Foto fra Venezia film festival.

Det er ikke bare kalenderårets slutt som gjør det naturlig å ta et blikk på festivalåret vi legger bak oss. I disse dager slippes mange av høydepunktene fra de største festivalene på norske kinoer, ikke uten sammenheng med at vi er inne i den såkalte Awards Season, perioden der Oscar-statuetter og andre gjeve filmpriser nomineres og deles ut. La oss starte med en forholdsvis kjapp gjennomgang av norgesaktuelle festivalfilmer: 

På nyåret er det duket for norsk kinopremiere på både Justine Triets Gullpalme-vinner fra Cannes, Fritt fall, og Yorgos Lanthimos’ Gulløve-vinner fra Venezia, Poor Things. Blant de aller beste filmene fra sistnevnte festival var også Sofia Coppolas Priscilla (som ble belønnet med prisen for beste kvinnelige hovedrolle til Cailee Spaeny), som for tiden er å se på norske kinoer. Første juledag hadde Aki Kaurismäkis nydelig nedstemte kjærlighetshistorie Høstgule blader, som vant Juryprisen på Cannes-festivalen, norsk kinopremiere. Det samme hadde Vertshuset The Old Oak av den stadig sterkt samfunnsengasjerte Ken Loach, også den fra hovedkonkurransen i Cannes. Og selv om den ikke vant noen priser, var også Bradley Coopers portrettfilm om Leonard Bernstein (og i vel så stor grad om hans kone Felicia Montealegre) blant Venezia-festivalens bedre filmer. Maestro hadde nettopp en begrenset kinolansering her i landet, og er nå tilgjengelig på Netflix. Martin Scorseses Killers of the Flower Moon hadde premiere i Cannes, og kan ses på utvalgte kinoer i landet. 

Utover i årets to første måneder slippes en rekke flere titler fra Cannes: I januar kommer (i tillegg til den nevnte hovedprisvinneren Fritt Fall) Molly Manning Walkers How to Have Sex, som vant prisen for beste film i sideseksjonen Un Certain Regard, Amanda Nell Eus Tiger Stripes, som vant hovedprisen i Kritikeruken, og Jonathan Glazers The Zone of Interest, som vant festivalens Grand Prix (som er å anse som andreprisen i hovedkonkurransen) samt FIPRESCIs kritikerpris. I februar kommer Perfect Days av Wim Wenders, May December av Todd Haynes og About Dry Grasses av Nuri Bilge Ceylan, og i mars kommer Tran Anh Hungs Pot-au-feu – Veien til hjertet, alle fra Cannes-hovedkonkurransen (og tre av dem prisvinnere). Danske Nikolaj Arcels Bastarden, som på sin side deltok i hovedkonkurransen i Venezia, har premiere i februar, mens Christian Petzolds Rød Himmel, som vant Berlinalens nest gjeveste pris Sølvbjørnen Grand Jury Prize, kommer i mars. 

Vi skal stoppe oppramsingen her, selv om ytterligere festivaltitler følger på premiereoversikten også etter disse. Festivalene har mange funksjoner, men den aller viktigste er nok å være utstillingsvindu for – og feiring av – kvalitetsfilmen i dens mange former og størrelser. I tillegg er de gjerne også hektiske markedsplasser, men man skal neppe undervurdere festivalenes betydning for å skape blest om filmer som ikke har det samme markedsføringsapparatet som de store kioskvelterne. I en tid hvor den kunstneriske filmen, og kinofilm mer generelt, er truet på mange fronter, er festivalenes rolle på ingen måte blitt mindre viktig. Samtidig er festivalene naturligvis ikke upåvirket av de samme truslene. 

Sterkt filmår

Filmene nevnt i den innledende oppramsingen hadde i all hovedsak premiere i Cannes og Venezia, som denne artikkelen uunngåelig dreier seg mye om. Cannes må fortsatt sies å inneha posisjonen som verdens viktigste filmfestival, mens Venezia har blitt vel så vesentlig for filmer som forventes å gjøre seg bemerket i den tidligere omtalte prissesongen. 

Til tross for at året var preget av forfatter- og skuespillerstreik i Hollywood, viser oppramsingen med tydelighet at 2023 har vært et meget sterkt filmår. (Så får det heller være at en god del av titlene vil komme på årsbeste-listene for 2024 her hjemme, i tråd med når de har norsk premiere.) Venezia-festivalen hadde noe færre amerikanske stjerner på de røde løperne på grunn av skuespillerstreiken, men det ble gitt dispensasjon til skuespillere i uavhengige produksjoner – og programmet syntes ikke å være preget av at festivalen måtte gi slipp på filmer. Det angivelig eneste unntaket var Luca Guadagninos opprinnelige åpningsfilm Challengers, som ble trukket på grunn av sin utsatte premieredato. Festivalen stod like fullt igjen med et høyst solid filmutvalg – mens Cannes hadde et svært imponerende program noen måneder tidligere. (Se gjerne også min rapport fra drøyt halvveis i Cannes-festivalen og lytt til den etterfølgende oppsummeringssamtalen med Rushprints redaktør, samt min første og andre rapport fra Venezia-festivalen.)

