NRK har akkurat vist serien «Alliert og alene», et dramadokumentarprosjekt i tre deler (linker til episode 1, 2 og 3), produsert av Kristian Karlsen og Ekkofilm i Trondheim. Regien er ved Stian Trovik. Handlingen er lagt til de kaotiske dagene rundt Tysklands okkupasjon av Norge 9. april, 1940 – og fram til de allierte styrkene, som gjenerobret Narvik fra okkupasjonsmakten, trekker seg tilbake i begynnelsen av juni. Serien spenner opp et stort lerret hvor det politiske helhetsbildet går hånd i hånd med enkeltmenneskers opplevelse og skjebne. Jeg vil i denne artikkelen legge hovedvekt på redigering og klipping, men kan selvfølgelig ikke løsrive tanker rundt dette fra helheten.

Fra «Mysteriet Holst» til «Alliert og alene»

Dramadokumentar er en vanskelig øvelse. Den stiller særegne krav til presisjon, kunnskap og håndlag innen både dokumentar og fiksjon. I tillegg skal dette sys sammen på en troverdig måte.

I 2013 produserte Ekkofilm «Mysteriet Holst» – en dramadokumentar om motstandsmannen Kai Holst, som i juni 1945 ble funnet skutt og drept i Stockholm. Et mysterium som fortsatt er omgitt av spekulasjoner.

Filmen om Holst fikk en god mottakelse, mens undertegnede nok var noe mer lunken. I min artikkel «Jakten på det norske dokumentaruttrykket» (rushprint.no/ 24.6.2013), skrev jeg bl.a. «Dette er et prosjekt det er lagt ned store ressurser i. Her har det vært jobbet intenst med dramaturgi og filmatikk. Historien har i utgangspunktet spenning som en kriminalhistorie (hvilket mye tyder på at det også er), likevel er det noe som skurrer.» Jeg la vekt på for mange repetisjoner og ditto dramatiserende effektmakeri, at formen var med på å svekke styrken i historien og stenge underteksten ute, og at noe av årsaken kanskje var mangel på substans nok til å fylle 59 minutter. Jeg avsluttet – «Likevel, folkene bak Mysteriet Holst skal ha kred for sitt engasjement og vilje til å tenke filmatisk! De har bare fått i seg litt for mye tran.»

Kan det samme sies om «Alliert og alene»? Nei, så definitivt ikke, her er inntaket av tran perfekt! «Alliert og alene» er faktisk …

Et strålende stykke arbeid

«Alliert og alene» er historiefortelling på særdeles høyt nivå. Langt over hva vi ser på kanaler som National Geographic og Discovery, og på øvre hylle i det vi eksempelvis definerer som BBC-standard.

Den første tanken som slår meg under påsyn av første episode (og som jeg deler med flere fagfolk jeg har snakket med) er: Hva slags budsjett har de hatt? Jeg vet ikke, bare at om jeg hadde sett deler av dette uten å vite, ville jeg straks konkludert med at dette ikke var en norsk produksjon. Tilstrekkelig finansiering er et must, men tilstrekkelig finansiering er som kjent ikke synonymt med kvalitet. Her har i alle fall noen fått det maksimale ut av kronene, og mer til. Nok om det.

Dette handler om kvalitet, og her er det kvalitet i alle ledd. Episodene framstår som en helhetlig symfoni, med sine pauser og dynamikk (noen jeg kommer tilbake til i tankene rundt klippen).

Her er gjort et imponerende arbeid på kostyme, sminke/maske og rekvisitt. Foto, lyd og musikk likeså. Sjelden har jeg sett et så jevnt høyt nivå «over hele fjøla», i en slik sammenheng. Vfx-delen er strålende. Eksempelvis er sekvensen hvor de norske flyene (dobbeltdekkere) går på vingene for å møte en overlegen tysk flystyrke, et imponerende skue. Person-instruksjon er ofte en akilleshæl i dramadokumentarer, her er den på plass.

Et resultat av at så mange faktorer spiller på lag resulterer i at sammensmeltingen av rekonstruksjoner og arkivmateriale fungerer i en grad som i perioder gjør det vanskelig å se hva som er hva, skille stoffet fra hverandre, og det er i seg selv en prestasjon. Grading – og en gjennomført dokumentaristisk manipulasjon i kameraarbeidet er vesentlige faktorer.

Dramaturgisk henger det hele godt sammen. Anslagssekvensen i forkant av tittel, er noe av det mest effektive og best filmfortalte jeg har sett på lenge. Presentasjon, utvikling og balanse (veven) mellom de forskjellige enkelthistoriene er eksemplarisk.

Alliert og Alene er nominert til fem av Gullrutens fagpriser Les mer om hvilke.

