I kjølvannet av «Makta» var det få norske dramaserier som brøt ny grunn i 2024 – året da produksjonstørken slo inn for fullt. Noen høydepunkter var det likevel. Vi ser tilbake på dramaåret sammen med Jon Inge Faldalen.

Også inngangen til fjoråret sto i Maktas tegn. Det kunne Jon Inge Faldalen fastslå for nøyaktig et år siden da resten av episodene i serien var sluppet til unison kritikerros og høye seertall.
«Etter et par gjensyn med alle episodene fremstår serien utvilsomt høyst særegen, ulik noe annet i norsk tv-historie. Jeg synes også at den er den aller beste. Den svært høye kvaliteten – også i den tradisjonelt episodiske grunnstrukturen, som lik Succession tjener på ukesventetiden og heller taper på slukeseing – gjør at seriens detaljer vanskelig lar seg beskrive rettferdig og uten for mye røping, før den er helt ferdig. Jeg vil derfor her nøye meg med noen få betraktninger, og heller komme tilbake med en grundigere analyse senere.»
Den analysen tok han sammen med serieskaper Johan Fasting en måned senere. Vi kalte det ubeskjedent for den definitive samtalen om Makta, og står fortsatt ved det. Men før vi kom så langt, skrev Faldalen:
«Ulike tider synger og blør stadig inn i hverandre, og på statsministerens kontor i episoden «La elva leve» utfordres den ferske statsleder Gro av sivil ulydig sameokkupasjon, og i episoden «Til kamp, kamerater» i eget parti av maktkamp og maktkamerater. Episoden «Den demokratiske republikk» er en uendelig meningstett sommerleir på Utøya, der Jan Gunnar Røise gjør en av sine sterkeste monologer. Det er ikke typisk norsk å være Gro, og hun opplever flere slags ytre og indre trusler i «Bli kvitt a», og Thorbjørn Harrs med formodning meget adekvate Kåre terger Gro til stemmeheving og skotegnestift i det lett surrealistiske bakomskuespillet «Flodhesten», som lar det swinge og anakronistisk blir NRKs beste Fjernsynsteater. Og mon tro hvilken Stoltenberg som levnes størst ære helt til slutt? La oss håpe serieskaperne vil gyve løs på tiden etter 1981 også, det tragikomiske potensialet synes utømmelig.»
Det får være nok fra Makta i denne omgang. Det var også andre avtrykk fra dramaåret 2024 som gjorde inntrykk – til tross for at dramambransjen selv befinner seg i en demoraliserende produksjonstørke. Det var riktignok umulig, også for oss, å ignorere dominansen til de nye norske prosjektene innen reality/non scripted-serier. Det var en ny lekenhet innenfor disse formatene som Faldalen behørig kommenterte (les mer om oppsummeringen av de formatene her).
Men noen avtrykk innen øvrig norsk dramaproduksjon fortjener oppmerksomhet. Faldalen ligger for tiden rett ut med prolaps og kan ikke foreta dette tilbakeblikket selv (han rakk heller ikke å se årets siste dramaserie, La Palma). Derfor har vi fått lov til å foreta en liten reise tilbake i hans tekstunivers fra året som gikk.
«Vite gutter? Kar i katur. Selvbestemt apport? Hellerudsvingen (NRK) er edgy, steinhard animasjon, lik en North Park eller Team Norway, med tullestemmer, karikaturer i lyd og bilde, dialekter og aksenter, satire og harselas med hykleri, først Norge trill rundt, så jordkolden og andre planeter. Og med litt eldre gutter, som kan runke, jukke og pule. “Eg kan suga deg nå.”
Kukk, OD-dag, “samene”, bæsj, Haaland. På vimeo-lenken stod det “mature”, men det er rimelig og stolt immature, herlig umodent, “smart” slik bare barne- og ungdomsblikk er. Historisk og samtidig, og geografisk anarkistisk, snus Norge på hodet, i en satire over politikk, identitetspolitikk, og de mange poseringene deri.
Den kreative underlivshumoren viser hvor mye hjerneaktivitet som har gått med, og ned, til å tenke oppfinnsomt om hvordan ta skrittet fullt ut. Lik i South Park tvinnes tråder fra tidsånden som tilsynelatende ikke henger i hop, som slik får fram uventete, inkongruente paralleller og fletter, simileslapstick, der noe sett som noe annet kan skape humring, latter og sprutlatter, for grunnleggende ideer og/eller plutselige overraskelser, om samer som fascister, hiphop som virus, mann som kvinne, skolestreik mot innvandring, menn på Mars mot kvinner på Venus (og trans på Merkur), Danby Choi sugebåret, ei brølende voldelig Sigrid Bonde Tusvik og allerede ferdigkarikerte Elon Musk, eller pek til og lek med for eksempel Euphoria, Dune eller Squid Game.
