Hvordan førløses Uti vår hages idédrevne humor visuelt? Jon Inge Faldalen har analysert Oslo-losens verbale krumspring og ser konturene av en aldri så liten klassiker.
Hva er det med Oslo-losen?
Hvordan førløses Uti vår hages idédrevne humor visuelt? Jon Inge Faldalen har analysert Oslo-losens verbale krumspring og ser konturene av en aldri så liten klassiker.
Uti vår hage overgår alle NRK-produksjoner hva gjelder modige skift av modi, der assiosiasjonskraften – lik klaustrofobiske russiske dukker – formelig sprenger på. Og i episoden "Ikke i rute" introduseres en karakter som nærmest kroppsliggjør idéstrømmens tanke. Close-Up ser nærmere på Oslolosen.
– Detta er Oslo!
By og land kolliderer da "Ikke i rute"-bussen – med den beslutningsvegrige Ødøy-ordføreren, som vil ha større kjede (Atle Antonsen); den sterke rådmannen, som savner broren sin (Bård Tufte Johansen); og han som har mistet dialektmelodien (Harald Eia) – blir bordet av Oslolosen (Eia). Utstyrt med bart, parykk, pute på magen og utvasket denim fra topp til tå fremstår Eia-figuren som en slags invers Thomas-André: full av umotivert selvtillit og uten impulskontroll. For Oslolosen fråder alt fortrengt og ubevisst på overflaten (nær sagt som "ei stykke slimete, tuberkuløs møkkakjerring").
Oslolosen dominerer episoden i drøye fem minutter – fra 13.27 til 19.05 på dvd-en – hvor de 73 ulike innstillingene gir en gjennomsnittlig tagningslengde på 4,6 sekunder. Sekvensens første del (innstilling 1 til 45; 13.27-15.24) omhandler bussbordingen og landingen ved Kommunaldepartementet, mens den andre delen (innstilling 46 til 73; 15.24-19.05) omhandler byvandringen.
Den første delen er actionfylt, med stadig veksling mellom nære og halvnære bilder, inne i og utenfor bussen i rundkjøringen. Av de første 45 innstillingene varer hele 17 kun 1 sekund, og samlet har første del en gjennomsnittlig tagningslengde på 2,6 sekunder. Oslolosen høres først gjennom en ropert fra helikopteret (13.36-):
Utabysbuss, dere blir borda av Oslolosen, som skal lose dere trygt inn i denna byen, som du ikke forlater uten å merke det, eller hva faan han sa, Knut Møkkamann Hamsun!
Akkompagnert av spenningsmusikk beveger kameraet seg fra rådmannen, som kjører bussen, til takluka, som Oslolosen akrobatisk svinger seg ned gjennom. Deretter skiftes fortellingens modus. Oslo kommunes "Vedtak om losplikt"-tekst vises i nærbilde, ledsaget av Åsleins sobre voice, som signaliserer en klassisk Bård og Harald-tullereportasje:Oslo kommune har innført losplikt for alle utenbys kjøretøy som ankommer hovedstaden.
Deretter loses den hittil actionpregete figuren til kjent Eia-farvann. I en tilnærmet statisk halvtotal står han foran en murvegg og presenterer seg (til en anonym intervjuer), med tydelig diksjon og framfuse gester:
Ja, jeg er altså da Oslolos, som ifølge statuttene skal værra en person som er unnfanga, født, oppvokst – samt misbrukt – i indre Oslo by.
Etter en heseblesende tur gjennom "jødegruva", stanser bussen ved Kommunaldepartementet. Men losen har andre planer, og strekker myndig armen i været:
Æ æ! Oslo bystyre har bestemt følgende: Alle utenbys som roter seg bort i trafikken skal få en obligatorisk innføring i Oslos geografi og kulturhistorie. Bli med meg.