Sømløst

Det jeg til nå har skrevet indikerer at klippen er vellykket. Og ikke bare det; klippen er en vesentlig del av denne suksesshistorien og fin å bruke som eksempel. Serien er klippet av Eivind Vaa, Fredrik Hygen Gudesen og Stian Trovik (som også har regi)

Det første jeg vil trekke fram er lesbarheten. Serien er i all hovedsak klippet sømløst, eller skjult, som vi også sier. I praksis betyr det at du som tilskuer opplever en organisk flyt, hvor historiefortellingen går opp i en høyere enhet og hvor følelsen av å se bilder klippet sammen blir borte. Det betyr i praksis at all tekst, kommentar så vel som dialog, behandles i en teknikk hvor klippene legges i pauser. Visualisert til en skrevet tekst betyr det at klippene ligger i tankestreker, punktum, komma, eller vokaler. Dette skaper den organiske flyten og gjør også at vi ikke opplever at tekst og bilde slåss. Spesielt viktig er dette i meningsbærende ledd – i tekst/dialog som ikke ligger i undertekst- eller handlingssegmentet, men faller inn under kategorien; viktig opplysning du ikke må miste. Desto mer abrupt, uorganisk man klipper i slike sammenhenger, desto mindre blir lesbarhet og forståelse. Nesten all film, uansett sjanger, vil ha elementer av dette. Og det er ikke vanskelig å finne eksempler som neglisjerer dette så kraftig at publikum, uten å kunne definere hvorfor, hopper av med en følelse av å ha sett noe som er rotete og vanskelig tilgjengelig.

Jeg skal ikke her legge ut alle momentene i den sømløse/organiske metoden, men kommer ikke unna begrepet eyescan – læren om hvordan vi leser et bilde. Ved siden av å klippe sømløst, jobbes det i størst mulig grad med å skape flyt. Kunnskap om dekoding av bilder gir oss et verktøy som i bevegelser, matchende inn- og utpunkter, billedkomposisjon og blikk (for å nevne noe) gir oss valgmuligheter til å vektlegge organisk flyt, eller om ønskelig; det stikk motsatte – hvilket i visse tilfeller er et bevisst valg i filmfortelling.

I «Alliert og alene» er dette i imponerende grad gjennomført, selv om det finnes noen små passasjer som ikke er «synkrone» med helheten. Dette er så sekundært at det ikke kan rubriseres galt eller riktig, men kanskje mer som smak og behag / ulikt lynne – og kun er interessant i fora for klippere. Noe av den forskjellen jeg av og til aner kan selvfølgelig ligge i det faktum at tre klippere står sammen om jobben, hvorav regissøren er den ene, uten at jeg kjenner arbeidsdeling eller diskusjoner de tre i mellom.

Et annet element som gir mindre kontroll i presisjon er bruk av arkivmateriale. Her er klipperen ofte låst til gitte lengder, og kan altså ikke gjøre sine ideelle valg. I slike tilfeller blir valget å vektlegge/tilpasse det partiet som er viktigst i den gitte sammenhengen.

Underteksten

I «Klipperen – den tredje fortelleren» skriver jeg i ordforklaringen: Et uutalt budskap som kan leses ut av hendelsesforløp, relasjoner, situasjoner og stemninger. Det er ikke hva karakteren sier, men karakterens handlinger som «taler». Underteksten snakker til tilskuerens følelser og intellekt, skaper engasjement/medlevelse. Underteksten er et av de viktigste elementene i en fortellings framdrift. (se for øvrig debatten mellom Øystein Stene og undertegnede om begrepet undertekst på rushprint.no).

Jeg trenger bare å peke på ett eksempel, ett navn fra episode 1 for å forklare undertekstens betydning i filmfortelling: Olav Rødsbakken. Hans hudløse framtoning og fortelling fra kampene rundt tyskernes framrykking langs Mjøsa mot Hamar og Lillehammer er i seg selv dyp, ekte og rørende – men i tillegg har den også en filmatisk ramme som vier ut og gir historien en dybde skaperne av serien skal ha all ære av.

Rødsbakkens historie legges ut i to plan: Gjennom intervjuet i dag – og rekonstruksjonen av kampene for 75 år siden. Den unge Rødsbakken spilles av en karakter så lik originalen at jeg lurer på om det er sønnen hans. Uansett – gjennom de to planene blir vi med og opplever kampene og traumene.

Alle parameterne denne artikkelen til nå har vært innom er tilstede og fungerer: Troverdighet i look og spill. Sammensmelting av arkiv og dramatisering. Klippeteknikk og rytme. Jeg er der, jeg ser, jeg føler – eller, for å være mer presis, jeg lever midt i krigshandlingene, midt i Rødsbakkens liv … midt i denne historiens medlevelsesrom, nennsomt åpnet gjennom filmfortellingen.