NRKs slagord kunne vært noe for noen, nå og da, og i norsk sammenheng synes Hellerudsvingen mest som en arv etter Falsk og Mathisen, som for eksempel nylig har lagt ut sine gamle Nådeløs Kveldskos-episoder på YouTube (på deres “Videomuseum”,), som da de skyter flyvende Libresse med vinger i en åpningssketsj, buser ut og buser inn, puncher med ordspill til frontrute med forstørrelsesglass: “Du ser bra ut, men du ser ikke bra ut”, smyger et besjelet, besatt slips gjennom byen helt til Benny Borg, tullestemmer, slapstick, Ante Valentes “snøskutersandwich”, øl, nakne damer og bowling – og munntrumpet, og munntrompet. Det blir ikke bedre. Ikke dårligere, heller.»
«Jeg overhørte ei hes jente på Norway Cup nær forgjeves forsøke å si til sidemannen at hun hadde mistet stemmen. Jeg var nær ved å grine. Tenk å være så gira og glad at du skriker stemmen helt ut. Det kunne også vært (grunnet et konsertutrop fra The Trap eller) en scene fra Pørni. For film og serier kan jo faen meg – uten å være belærende – være emosjonelt oppdragende, for å forstå andre, ja, men også, og kanskje sjeldnere, for å forstå seg selv.
Og også verdighet har vorter. Det profesjonelle familierelasjonsdramaet Pørni har ikke mista teken, og jeg er stadig på grinern igjen, Steenstrup, i en sesong som starter med et søtmøte med en gammel flamme på et fly, og en nåværende kjærest som ønsker å flytte sammen. Nick Cave versus korps. Mann som maser om å være en prioritet. Kom igjen. Romantikk møter – med for(be)hold – hverdag. Og Pørni er stadig på telefonsvarer med søsteren i det hinsidige.
I sesong fire er Pørni en serie med både selvinnsikt og selvtillit, blant annet på grunn av tillit (med to sesonger bestilt av Netflix), som ikke avkrever (for) sterke sesongbuer, men kan duppe hverdagslig og festlig om hverandre. Overgangen til strømmegiganten er umerkelig, og serien løser sine «To be continued» bedre enn House of the Dragon.
For å være god og gjøre godt, må et medmenneske strekke seg, for å strekke til? «Jeg liksom drømmer om en sykmelding» for å få «saft av sånne snille sykepleiere» sier Pørni på et tidspunkt. Profesjonelle Pørni er rammere og råere enn den private, og spesifikt tverrsnittende innblikk i svært vonde barneskjebner gir ubehag og rørende gåsehud. Pørni er en kløende, lett klorende klem, en serie på blå resept, om prefikset ste- og flyttesmerter (barn som har det vondt etter skilsmisse trigger meg mer enn nær noe annet), mental helse, en empatologisk datter, yoga, Ikea, Lukket valnøtt, synge surt, solo, falsk ros og velfortjent kjeft.
Når en skolegutt med ulyst og vegring stor står der i pappeskepostkassekostyme, og Pride skaper kjærlighetsklimaks, blir det tårevått igjen.»
«Det finnes ingen små roller, bare smålige. Og ansikt kan ikke vinnes, kun tapes. Hvordan står det egentlig til med den norske pinlighetshumoren anno 2024? Linn Skåber skyter fra seg i åpningssekundene av en lenge etterlengtet sesong 3 av Hjerte til hjerte (NRK), i regi av Marit Åsleins nøkterne naivisme og sobre stemme, der en mentalt uhelset, blidpolar «Linn Skåber» – i ett øyeblikk helt i hundre (Weinstein-gåstol og jukking i Dagsnytt 18), i neste snurt og furt og helt nede («Jeg er veldig, veldig kjent»), som en toddler, som verken kjenner besøkelsestid eller -rom – skal spille Kristin Kirkemo i serien Ingen tegn til kamp for Netflix.
Fomo, yolo, koko.
Med festlig feilinnstilte sosiale antenner spinner «Skåber» sukkerspinn av sine (og våre alles?) verste impulser, og ter seg som et lite barn med påstått rettferdighetssans, men selvsagt kun på egne vegne («Hvis Andrea skal synge, skal jeg og»), surrende rundt i seg og sitt, uten snev av selvinnsikt, styrt av lystløgnens snøballeffekt, helt uten «kontroll over narrativet». Grådig, smålig og nedrig tester hun bevisst og ubevisst de slu dødssyndene, inkludert overgrepshumor, og i stedet for å ligge flat og lavt, snubler hun heller skranglende, og bjudar på.
