I utgangspunktet har jeg alltid ment at å konkurrere i kultur i beste fall er en selvmotsigelse. Likevel er det vanskelig å komme unna. Verden vil rangere. Verden elsker lister. Verden triller terning.

Hvem skal løfte kandidater opp fra den grå massen? Hvem skal velge vinneren blant kandidatene? Pr. i dag finnes det neppe noen bedre løsning enn en jury bestående av mennesker med grunnkunnskap, kjærlighet til, og i vårt tilfelle; litt forskjelligartet kompetanse omkring film. Og – enhver jury må og skal være suveren!!

Alle juryer er forskjellige. Der den ene juryen velger si og så, velger ofte den andre så og si. Vinneren av den ene festivalen gjør nødvendigvis ikke furore på den andre eller tredje. Det finnes objektive kriterier, men summen blir uansett subjektiv.

Dette er derfor ikke noe angrep på dokumentarfilmjuryen ved årets norske kortfilmfestival. Dessverre er det ofte vanskelig å få sett dokumentarfilm før den settes opp på festival eller i en tv-kanal, og jeg har ikke sett noen av filmene i konkurranseprogrammet. Jeg kjenner selvfølgelig heller ikke juryens begrunnelse for sine valg. Se derfor det påfølgende som et sukk fra et bankende filmhjerte.

Den 12. Europeiske filmfestivalen EURODOK gikk av stabelen i Oslo denne våren. På festival er det nærmest umulig å se alt, men jeg fikk med meg ganske mye, og ingen annen film på EURODOK gjorde inntrykk på meg som Young Man Afraid. Jeg så noe det er lenge siden jeg har sett og opplevd i norsk filmsammenheng.

Young Man Afraid er laget av fotografen Christer Fasmer og produsert hos Flimmerfilm av Lars Løge og Johnny Holmvåg. Den har blitt til under ordningen «Nye veier til dokumentarfilm» (NFI).

Young Man Afraid er en metafilm i ordets klassiske betydning. Den beveger seg i, kommenterer og problematiserer sitt eget landskap. Fortellerstandpunktet ligger hos Christer Fasmer. Vi tar del i hans personlige erfaringer, både som fotograf og medspiller i forhold til mennesker han møter, hovedsakelig de som befinner seg foran hans kamera. Det hele trigges av Kåre (fra Bergen), indianerentusiasten som har tatt sin drøm helt ut og i en seremoni skal opptas i Lakota-samfunnet, hos Sioux-indianere på reservatet Pine Ridge i Syd-Dakota, USA.

Dessverre trekker Kåre seg fra prosjektet før det egentlig har kommet i gang, uheldigvis ikke så tidlig at det kan stoppes i tide, men først når de har kommet ut på prærien i Syd-Dakota. Plutselig står et filmteam uten sitt prosjekt. Et lite mareritt for de fleste produsenter, men i dette tilfellet kanskje også et lykketreff.

Helt andre tanker og prosesser oppstår; filmen om filmen som ikke ble noe av tar form. Filmen om filmen som ikke ble noe av puster liv i og reflekterer over andre vindskjeve eller forlatte filmprosjekter og mennesker i disse. Her ligger brokker og fragmenter. Her fragmenteres det som allerede er fragmentert. Her finner vi kontraster i kontrasten. Skillet mellom bak og foran kamera blir utydelig og en større helhet trer fram. Underteksten i denne helheten er et far/sønn-forhold, hvor en liten flik også er fotografert.

Mer vil jeg egentlig ikke å si. Folk må selv se og vurdere. For min del så jeg noe jeg har savnet siden Bredo Greve og Arild Kristo. Et dristig eksperiment. Et vellykket stykke uro i en gal verden. En personlig fortelling på makro- og mikronivå.

Men opplevelse og forståelse styres også av kunnskap. En klassisk dokumentar vil ha bakgrunnsinformasjon denne filmen (formen) ikke har. Et lite eksempel: Kjenner du Tamiltigrenes skjebne får sekvensen med den unge Tamiljenta og barna en vesentlig sterkere undertekst enn hvis viten om sluttoppgjøret på Sri Lanka mangler.

Er Young Man Afraid vanskelig tilgjengelig? Ja, og nei. Dette er definitivt ikke filmen alle vil like.  Likevel, stiller man med et åpent sinn og aksepterer at ikke all film er tjent med den klassiske dramaturgimodellen (hører du Knut Erik Jensen, det hadde du ikke ventet fra denne kanten), er det mye å hente, både av humor, absurditeter, tragedie og klokskap.

Young Man Afraid tør hele tiden å være tro mot sitt konsept. Her finnes ingen lettvinte løsninger i redsel for ikke å underholde. Klippingen (Erlend Haarr Eriksson) er presis, organisk og i hovedsak sømløs, hvilket synes helt riktig til dette prosjektet. Musikken (Olav Øyehaug) er funksjonell og bringer en ny dimensjon til opplevelsen.

Jeg avslutter som filmen åpner, med et sitat av George Bernhard Shaw:

If you cannot get rid of the family skeleton, You may as well make it dance.

Juryen er suveren, men det er synd at publikum i Grimstad ikke får se denne filmen – det hadde de fortjent!

Jan Toreg skriver fast for rushprint.no. Du kan lese hans forrige innlegg her: Klipperen som filmskaper

Jan Toreg er klipper, regissør og manusforfatter. Han har skrevet to bøker om klipping; «Klipp til …» og «Klipperen – Den tredje fortelleren» (Abstrakt forlag 2002/2011). Pr. i dag manus- og klippekonsulent – www.klippekonsulenten.no