De uutalte følelsene som tyter ut, rundt og på siden av det han sier trekker meg i empatisk retning inn i medlevelsesrommet. Det rommet jeg trenger for å bearbeide mine egne tanker, min egen deltakelse … og i motsetning til en rekke (alt for mange) tilfeller, innen både reportasje, dokumentar og fiksjon, gir klipperne meg her tid til å bearbeide mine inntrykk, til å leve i historien.

Her klippes ikke for kjapt ut av en situasjon i redsel for longøren. Her kontrolleres vekten og dynamikken. Her gis rom for frase, intonasjon og ettertone. Alle mennesker er unike og har sin måte å framstå på. Uttrykket, måten å bygge setninger på er en del av hver enkelts karakter. Et slikt uttrykk, en slik setning er en frase. I frasen ligger intonasjon og ettertone, måten å begynne og avslutte en setning, et utsagn på. Til dette kommer også graden av emosjon og hvor man er i utviklingen av en karakter og/eller en historie. Alt dette er viktig i bygging av dynamikk, pauser og, for å bite meg selv i halen, karakter (alt henger sammen med alt).

Å se og forstå medlevelsesrommet en tilskuer trenger er noe av det viktigste en klipper gjør. Størrelsen er aldri lik, men betinges av situasjon og undertekstens dybde. Dette kan læres, men handler også i stor grad om klipperens musikalitet, noe man selvfølgelig kan ha uten å spille et instrument, – slik ballfølelse er, uavhengig om du er utøver eller ikke. Noen har ballfølelse, andre ikke. Klipperne bak denne serien har det. Sekvensene med Olav Rødsbakken er et skoleeksempel på hvordan det bør gjøres. Men det er flere elementer som er med på å styrke karakter og bånd mellom aktør og tilskuer.

Refleksivt modus

Gjennom en aktiv aktør foran kamera, med eller uten replikker/tekst, oppstår klassisk kommunikasjon. Og selv om man som tilskuer føler seg underlegen, overlegen, likeverdig e.l., skjer kommunikasjonen på et forutsigbart plan. Dette er normaliteten, men det finnes flere farger på paletten.

En klatt som brukes alt for lite er den jeg kaller refleksivt modus (skape et refleksivt plan/rom for refleksjon). Å jobbe med dette er en viktig del av så vel undertekstkonsept som karakterbygging. Refleksivt modus oppstår når tilskueren går fra klassisk kommunikasjon til bevisst betraktning av en karakter (kan også kalles kikking, om vi vil). Når deltakelsen i hovedsak glir over i refleksjon. Det kan skje når en karakter faller ut av sin aktive rolle, eller det kan planlegges.

Vi betrakter en aktiv person foran kamera på en annen måte enn en passiv. Et godt eksempel er fire faser i et nærbilde; 1 Det aktive ansiktet – fortellende, eller i dialog. 2 Det aktive ansiktet – dialogløst men vurderende. 3 Det innadvendte ansiktet – gjerne i forbindelse med lesing, skriving, vurdering, ettertanke. 4 Det inaktive ansiktet – hvor blikket gjerne er tomt eller nedslått. I punkt 3 og 4 oppstår refleksivt modus, svakere i 3, sterkere i 4 (sterkest ved nedslått blikk). Og slik er også tilskuerens vei fra deltaker til betrakter. Graden i dette lar seg lett kontrollere ved bruk av indre monolog. Å legge indre monolog på 1 og 2 er dødfødt og vil stort sett aldri fungere. Punkt 3 er som oftest hjem for en aktiv indre monolog/tekst, mens i 4 er vi som regel i det mer melankolske, alvorlige hjørnet.

Å veksle mellom normalplanet og det refleksive planet er spennende og effektivt i fiksjonsfilm, men fungerer kanskje ennå bedre i skildring av virkelige hendelser gjennom dokumentar/dramadokumentar

Ved siden av de partiene hvor refleksivt modus oppstår naturlig, og er ivaretatt gjennom de medlevelsesrom og pauser klipper/regissør skaper for meg som tilskuer, finner vi også konstruksjoner, som riktig utført, forsterker og strekker ut det refleksive momentet.

I «Alliert og alene» er dette konseptet nydelig gjennomført, både i de magiske øyeblikkene som oppstår naturlig, og i konstruksjonen. Sist nevnte ser vi i intervjustrekk hvor deler av on-screen (leppesynken) erstattes av refleksive portretter i kategorien 3 og 4, mens intervjuet (synklyden) fortsetter off-screen. Dette er med på å bringe oss nærmere inn på det mennesket vi opplever.