Hjerte til hjerte tilhører en tradisjon, men har en særegen tone, ulik David, Gervais, Baron Cohen, Klovn eller Giertsen. Få kvinner har hatt hovedrollen i slike serier. Veep er kanskje et eksempel. Så det er ekstra moro med inkongruent solosang, kleine klemmer eller håndgemeng på Nationaltheatret, med replikker som fra Henrik Mestad da Lasse Lindtner forsvares fysisk av kone Otters i brytekamp med «Skåber»:
«Ikke spark, Anne Marie!»
Serie-Norges svar på pølse i lompe. Grådig godt.»
«Mockumentariske, nærhetssøkende og tidvis underlivsbejaende Evig singel (TV2 Play) – skrevet av Andreas Rand, Mike Torsvik Johansen og Oddne Lekang Hølaas, i regi av Patrik Syversen – følger en rekke følsomme og fjollete single skikkelser, spilt av karakter- og sketsjemestere og -svenner, som Trond Fausa Aurvågs trampolineselger og ungjentejeger «Kennet» («nå skal det knullest!»; «schtøgg var a og»; «damer på min alder er bare så jævla gamle»; «har du runka no mer siden sist eller?»), Lene Kongsviks vindusvaskende arkitekt «Dikken» («makeløs»; «jeg lot meg forlate») og Kevin Vågenes’ utseendefikserte «Stian» («han har ikke hals»), og Amir Asgharnejads «Omid» («er du gift?»; «æ liker fremmede»), Tuva Billings elektrohypersensitive konspirasjonsteoretiker «Annie», og særlig gode Kristine Grændsens «Ellen» («han har issues»; «I’ve got some self-respect»; «og så er jo man bare den andre kvinnen til man er den første»), som byr billig på sitt selv og lærer lite av å være nøden.
Pseudodokumentarisk pinlighetshumor og desperasjon – i tradisjonen etter Christopher Guest, Torsk på Tallinn, Espen Eckbo og Linn Skåber – skaper klein identifikasjon med andre menneskers forvrengte selvbilder og strebende utilstrekkelighet, som tester tilskuerens følelser av overlegenhet og ventilering av egne quirks.»
«We love the 80s? Materialissom. NRK er “hjemme” i NRKs middels vellykkete komiserie Våre beste år, med en vignett med videoens bildestrømmer og bevrende pausero. Original bilkrasj baklengs ned i et basseng, et bilde på kulturkollisjonen mellom Kommunismen og Kapitalismen, saka og materialismen, press og popularitet, framtidsskrekk og fortidsskrekk. Og pendelen svinger fra ytre venstre til ytre høyre. Vømmøl synger om at ingenting kommer av seg selv, og det skrikes nei til Ullern.
Men så er originaliteten over, ikke til å forundre seg over, siden forfatter og medserieskaper Ole-Martin Ihle blant annet avkler såkalt autentisitet i rocken. Serien mesker seg i åttitallsting og -påfunn, walkman og vannseng, Dynastiet, Topp, stor mobiltelefon, Darth Vader, He-Man, Macintosh, Cola til du spyr, med Preben, Limahl, ozonlaget, tenke sjæl og Trond-Viggo (med i nåtid, som lærer), Okej og Mad lest av NRKs ungdomsredaksjonsmedlemmer, som synes lei stadig diskusjon av sultkatastrofer, atomkrig og rasisme, ZnikkZnakk, Juicy-Fruit, Pat Sharp, Simone de Beauvoir v. Margaret Thatcher og Ayn Rand, Madonna, Gjøkulf, firkantete øyne, motepress, spikka He-Man (jeg måtte selv snekre en treborg siden jeg ikke fikk den offisielle i plast), saccosekk, He-Man som danser til “Relax”, tilbakeblikk til barndommens pornobål i 1975, fleinsopp, karate, pornoblader i skogen, med Preben, spekulativ voldsporno i Motorsagmassakren på VHS, “We Built This City”, FpU, Alphaville, Wham!, “Take on me”,“Wind of Change”,“Say You, Say Me” og “Why Worry” (et av Dire Straits’ mesterverk). Puh.
Det er også enkelte veldig fine og skarpe øyeblikk med restskvulp i vannseng og tagging av “pakkis” forsøkt forsvart med henvisning til bruk av “penskrift”. Ah, da ting ble målt i mentometer, og det fantes “kjedelighet”.
Tjueårene er nå de nye tenårene. Jeg vil også kort nevne NRKs nye Dates in Real Life, om parasosialt, eller kanskje par-asosialt, samvær, om kropp, følelser, dating, spill og sex, en ganske annerledes serie, som ikke fenget meg helt, men kanskje heller ikke er for meg. Karakterer og univers er skrudd, men ikke sammen, og til og med ekte utsikt beskrives (lik i en Rocky-stripe) som “high resolution”.
