I artikkelen – «Klipperen som filmskaper» – så jeg på synergieffekten ved å la manusforfatter og klipper å bli bedre kjent, med hovedvekt på filmatisk uttrykk (filmatikk) og dramaturgisk utvikling. Både der og i andre sammenhenger har jeg poengtert viktigheten av å bruke disse virkemidlene også innen dokumentarsjangeren. Så hvorfor ikke ta en liten rundreise i noe av det året til nå har gitt av norsk produksjoner, det være seg som tv-konsept eller i en friere rolle (klassisk dokumentarfilm).

Utvelgelsen er høyst uvitenskapelig og basert på tid til å se og tilgang – i hovedsak serier og enkeltdokumentarer offentliggjort gjennom NRK, TV-2 og EURODOK. Utvalget speiler eksempler på karakteristiske problemstillinger innen dokumentarkonseptet.

Utover filmatiske løsninger og dramaturgi er det viktig å klargjøre et annet premiss; definisjon av begrepene reportasje og dokumentar. Reportasjen er i hovedsak flat, beskrivende – den informerer, tygger og spytter som oftest ut en ferdig tolkning, i motsetning til dokumentaren som lener seg på dramaturgiske virkemidler og filmatiske løsninger. Dokumentaren inviterer tilskueren inn i medlevelsesrommet, til egenopplevelse og egentolkning. Underteksten blir en viktig del av drivkraften.

I praksis finnes det selvfølgelig gråsoner der reportasjen bruker filmatiske virkemidler, eller dokumentaren elementer av ren reportasje – men det er viktig å se forskjellen.

Korpsfiksert

Denne serien (8 episoder a 40 min.) er produsert av NRK Hordaland. Vi følger Eikanger-Bjørsvik Musikklag gjennom sorger og gleder i et sterkt konkurransepreget miljø. Ved siden av enkeltmedlemmers liv og utvikling, ligger hoved-driften i å strekke seg etter seier i NM og EM for brassband. Og den som lever i villfarelsen av å sette likhetstegn mellom musikkorps (skolekorps) og brassband, lærer fort at brassband er tippeligaen, mens vanlige korps sliter langt nedover i divisjonene.

Korpsfiksert er til tider et fyrverkeri av en dokumentarserie. I store partier er den svært bra laget. Klippen er presis i sine forskjellige teknikker og variasjoner. Sprang, broer og overganger fyller fint ut fordypningspartiene – dette sammen med tempovariasjoner er i samme elitedivisjon som brassbandet serien portretterer. De særegne tubavariasjonene i seriens temamusikk er en innertier. Likevel, plassert i denne artikkelens kontekst, er det ting å sette fingeren på. Potensialet er større. Det handler om dramaturgi, filmatikk og longører.

Flere av episodene er for lange. Trolig ville 6 episoder vært mer håndterbart (ev. 8 kortere). I utviklingen og hindrene som må passeres for å nå brassbandets målsetting, flettes enkeltmedlemmers gjøren, laden og strev inn. Bl.a. følger vi unggutten Torstein som er ny i den fryktinngytende rollen som Ess-kornettist (tynn solostemme – alle feil høres). Den lille familien med en liten nyfødting, hvor mor Gyda spiller flygelhorn, noe som egentlig ikke er forenelig med mengdeøving på et så høyt nivå. Tone-Renée, som driver musikkbutikk (midt i en ombyggingsfase) og strengt tatt ikke skulle hatt tid – og Magnus; tubaisten med jobb som musikklærer/dirigent og ambisjoner på vegne av eget instrument.

Dramaturgien er klassisk; tøffe, vanskelig oppnåelige mål – hindre av ulik vanskelighetsgrad både i helhet og på det personlige plan. Antagonisten personifiseres gjennom en utenlandsk demondirigent som stiller nærest umulige krav til bandet og hvert enkelt medlem.