Verbal humor = lang tagning
Byvandringen drives av Oslolosens monologer, dominert av halvtotale bilder og lange tagninger. Blant sekvensens siste 28 innstillinger varer hele 9 mer enn 10 sekunder, og samlet har denne delen en gjennomsnittlig tagningslengde på 7,9 sekunder. Fortellingen skifter igjen modus da et sorthvitt-bilde av Akerselva akkompagneres av sanglinjene "Hver eneste dag er en Oslo-dag", og en skjermtekst lyder: "Byvandring i gamle Oslo." Oslolosen forteller de fem byvandrerne "hvordan Oslo var før i tida". I sekvensens hittil lengste tagning, på 26 sekunder, står han ved siden av noen statuer:
Detta er altså Fabrikkjentene – det er nærmere bestemt søstrene Sigvaldsen, de er Sigrid, Siggen… Sagg og Sugg. Når’e gjelder antrekket, så har de på seg såkalte snerkeplagg, det er stivna snerk ifra kakaofabrikken, som de da smørte på seg med no børster som var nasahåret til han jøden som eide fabrikken. Derav navnet Møkkamann!
En slik scene fungerer optimalt gjengitt i ett strekk, slik at improvisasjonens svake ("Sagg og Sugg") og sterke ("såkalte snerkeplagg") sider blir tydelige. Oslolosen fortsetter i samme stil foran Hønse-Lovisas hus. Monologen, som blir avbrutt av et spørsmål, er sekvensens lengste, på hele 44 sekunder. Igjen er Eia på sitt morsomste når han får tid til å vase i verbalstrømmen:
Detta her er da Hønse-Lovisas hus, og hu het egentlig ikke Lovisa, hu het Magda og hu hata høns, hu var livredd fjærkre, så detta med høns kommer fra "hønn", som betydde "gammalt munnspell" som hu pleide å spelle på, men det var ikke et munnspell, det var et stykke svor, og det skulle værra harskt. "Hu speller så vakkert på hønnet," sa folk, men i verkligheten så stod ‘a og patta på svoret, og dermed navnet Hønse-Lovisa.
En av byvandrerne spør: "Men, hvorfor heter hun da Lovisa?" Oslolosen blir sint:
Fordi det er Magda… baklengs, hvis du vrir og snur og vender på bokstava. Jeg setter frøktelig pris på at dere samler opp spørsmåla til slutt i ei dåse, istedenfor at det renner over som ei stykke slimete, tuberkuløs møkkakjerring.
Improvisasjon imponerer mest dersom den får utspille seg i én lang tagning. Det samme kunne ikke blitt klippet fram.
Visuell humor = totalbilde
For visuell humor gjelder andre regler. Tilbake foran murveggen forteller han at han "er veldig opptatt av å vise folk hva unga dreiv med i denna byn før detta med internett kom". Deretter viser han – i totaler, inkludert en med jumpcut – diverse utdødde leker. Han roper mens han slynger en bruskasse i lufta med en lang pinne: "Har’u fått deg på kassa?" sa folk. Har’u fått deg på kassa? "Ja," sa folk.
Den visuelle humoren skildres i totalbilder, som tåler raskere klipp (fra 2 til 4 sekunder). Humortrioen følger her Chaplin-devisen "Long shot for comedy, close-up for tragedy". Det absurde trives sjelden i nærbilde.
En gledens dag
I sekvensens tredje lengste tagning, på 23 sekunder, når Oslolosen turens endepunkt:
Den guida Oslo-turen slutter alltid i det hippe, nye Oslo, altså da det som feilaktig kalles for Grünerløkka, som jo egentlig heter Møkkaløkka eller Drittløkka eller Griseløkka, som det så ble hetende, Grynte- og Nøffeløkka. Så ble grynt og nøff satt sammen til Grynterløkka, men så mista løkka sitt navn så det ble Grynterleksa, og så ble s-en ble fjerna av Quisling, og så var det Grünerløkka.
I resten av episoden messer han – enten stående undervinklet og mektig i sollyset på en trestamme i parken eller taktfast thriller-strenende med pilgevær – om "folk utabys fra, som kommer hit uten talent, som skal drive med kunst og kultur og alternative ting". Og i sluttscenen synger nordlending Jørn Hoel, gående i parken:
Har en drøm som er skrift i sand/Skreve med store ord/Snart stiger sol…
Et smell høres, Hoel tar seg til siden, og en rask panorering viser Oslolosen med walkietalkie ved barten:
En gledens dag for Oslo kommune, Jørn Hoel kan plukkes opp krøsset Schweigaards gate, Waldemar Thranes gate.
