I 2024 kom realityformatene sterkt tilbake med ny oppfinnsomhet. Her er noen av produksjonene som gjorde inntrykk på Jon Inge Faldalen.

Foto fra deltakerne i «Vinnerschkalle».
Konkurransedrevet reality tok seerne med storm i 2024. Og det påvirker selvsagt bestillerne. Både strømmerne og tv-kanalene jager nå det siste innen dette revitaliserte formatet – ofte på dramaformatets bekostning (les mer om dramaåret her). Under Nordiske mediedager varslet statskanalen at de kommer til å kaste seg på trenden.
«Reality-renessansen har i år gitt suverene Spillet (TV2 Play), samt nye sesonger av tidvis fantastiske Forræder og nå toppturnivået til Ikke lov å le på hytta (VGTV)», skrev Jon Inge Faldalen midtveis i fjoråret. Han lot seg gjennom 2024 underholde storlig av de norske fulltrefferne innen såkalt non scripted underholdning. Her er noen av høydepunktene:
«Harald Eias (og ikke lenger bare NRKs) karakter Oslolosen (se min analyse fra 2008 av Uti vår hage–karakteren) er overrumplende morsom i ironirealityserien Vinnerschkalle (TV2 Play), der Eia (som også er med i kommentatorpanelet i det snedige sosiale Spillet på samme kanal) plukker opp sin egen schtick fra schtøvet, i en schikkelse som faktisk kanskje har enda mer å melde til og om tidsånden i dag enn for om lag 15 år siden.
«Før i tida hang folk i stang i timevis uten å mokke», sier han innledningsvis, og lover et gullforgylt STAG som har tilhørt schølveste Gerhardsen i vinnerpremie. Fabrikkinnstillingen er schyllebøtter, men han blir et øyeblikk mer som en Alvestad-bror i stemmen da han snakker om Per Jorsett i et mislykket blomstermøte med kommentator Karen-Marie Ellefsen. Øvelsene er hålkeball og sjøllaga ball, der det treffes best nesten uten syn, og det skrattes av å «reise kjerringa» med «den gamle Oslo-latteren som bare piper», schtakkars, «når du har spist deg fra vanlig legemsstørrelse». Lytehumoren er igjen på vei inn i varmen. Det tåler og trenger vi.»
«Spillet (TV2 Play) er for meg det mest engasjerende, rendyrkete realitykonseptet siden første sesong av Big Brother i forrige årtusen, og Paradise Hotel i det nye, de selvreflektive startene på en grunnleggende selvreflektiv tv-sjanger, der alle grep som kan destillere spillet ned til sitt minste felles multimenneskelige – sosialt samvær, ærlighet, løgn, lojalitet, svik, glede, sinne – uten hensyn til kunnskap, ferdighet eller kompetanse (som i koselig, konkurransedrevet reality, som Mesternes mester). Renkespill er vanskeligst – om morsomst – med uklare regler.
Spillet gir spenning sterkere enn påskekrim, i et sjakkbrett med kjellerbønder, tredimensjonalt matte spillbrikker, som vanskelig kan overskue beste trekk. Og hva handler det om? Tja, sosial samfunnsdannelse, tribalisme, individualisme, solidaritet, baksnakking og kjendisnykker. Jeg får gåsehud når de får beskjed om at de nå er kjellerspillere, manipulert, som kommentatorpanelist Truls Svendsen sier, ja, men jeg godtar det.
Vi er alle spillere eller brikker, ikke regelmakere.
Og man høster det man slår. Første påskedag skal kjellerlaget med stor oppstandelse stå opp fra de døde og komme tilbake for å dømme de levende. Og spørsmålene, som i god spenning, er mange: Hvor godt er samholdet blant de fattige? Hvor rettferdig er harmen? Hva slags vrøvl er egentlig ting som lojalitet, tillit og samhold? Hvordan kan å spille på tvers lønne seg når alle andre er stilt opp rett mot hverandre?
Det blir jo ikke Dostojevskij eller Seidl bare av å putte noen i en kjeller, men det er tv-kunst det her. For tiden diskuteres det «litterære», og Spillet må være et godt eksempel på hva det «televisjonære» må være.»
