Foto: Teamet fra «Hypnosen» foran festivalpalasset i Karlovy Vary.

Rushprint var tilstede på den 57. utgaven av Karlovy Vary internasjonale filmfestival (KVIFF), som ble avsluttet i helgen. Festivalen i den pittoreske tsjekkiske kurbadbyen ble grunnlagt i 1946 og er en prestisjefylt A-festival, og en viktig inngangsport til det øst- og sentraleuropeiske filmmarkedet.  

Statusen som A-festival innebærer at filmene i konkurranseprogrammet må ha internasjonal eller verdenspremiere. For en del festivaler, inkludert Karlovy Vary, er ikke dette utelukkende positivt for kvaliteten på hovedprogrammene. Konkurransen om filmene festivalene imellom er hard, og festivaler som ikke behøver å ta slike premierehensyn kan sette sammen sterkere konkurranseprogram – dog uten samme eksklusivitet. 

Når det er sagt, har KVIFF sikret seg mange fremragende titler gjennom tidene (eksempelvis vant Den fabelaktige Amélie fra Montmartre hovedprisen Crystal Globe i 2001), og er stadig en betydelig og prestisjetung festival. Dette var riktignok kun undertegnedes andre besøk på festivalen (rapport fra fjoråret kan leses her), men årets program vitnet klart nok om en meget solid utgave med flere svært gode filmer. 

Priser til Nordrum og Hypnosen

Som vi allerede har rapportert, vant Herbert Nordrum prisen for beste mannlige skuespiller under prisutdelingen lørdag kveld for sin rolle i Hypnosen. Filmen, som er regissert av svenske Ernst De Geer (som i likhet med medforfatter Mads Stegger, fotograf Jonathan Bjerstedt og lyddesigner Matias Frøystad fullførte Den norske filmskolen i 2018), ble av mange trukket fram som et av høydepunktene på festivalen. Hypnosen vant da også den internasjonale filmkritikerjuryen FIPRESCIs pris for beste film i hovedkonkurransen Crystal Globe Competition og Europa Cinemas Label Award for beste europeiske film fra utvalget i samme program og sideseksjonen Proxima. 

Den satiriske komedien Hypnosen handler om paret André og Vera, spilt av Nordrum og Asta Kamma August, som samarbeider om å utvikle en app for kvinnehelse og deltar i et pitcheprogram der unge gründere får presentere prosjektene sine for potensielle investorer. I forkant oppsøker imidlertid Vera en hypnoseterapeut for å slutte å røyke, noe som fører til at hun mister alle sine sosiale hemninger – til stor frustrasjon for kjæreste og medgründer André. 

En kjernetematikk dreier seg om å være seg selv fullt ut, i en film som flere med rette har omtalt som en satire om vårt moderne samfunn. Den svensk/norsk/fransk-produserte Hypnosen (med Garagefilm International ved Mimmi Spång som svensk hovedprodusent og Mer Film og Elisa Fernanda Pirir som norsk co-produsent) kan nok gi assosiasjoner til Ruben Östlund, men De Geer utviser et eget grep om satire så vel som situasjonskomikk som gjør at filmen på ingen måte oppleves som noen kopi av den dobbelt Gullpalme-vinnende filmskaperen fra samme land. Både Nordrum og August er strålende i hovedrollene, og prisen til den norske skuespilleren var – i likhet med de to andre prisene til filmen – fullt fortjent. Med dette har Hypnosen fått en ypperlig start på sitt internasjonale festival- og kinoliv, og det er all grunn til å tro at den vil gjøre seg ytterligere bemerket framover.

Blant øvrige norske involverte i filmen er komponist Peder Kjellsby og lyddesigner Håkon Lammetun.  

Mørk dramathriller fra Bulgaria og fascinerende «bakomfilm» fra Libanon

Vinneren av årets hovedpris Crystal Globe var den bulgarsk/tyske Blaga’s Lessions, regissert av Stephan Komandarev, som handler om en pensjonert skolelærer som blir svindlet for pengene hun har satt av til sin manns begravelse og ser seg tvunget til selv å begå tilsvarende umoralske handlinger. Dette er en velfortalt og lite oppløftende dramathriller om konsekvensene av moderne kapitalisme i denne ekskommunistiske delen av Europa – og selv om det kan argumenteres for at fortellingen er i overkant mørk og pessimistisk, var filmen så avgjort en av de bedre i hovedkonkurransen. 

Eli Skorcheva vant vel fortjent prisen for beste kvinnelige skuespiller for hovedrolle i Blaga’s Lessions, som er den bulgarske veteranens første filmrolle siden hun trakk seg tilbake fra film og fjernsyn for drøyt tre tiår siden. I tillegg vant filmen den økumeniske juryens pris. 