Jon Inge Faldalen er filmviter og fast medarbeider i Rushprint. Denne analysen sto i hans faste spalte Close-Up i forrige utgaven av magasinet.
2 kommentarer til Hva er det med Oslo-losen?
Hva er det med Oslo-losen?
Hvordan førløses Uti vår hages idédrevne humor visuelt? Jon Inge Faldalen har analysert Oslo-losens verbale krumspring og ser konturene av en aldri så liten klassiker.
Hvordan førløses Uti vår hages idédrevne humor visuelt? Jon Inge Faldalen har analysert Oslo-losens verbale krumspring og ser konturene av en aldri så liten klassiker.
Uti vår hage overgår alle NRK-produksjoner hva gjelder modige skift av modi, der assiosiasjonskraften – lik klaustrofobiske russiske dukker – formelig sprenger på. Og i episoden "Ikke i rute" introduseres en karakter som nærmest kroppsliggjør idéstrømmens tanke. Close-Up ser nærmere på Oslolosen.
– Detta er Oslo!
By og land kolliderer da "Ikke i rute"-bussen – med den beslutningsvegrige Ødøy-ordføreren, som vil ha større kjede (Atle Antonsen); den sterke rådmannen, som savner broren sin (Bård Tufte Johansen); og han som har mistet dialektmelodien (Harald Eia) – blir bordet av Oslolosen (Eia). Utstyrt med bart, parykk, pute på magen og utvasket denim fra topp til tå fremstår Eia-figuren som en slags invers Thomas-André: full av umotivert selvtillit og uten impulskontroll. For Oslolosen fråder alt fortrengt og ubevisst på overflaten (nær sagt som "ei stykke slimete, tuberkuløs møkkakjerring").
Oslolosen dominerer episoden i drøye fem minutter – fra 13.27 til 19.05 på dvd-en – hvor de 73 ulike innstillingene gir en gjennomsnittlig tagningslengde på 4,6 sekunder. Sekvensens første del (innstilling 1 til 45; 13.27-15.24) omhandler bussbordingen og landingen ved Kommunaldepartementet, mens den andre delen (innstilling 46 til 73; 15.24-19.05) omhandler byvandringen.
Den første delen er actionfylt, med stadig veksling mellom nære og halvnære bilder, inne i og utenfor bussen i rundkjøringen. Av de første 45 innstillingene varer hele 17 kun 1 sekund, og samlet har første del en gjennomsnittlig tagningslengde på 2,6 sekunder. Oslolosen høres først gjennom en ropert fra helikopteret (13.36-):
Utabysbuss, dere blir borda av Oslolosen, som skal lose dere trygt inn i denna byen, som du ikke forlater uten å merke det, eller hva faan han sa, Knut Møkkamann Hamsun!
Akkompagnert av spenningsmusikk beveger kameraet seg fra rådmannen, som kjører bussen, til takluka, som Oslolosen akrobatisk svinger seg ned gjennom. Deretter skiftes fortellingens modus. Oslo kommunes "Vedtak om losplikt"-tekst vises i nærbilde, ledsaget av Åsleins sobre voice, som signaliserer en klassisk Bård og Harald-tullereportasje:Oslo kommune har innført losplikt for alle utenbys kjøretøy som ankommer hovedstaden.
Deretter loses den hittil actionpregete figuren til kjent Eia-farvann. I en tilnærmet statisk halvtotal står han foran en murvegg og presenterer seg (til en anonym intervjuer), med tydelig diksjon og framfuse gester:
Ja, jeg er altså da Oslolos, som ifølge statuttene skal værra en person som er unnfanga, født, oppvokst – samt misbrukt – i indre Oslo by.
Etter en heseblesende tur gjennom "jødegruva", stanser bussen ved Kommunaldepartementet. Men losen har andre planer, og strekker myndig armen i været:
Æ æ! Oslo bystyre har bestemt følgende: Alle utenbys som roter seg bort i trafikken skal få en obligatorisk innføring i Oslos geografi og kulturhistorie. Bli med meg.