It’s not HBO, it’s TV.»
««Ladies and gentlemen, this is a wake. So let’s have fun with it, huh?» Replikkene faller i antologikomedien Amazon Women on the Moon (1987), og Takk for alt (VGTV) leverer inkongruent karneval ved å gjøre narr av døden og dens kirkeritualer, med nekrologen som komisk monolog, for «begravelsens» tyngdes letthets skyld. En Ylvis-bror (hvis jeg er rammet av Mandela-effekten så har jeg alltid forvekslet navnene, men jeg tror det er bror Bård, som burde hett Vegard, der i båra) ligger i kista.
«Å leva det er å elska» synges mens Calle Hellevang-Larsens gitar og dressjakke brenner, før litt, og litt mer, slapstick omkring alterringen. Å leve det er å (snub)le. Og sært sammenskrudde og milde vriompeis Vegar Tryggeseid leser korny kranshilsener, i Vålerenga kjerke, med humor med himmelen sjøl som tak.
Petter Northug er neste lattermilde seg selv lik, og det underlige formatet åpner også her tydelig for pinlig stillhet, med spinkle applauser, forsøkt svelgete sprutlattere (for er det Lov å le i kirka?), kirkeklang, knirk og host. Morsomst er kanskje John Brungots hellige åndsing i trønderparodiske «Lys og varme», om kjente menneskers særegenheter og lyter, våre skavanker, feil og mangler – som jo også er hva som gjør oss unike. Kan bli et sterkt format, dette.»
«Komedie kan også være et sted å gjøre fra seg. Realityrenessansen har i år gitt suverene Spillet (TV2 Play), samt nye sesonger av tidvis fantastiske Forræder og nå toppturnivået til Ikke lov å le på hytta (VGTV), som iskaldåpner med en “fortvilet” Steinar Hallert i åpningssekundene av første episode av femte sesong:
Faen. Faen. OK, kan jeg bare… Sorry. Fuck… Faen. Kuk. Ok… Det skjedde… Jeg var ute og prata med… noen fra produksjonen. Ah… Ok… Det… Nå skjer det igjen. Det skjer igjen. Bare to sekunder. Nå skjer det igjen! Ok, nei, bare… Det har gått av en bombe i regjeringskvartalet. (Bård Ylvisåker nikker småsmilende i et nærbilde. Veslemøy Mørkrid holder hendene foran munn og nese.) Og… Jeg tenker det beste vi kan gjøre nå er å fortsette. Prøve vårt beste, bare holde stemningen oppe.
Den bekmørke “vitsen” setter tonen for årets sesong av Ikke lov å le på hytta, den klart sterkeste hittil. Jeg har sett hele sesongen to ganger, og jeg lo like mye andre gang. Vi må jo fortsette. Og vi må jo forsøke å holde stemningen oppe.
Janne Rønningen sprutler fra første sekund av Bårds bedehuslirekasse og Veslemøys utstoppete rev, Nugatti er bæsj på spillkort i Martin Lepperøds ræv, Hans Magne Skard er skarp med sin båtførerprøve/kusine-bit og rullende r-er, Nora Svenningsen synger duett med Chris Medina, Martin har leggtættis av Erik Follestad, med hår, og Steinar småskriker om sitt skat(e)board, og om hvor ufint det er å bæsje på skateboardet til noen som “skater daglig”.
Disse spesifikke detaljene, slike unnfangete og fangete øyeblikk av egentlig “you had to be there”-flyktig øyeblikkshumor, er seriens fremste våpen. Det er som en kjempemorsom (og ja, slitsom og skitten) hyttetur.
Ikke lov å le på hytta er et herlig konsept, som viser at alt kan og bør tulles med. Som da Martin strupesynger rasisme og misogyni, da Bård elegant presenterer “Martin”s ableistiske og rasistiske AI-podcast, og sparker under og over bordet i en absurd Duolingo-sesjon…
Det er så fantastisk morsomt. Kontroll, og mangel på kontroll, over kropp og tanke. Det er en miks av humorforståelsene overlegenhet, ventil, inkongruens og karneval. Det er også pur komikunst, komipoesi. Deltakerne leker med lyrikkens liv, som gjentakelse, ordspill, metaforer og similer, som i roastformelen “X ser ut som Y”.
