2024 åpner svært solid, med en rekke sylskarpe kinopremierer i januar og februar, fra Poor Things og Fritt fall til Dream Scenario og The Zone of Interest. 

På strømming fins nå Dumb Money, om GameStop, verdier og antakelser om dem, den lille dominobrikkens kraft i klassekrigen. Av mer obskure greier vil jeg anbefale The Curse (se omtale under) og rotløst rabiate Connor O’Malleys SoMe-horrorkomedie The Mask (se den på YouTube), lik Dream Scenario om berømmelsens tiltrekningskraft og parasosiale relasjoner som de eneste.

Og her hjemme er det en pangstart med familieunderholdningsmesterskap i NRKs Mesternes mester og nytt serietoppnivå med Makta. 

Til maktkamp, maktkamerater! – Mesternes mester og Makta

Mesternes mester er konkurransedrevet reality på sitt aller varmeste og perfekt familieunderholdning for alle generasjoner. I sin femtende sesong følger programmet (i de fire episodene jeg har fått se) suksessoppskriften, med klassiske øvelser, noen nye vrier, en meget godt sammensatt gruppe av forhenværende mestere, vakre kystomgivelser, rørende portretter fra idrettskarrierers nødvendige opp- og nedturer, smådramatiske småskader, omsorg, irritasjon, tillitsfull tvekamp, samarbeid og småkeitete måltidssamtaler. Jeg kommer til å følge denne sesongen, også i lys av tidligere sesonger, i kommende tips. 

Hva gjelder suksesserien Makta har alt av avvisninger og hyllester hittil egentlig vært premature, enn så lenge kun halve serien har vært utsendt. Gudmund Hernes, som også etterlyser en serie som heter Media, beskrev nylig seriens «snarlikhet med virkeligheten», mens medieprofessor Terje Rasmussen treffende gir Arbeiderpartiet diagnosen «politisk arytmi» og hevder at serien viser hvordan «politikk er noe annet enn demokrati». Og det tilsynelatende post- eller metamoderne med serien er kanskje bare rett og slett moderne:

«Serien har håndtert paradokset mellom historie og fiksjon etter den moderne oppskriften: Fordi serieskaperne ikke kan betrakte egne betraktninger av norsk politisk historie i forhold til det som egentlig skjedde, trekkes dette ‘umulige’ inn i selve serien og blir en del av den. Dermed ser vi en versjon av historien og samtidig negasjonen av den, historien og ikke-historien. Det er slik moderne kultur har holdt på siden 1800-tallet: En roman eller et maleri er livet selv, og det er en roman eller et maleri. Med dette paradokset reflekterer samfunnet over seg selv. For å si det systemteoretisk: Ved å gjeninnsette forskjellen mellom TV-serie og politisk historie i serien selv, blir det mulig å sitte i sofaen – både uten å avvise Makta som fri fantasi og uten å stønne over de historiske snarveiene. Vi får debatt om Arbeiderpartiet i går, og idag – og om politikkens mange skavanker.»

Jeg håper Rasmussen skriver en kommentar også etter de siste episodene. For nå er NRKs Makta straks fullbyrdet, med episode 7 til 12 ukesvis publisert gjennom januar og februar. 

Og etter et par gjensyn med alle episodene fremstår serien utvilsomt høyst særegen, ulik noe annet i norsk tv-historie. Jeg synes også at den er den aller beste. Den svært høye kvaliteten – også i den tradisjonelt episodiske grunnstrukturen, som lik Succession tjener på ukesventetiden og heller taper på slukeseing – gjør at seriens detaljer vanskelig lar seg beskrive rettferdig og uten for mye røping, før den er helt ferdig. Jeg vil derfor her nøye meg med noen få betraktninger, og heller komme tilbake med en grundigere analyse senere.