Verbal humor = lang tagning
Byvandringen drives av Oslolosens monologer, dominert av halvtotale bilder og lange tagninger. Blant sekvensens siste 28 innstillinger varer hele 9 mer enn 10 sekunder, og samlet har denne delen en gjennomsnittlig tagningslengde på 7,9 sekunder. Fortellingen skifter igjen modus da et sorthvitt-bilde av Akerselva akkompagneres av sanglinjene "Hver eneste dag er en Oslo-dag", og en skjermtekst lyder: "Byvandring i gamle Oslo." Oslolosen forteller de fem byvandrerne "hvordan Oslo var før i tida". I sekvensens hittil lengste tagning, på 26 sekunder, står han ved siden av noen statuer:
Detta er altså Fabrikkjentene – det er nærmere bestemt søstrene Sigvaldsen, de er Sigrid, Siggen… Sagg og Sugg. Når’e gjelder antrekket, så har de på seg såkalte snerkeplagg, det er stivna snerk ifra kakaofabrikken, som de da smørte på seg med no børster som var nasahåret til han jøden som eide fabrikken. Derav navnet Møkkamann!
En slik scene fungerer optimalt gjengitt i ett strekk, slik at improvisasjonens svake ("Sagg og Sugg") og sterke ("såkalte snerkeplagg") sider blir tydelige. Oslolosen fortsetter i samme stil foran Hønse-Lovisas hus. Monologen, som blir avbrutt av et spørsmål, er sekvensens lengste, på hele 44 sekunder. Igjen er Eia på sitt morsomste når han får tid til å vase i verbalstrømmen:
Detta her er da Hønse-Lovisas hus, og hu het egentlig ikke Lovisa, hu het Magda og hu hata høns, hu var livredd fjærkre, så detta med høns kommer fra "hønn", som betydde "gammalt munnspell" som hu pleide å spelle på, men det var ikke et munnspell, det var et stykke svor, og det skulle værra harskt. "Hu speller så vakkert på hønnet," sa folk, men i verkligheten så stod ‘a og patta på svoret, og dermed navnet Hønse-Lovisa.
En av byvandrerne spør: "Men, hvorfor heter hun da Lovisa?" Oslolosen blir sint:
Fordi det er Magda… baklengs, hvis du vrir og snur og vender på bokstava. Jeg setter frøktelig pris på at dere samler opp spørsmåla til slutt i ei dåse, istedenfor at det renner over som ei stykke slimete, tuberkuløs møkkakjerring.
Improvisasjon imponerer mest dersom den får utspille seg i én lang tagning. Det samme kunne ikke blitt klippet fram.
Visuell humor = totalbilde
For visuell humor gjelder andre regler. Tilbake foran murveggen forteller han at han "er veldig opptatt av å vise folk hva unga dreiv med i denna byn før detta med internett kom". Deretter viser han – i totaler, inkludert en med jumpcut – diverse utdødde leker. Han roper mens han slynger en bruskasse i lufta med en lang pinne: "Har’u fått deg på kassa?" sa folk. Har’u fått deg på kassa? "Ja," sa folk.
Den visuelle humoren skildres i totalbilder, som tåler raskere klipp (fra 2 til 4 sekunder). Humortrioen følger her Chaplin-devisen "Long shot for comedy, close-up for tragedy". Det absurde trives sjelden i nærbilde.
En gledens dag
I sekvensens tredje lengste tagning, på 23 sekunder, når Oslolosen turens endepunkt:
Den guida Oslo-turen slutter alltid i det hippe, nye Oslo, altså da det som feilaktig kalles for Grünerløkka, som jo egentlig heter Møkkaløkka eller Drittløkka eller Griseløkka, som det så ble hetende, Grynte- og Nøffeløkka. Så ble grynt og nøff satt sammen til Grynterløkka, men så mista løkka sitt navn så det ble Grynterleksa, og så ble s-en ble fjerna av Quisling, og så var det Grünerløkka.
I resten av episoden messer han – enten stående undervinklet og mektig i sollyset på en trestamme i parken eller taktfast thriller-strenende med pilgevær – om "folk utabys fra, som kommer hit uten talent, som skal drive med kunst og kultur og alternative ting". Og i sluttscenen synger nordlending Jørn Hoel, gående i parken:
Har en drøm som er skrift i sand/Skreve med store ord/Snart stiger sol…
Et smell høres, Hoel tar seg til siden, og en rask panorering viser Oslolosen med walkietalkie ved barten:
En gledens dag for Oslo kommune, Jørn Hoel kan plukkes opp krøsset Schweigaards gate, Waldemar Thranes gate.