Kjære VG, kjør en vintervariant også, ikke lov å le på vinter- eller påskehytta. Det er nok av fønni folk her på berget. Og Prime Videos LOL: Den som ler sist tåler motprogrammeringen.»
«Som man forræder, ljuger man. Marc Pos’ De Verraders eller The Traitors – på norsk, Forræder (TV2 Play) – er et vinnende format globalt (med Emmy til den nyeste amerikanske sesongen), inspirert av et gammelt nederlandsk øymytteri. Og kanskje en vrengt En folkefiende: “For det er nettopp den store oppdagelse jeg har gjort i går. (hever stemmen.) Sannhetens og frihetens fiender iblant oss, det er den kompakte majoritet. Ja, den forbannede, kompakte, liberale majoritet, – den er det! Nu vet I det.»
Majoritet konkurrerer i Forræder mot en forrædersk, kompakt minoritet, i et spill der nettopp ordene brukt legger enorme føringer og styrer mye, om ikke det meste eller alt. At ett lag kalles “Forrædere” heller enn for eksempel “Minoritet” eller bare “Lag 1”, og det andre “Lojale” heller enn “Majoritet” eller “Lag 2”, bærer som premiss mindretallets ondskap og svik, og flertallets godhet og rettskaffenhet. Deltakende politi og prest sier da også at de aldri kunne vært forrædere. De ville nok ikke ha kviet seg tilsvarende for å være “Minoritet” eller del av “Lag 1”.
For er ikke superskurk Aslak Maurstad helten i sesong 2, slik Tamanna og en bryters sammenbrudd var høydepunkter i sesong 3? Maurstad er for meg Forræders foreløpige MVP.
Forræder er breddfull av mistankestrømmer og anklagesanger, umiddelbart etter rundebordets hemmelige Hansen-hånd på noen få skuldre. Og ingen aksler forræderrollen likt. I den nye sesongen – som jeg i det følgende vil røpe en del om fra de hittil viste episodene – møter Fredrikssons Fabrikk både Skam og Manshow, og innrømling Håvard Lilleheie får tidlig “fot i skrifteboksen”. Moro.
Ord og gester forsøkes fortolket for å avsløre og forvise forræderne, men ved midnatt dreper (eller frister eller tvinger) de lojale. Hvem kommer til frokost? Skyvedører får kjørt seg, i avsløringer som er mindre spennende enn det legges opp til. Noen ganger er det kom igjen, bli ferdig med den frokosten. Og det er mange tullete konkurranser. La oss komme oss til rådsalen.
Forræder viser hvor lette vi er å lure, og hvor vanskelige vi er å lese. Stoleleken rundebords i rådsalen viser at vi ikke er sjakkbrikker, hvilket Jon Ludvig Hammers lite spikertreffsikre resonnementer åpenbarer, til matt og patt. Avhør som skal avsløre løgn og sannhet lykkes i liten grad, og særlig tydelig blir individets idiotis bidrag til fellesskapets fortolkningsfamling og flokkjakt.
Serien skal skape spenning, holde på den, tviholde, vri og vrenge på den, for så å utløse den, og deltakerne må tidvis si til seg selv, som for egen overbevisning, at dette er spennende og at dette er gøy.»
««Mesternes mester er konkurransedrevet reality på sitt aller varmeste og perfekt familieunderholdning for alle generasjoner. I sin femtende sesong følger programmet (i de fire episodene jeg har fått se) suksessoppskriften, med klassiske øvelser, noen nye vrier, en meget godt sammensatt gruppe av forhenværende mestere, vakre kystomgivelser, rørende portretter fra idrettskarrierers nødvendige opp- og nedturer, smådramatiske småskader, omsorg, irritasjon, tillitsfull tvekamp, samarbeid og småkeitete måltidssamtaler. Jeg kommer til å følge denne sesongen, også i lys av tidligere sesonger, i kommende tips.»