Seriens problem ligger i framdriften, i vekten mellom helhet og de personlige historiene. Sist nevnte er spennende, men i flere faser er de for lange, for repetative. I 2. og 3. episode blir de direkte irriterende. Det er grenser for hvor lenge og ofte man trenger å høre at det nye barnet gjør det ekstra vanskelig å nå målsettingen, eller at ombyggingen av musikkbutikken er en tilsvarende komplikasjon. At en glemt uniform og en manglende knapp er en del av spenningsdriften like før konsert er innlysende, men å bruke en halv episode, med innlagt grunnkurs i hvordan sy i en knapp, er pr. definisjon en lærebok i konstruksjon av longører. Kanskje en overdrivelse, men den er mild, og når tilskueren føler det slik er det et problem.

Tubaist Magnus viser strålende pedagogiske egenskaper når vi første gang følger ham til et skolekorps hvor han er dirigent.  Han får ungene til å føle seg viktige, alle synliggjøres. Sekvensen er varm og begrepet feelgood er en god beskrivelse. I bakkant får vi vite at Magnus føler at arbeidet som korpsdirigent (for flere korps) nok går ut over ambisjonene i brassbandet og hans egne tubadrømmer. Det er greit. Mer ugreit blir det når dette gjentas, ikke bare litt, men alt for mange ganger gjennom denne og de kommende episodene. Effekten blir at jeg som tilskuer begynner å få en dårlig følelse for Magnus som jeg nå synes maser. «Ja, men så slutt da mann. Kutt ut – legg mer tid i det du brenner for!» – er en tanke som slår meg.

Jeg er sikker på at disse eksemplene og lignende varianter har vært flittig diskutert i klipperom og redaksjon.

Longører skapes blant annet av for mange repetisjoner og for lange sekvenser. Men hvorfor fungerer noen slike sekvenser bedre enn andre, eller sagt på en annen måte; hvorfor holder de lenger?

Svaret ligger i filmatikk og undertekst. Et godt eksempel er unge Torsteins (Ess-kornettisten) første dag på folkehøyskole. Hvorfor er denne sekvens langt mer holdbar enn f.eks. knappesekvensen? Underteksten. Vi har blitt litt kjent med Torsteins familie og kvalene rundt det å si ja til tilbudet om den viktige og utsatte plassen i brassbandet. Første dag på folkehøyskolen og turen dit er viktig i bygging av Torsteins karakter. Mor er med som flyttehjelp. Vi skjønner via et par indirekte statements fra Torstein at han ser fram til en periode som «fri fugl» og kanskje ikke kommer til å følge alle mors formaninger. Når mor skjelmsk forteller meg som tilskuer (på tomannshånd) at hun egentlig ikke fikk lov til å være med, men for å få plass til lasset måtte de kjøre to biler – « … og hvem hadde tid og mulighet?» (lett, innestengt latter). Her åpner sekvensen seg fullstendig for meg som tilskuer. Fra nå kan jeg være flue på veggen lenger enn lengst. Alle som kjenner et mor/sønn-forhold, der sønnen er i ferd med å flytte ut fra barndomshjemmet, kan ta og føle på mors formaninger og sønnens pinlige berørthet av alt mor sier og gjør. Underteksten roper til meg. Jeg sitter i filmens klangbunn, medlevelsesrom og lever meg inn i … og med.

Hos Gyda (flygelhorn) med det lille barnet slår noe av den samme effekten inn, men i mindre grad. Det fungerer til et visst punkt i 1. episode, men da er effekten oppbrukt.

I 2. episode blir det gradvis irriterende.

Filmatikk og dramaturgi eksisterer nesten ikke i linjen med ombygging av musikkbutikken, som i karakter nærmest blir reportasjeaktig, eller knappesekvensen. Sist nevnte er egentlig en actionsekvens og burde vært klippet i en kjapp parallellhandling, som en jakt for å nå konserten.

Dette er eksempler på forbedringspotensiale i en ellers vellykket dokumentarserie. Jeg lar være å bli for irritert på Magnus (det er ikke hans feil at regi ikke har lukt ut «maset»). Sekvensen med vasking av tuba i badekaret er herlig og hans streben etter å gjøre tubaen til et soloinstrument er interessant. Og slik kunne jeg fortsatt. Her er mange fine filmatiske løsninger.

Konklusjon: Hovedlinjen, kampen om å bli best – om å vinne EM (med sin importerte demondirigent) – hadde tålt mer. Noen av de individuelle utviklingslinjene kunne med hell vært tatt noe ned, ev. utviklet mer i filmatisk retning.