Jon Inge Faldalen er filmviter og fast medarbeider i Rushprint. Denne analysen sto i hans faste spalte Close-Up i forrige utgaven av magasinet.
Les også
- Mikrofilm og Eye Eye Pictures inn i nye produksjoner.
- Arktisk Film Norge med sine første tildelinger.
- Om å skyte film i det virtuelle ville vesten.(+)
- «Som en spillkarakter i virkeligheten».(+)
- Prisdrysset over «Elskling» fortsetter.
- Historisk «Shogun» fikk flest Emmypriser
- «Man kan ikke være seg selv hele tiden.»
- TIFF stanser visningen av kontroversiell krigsfilm.
- Hvem er de største idiotene – filmstjernene eller pressen?
- Skyld og uskyld.
2 Responses to Hva er det med Oslo-losen?
-
Hei. Artig for meg å lese dette, såklart. Men hva mener du med «improvisasjon», egentlig? Mye i denne sketsjen er det vi kaller «falsk impro», dvs seeren skal få inntrykk av at karakteren må finne på underveis fordi han ikke alltid vet hva han snakker om. Mens jeg som skuespiller ikke improviserer så mye. De tagningene vi har brukt er sjelden første tagning. På opptak sa jeg alt mange ganger – vi har brukt de tagningene med best flyt og timing. Det er selvfølgelig umulig for utenforstående å vite hva som er improvisert og hva som ikke er det, men generelt kan man si at «ekte impro» sjelden gir den samme timingen som «falsk impro» er avhengig av – fordi «falsk impro» må være lett lesbar bløff. Ellers skriver du følgende: «Oslolosen dominerer episoden i drøye fem minutter – fra 13.27 til 19.05 på dvd-en – hvor de 73 ulike innstillingene gir en gjennomsnittlig tagningslengde på 4,6 sekunder. Sekvensens første del (innstilling 1 til 45; 13.27-15.24) omhandler bussbordingen og landingen ved Kommunaldepartementet, mens den andre delen (scene 46 til 73; 15.24-19.05) omhandler byvadringen.» Her synes jeg du roter sammen begrepene: «scene», «tagning» og «innstilling» og gjør det dermed hele mer knotete og uoversiktelig enn det i virkeligheten er. En innstilling er en kamerainnstilling. En tagning er fra «værsågod» til «tusen takk» og en scene er en dramaturgisk enhet. Det du kaller «panorering» til slutt i artikkelen er forresten et klipp. Hehe, men ellers artig lesning som sagt!
-
Hei. Artig med tilbakemelding. Med improvisasjon mener jeg den «følelsen» av kontinuerlig improvisasjon en lang tagning gir, uavhengig av om improvisasjonen er «falsk» (dvs. innøvd) eller «ekte» (ikke innøvd). Men som du skriver, det er ikke enkelt for seeren å skille mellom disse, og skuespillerkunsten ligger vel i å skape denne tvilen (Var «Sagg og Sugg» innøvd, f eks? I så fall: meget imponerende :-)). Poenget mitt er at dere IKKE klipper mellom de ulike tagningene som er innspilt – dvs. tar en liten bit her og en liten bit der – men velger ut ett kontinuerlig strekk fra én av tagningene.
Jeg er for øvrig enig i at «sekvens», «scene»,»tagning» og «innstilling» er unødig mange forskjellige ord i en så kort oppsummering (maks antall tegn per sak, osv. vettu). Disse begrepene brukes – så vidt jeg vet – noe forskjellig av bransje og filmvitere. Hos sistnevnte betyr innstilling («shot» eller «set up» på engelsk) om lag det samme som tagning («take» på engelsk). Altså man kan si at en lang tagning er det samme som en lang innstilling. «Scene 46 til 73» er en beklagelig feil (som Kjetil sikkert kan gå inn å endre). Der burde det stått innstilling, som i det første parenteset. Men at det jeg trodde var en swishpan på slutten egentlig er et klipp forundrer meg. Men, men. For ytterligere utgreing om statiske innstillinger og lange tagninger vil jeg henvise til min masteroppgave om den statiske innstillingens betydning, som snart vil være tilgjengelig via DUO på UiOs nettsider (en oppgave som må bære noe av skylda for småplukket du fant i artikkelen). 🙂
Og jeg håper et langfilmsprosjekt snart kan stables på beina, for jeg mener det ligger mye uforløst visuelt potensial i humoren deres, som både det store lerretet og de store massene vil elske!