Programmet på filmfestivalen i Berlin – som lenge har ligget et stykke under de to nevnte festivalene når det gjelder å få de store navnene og de beste filmene – hadde også et veldig sterkt program tilbake i februar. Her kan vi minne om at Gullbjørnen i år gikk til en dokumentar (i likhet med Gulløven på fjorårets Venezia-festival), nærmere bestemt franske Nicolas Philiberts Adamant – Hjerterom på Seinen, som hadde norsk kinopremiere 1. desember. I samme konkurranse deltok Celine Songs finstemte relasjonsdrama Past Lives (riktignok etter den hadde verdenspremiere på Sundance-festivalen), som hadde norsk premiere 27. oktober og trolig havner på en del lister over årets beste filmer. Det var imidlertid flere ypperlige filmer på Berlinalen, som er trukket fram i min rapport fra festivalen. Flere av dem synes for øvrig ikke å ha fått norsk distribusjon. 

Børs og katedral – og strømmetjenestenes inntog

Som vi allerede har vært litt inne på, representerer festivalene en salig blanding av børs og katedral. De er svære «eventer» med kapitalsterke merkevarer blant sponsorene, og har nærmest blitt et slags økosystem i seg selv. Særlig de største festivalene er avhengig av en viss andel glitter og glamour, også for å kunne beholde en posisjon til å løfte fram smalere filmer. Men Hollywoods studioer har i mange tilfeller behov for eksponeringen festivalene kan gi, så dette er en langt på vei gjensidig avhengighet. 

Selv om festivalene gjerne hyller kinofilmen, har også strømmetjenestene for lengst inntatt denne arenaen. Her er det dog forskjeller mellom festivalene, som kravet om at filmene i hovedkonkurransen i Cannes skal lanseres på kino i festivalens hjemland, mens Venezia nærmest har etablert seg som et lanseringsvindu for Netflix’ mest profilerte titler. Men festivalene har formodentlig også bidratt til at flere strømmefilmer tar veien om kinolerretene. 

I denne sammenhengen kan man notere at nevnte Killers of the Flower Moon i utgangspunktet ble invitert til å vises utenfor konkurranse i Cannes, siden den er produsert av strømmetjenesten Apple TV+. Da det ble klart at den likevel skulle få en kinolansering som inkluderte Frankrike og et lengre vindu før strømming, ble invitasjonen utvidet til å delta i festivalens hovedkonkurranse – noe filmens produsenter og/eller distributører skal ha takket nei til, for heller å holde på den opprinnelige visningsstatusen. Det har blitt hevdet at de vurderte dette opp mot andre suksessfulle amerikanske filmer vist utenfor konkurranse i Cannes, som Top Gun: Maverick og Elvis året før, som begge fikk en tilsvarende sentral posisjon i festivalprogrammet med gallapremiere og mye påfølgende «buzz» – uten å være i en konkurranse med risiko for ikke å vinne en pris. Selve konkurranseelementet, smått absurd som det måtte være i kunstsammenheng, er utvilsomt sentralt for å skape oppmerksomhet om festivalene og filmene de viser. Men det må ikke bety at alle har like mye å tjene på det. Samtidig kan tilfellet med Scorseses film rett og slett ha handlet om tiden man måtte vente før den kunne slippes på strømmetjenesten, dersom den hadde blitt vist i konkurranse. 

Representasjon og kanselleringsdebatt

Mye kan menes om festivalenes programmering, som at det stadig er lav kvinneandel blant regissørene i hovedkonkurranse i Venezia og (riktignok noe bedre) i Cannes. Ikke desto mindre vant en kvinnelig regissør Gullpalmen – som i 2021, men likevel bare for tredje gang i historien. Gulløve-vinneren Poor Things er på sin side regissert av en mann med manus av en annen mann basert på en tredje manns roman, men er like fullt en feministisk film – og man kan muligens argumentere for at den er vel så mye hovedrolleinnehaver og produsent Emma Stones film. (Og den er i alle tilfeller en fantastisk film, så det er sagt.) Dette året var to filmer fra afrikanske land valgt ut til hovedkonkurransen i Cannes – men ingen fra Latin-Amerika. Nåløyet for konkurranseprogrammet skal naturligvis være trangt, men dette er ikke nødvendigvis en fullgod unnskyldning for manglende representasjon. Ei heller at det er mye å oppdage i festivalens sideseksjoner. 