Dalen vår

Denne NRK-serien (6 episoder av 30 min.) har som mål å fortelle noe om Groruddalen som i løpet av 60 – 70 år har gått fra å være en jordbruksbygd, tett ved Oslo, til å bli en kosmopolitisk smeltedigel med nærmere 130 000 mennesker. Dalen har blitt selve symbolet på et urbansamfunn hvor det meste går galt og fortjener virkelig et bilde som nyanserer klisjeen.

Forskjellen mellom Korpsfiksert og Dalen vår ligger den dramaturgiske framdriften. Dalen vår mangler et klart definert mål der framme. Derfor er Dalen vår i større grad avhengig av gode filmatiske løsninger i miljøskildring og karakterutvikling.

Vi følger Masood, Heidi, Walid, Hoodo, Bjørn/Grete (som en enhet) og deres familier + de 5 jentene i dansegruppen Massive Riddim.

Vi blir glad i aktørene. Det hele er lekkert pakket inn – episodenes åpningssekvens med flyfoto (+ kommentar) og visuell T-banepoesi er solid håndtverk. Broer, overganger og presisjonen i tekst- og dialogklipping likeså. Men i denne fine emballasjen blir portrettene klassisk reportasje (i ordets litt kjedelige forstand). Det er ingen grunn til å konstruere dramaturgisk utvikling i en fortelling av episk karakter, men noen manusrunder med karakterutvikling i filmatisk retning kunne hevet kvaliteten betraktelig.

Jeg ser på meg selv som rimelig fri fra fordommer, men kom ikke på tanken om at muslimske Masood var politimann. Litt skamfull må jeg innrømme at jeg nok hadde plassert ham som T-banefører, hvis ikke tekst (og delvis handling) alt for tidlig fortalte meg at han var politimann. Hvorfor ikke presentere meg for klisjeen før han 17. mai  plutselig står på Karl Johan i stram politiuniform, og underteksten hadde gitt meg noe å bale med?

Hvorfor skal Bjørn og Grete fortelle meg at de nok synes det er blitt for mange fremmedkulturelle i dalen? Hvorfor ikke filme dem i en situasjon hvor blikk møter blikk? Å leke med klisjeer skaper spenning og framdrift på karakternivå. To små eksempler i et lite hav av ubrukte muligheter.

Et prosjekt skal dømmes på sine premisser, ikke ut fra hva kritikeren ønsker å se (eller kanskje selv lage). Likevel, den gamle jordbruksbygden har en spennende historie langt tilbake. Siden man så vidt berører den – og fint legger inn nærhistorien med drabantbyenes første fase – velger jeg å tolke en forsømmelse. Dalen er full av spennende materiale og historier. Stoff som kunne gitt et dramaturgisk løft og en større helhetsforståelse. Kontrastene er enorme og filmatiske. Østre Aker kirke før og nå. Kyr på beite der motorveiene går. Teglverkene. Karl den 12.’s hær som ble stoppet og slått tvunget retrett. Hans Nielsen Hauge som en periode regjerte på Bredtvedt gård. Jeg tenker ikke løsrevet historie for historiens skyld, men små drypp som skaper nysgjerrighet. Det er nok å nevne tangeringspunkter som krig og religion.

Dalen vår handler ikke så mye om dalen, men om mennesker i et multikulturelt urbansamfunn. Min minimalistiske konklusjon må bli at serien i mangel på dramaturgisk grep og karakterutvikling blir grunn og etter hvert kjedelig og forutsigbar. Dalen vår er ingen dårlig serie. Som tidsdokument vil den bli interessant og viktig, men reportasjegrepet gjør den i sin nåværende form for lang.

Glemte helter

Jeg beveger meg over til den «andre siden». Her er det ikke lenger tvil. Her er manuskonstruksjon og dramaturgi. I denne NRK-sendte serien (6 episoder a 39 min.) produsert av Flimmerfilm løftes glemte nordmenn fram i lyset. Bl.a. møter vi Knut Rokne, en bauta i amerikansk fotball (den mest kjente av heltene), den kvinnelige flypioneren Gidsken Jakobsen, skihopperen Johanne Kolstad og arkeologen (uten formell kompetanse) Gustav Strømsvik.