«Stay on these roads»? Gå til grunne i dypet? 71077345 – eller ShELLOIL – var et av de kantete ordene man kunne skrive med tall på digital kalkulator snudd oppned. Sesong tre av Lykkeland (NRK) – med Herman Flesvig som ny komponent, med en knapp for alt – handler om tiden etter Makta, da vi lot det swinge mens mørket senket seg og Solo trodde den var Cola, da lykkelandet kom til verden, da nyriket Norge ga seg selv lillefingeren, og tok hele havbunnen. Det norske hus består i dag av oljefondsmurte sokkelleiligheter.
Mistet finger sys på igjen, men tillater automatisering og fjernstyring av boredekk arbeid for armene? Kaffe blir servert med maskinarm – svart væske, kaffe som olje – denne mekaniske og elektroniske menneskeforlengelsen som også er en amputasjon.
Det seiles med sjøsprøyt i vannskorpa ved en havn, der de etablerte voksnes utferdstrangsynthet gir datteren brus på en mandag. «Det er gode tider», sies det, og åpningen av første episode er noe kantete i rytmen, med samtaler som går trått, før det tar seg opp, eller ned, til simulerte dypdykk, med trykk, uvelstand og skjelvende dykkerpsyke. «Sånn går det når du blir gammal.»
Lykkeland er en kvalitetsoverbygning mellom Våre beste år og Milliardærøya, med karakterer med (vel) klare buer. Sesongen avsluttes med et velkommen. Tør man håpe at det ikke blir avvikling, men videre utvinning?»
«Jeg var nylig på Åges siste konsert på Rockefeller. Mange tårer, tunge stunder. Men mang kan bli no stort. Sterkt. Laks er også slang, og menneskene på Milliardærøya (Netflix) driver pengeoppdrett, særlig Julie Lange (isgalt spilt av Trine Wiggen), “den maktsyke hurpa”, det “kalde hespetreet”, ei “rokkekjerring”.
“Trondheim er charming, altså, men det er ikke Venice Beach, akkurat.” Bjarne Brøndbo er her (lik distriktsmarkør Bjella i Quislings siste dager) en forsagt og forsiktig Ludvig, i et eklektisk estetisk landskap som krøller kart og terreng fra Lilyhammer til Trønder Road, Dallas og Fargo, litt Money og Alexander, Havblå, Lykkeland og Succession.
Milliardærøya er også middels, med for mye såpe og farse i fiskesuppa, fortellemessig avhengig av forsamlinger som konfirmasjon, begravelse, filmvisning og generalforsamling. En oppfølger til Wam og Vennerøds Bryllupsfesten. Bjørn Sundqvist skinner som Per og ber norske skuespillere reagere, og sier at han alltid har følt en dragning mot Hollywood. Gøy.
Svein Roger Karlsen er også fin som Gjert med bart og bryn, søkende tilflukt hos en synsk mann, type Snåsa, og en tidstypisk ung arving er både lakse- og linselus. K-Pop møter N-Pop, «Godfoten» dribleses på arabisk, og laks rømmer fra merder. Sabotasje? “Man vil jo nødig vende seg mot sine egne.” Eller?»
«En øy er mennesker, tre, to, eller kanskje bare ett, bundet til tastaturet, strengene, fluktavhengig. NRKs So Long, Marianne skjer først i 2016, så 1958, 1959 og årene utover 1960-tallet. Alex Wolffs tolkning av Leonard Cohen er strålende, og Thea Sofie Loch Næss gjør sin sterkeste rolle som Marianne Ihlen.
Men se for gutts skyld også Lille Axel (på VGTV), om den skarpe solens skygger, med farsfigurer som silhuetter langt der borte – og mor?
Hydra-(u)lykken skildrer her stort sett en liten gutt som får omsorg, og kanskje kjeder seg som vedheng på nok en festkveld, med sjakk mot seg selv. For det voksne kjærlighetsforholdet er her i fokus. En søkende, ung norsk kvinne med sin forfattermann – først med sene kvelder sammen, så hver for seg – møter etter hvert en stemplingssur, lidende kanadisk poet på øya.
Leonard tar fram gitaren eller munnspillet rundt bordet eller ved sengekanten, og spiller mørke nattasanger lik bittesmå bølger som slår og slår, og langsomt, varsomt endrer fjellet.
Han retter på penis, og tilbyr pølse. “What happens to the heart” gjentas, dans, drikk, og en faktisk erotisk sexscene. En boble blir forsøkt kjørt hjem, men kjølige Oslo blir til Montreal, abort, og Hydra igjen. Han vil synge diktene, nå fra Chelsea Hotel, med lobbyvirksomme Lou Reed, Andy Warhol og Judy Collins, som låner “Suzanne”.