«Charterfeber er inkompetansedrevet reality. Vi flirer av og ler med, oss selv og dem. Dette er jo også folk som gjerne gjør narr av hverandre, med vennlig erting, med både brodd og salve. Det er onkel og tantrisk sosialpornografi, lett (og tyngre) lytehumor og nitid blikk på livets smått (“Brunost er veldig godt”; “Det var kullsyre i den brusen her”; “Så ja da, men nei da”) og stort (røyk, kaffe, øl), mikroslapstick og forviklinger.
Etisk følger serien “Vær morsom”-plakaten, hvor folk får steke lett i eget fett, og vikle seg inn i egne tråder, uten innblanding fra kameracrewet. Pål Hartmanns overstemme er leken og overlegen, sarkastisk og ironisk: “Noen truser er så komfortable at de setter dype spor”, sier stemmen tørrvittig (og ansvaret for kommentarene overlates også midlertidig til Anders Hatlo, da Bendik skal handle inn til gresk salat). Klipp og tekstplakater medskaper også punchlines.
Også evnerike evner ikke. En fotballinteressert professor emeritus er vant til å snakke i to ganger tre kvarter, men er ikke den eneste som får avbrutt sine anekdoter. Kunnskap tones ned, bokstavelig, på lydsp….. Jan vil på Burger King, og Svein har innsjekketriks, og tester med baklengs rulle spretten og sprekken i senga, før han synger “My Way” med Per Sandberg og står og sklir på plaststoler under “Angels”. Sånn er’e blitt. Å vokse betyr i Charterfeber å fjerne kroppshår.
“Do you know about a CD-butikk her?”, spør Roger, som heldigvis til sist finner både ei bunke nye CD-er (blant annet The Clash) og en CD-spiller til å ha på hotellrommet. Han er ikke noe glad i å bade.
Det er stort sett uhøytid, men også besøk i kirker, fornøyelsesparkkulisser eller ei, for ektefølt bønn, for overstått hesteridning eller døde venner.
Vannlek, “gutter er gutter”, dart, date (in real life), og besøk hos lokale “huleboere”. Overraskende moro, dette.»
Foto fra deltakerne i «Vinnerschkalle».
Konkurransedrevet reality tok seerne med storm i 2024. Og det påvirker selvsagt bestillerne. Både strømmerne og tv-kanalene jager nå det siste innen dette revitaliserte formatet – ofte på dramaformatets bekostning (les mer om dramaåret her). Under Nordiske mediedager varslet statskanalen at de kommer til å kaste seg på trenden.
«Reality-renessansen har i år gitt suverene Spillet (TV2 Play), samt nye sesonger av tidvis fantastiske Forræder og nå toppturnivået til Ikke lov å le på hytta (VGTV)», skrev Jon Inge Faldalen midtveis i fjoråret. Han lot seg gjennom 2024 underholde storlig av de norske fulltrefferne innen såkalt non scripted underholdning. Her er noen av høydepunktene:
«Harald Eias (og ikke lenger bare NRKs) karakter Oslolosen (se min analyse fra 2008 av Uti vår hage–karakteren) er overrumplende morsom i ironirealityserien Vinnerschkalle (TV2 Play), der Eia (som også er med i kommentatorpanelet i det snedige sosiale Spillet på samme kanal) plukker opp sin egen schtick fra schtøvet, i en schikkelse som faktisk kanskje har enda mer å melde til og om tidsånden i dag enn for om lag 15 år siden.
«Før i tida hang folk i stang i timevis uten å mokke», sier han innledningsvis, og lover et gullforgylt STAG som har tilhørt schølveste Gerhardsen i vinnerpremie. Fabrikkinnstillingen er schyllebøtter, men han blir et øyeblikk mer som en Alvestad-bror i stemmen da han snakker om Per Jorsett i et mislykket blomstermøte med kommentator Karen-Marie Ellefsen. Øvelsene er hålkeball og sjøllaga ball, der det treffes best nesten uten syn, og det skrattes av å «reise kjerringa» med «den gamle Oslo-latteren som bare piper», schtakkars, «når du har spist deg fra vanlig legemsstørrelse». Lytehumoren er igjen på vei inn i varmen. Det tåler og trenger vi.»