Ulike tider synger og blør stadig inn i hverandre, og på statsministerens kontor i episoden «La elva leve» utfordres den ferske statsleder Gro av sivil ulydig sameokkupasjon, og i episoden «Til kamp, kamerater» i eget parti av maktkamp og maktkamerater. Episoden «Den demokratiske republikk» er en uendelig meningstett sommerleir på Utøya, der Jan Gunnar Røise gjør en av sine sterkeste monologer. Det er ikke typisk norsk å være Gro, og hun opplever flere slags ytre og indre trusler i «Bli kvitt a», og Thorbjørn Harrs med formodning meget adekvate Kåre terger Gro til stemmeheving og skotegnestift i det lett surrealistiske bakomskuespillet «Flodhesten», som lar det swinge og anakronistisk blir NRKs beste Fjernsynsteater. Og mon tro hvilken Stoltenberg som levnes størst ære helt til slutt?

La oss håpe serieskaperne vil gyve løs på tiden etter 1981 også, det tragikomiske potensialet synes utømmelig. 

Når de døde våker – True Detective: Night Country

Er blod blod? «We were here before» og «Nobody ever really leaves» sies det i det onde liv i Alaska. En helt annen slags god serie, særlig for mørke- og kuldetida og alle desemberbarn tatt av både vinter og vår, er HBOs True Detective: Night Country, med Jodie Foster som vidunderlig gretten og fresende, etisk og metodisk tvilsom, men dedikert detektiv Liz Danvers i dette nattlandet, i evig is og snøstorm pilkende i randsonen av mangefasetterte kvinnefellesskap, i stille og høylytt protest mot menn og miljøsvin. 

Det går mot lysere tider, sies det, men det virker tvilsomt. Fortidens og samtidens synder slår sprekker i den tynne isen vi står på. Forskning møter etterforskning, og naturlig møter overnaturlig med omdreiningspunkt i et morbid tablå av forfrosne skrik, med nakne iskropper i skulpturkveiling, som om Iwo Jima-flaggreisningen eller ondskapens ishotell var laget av motvillige partnere Munch og Vigeland. Omkring tinende kropper på ishockeydropen, forsøker de motvillige partnerne Danvers og detektiv Evangeline Navarro (Kali Reis) stille og besvare de riktige spørsmålene før bevis smelter og mens urner fortsatt er varme – men å bore dypere er ingen garanti for noe mer, noe annet. Kanskje fins noe annet, noe mer, i og rett ved siden av oss?

Hverandres kjøtt – Snøsamfunnet

Gutta på tur, retur? Jeg husker jeg så traileren til Alive (1993) på kino, vettskremt og bergtatt av bakdelene ved å fly, katastrofen, og den tabloide omtalen av at De Måtte Spise Hverandre! Yellowjackets har senere kannibalisert plottet, og det fins stadig rester å renske i både menneske- og flyskrog. 

Snøsamfunnets overstemme spør «Hva skjedde egentlig?» Et rugbylag på gress er snart på vingene i tåke mellom snøkledte fjelltopper, og styrter plutselig nedover et fjernt dalstrøk til iskald fjelloffpiste og en lokal mikropostapokalypse i snø med mennesker strødd, omkring og i ly av i en halvt avrevet flykropp, død og levende begravet. 

Med et vrak av døde og halvdøde går dager og uker, uten at flyene langt der oppe oppdager havaristene, og enveisradioen bare kan bekrefte at søk avsluttes. Man er ikke lenger savnet når man er et sted ingen lenger leter. De klamrer seg til hverandres varme legeme – lik forskerne i True Detective: Night Country – gjennom nattas snøstorm, og bryter skjelvende og hutrende ut av knastrende snøflak, eller må plutselig hive etter luft og grave hverandre ut av et nytt skred, med kun sekunder til rådighet. 

Mennesket er kanskje ånd, men det er definitivt kjøtt. Og døden kan opprettholde livet. Etter en kort religiøs og moralsk diskusjon settes kjøtt før moral, først uten navn og spiseplikt. Flere melder pass i fjellet.

Snøsamfunnet skildrer urmenneskelig livskraft og kjærlighet, vår prisgitthet mellom stjerner, snø og stein. Og Alive kan legges død. 