Suksessen lar seg ikke vibrere til den andre enden av tråden, som også hindrer videre berøring av din perfekte kropp med sitt sinn.»
Les også vår oppsummering av året for den norske kinofilmen.
Også inngangen til fjoråret sto i Maktas tegn. Det kunne Jon Inge Faldalen fastslå for nøyaktig et år siden da resten av episodene i serien var sluppet til unison kritikerros og høye seertall.
«Etter et par gjensyn med alle episodene fremstår serien utvilsomt høyst særegen, ulik noe annet i norsk tv-historie. Jeg synes også at den er den aller beste. Den svært høye kvaliteten – også i den tradisjonelt episodiske grunnstrukturen, som lik Succession tjener på ukesventetiden og heller taper på slukeseing – gjør at seriens detaljer vanskelig lar seg beskrive rettferdig og uten for mye røping, før den er helt ferdig. Jeg vil derfor her nøye meg med noen få betraktninger, og heller komme tilbake med en grundigere analyse senere.»
Den analysen tok han sammen med serieskaper Johan Fasting en måned senere. Vi kalte det ubeskjedent for den definitive samtalen om Makta, og står fortsatt ved det. Men før vi kom så langt, skrev Faldalen:
«Ulike tider synger og blør stadig inn i hverandre, og på statsministerens kontor i episoden «La elva leve» utfordres den ferske statsleder Gro av sivil ulydig sameokkupasjon, og i episoden «Til kamp, kamerater» i eget parti av maktkamp og maktkamerater. Episoden «Den demokratiske republikk» er en uendelig meningstett sommerleir på Utøya, der Jan Gunnar Røise gjør en av sine sterkeste monologer. Det er ikke typisk norsk å være Gro, og hun opplever flere slags ytre og indre trusler i «Bli kvitt a», og Thorbjørn Harrs med formodning meget adekvate Kåre terger Gro til stemmeheving og skotegnestift i det lett surrealistiske bakomskuespillet «Flodhesten», som lar det swinge og anakronistisk blir NRKs beste Fjernsynsteater. Og mon tro hvilken Stoltenberg som levnes størst ære helt til slutt? La oss håpe serieskaperne vil gyve løs på tiden etter 1981 også, det tragikomiske potensialet synes utømmelig.»
Det får være nok fra Makta i denne omgang. Det var også andre avtrykk fra dramaåret 2024 som gjorde inntrykk – til tross for at dramambransjen selv befinner seg i en demoraliserende produksjonstørke. Det var riktignok umulig, også for oss, å ignorere dominansen til de nye norske prosjektene innen reality/non scripted-serier. Det var en ny lekenhet innenfor disse formatene som Faldalen behørig kommenterte (les mer om oppsummeringen av de formatene her).
Men noen avtrykk innen øvrig norsk dramaproduksjon fortjener oppmerksomhet. Faldalen ligger for tiden rett ut med prolaps og kan ikke foreta dette tilbakeblikket selv (han rakk heller ikke å se årets siste dramaserie, La Palma). Derfor har vi fått lov til å foreta en liten reise tilbake i hans tekstunivers fra året som gikk.
«Vite gutter? Kar i katur. Selvbestemt apport? Hellerudsvingen (NRK) er edgy, steinhard animasjon, lik en North Park eller Team Norway, med tullestemmer, karikaturer i lyd og bilde, dialekter og aksenter, satire og harselas med hykleri, først Norge trill rundt, så jordkolden og andre planeter. Og med litt eldre gutter, som kan runke, jukke og pule. “Eg kan suga deg nå.”
Kukk, OD-dag, “samene”, bæsj, Haaland. På vimeo-lenken stod det “mature”, men det er rimelig og stolt immature, herlig umodent, “smart” slik bare barne- og ungdomsblikk er. Historisk og samtidig, og geografisk anarkistisk, snus Norge på hodet, i en satire over politikk, identitetspolitikk, og de mange poseringene deri.
Den kreative underlivshumoren viser hvor mye hjerneaktivitet som har gått med, og ned, til å tenke oppfinnsomt om hvordan ta skrittet fullt ut. Lik i South Park tvinnes tråder fra tidsånden som tilsynelatende ikke henger i hop, som slik får fram uventete, inkongruente paralleller og fletter, simileslapstick, der noe sett som noe annet kan skape humring, latter og sprutlatter, for grunnleggende ideer og/eller plutselige overraskelser, om samer som fascister, hiphop som virus, mann som kvinne, skolestreik mot innvandring, menn på Mars mot kvinner på Venus (og trans på Merkur), Danby Choi sugebåret, ei brølende voldelig Sigrid Bonde Tusvik og allerede ferdigkarikerte Elon Musk, eller pek til og lek med for eksempel Euphoria, Dune eller Squid Game.