«Spillet (TV2 Play) er for meg det mest engasjerende, rendyrkete realitykonseptet siden første sesong av Big Brother i forrige årtusen, og Paradise Hotel i det nye, de selvreflektive startene på en grunnleggende selvreflektiv tv-sjanger, der alle grep som kan destillere spillet ned til sitt minste felles multimenneskelige – sosialt samvær, ærlighet, løgn, lojalitet, svik, glede, sinne – uten hensyn til kunnskap, ferdighet eller kompetanse (som i koselig, konkurransedrevet reality, som Mesternes mester). Renkespill er vanskeligst – om morsomst – med uklare regler.
Spillet gir spenning sterkere enn påskekrim, i et sjakkbrett med kjellerbønder, tredimensjonalt matte spillbrikker, som vanskelig kan overskue beste trekk. Og hva handler det om? Tja, sosial samfunnsdannelse, tribalisme, individualisme, solidaritet, baksnakking og kjendisnykker. Jeg får gåsehud når de får beskjed om at de nå er kjellerspillere, manipulert, som kommentatorpanelist Truls Svendsen sier, ja, men jeg godtar det.
Vi er alle spillere eller brikker, ikke regelmakere.
Og man høster det man slår. Første påskedag skal kjellerlaget med stor oppstandelse stå opp fra de døde og komme tilbake for å dømme de levende. Og spørsmålene, som i god spenning, er mange: Hvor godt er samholdet blant de fattige? Hvor rettferdig er harmen? Hva slags vrøvl er egentlig ting som lojalitet, tillit og samhold? Hvordan kan å spille på tvers lønne seg når alle andre er stilt opp rett mot hverandre?
Det blir jo ikke Dostojevskij eller Seidl bare av å putte noen i en kjeller, men det er tv-kunst det her. For tiden diskuteres det «litterære», og Spillet må være et godt eksempel på hva det «televisjonære» må være.»
It’s not HBO, it’s TV.»
««Ladies and gentlemen, this is a wake. So let’s have fun with it, huh?» Replikkene faller i antologikomedien Amazon Women on the Moon (1987), og Takk for alt (VGTV) leverer inkongruent karneval ved å gjøre narr av døden og dens kirkeritualer, med nekrologen som komisk monolog, for «begravelsens» tyngdes letthets skyld. En Ylvis-bror (hvis jeg er rammet av Mandela-effekten så har jeg alltid forvekslet navnene, men jeg tror det er bror Bård, som burde hett Vegard, der i båra) ligger i kista.
«Å leva det er å elska» synges mens Calle Hellevang-Larsens gitar og dressjakke brenner, før litt, og litt mer, slapstick omkring alterringen. Å leve det er å (snub)le. Og sært sammenskrudde og milde vriompeis Vegar Tryggeseid leser korny kranshilsener, i Vålerenga kjerke, med humor med himmelen sjøl som tak.
Petter Northug er neste lattermilde seg selv lik, og det underlige formatet åpner også her tydelig for pinlig stillhet, med spinkle applauser, forsøkt svelgete sprutlattere (for er det Lov å le i kirka?), kirkeklang, knirk og host. Morsomst er kanskje John Brungots hellige åndsing i trønderparodiske «Lys og varme», om kjente menneskers særegenheter og lyter, våre skavanker, feil og mangler – som jo også er hva som gjør oss unike. Kan bli et sterkt format, dette.»
«Komedie kan også være et sted å gjøre fra seg. Realityrenessansen har i år gitt suverene Spillet (TV2 Play), samt nye sesonger av tidvis fantastiske Forræder og nå toppturnivået til Ikke lov å le på hytta (VGTV), som iskaldåpner med en “fortvilet” Steinar Hallert i åpningssekundene av første episode av femte sesong:
Faen. Faen. OK, kan jeg bare… Sorry. Fuck… Faen. Kuk. Ok… Det skjedde… Jeg var ute og prata med… noen fra produksjonen. Ah… Ok… Det… Nå skjer det igjen. Det skjer igjen. Bare to sekunder. Nå skjer det igjen! Ok, nei, bare… Det har gått av en bombe i regjeringskvartalet. (Bård Ylvisåker nikker småsmilende i et nærbilde. Veslemøy Mørkrid holder hendene foran munn og nese.) Og… Jeg tenker det beste vi kan gjøre nå er å fortsette. Prøve vårt beste, bare holde stemningen oppe.