Serien fikk god mottakelse i riksavisen, bortsett fra hos Lars Keilhau i Aftenposten som med terningkast 2 blant annet definerer det som litt for tregt for TV. Objektivt sett tar han skammelig feil (hans subjektive syn er selvfølgelig noe helt annet), men i forhold til søppel-tv som uhemmet frir til zappe-publikummet med myriader av umotiverte klipp og ditto dumpe drønn og sjokkeffekter, har han kanskje et poeng. Jeg kommer tilbake til dette i en senere artikkel.

Glemte helter er slett ikke kjedelig, men godt dramaturgisk håndtverk, både visuelt og innholdsmessig. Framdriften ligger i nysgjerrigheten rundt det falmede gamle bildet (i videste forstand) og det nitide og imponerende gravearbeidet (researchen) som bit for bit avslører en ofte merkelig og spennende historie. Klippen er funksjonell og presis i sin bruk av forskjellige teknikker. Eksempelvis er tempovariasjonene viktig i presentasjon av denne typen materiale. Her fungerer disse utmerket.

Det eneste som trekker noe ned er kommentaren. Ikke i karakter og framføring, men mengde. Det virker som om man ikke helt har stolt på egen fortreffelighet. De dramaturgisk-retoriske postulatene av typen – « … her virker det som vi ikke kommer nærmere.» (… men selvfølgelig ligger den nødvendige informasjonen bak neste hinder) kommer litt for ofte, samtidig som det er rom for å økonomisere generell mengde. Kommentaren kunne med hell vært vasket et par ganger til. Kort sagt: Stol på filmspråket.

Mysteriet Holst

Dokumentarfilmen om motstandskjempen Kai Holst er produsert av Ekkofilm, ble vist på EURODOK og har gått i NRK.

Dette er et prosjekt det er lagt ned store ressurser i. Her har det vært jobbet intenst med dramaturgi og filmatikk. Historien har i utgangspunktet spenning som en kriminalhistorie (hvilket mye tyder på at det også er), likevel er det noe som skurrer. Kanskje har ikke historien substans nok til å holde i 59 minutter? Her er alt for mange repetisjoner og dramatiserende effektmakeri. Man går seg vill i fortellertekniske grep, som f.eks. rekonstruksjonen på mordstedet. Denne gjentas i det uendelige og lydsidens effekter er med på å male et overtydelig bilde; se her, føl spenningen for svarte!

Formen er med på å stenge underteksten ute. Det er synd, for historien i seg selv er viktig, unik – og hadde kanskje fortjent en mer lavmælt, indre fortellermetode med noe mindre effektmakeri. Ingen effekter kan skjule mangel på substans, og i Mysteriet Holst skjønner vi fort at påstandene aldri kan bekreftes. I seg selv intet problem, så lenge formen ikke hyper noe annet.

I mindre skala oppstår noe av det samme problemet i Benedicte Orvungs interessante film om sin grandonkel Karl A. Marthinsen (sjef for statspolitiet under krigen). Her er bildene i det ultranære øyet interessant inntil et visst punkt … men ikke utover det.

Likevel, folkene bak Mysteriet Holst skal ha kred for sitt engasjement og vilje til å tenke filmatisk! De har bare fått i seg litt for mye tran.

Alt var mye bedre før.

NRK-produsert serie som består av 4 episoder og bygger på innsendt materiale (8mm, video, etc.) fra publikum. En nostalgitripp bundet sammen av den beskrevne epokens kjendiser. Presentasjonsteknikken er kompilasjons-filmens; en historie fortalt gjennom allerede eksisterende materiale fra forskjellige kilder.

Ideen er god, det innkomne materialet unikt – hvorfor fungerer det ikke?

Her er det ikke tenkt film. Her er ingen dramaturgi eller filmatiske løsninger. Det interessante kildematerialet er løsrevet fra personene som kommenterer. Bildene forteller skarpt sin egen historie, mens kommentatorene (on screen) forteller hva de husker fra tiden. Ofte gjenforteller de ting vi har sett, eller helt andre historier. Det gjøres ingen forsøk på å bringe disse to elementene sammen – skape undertekst, bygge broer og overganger.