NRKs slagord kunne vært noe for noen, nå og da, og i norsk sammenheng synes Hellerudsvingen mest som en arv etter Falsk og Mathisen, som for eksempel nylig har lagt ut sine gamle Nådeløs Kveldskos-episoder på YouTube (på deres “Videomuseum”,), som da de skyter flyvende Libresse med vinger i en åpningssketsj, buser ut og buser inn, puncher med ordspill til frontrute med forstørrelsesglass: “Du ser bra ut, men du ser ikke bra ut”, smyger et besjelet, besatt slips gjennom byen helt til Benny Borg, tullestemmer, slapstick, Ante Valentes “snøskutersandwich”, øl, nakne damer og bowling – og munntrumpet, og munntrompet. Det blir ikke bedre. Ikke dårligere, heller.»
«Jeg overhørte ei hes jente på Norway Cup nær forgjeves forsøke å si til sidemannen at hun hadde mistet stemmen. Jeg var nær ved å grine. Tenk å være så gira og glad at du skriker stemmen helt ut. Det kunne også vært (grunnet et konsertutrop fra The Trap eller) en scene fra Pørni. For film og serier kan jo faen meg – uten å være belærende – være emosjonelt oppdragende, for å forstå andre, ja, men også, og kanskje sjeldnere, for å forstå seg selv.
Og også verdighet har vorter. Det profesjonelle familierelasjonsdramaet Pørni har ikke mista teken, og jeg er stadig på grinern igjen, Steenstrup, i en sesong som starter med et søtmøte med en gammel flamme på et fly, og en nåværende kjærest som ønsker å flytte sammen. Nick Cave versus korps. Mann som maser om å være en prioritet. Kom igjen. Romantikk møter – med for(be)hold – hverdag. Og Pørni er stadig på telefonsvarer med søsteren i det hinsidige.
I sesong fire er Pørni en serie med både selvinnsikt og selvtillit, blant annet på grunn av tillit (med to sesonger bestilt av Netflix), som ikke avkrever (for) sterke sesongbuer, men kan duppe hverdagslig og festlig om hverandre. Overgangen til strømmegiganten er umerkelig, og serien løser sine «To be continued» bedre enn House of the Dragon.
For å være god og gjøre godt, må et medmenneske strekke seg, for å strekke til? «Jeg liksom drømmer om en sykmelding» for å få «saft av sånne snille sykepleiere» sier Pørni på et tidspunkt. Profesjonelle Pørni er rammere og råere enn den private, og spesifikt tverrsnittende innblikk i svært vonde barneskjebner gir ubehag og rørende gåsehud. Pørni er en kløende, lett klorende klem, en serie på blå resept, om prefikset ste- og flyttesmerter (barn som har det vondt etter skilsmisse trigger meg mer enn nær noe annet), mental helse, en empatologisk datter, yoga, Ikea, Lukket valnøtt, synge surt, solo, falsk ros og velfortjent kjeft.
Når en skolegutt med ulyst og vegring stor står der i pappeskepostkassekostyme, og Pride skaper kjærlighetsklimaks, blir det tårevått igjen.»
«Det finnes ingen små roller, bare smålige. Og ansikt kan ikke vinnes, kun tapes. Hvordan står det egentlig til med den norske pinlighetshumoren anno 2024? Linn Skåber skyter fra seg i åpningssekundene av en lenge etterlengtet sesong 3 av Hjerte til hjerte (NRK), i regi av Marit Åsleins nøkterne naivisme og sobre stemme, der en mentalt uhelset, blidpolar «Linn Skåber» – i ett øyeblikk helt i hundre (Weinstein-gåstol og jukking i Dagsnytt 18), i neste snurt og furt og helt nede («Jeg er veldig, veldig kjent»), som en toddler, som verken kjenner besøkelsestid eller -rom – skal spille Kristin Kirkemo i serien Ingen tegn til kamp for Netflix.
Fomo, yolo, koko.
Med festlig feilinnstilte sosiale antenner spinner «Skåber» sukkerspinn av sine (og våre alles?) verste impulser, og ter seg som et lite barn med påstått rettferdighetssans, men selvsagt kun på egne vegne («Hvis Andrea skal synge, skal jeg og»), surrende rundt i seg og sitt, uten snev av selvinnsikt, styrt av lystløgnens snøballeffekt, helt uten «kontroll over narrativet». Grådig, smålig og nedrig tester hun bevisst og ubevisst de slu dødssyndene, inkludert overgrepshumor, og i stedet for å ligge flat og lavt, snubler hun heller skranglende, og bjudar på.