Åtid – Fritt fall

Snø spiller også en rolle i Justine Triets Gullpalmevinner Fritt fall, som jeg har gjensett et par ganger etter å ha vært mer irritert enn imponert etter første møte. Jeg liker den litt bedre, særlig hvis nær alt fokus forblir på Sandra Hüllers skuespillerprestasjon. Hüller – som bar en av titallets aller best filmer, Toni Erdmann (Maren Ade, 2016) – er kanskje verdens beste skuespiller, fra finstemte førstegangsillusjoner til spyttende sinne og bølgende hikstegråt.

Hennes karakter blir kombinert mellom manus og spill det mest nyanserike mennesket i Fritt fall, særlig tydelig da rettens ulike aktører spiller sine roller. Hun trer ekstra godt fram med skisseskikkelsene omkring. Hennes karakter sitter steilt, anklaget for sitt liv og sin litteratur. Den avdøde mannens kropp og ord kommer først i siste del. 

Fritt fall er skrevet av Triet og Arthur Harari, med Hüller, Swann Arlaud og Milo Machado Graner i hovedrollene. Det er flere fall i denne filmen, et fysisk, og flere psykiske. Den norske tittelen har tapt originalens «anatomi», og fritt lagt til «fritt». Den kunne hett Fallets anatomi, og en spretten tyngdekraft buer trinnvis enn ball ned en trapp, før et off screen fall med traume i kraniet setter å-en foran stedet i åpningen. 

En litteraturstudent er på det kommende åstedet og forsøker å intervjue forfatteren (Hüller) om sannhet og fiksjon, men øredøvende instrumentalmusikk fra loftet – en versjon av 50 Cents «P.I.M.P», avsplit av en mann lik en slags Stephen Kingsk hustyrann (han plaget kona med «Mambo No. 5»), nok til å fortjene å bli kastet ut av vindu eller balkong, spør du meg – gjør at de må avbryte. 

En skrekkfilmtropet svaksynt (det fins også en ulykke i fortiden) gutt med hund finner far liggende urørlig med blodig hode i snøen. Tomme rom, hund i nærbilde, hund leder kameraet inn i etterforskningen, til obduksjon, sprutanalyser, blåmerker, rekonstruksjoner, vitner, minner, gjenfortellinger, lydopptak, et mort suspecte, som enten er fall (usannsynlig), mord (sannsynlig) eller selvmord (sannsynlig). 

Situasjonen som beskrives, analyseres, fortolkes og vurderes fremstår for meg ikke overmåte interessant, og flere strekk forfører i liten grad og er direkte kjedelige. Jeg tar meg i å savne Poirot komme inn og forklare det hele. Kliniske, tekniske vitnemål om bloddråpevinkler og blodsmelting der det røde forsvinner i det hvite, veksler med hva gutten tilsynelatende ser for seg, men riktig medrivende blir det først da sterke følelser av forakt gnistrer i en for mannens romanresearch og retten lydopptatt – og for filmtilskueren, delvis bildelagt, fram til fysisk vold – nær fortidskrangel om gjensidighet og millimeterdemokrati, et ekte par som kjekler på kjøkkenet, skylder noen, skylder på noen, ønsker tid til å skrive, bebreidelser om manusplyndring og annet bedrag, klander om hjemmebaner og offerroller, i en sosialrealistisk scene med sterk troverdighet, en av (fjor)årets aller beste scener, vil jeg si, der selv kameraet vippes av pinnen av Hüllers fresende ord, skarpe gester og anklaget monstrøse analyser av det skitne og slemme forsøkt skjult under sjenerøsitet.

Triets tidligere kort- og langfilmer, inkludert Sibyl (2019), vises for øvrig nå hos Mubi. 

Furious jumping – How to Have Sex og Poor Things

Jeg skrev om kinoaktuelle Molly Manning Walkers sterke Cannes-funn How to Have Sex blant høstens filmtips. Filmen skildrer tre jenter på sydentur, deres vennskap, festing, drikking, kikking på gutter, seksualiserte drikkeleker i bassenget, scenesuging og brekning over rekkverk, euforisk energi erstattet av fyllesyke, gråsonesex on the beach, regelrett sovevoldtekt og alle feriedagene derpå. «Best holiday ever.» Årets Aftersun, om ikke like god. 