Hei. Artig for meg å lese dette, såklart. Men hva mener du med «improvisasjon», egentlig? Mye i denne sketsjen er det vi kaller «falsk impro», dvs seeren skal få inntrykk av at karakteren må finne på underveis fordi han ikke alltid vet hva han snakker om. Mens jeg som skuespiller ikke improviserer så mye. De tagningene vi har brukt er sjelden første tagning. På opptak sa jeg alt mange ganger – vi har brukt de tagningene med best flyt og timing. Det er selvfølgelig umulig for utenforstående å vite hva som er improvisert og hva som ikke er det, men generelt kan man si at «ekte impro» sjelden gir den samme timingen som «falsk impro» er avhengig av – fordi «falsk impro» må være lett lesbar bløff. Ellers skriver du følgende: «Oslolosen dominerer episoden i drøye fem minutter – fra 13.27 til 19.05 på dvd-en – hvor de 73 ulike innstillingene gir en gjennomsnittlig tagningslengde på 4,6 sekunder. Sekvensens første del (innstilling 1 til 45; 13.27-15.24) omhandler bussbordingen og landingen ved Kommunaldepartementet, mens den andre delen (scene 46 til 73; 15.24-19.05) omhandler byvadringen.» Her synes jeg du roter sammen begrepene: «scene», «tagning» og «innstilling» og gjør det dermed hele mer knotete og uoversiktelig enn det i virkeligheten er. En innstilling er en kamerainnstilling. En tagning er fra «værsågod» til «tusen takk» og en scene er en dramaturgisk enhet. Det du kaller «panorering» til slutt i artikkelen er forresten et klipp. Hehe, men ellers artig lesning som sagt!
Hei. Artig med tilbakemelding. Med improvisasjon mener jeg den «følelsen» av kontinuerlig improvisasjon en lang tagning gir, uavhengig av om improvisasjonen er «falsk» (dvs. innøvd) eller «ekte» (ikke innøvd). Men som du skriver, det er ikke enkelt for seeren å skille mellom disse, og skuespillerkunsten ligger vel i å skape denne tvilen (Var «Sagg og Sugg» innøvd, f eks? I så fall: meget imponerende :-)). Poenget mitt er at dere IKKE klipper mellom de ulike tagningene som er innspilt – dvs. tar en liten bit her og en liten bit der – men velger ut ett kontinuerlig strekk fra én av tagningene.
Jeg er for øvrig enig i at «sekvens», «scene»,»tagning» og «innstilling» er unødig mange forskjellige ord i en så kort oppsummering (maks antall tegn per sak, osv. vettu). Disse begrepene brukes – så vidt jeg vet – noe forskjellig av bransje og filmvitere. Hos sistnevnte betyr innstilling («shot» eller «set up» på engelsk) om lag det samme som tagning («take» på engelsk). Altså man kan si at en lang tagning er det samme som en lang innstilling. «Scene 46 til 73» er en beklagelig feil (som Kjetil sikkert kan gå inn å endre). Der burde det stått innstilling, som i det første parenteset. Men at det jeg trodde var en swishpan på slutten egentlig er et klipp forundrer meg. Men, men. For ytterligere utgreing om statiske innstillinger og lange tagninger vil jeg henvise til min masteroppgave om den statiske innstillingens betydning, som snart vil være tilgjengelig via DUO på UiOs nettsider (en oppgave som må bære noe av skylda for småplukket du fant i artikkelen). 🙂
Og jeg håper et langfilmsprosjekt snart kan stables på beina, for jeg mener det ligger mye uforløst visuelt potensial i humoren deres, som både det store lerretet og de store massene vil elske!