Den bekmørke “vitsen” setter tonen for årets sesong av Ikke lov å le på hytta, den klart sterkeste hittil. Jeg har sett hele sesongen to ganger, og jeg lo like mye andre gang. Vi må jo fortsette. Og vi må jo forsøke å holde stemningen oppe.
Janne Rønningen sprutler fra første sekund av Bårds bedehuslirekasse og Veslemøys utstoppete rev, Nugatti er bæsj på spillkort i Martin Lepperøds ræv, Hans Magne Skard er skarp med sin båtførerprøve/kusine-bit og rullende r-er, Nora Svenningsen synger duett med Chris Medina, Martin har leggtættis av Erik Follestad, med hår, og Steinar småskriker om sitt skat(e)board, og om hvor ufint det er å bæsje på skateboardet til noen som “skater daglig”.
Disse spesifikke detaljene, slike unnfangete og fangete øyeblikk av egentlig “you had to be there”-flyktig øyeblikkshumor, er seriens fremste våpen. Det er som en kjempemorsom (og ja, slitsom og skitten) hyttetur.
Ikke lov å le på hytta er et herlig konsept, som viser at alt kan og bør tulles med. Som da Martin strupesynger rasisme og misogyni, da Bård elegant presenterer “Martin”s ableistiske og rasistiske AI-podcast, og sparker under og over bordet i en absurd Duolingo-sesjon…
Det er så fantastisk morsomt. Kontroll, og mangel på kontroll, over kropp og tanke. Det er en miks av humorforståelsene overlegenhet, ventil, inkongruens og karneval. Det er også pur komikunst, komipoesi. Deltakerne leker med lyrikkens liv, som gjentakelse, ordspill, metaforer og similer, som i roastformelen “X ser ut som Y”.
Kjære VG, kjør en vintervariant også, ikke lov å le på vinter- eller påskehytta. Det er nok av fønni folk her på berget. Og Prime Videos LOL: Den som ler sist tåler motprogrammeringen.»
«Som man forræder, ljuger man. Marc Pos’ De Verraders eller The Traitors – på norsk, Forræder (TV2 Play) – er et vinnende format globalt (med Emmy til den nyeste amerikanske sesongen), inspirert av et gammelt nederlandsk øymytteri. Og kanskje en vrengt En folkefiende: “For det er nettopp den store oppdagelse jeg har gjort i går. (hever stemmen.) Sannhetens og frihetens fiender iblant oss, det er den kompakte majoritet. Ja, den forbannede, kompakte, liberale majoritet, – den er det! Nu vet I det.»
Majoritet konkurrerer i Forræder mot en forrædersk, kompakt minoritet, i et spill der nettopp ordene brukt legger enorme føringer og styrer mye, om ikke det meste eller alt. At ett lag kalles “Forrædere” heller enn for eksempel “Minoritet” eller bare “Lag 1”, og det andre “Lojale” heller enn “Majoritet” eller “Lag 2”, bærer som premiss mindretallets ondskap og svik, og flertallets godhet og rettskaffenhet. Deltakende politi og prest sier da også at de aldri kunne vært forrædere. De ville nok ikke ha kviet seg tilsvarende for å være “Minoritet” eller del av “Lag 1”.
For er ikke superskurk Aslak Maurstad helten i sesong 2, slik Tamanna og en bryters sammenbrudd var høydepunkter i sesong 3? Maurstad er for meg Forræders foreløpige MVP.
Forræder er breddfull av mistankestrømmer og anklagesanger, umiddelbart etter rundebordets hemmelige Hansen-hånd på noen få skuldre. Og ingen aksler forræderrollen likt. I den nye sesongen – som jeg i det følgende vil røpe en del om fra de hittil viste episodene – møter Fredrikssons Fabrikk både Skam og Manshow, og innrømling Håvard Lilleheie får tidlig “fot i skrifteboksen”. Moro.
