skutt foran øynene på Eva og hun ble bedt om å flykte. Men isteden tok hun på seg ansvaret med å bygge opp igjen organisasjonen lokalt.

Det er vanskelig å sette seg inn i en tidsepoke man ikke levde under selv. Men Westhagen Magnor kan samtidig forstå verdien av å yte motstand når man blir invadert og noen tar fra deg friheten din.

– Eva var bare 19 da krigen brøt ut, hun var ung og uovervinnelig, slik man ofte er i den alderen. Hun ville være med å kjempe, og det kan jeg forstå – denne lysten til å gjøre en innsats. Hun ville være en av gutta på skauen, men så ble det i starten like mye en kamp mot de som med de.

”Jeg vil også skyte på tyskerne!”

Skuespiller Maria Bock holder på sin side på med et annet sentralt kapittel om norske motstandskvinners innsats under krigen. Sammen med nordnorske produsenter ønsker hun gjennom en tv-serie å skildre hvordan ti helt vanlige jenter i alderen 15-20 år lot seg verve til motstandsbevegelsen mot slutten av Andre verdenskrig. De ble rekruttert til kamphandlingene med tyske elitesoldater på Sørøya vinteren 1944/45.

– Sivilbefolkningen i Finnmark mistet alt. Når de allierte kommer for å redde siste rest av sivilbefolkningen, velger disse ti jentene å bli igjen for å forsvare landet sitt. Det norske forsvaret lovet at hjelpen ikke var langt unna. Men hjelpen kom aldri og barn, som jo flere av de var, endte opp med å stå alene i store kamphandlinger mot erfarne tyske soldater og tungt artilleri. Seks fra motstandsbevegelsen mistet livet i kamphandlingene. Mellom 35 og 65 tyske soldater ble drept av motstandsbevegelsen.

Jentene ble i utgangspunktet spurt om de kunne være med for å vaske og lage mat til de mannlige soldatene. Det gjorde de også i begynnelsen, men ble ganske snart integrert i soldattjenesten.

– De fikk skytetrening og soldattrening på lik linje med de andre. Så viste det seg fort at en av dem, Mary Hustad, var et skarpskyttertalent. Hun var en av bevegelsens beste skyttere og ble satt til å trene opp de uerfarne som kom til. Under en av kamphandlingene ble hun tvunget til å gi fra seg maskingeværet sitt til en veteran fra Altabataljonen. Dette reagerte Mary sterkt på og det ble omtalt i en rapport at hun ble forbanna. Hun sa: Jeg vil også skyte på tyskerne!

Det er ikke overraskende skarpskytteren Mary som hovedrollen er basert på.

– Til nå har vi nok informasjon til å se at Mary er en sammensatt og spennende karakter vi ønsker å følge gjennom denne historien. Men dette er en fiksjonsserie, og om det trengs kommer vi til å dikte videre for å kunne fortelle en så spennende og nyansert historie som vi ønsker.

I likhet med historien om Hofmo og Maier og Eva Jørgensen, er dette en historie som er som skapt for en dramatisering, som det gjerne heter. Men selv om det er fristende å spisse den ytre dramatikken, skal det ikke skje på bekostning av de mellommenneskelige relasjonene, understreker Bock.

– Hva var det som drev ti helt uerfarne jenter til å verve seg for krigshandlinger? Hva skjer med et ungt menneske som blir tvunget til å se sine venner bli skutt i filler? Hva gjør det med unge mennesker å måtte drepe? Det norske forsvaret sa de ville komme dem til unnsetning, men gjorde det ikke. Hvordan påvirket det de som stod igjen og kjempet med minimale midler mot et tungt krigsartilleri?

Historiene om hva som skjedde i Finnmark under krigen og hvilke grusomheter de opplevde har ikke fått den nasjonale oppmerksomheten det burde, mener Bock. Krigen har intet kvinnelig ansikt.

– Hvorfor hører vi aldri om kvinnene i krig? For de finnes. Det er det ingen tvil om. Historien om lottene er en av de som fortjener å bli fortalt. De deltok i en av de største krigshandlingene på norsk jord ved slutten av krigen. Det mener jeg fortjener en tv-serie. Minst.