Det er nesten ingen ting som skaper slik ekstrem nærhet til historien som seriens unike kildematerale, men heller ingen ting fjerner denne nærheten så effektivt som bruk av fiktive fotoalbumvignetter. Om vi går til Berhold Brecht og begrepet verfremdung, er teknikken brukt her den ultimate varianten, og stikk motsatt av ønsket om nærhet til tiden.

Vårt lille land

8 Episoder a ca. 50 min. som hver har tre hverdagshistorier fra Norge, produsert av TV-2. Historiene bindes sammen via en togkupé hvor serieskaperne i en fin, løs og ledig samtale binder det hele sammen. Serien vant Gullruten i klassen; Beste dokumentar- eller faktaserie og Beste nye programserie.

Her er det bare å stille seg i gratulantenes rekker. I de fire episodene jeg har sett opplevde jeg bare en historie som flat reportasje. Resten bygger på solid håndtverk hvor alle filmens virkemidler er i bruk; dramaturgi, filmatikk og solid jobbing med tekst/undertekst. Klippingens virkemidler er på plass der de skal være. Det er bare å fortsette å utvikle konseptet videre.

Det eneste skår i gleden er reklamebrekket (ca. 8 min.) midtveis, men det skal ikke belastes seriens mange gode håndtverkere.

Exit Afghanistan

Serien produsert i NRK, består av 4 episoder a 40 min. Den forteller om den norske tilbaketrekningen fra Afghanistan og virkningen av denne. Sammen med Vårt lille land er Exit Afghansistan vinteren og vårens desiderte vinnere, med sist nevnte et lite hestehode foran.

Hele serien er en lærebok i filmfortelling og hvordan undertekst fungerer. Her oppleves alt med mave og hjerte. Du kjenner absurditetene og kulturforskjellene. Skjønner hvordan det føles å bli klassifisert som en Quisling – rett eller urett. Du føler fortvilelsen og mistenksomheten – hvem er venn, hvem er fiende? Du aner dypet i tragedien som er og vil komme. Du forstår så inderlig godt hulheten i det politikerne er programforpliktet til å si – og du berører, men orker ikke tenke på hvorvidt det er menig i det å miste en sønn eller datter i denne krigen. Enig, eller ikke enig. Kanskje forstår du en flik av begrepet nødvendig intervensjon, men er mer enn glad for å slippe å ha tatt avgjørelsen, eller selv stå til ansvar for disse beslutningene.

I utgangspunktet synes jeg ofte slike serier i all sin pratsomhet og reportasjeform kan bli kjedelige. Denne tok meg med hud og hår fordi den gjennom filmens sterke metode klarte å anskueliggjøre dybden i denne tragedien. Her var ingen bruksanvisninger (les: forklarende kommentar), bare sterke opplevelser.

Til nå har jeg ikke nevnt navn, men ett må jeg nevne. Anders Sømme Hammer, uten hans arbeid i den Afghanske privatsfæren (det kan verken ha vært ukomplisert eller ufarlig) hadde ikke serien blitt hva den har blitt.

Om ikke Exit Afghanistan drar med seg et par Gullruter neste år, finnes ingen rettferdighet (og det gjør det som kjent ofte ikke).

Young Man Afraid

Denne dokumentaren (59 min.), produsert av Flimmerfilm og vist bl.a. på EURODOK, passer ikke inn i en klassisk fortellermessig mal. Den har eksperimentet i seg og er en film noen vil like – andre ikke.

Du kan lese om den i min forrige artikkel – Denne filmen burde vært med i Grimstad – hvor jeg bl.a. skriver:

«For min del så jeg noe jeg har savnet siden Bredo Greve og Arild Kristo. Et dristig eksperiment. Et vellykket stykke uro i en gal verden. En personlig fortelling på makro- og mikronivå … (Her) er det mye å hente, både av humor, absurditeter, tragedie og klokskap.»

Jan Toreg skriver fast for rushprint.no. Du kan lese hans forrige innlegg her:

– Denne filmen burde vært med i Grimstad

Klipperen som filmskaper

Jan Toreg er klipper, regissør og manusforfatter. Han har skrevet to bøker om klipping; «Klipp til …» og «Klipperen – Den tredje fortelleren» (Abstrakt forlag 2002/2011). Pr. i dag manus- og klippekonsulent – www.klippekonsulenten.no