Ord og gester forsøkes fortolket for å avsløre og forvise forræderne, men ved midnatt dreper (eller frister eller tvinger) de lojale. Hvem kommer til frokost? Skyvedører får kjørt seg, i avsløringer som er mindre spennende enn det legges opp til. Noen ganger er det kom igjen, bli ferdig med den frokosten. Og det er mange tullete konkurranser. La oss komme oss til rådsalen.
Forræder viser hvor lette vi er å lure, og hvor vanskelige vi er å lese. Stoleleken rundebords i rådsalen viser at vi ikke er sjakkbrikker, hvilket Jon Ludvig Hammers lite spikertreffsikre resonnementer åpenbarer, til matt og patt. Avhør som skal avsløre løgn og sannhet lykkes i liten grad, og særlig tydelig blir individets idiotis bidrag til fellesskapets fortolkningsfamling og flokkjakt.
Serien skal skape spenning, holde på den, tviholde, vri og vrenge på den, for så å utløse den, og deltakerne må tidvis si til seg selv, som for egen overbevisning, at dette er spennende og at dette er gøy.»
««Mesternes mester er konkurransedrevet reality på sitt aller varmeste og perfekt familieunderholdning for alle generasjoner. I sin femtende sesong følger programmet (i de fire episodene jeg har fått se) suksessoppskriften, med klassiske øvelser, noen nye vrier, en meget godt sammensatt gruppe av forhenværende mestere, vakre kystomgivelser, rørende portretter fra idrettskarrierers nødvendige opp- og nedturer, smådramatiske småskader, omsorg, irritasjon, tillitsfull tvekamp, samarbeid og småkeitete måltidssamtaler. Jeg kommer til å følge denne sesongen, også i lys av tidligere sesonger, i kommende tips.»
«Charterfeber er inkompetansedrevet reality. Vi flirer av og ler med, oss selv og dem. Dette er jo også folk som gjerne gjør narr av hverandre, med vennlig erting, med både brodd og salve. Det er onkel og tantrisk sosialpornografi, lett (og tyngre) lytehumor og nitid blikk på livets smått (“Brunost er veldig godt”; “Det var kullsyre i den brusen her”; “Så ja da, men nei da”) og stort (røyk, kaffe, øl), mikroslapstick og forviklinger.
Etisk følger serien “Vær morsom”-plakaten, hvor folk får steke lett i eget fett, og vikle seg inn i egne tråder, uten innblanding fra kameracrewet. Pål Hartmanns overstemme er leken og overlegen, sarkastisk og ironisk: “Noen truser er så komfortable at de setter dype spor”, sier stemmen tørrvittig (og ansvaret for kommentarene overlates også midlertidig til Anders Hatlo, da Bendik skal handle inn til gresk salat). Klipp og tekstplakater medskaper også punchlines.
Også evnerike evner ikke. En fotballinteressert professor emeritus er vant til å snakke i to ganger tre kvarter, men er ikke den eneste som får avbrutt sine anekdoter. Kunnskap tones ned, bokstavelig, på lydsp….. Jan vil på Burger King, og Svein har innsjekketriks, og tester med baklengs rulle spretten og sprekken i senga, før han synger “My Way” med Per Sandberg og står og sklir på plaststoler under “Angels”. Sånn er’e blitt. Å vokse betyr i Charterfeber å fjerne kroppshår.
“Do you know about a CD-butikk her?”, spør Roger, som heldigvis til sist finner både ei bunke nye CD-er (blant annet The Clash) og en CD-spiller til å ha på hotellrommet. Han er ikke noe glad i å bade.
Det er stort sett uhøytid, men også besøk i kirker, fornøyelsesparkkulisser eller ei, for ektefølt bønn, for overstått hesteridning eller døde venner.
Vannlek, “gutter er gutter”, dart, date (in real life), og besøk hos lokale “huleboere”. Overraskende moro, dette.»