Hjerte til hjerte tilhører en tradisjon, men har en særegen tone, ulik David, Gervais, Baron Cohen, Klovn eller Giertsen. Få kvinner har hatt hovedrollen i slike serier. Veep er kanskje et eksempel. Så det er ekstra moro med inkongruent solosang, kleine klemmer eller håndgemeng på Nationaltheatret, med replikker som fra Henrik Mestad da Lasse Lindtner forsvares fysisk av kone Otters i brytekamp med «Skåber»:
«Ikke spark, Anne Marie!»
Serie-Norges svar på pølse i lompe. Grådig godt.»
«Mockumentariske, nærhetssøkende og tidvis underlivsbejaende Evig singel (TV2 Play) – skrevet av Andreas Rand, Mike Torsvik Johansen og Oddne Lekang Hølaas, i regi av Patrik Syversen – følger en rekke følsomme og fjollete single skikkelser, spilt av karakter- og sketsjemestere og -svenner, som Trond Fausa Aurvågs trampolineselger og ungjentejeger «Kennet» («nå skal det knullest!»; «schtøgg var a og»; «damer på min alder er bare så jævla gamle»; «har du runka no mer siden sist eller?»), Lene Kongsviks vindusvaskende arkitekt «Dikken» («makeløs»; «jeg lot meg forlate») og Kevin Vågenes’ utseendefikserte «Stian» («han har ikke hals»), og Amir Asgharnejads «Omid» («er du gift?»; «æ liker fremmede»), Tuva Billings elektrohypersensitive konspirasjonsteoretiker «Annie», og særlig gode Kristine Grændsens «Ellen» («han har issues»; «I’ve got some self-respect»; «og så er jo man bare den andre kvinnen til man er den første»), som byr billig på sitt selv og lærer lite av å være nøden.
Pseudodokumentarisk pinlighetshumor og desperasjon – i tradisjonen etter Christopher Guest, Torsk på Tallinn, Espen Eckbo og Linn Skåber – skaper klein identifikasjon med andre menneskers forvrengte selvbilder og strebende utilstrekkelighet, som tester tilskuerens følelser av overlegenhet og ventilering av egne quirks.»
«We love the 80s? Materialissom. NRK er “hjemme” i NRKs middels vellykkete komiserie Våre beste år, med en vignett med videoens bildestrømmer og bevrende pausero. Original bilkrasj baklengs ned i et basseng, et bilde på kulturkollisjonen mellom Kommunismen og Kapitalismen, saka og materialismen, press og popularitet, framtidsskrekk og fortidsskrekk. Og pendelen svinger fra ytre venstre til ytre høyre. Vømmøl synger om at ingenting kommer av seg selv, og det skrikes nei til Ullern.
Men så er originaliteten over, ikke til å forundre seg over, siden forfatter og medserieskaper Ole-Martin Ihle blant annet avkler såkalt autentisitet i rocken. Serien mesker seg i åttitallsting og -påfunn, walkman og vannseng, Dynastiet, Topp, stor mobiltelefon, Darth Vader, He-Man, Macintosh, Cola til du spyr, med Preben, Limahl, ozonlaget, tenke sjæl og Trond-Viggo (med i nåtid, som lærer), Okej og Mad lest av NRKs ungdomsredaksjonsmedlemmer, som synes lei stadig diskusjon av sultkatastrofer, atomkrig og rasisme, ZnikkZnakk, Juicy-Fruit, Pat Sharp, Simone de Beauvoir v. Margaret Thatcher og Ayn Rand, Madonna, Gjøkulf, firkantete øyne, motepress, spikka He-Man (jeg måtte selv snekre en treborg siden jeg ikke fikk den offisielle i plast), saccosekk, He-Man som danser til “Relax”, tilbakeblikk til barndommens pornobål i 1975, fleinsopp, karate, pornoblader i skogen, med Preben, spekulativ voldsporno i Motorsagmassakren på VHS, “We Built This City”, FpU, Alphaville, Wham!, “Take on me”,“Wind of Change”,“Say You, Say Me” og “Why Worry” (et av Dire Straits’ mesterverk). Puh.
Det er også enkelte veldig fine og skarpe øyeblikk med restskvulp i vannseng og tagging av “pakkis” forsøkt forsvart med henvisning til bruk av “penskrift”. Ah, da ting ble målt i mentometer, og det fantes “kjedelighet”.
Tjueårene er nå de nye tenårene. Jeg vil også kort nevne NRKs nye Dates in Real Life, om parasosialt, eller kanskje par-asosialt, samvær, om kropp, følelser, dating, spill og sex, en ganske annerledes serie, som ikke fenget meg helt, men kanskje heller ikke er for meg. Karakterer og univers er skrudd, men ikke sammen, og til og med ekte utsikt beskrives (lik i en Rocky-stripe) som “high resolution”.