Poor Things omtalte jeg i min oppsummering av 2023:

«Jeg har lenge slitt med Yorgos Lanthimos og Emma Stone, men jeg elsker denne filmen. For et vidd. For et vanvidd. Hva utgjør et menneske? Lakensydde tablåer, blå kjole bakfra, bro, vann. Stones Bella er reanimert av stingfullt deformerte Willem Dafoe, i et skrekkfullt frydkabinett av obduksjoner, lett pikkløft, snitt gjennom hud og og skvusjelyden av bankebrettknivstikk gjennom likøyne. Komedie som skrekk. 

Søthetsaggressive og stadig mer seksuelt nysgjerrige Bella blir en karakter selvbygget av sin egen skapning. Bli sin egen baby. Av datter er du nykommet. «Bella want look at world.» Hennes eventyrlige reise – en vidunderlandkarakter i «vår» verden – springer ut av barnlig lyst, og såkalt fri vilje. Hilser vi – «polite society» – den alle velkommen? 

«Bella discover happy when she wants», sier hun entusiastisk etter å ha oppnådd orgasme med egenhånd, og hun hengir seg jevnlig til «furious jumping», «tongue play» og etterhvert kroppen som sitt eget produksjonsmiddel, mer enn som ei flyfilledokke. Det er en smartere, skarpere og definitivt mer sexy film enn Barbie. «I must go punch that baby.» Elsk.»

Dum og deilig? Fjorårets forsøk på gjøre film- og seriekropper deilige fungerte ganske dårlig, som i The Idol. Forsøkene på å gjøre dem dumme, derimot. Som i Poor Things. 

Hvorfor er nakenhet morsomt (igjen)? Hvorfor og hvordan slukker næringsfattige, men oppkvikkende karbohydranter tørsten? 

Kliss våte og kliss nakne Jennifer Lawrence (i No Hard Feelings) som slår og sparker fra seg – og selv mottar en knekkende uppercut i hakket – er for eksempel ikke skapt for at harde følelser skal akkompagnere et mannlig blikk. Og hva slags kropper fins i Eric Andre Show (i kjølvannet av Jackass)? Hvordan skal vi forstå frampekene mot og tilten ned til nærbildet av en djevelsk tatovert vagina i Joy Ride, de mange manne- og kvinnekroppene i Poor Things, sensuravkappete manne- og kvinnekropper og brunøyeblikk i Anyone But You, og nyanserte penis-gags i Dave, tilt opp fra urinering med liten penis i The Curse og sportsdrikk dusjet over penis på livestream i South Park: Not Suitable for Children? 

«We can’t control what our kids drink or what they watch. They’re your kids», sier foreldrene til lærerne i South Park, i en herlig episode om influencerøkonomiens politikk, ekstrajobber og energidrikk, falsk knapphet, buksene nede og penis ute, gruppepress og kred, rågga (redd for å gå glipp av) (ja, så kleint kan fomo oversettes), og L O L med «pornographic images of miners», med photoshoppet helkramme gruvearbeidere i svarthvitt. Arbeiderklassens resining. 

Eiendomsfeil – The Curse

Det heller mer mot small dick energy i The Curse (SkyShowtime), der Emma Stone også er aktuell som Whitney Siegel, en opportunistisk, «flippantropisk» eiendomsutvikler og samfunnsdemontør, som sammen med sosialt og relasjonelt uklart utilpasse Asher Siegel (Nathan Fielder) forsøker å lage reality-showet Fliplanthropy. De er de «verste» folka som utgir seg for å være de «beste», passive hus solgt av passivaggressive mennesker, med skinnomtanke for urfolk, minoriteter og miljø. 

«You don’t find this funny?» spør Fielder med tullestemme, i en type tonalt nybrytende metacringe, et komediekurs i seg selv, fullt av ulmende ubehag, forbannelser fra unge jenter og forsvunnet kylling fra pasta – det meste skildret av telelinser og svært langsom zoom innover.

Fielder utvikler videre sin nyskapende komedie fra Nathan for You og The Rehearsal iThe Curse, allerede en av årets beste serier. La deg langsomt forbanne. 

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.