Alle kan ikke leses like åpent som Olav Rødsbakken. I den andre enden av skalaen møter vi mennesker som tilsynelatende har full kontroll, selv om vi vet det bobler og syder under overflaten – at historien de formidler er langt sterkere en de fysisk uttrykker. Mellom ytterpunktene finnes hele spekteret. Uansett, denne teknikken er med på å styrke min refleksjon som tilskuer og jeg kommer tettere inn på personen. Som klipper har du større kontroll med tydelighet og følelsesregister gjennom å redigere tekst og pauser i rom uten jump-cuts og klassiske klippeløsninger. Det finnes selvfølgelig et minus ved slike teknikker i retning av negativ manipulasjon, men på plussiden ligger muligheten til å hjelpe fram og forsterke de som ikke så godt evner å formulere sin smerte, sorg … eller glede. Til dette er å tilføye; uansett hvordan man snur og vender på det, lik det eller ikke lik det, klippefaget handler om lite annet enn manipulasjon. Debatten rundt graden av manipulasjon bør være død, den debatten bør handle om etikk.

Den viktige planleggingen

Jeg har tidligere skrevet om nødvendigheten av å jobbe med manus også i dokumentarfilm-sammenheng. At «Alliert og alene» også kan legge drama

til dokumentaren gjør enklere å forstå at et manus må finnes. På den annen side; tar vi bort dramadelen og tenker oss dette prosjektet gjennomført på klassisk dokumentarvis, basert på arkivmateriale og intervjuer, blir nytte av det planlagte manusarbeidet ganske tydelig. En rekke av de fine løsningene i de rene dokumentar-elementene hadde ikke vært så bra uten den viktige planleggingen.

Arbeidet med refleksivt modus er et resultat av det. Ved siden av Olav Rødsbakken, ser vi effekten av grepet hos andre øyenvitner og deltakere som f.eks. Per Waler (flyver) og Per Engh (soldat). Waler virker ganske så uberørt, men det refleksive grepet gir oss den nødvendige nærheten og ettertanken til å forstå dybden i det han har opplevet. Engh’s noe tørre kommentar om at han har trøbbel med å sove om natten får en helt annen dimensjon gjennom det refleksive grepet.

Og apropos Per Waler og fly-sekvensen hvor de norske dobbeltdekkerne går til kamp mot den tyske overmakten i luften: Ved siden av at den tekniske gjennomføringen er svært bra, gir den også et bilde på god planlegging. Panoreringen venstre/høyre mot cockpit, via et refleksivt bilde av Waler og tilbake til bevegelse langs cockpit, vitner om en planlagt manustanke. Likeså klippet fra statsminister Neville Chamberlains hender i rekonstruksjonen, til ditto utsnitt i sv/hv-stills med påfølgende tilt opp til Chamberlain. Denne typen grep og sømløs flyt er med på å styrke troverdighet og helhet i sammenføyningen av arkivmateriale og rekonstruksjon, selv om vi vet hva som er hva. Slik er det mulig å finne eksempel på eksempel der godt planlagte løsninger skaper en solid filmfortelling.

Hvilke detaljer som er skapt i manus, i opptaksperiode eller klippebordet er for så vidt av akademisk interesse, alt kan likevel ikke styres som i en ren fiksjonsfilm, men et gjennomarbeidet opplegg fra manusstadiet snevrer inn omfang og vil ved siden av det avklarte gi rom for improvisasjon underveis. Vi unngår den paniske improvisasjonen som oppstår når man ikke helt vet hvem, hva, hvor – og som alltid resulterer i alt for mye materiale uten en konsis retning.

Det er gledelig å se en regissør som har så god kunnskap om klipping (eller omvendt, jeg vet ikke) at vi er vitne til et prosjekt som bruker filmatiske og klippetekniske virkemidler til å lage filmfortelling og ikke en illustrert tekst. Vi ser det i elementer som visuelle løsninger, tempoforandringer, i rytme og eyescan ved bruk av avisfaksimiler, gjennomtenkt og sober bruk av effekter som eksempelvis slow- og flair-varianter. I sist nevnte er veien fra himmel til helvete kort. Se bare reklamekanalenes «Lyn og Torden»-show, det spraker og dundrer i hvert klipp, som om noen har fortalt et det er støyen som skaper dramaturgien. Vi ser og hører kvaliteten i samarbeidet mellom komponist og lyddesign, strålende gjennomført i helhet og detalj. Det samme gjelder kart og grafikk.

«Alliert og alene» er solid i slekt med det beste folk som Ken Burns og Peter Watkins har laget, og serien bør bli alle historielæreres våte drøm, ved siden av å danne skole for flere produksjoner basert på historiske hendelser.

Mine tanker rundt serien er primært basert på de to første episodene.

Du kan se alle tre episodene her: episode 1, 2 og 3

Jan Toreg er klipper, regissør og manusforfatter. Han har skrevet to bøker om klipping; «Klipp til …» og «Klipperen – Den tredje fortelleren» (Abstrakt forlag 2002/2011). Pr. i dag manus- og klippekonsulent – www.klippekonsulenten.no

Les Toregs tidligere innlegg på rushprint.no