«Stay on these roads»? Gå til grunne i dypet? 71077345 – eller ShELLOIL – var et av de kantete ordene man kunne skrive med tall på digital kalkulator snudd oppned. Sesong tre av Lykkeland (NRK) – med Herman Flesvig som ny komponent, med en knapp for alt – handler om tiden etter Makta, da vi lot det swinge mens mørket senket seg og Solo trodde den var Cola, da lykkelandet kom til verden, da nyriket Norge ga seg selv lillefingeren, og tok hele havbunnen. Det norske hus består i dag av oljefondsmurte sokkelleiligheter.
Mistet finger sys på igjen, men tillater automatisering og fjernstyring av boredekk arbeid for armene? Kaffe blir servert med maskinarm – svart væske, kaffe som olje – denne mekaniske og elektroniske menneskeforlengelsen som også er en amputasjon.
Det seiles med sjøsprøyt i vannskorpa ved en havn, der de etablerte voksnes utferdstrangsynthet gir datteren brus på en mandag. «Det er gode tider», sies det, og åpningen av første episode er noe kantete i rytmen, med samtaler som går trått, før det tar seg opp, eller ned, til simulerte dypdykk, med trykk, uvelstand og skjelvende dykkerpsyke. «Sånn går det når du blir gammal.»
Lykkeland er en kvalitetsoverbygning mellom Våre beste år og Milliardærøya, med karakterer med (vel) klare buer. Sesongen avsluttes med et velkommen. Tør man håpe at det ikke blir avvikling, men videre utvinning?»
«Jeg var nylig på Åges siste konsert på Rockefeller. Mange tårer, tunge stunder. Men mang kan bli no stort. Sterkt. Laks er også slang, og menneskene på Milliardærøya (Netflix) driver pengeoppdrett, særlig Julie Lange (isgalt spilt av Trine Wiggen), “den maktsyke hurpa”, det “kalde hespetreet”, ei “rokkekjerring”.
“Trondheim er charming, altså, men det er ikke Venice Beach, akkurat.” Bjarne Brøndbo er her (lik distriktsmarkør Bjella i Quislings siste dager) en forsagt og forsiktig Ludvig, i et eklektisk estetisk landskap som krøller kart og terreng fra Lilyhammer til Trønder Road, Dallas og Fargo, litt Money og Alexander, Havblå, Lykkeland og Succession.
Milliardærøya er også middels, med for mye såpe og farse i fiskesuppa, fortellemessig avhengig av forsamlinger som konfirmasjon, begravelse, filmvisning og generalforsamling. En oppfølger til Wam og Vennerøds Bryllupsfesten. Bjørn Sundqvist skinner som Per og ber norske skuespillere reagere, og sier at han alltid har følt en dragning mot Hollywood. Gøy.
Svein Roger Karlsen er også fin som Gjert med bart og bryn, søkende tilflukt hos en synsk mann, type Snåsa, og en tidstypisk ung arving er både lakse- og linselus. K-Pop møter N-Pop, «Godfoten» dribleses på arabisk, og laks rømmer fra merder. Sabotasje? “Man vil jo nødig vende seg mot sine egne.” Eller?»
«En øy er mennesker, tre, to, eller kanskje bare ett, bundet til tastaturet, strengene, fluktavhengig. NRKs So Long, Marianne skjer først i 2016, så 1958, 1959 og årene utover 1960-tallet. Alex Wolffs tolkning av Leonard Cohen er strålende, og Thea Sofie Loch Næss gjør sin sterkeste rolle som Marianne Ihlen.
Men se for gutts skyld også Lille Axel (på VGTV), om den skarpe solens skygger, med farsfigurer som silhuetter langt der borte – og mor?
Hydra-(u)lykken skildrer her stort sett en liten gutt som får omsorg, og kanskje kjeder seg som vedheng på nok en festkveld, med sjakk mot seg selv. For det voksne kjærlighetsforholdet er her i fokus. En søkende, ung norsk kvinne med sin forfattermann – først med sene kvelder sammen, så hver for seg – møter etter hvert en stemplingssur, lidende kanadisk poet på øya.
Leonard tar fram gitaren eller munnspillet rundt bordet eller ved sengekanten, og spiller mørke nattasanger lik bittesmå bølger som slår og slår, og langsomt, varsomt endrer fjellet.
Han retter på penis, og tilbyr pølse. “What happens to the heart” gjentas, dans, drikk, og en faktisk erotisk sexscene. En boble blir forsøkt kjørt hjem, men kjølige Oslo blir til Montreal, abort, og Hydra igjen. Han vil synge diktene, nå fra Chelsea Hotel, med lobbyvirksomme Lou Reed, Andy Warhol og Judy Collins, som låner “Suzanne”.
Suksessen lar seg ikke vibrere til den andre enden av tråden, som også hindrer videre berøring av din perfekte kropp med sitt sinn.»
Les også vår oppsummering av året for den norske kinofilmen.