I lys av ulike former for #metoo-relaterte saker og anklager, ble det møtt med protester da Venezia-festivalen i år valgte å vise de nye filmene til Roman Polanski, Woody Allen og Luc Besson (de to førstnevnte utenfor, sistnevnte i konkurranse). Vi skal ikke gå nærmere inn på denne diskusjonen, utover at det var lettere – både fra et hjemlig og et prinsipielt perspektiv – å si seg uenig i Berlinalens håndtering av «blackface»-anklagene mot norske Rasmus Sivertsen og Qvisten Animations Helt super, da festivalen valgte å avlyse filmens gallapremiere og sende ut advarsler om potensielt støtende innhold i forkant av de øvrige visningene. Som kuraterte utstillingsvinduer, også for filmer med utfordrende innhold (noe som ikke derved sagt gjelder den norske animasjonsfilmen), skulle det nesten bare mangle at festivalene tidvis havner i sentrum for debatter – både de som angår representasjon og de som angår eventuell kansellering. Men man må også forvente at festivalene forsvarer sine utvalg, framfor umiddelbart å gi etter for kritikk. 

Ikke nødvendigvis så polarisert

Det har vært snakket mye om en polarisering av markedet, der filmene som produseres i stadig større grad avgrenser seg til påkostede og lite sjansevillige blockbustere på den ene siden, og mer kunstneriske, langt smalere filmer på den andre. Det er imidlertid verdt å merke seg at flere av de omtalte filmene i denne artikkelen er kunstnerisk utfordrende uten å være påfallende små produksjoner. 

En filmskaper som på sin side har valgt å nedskalere størrelsen er Alexander Payne, som gjør comeback med The Holdovers – en langt mindre produksjon enn hans forrige film Downsizing. Også i tone og tematikk er denne filmen mer i tråd med hans tidligere dramakomedier – mellomstore filmer, om man vil, som man kan håpe det stadig er rom for i kinomarkedet. The Holdovers hadde premiere i Telluride før den kort tid etter ble vist i Toronto, og selv så jeg den et par måneder senere på den internasjonale filmfestivalen i Thessaloniki. (Når man reiser på flere festivaler, registrerer man fort at mange av de samme titlene dukker opp igjen – og selv A-liste-festivaler, som krever internasjonal premiere for filmene i konkurranseprogrammene, har ofte sideprogrammer med høydepunkter fra andre festivaler.) Med handling lagt til juletiden kan man undre seg over at The Holdovers først har norsk premiere neste år, men dette kan nettopp dreie seg om festivalenes betydning for å løfte fram visse typer filmer. Her hjemme avslutter filmen nemlig Tromsø internasjonale filmfestival kort tid før kinopremieren i januar. 

Norske utmerkelser

Om enn med fare for noen vesentlige utelatelser, vil det være synd å ikke ta med et knippe norske utmerkelser fra det internasjonale festivalåret: Herbert Nordrum vant prisen for beste mannlige skuespiller på filmfestivalen i Karlovy Vary for sin rolle i Ernst De Geers Hypnosen (se egen rapport herfra), Mohamed Jalaby vant prisen for beste regi i den internasjonale konkurransen på dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam (IDFA) for Al Haya Helwa – Livet er vakkert og Anders Hammers The Takeover vant prisen for beste film i den internasjonale kortfilmkonkurransen på dokumentarfestivalen i Sheffield. Vi skal heller ikke glemme den sterke norske og samiske deltakelsen på filmfestivalen i Toronto, med Hisham Zamans A Happy Day, Sara Margrethe Oskals Eallogierdu – The Tundra Within Me, Homecoming/Máhccan av Suvi West og Anssi Kömi og Margreth Olins Fedrelandet. Og ikke minst Kristoffer Borglis første amerikanske spillefilm Dream Scenario, med Nicholas Cage i hovedrollen, som åpnet konkurranseprogrammet Platform på samme festival – og som også snart er klar for norske kinoer. 

Og, helt til sist: Etter å ha deltatt på filmfestivalene i Berlin, Cannes, Karlovy Vary, Venezia, Thessaloniki og Tallinn Black Nights i år, har jeg også sett mange filmer jeg håper vil finne veien til et norsk publikum. Det er gledelig å se at den kanadiske thrilleren Red Rooms av Pascal Plante fra Karlovy Varys hovedkonkurranse har fått norsk distribusjon og kommer på kino neste år. Andre sterke titler (utover de man kan finne i tidligere nevnte Berlin-rapport) fra festivalene har vært nederlandske Sweet Dreams av Ena Sendijarević, også nederlandske Melk av Stefanie Kolk, tyske Touched av Claudia Rorarius, litauiske Marija Kavtaradzes Slow (som skal vises på Tromsø-festivalen), Tomas Vengris’ Five and a Half Love Stories in an Apartment in Vilnius, Lithuania fra samme land, meksikanske Good Savage av Santiago Mohar Volkow, svenske Mika Gustafsons Paradiset brinner, greske filmer som Sofia Exarchous Animal, Zacharias Mavroeidis’ The Summer with Carmen og gresk-kypriotiske Embryo Larva Butterfly av Kyros Papavassiliou, kanadiske The G av Karl R. Hearne, mongolske Batbayar Chogsoms White Flag, amerikanske Fremont av iranske Babak Jalali samt tyske men i grunn vel så britiske Falling Into Place av Aylin Tezel – for å nevne et lite og kanskje noe tilfeldig utvalg spillefilmer.