Prisen for beste regi gikk til iranske Babak Jalali for Fremont, en amerikansk indiefilm i svart/hvitt som kan føre tankene til Jim Jarmusch’ tidligere filmer. I likhet med hovedrolleinnehaver Anaita Wali Zada er filmens hovedkarakter flyktning fra Afghanistan, og Fremont forteller en bittersøt, minimalistisk og lettere «quirky» historie om hennes liv og drømmer i USA. 

Verdt å trekke fram er dessuten Dancing on the Edge of a Volcano av Cyril Aris, som fikk «special jury mention» fra hovedjuryen. Denne fascinerende dokumentaren gir innblikk i det libanesiske samfunnet i kjølvannet av eksplosjonen i Beirut i 2020, gjennom å skildre arbeidet med en spillefilm som skulle gå i innspilling kort tid etter den katastrofale hendelsen – og allerede var utfordret av pandemien og inflasjonen i landet. Med andre ord en filmproduksjon som møter sjeldent mye motstand, og slik sett kan dokumentaren minne om Lost in La Mancha som omhandler Terry Gilliams første forsøk på å filmatisere «Don Quixote», bortsett fra at filmen i dette tilfellet faktisk blir ferdigstilt. Produksjonen det dreier seg om i Dancing on the Edge of a Volcano er nemlig Mounia Akls Costa Brava, Lebanon, som hadde premiere i Venezia for snaut to år siden og ble vist på flere norske festivaler. 

Morbid morderfascinasjon og interseksualitet på trettitallet

Et av de klare høydepunktene i hovedkonkurransen var Red Rooms, som nokså overraskende ikke ble belønnet med noen pris. Denne kanadiske spillefilmen handler om rettssaken mot en mann som er tiltalt for ekstremt rystende overgrep og drap på tre mindreårige jenter, motivert av å distribuere videoer av ugjerningene i de aller mørkeste delene av internett. Regissør og manusforfatter Pascal Plante, som tidligere blant annet har regissert Nadia, Butterfly fra 2020, skildrer dette gjennom en ung kvinne som synes å ha en morbid fascinasjon for saken og den påståtte gjerningsmannen. Med det er Red Rooms en original, formsterk og dypt ubehagelig psykologisk thriller om groteske forbrytelser og dragningen mot dem.

I hovedkonkurransen vistes også den tsjekkisk/slovakiske spillefilmen We Have Never Been Modern, regissert av Matěj Chlupáček. Handlingen foregår i Tsjekkoslovakia få år før andre verdenskrig, og skildrer et samfunn i en industriell og teknologisk brytningstid. Funnet av et dødt spedbarn på en fabrikk setter innledningsvis i gang et slags krimplott, men filmen er snarere et drama om interseksualitet – mennesker som den gang gjerne ble kalte hermafroditter – og skal være inspirert av virkelige interseksuelle fra denne tiden. We Have Never Been Modern er en engasjerende, kompleks og vellaget periodefilm med tydelig samtidsrelevans, hvor også skuespiller Eliška Křenková skal berømmes for sin innsats i den meget bærende hovedrollen. 

Polsk postpunk, greske tidsreiser og Sundance-vinner om aseksualitet

I fjor innførte KVIFF sideseksjonen Proxima, som erstattet den tidligere konkurranseseksjonen East of the West. Der sistnevnte seksjon viste filmer fra den østeuropeiske regionen, er Proxima – tross navnets lovnad om nærhet – et konkurranseprogram for utfordrende, nyskapende filmer og nye stemmer fra hele verden. Årets utvalg i denne seksjonen var unektelig noe ujevnt, men rommet like fullt flere svært interessante titler. 

Blant dem var Imago (Polen/Nederland/Tsjekkia) av Olga Chajdas, som vant FIPRESCI-prisen for beste film i denne seksjonen. (Filmkritikerorganisasjonen gir pris til både beste film i hovedkonkurransen og i Proxima-programmet.) Filmens handling er langt til den baltiske kysten i Polen på slutten av åttitallet, og Imago er et portrett av landets alternative kunst- og postpunkmiljø på denne omveltende tiden, så vel som av sin unge og formodentlig bipolare hovedkarakter. En ekspressiv, energisk og medrivende film, som riktignok mister noe intensitet og fokus i siste akt, med en imponerende prestasjon fra hovedrolleinnehaver og medmanusforfatter Lena Góra.

Imponerende er også den kypritotisk/greske filmen Embryo Larva Butterfly fra samme programseksjon, skrevet og regissert av Kyros Papavassiliou. Denne føyer seg inn i den stadig pågående «Greek Weird Wave», altså bølgen av absurde og til dels surrealistiske greske filmer, med et friskt og originalt konsept: Her lever karakterene livene sine i ikke-kronologisk tid, som vil si at de kan befinne seg i 2023 en dag, mens neste dag kan være mange år fram i tid og dagen deretter kan være flere år tilbake – og så videre. Dermed vet de en del som kommer til å skje dem, men ikke nødvendigvis hvorfor eller hvordan. En besnærende idé som skiller seg fra de fleste tidsreisefortellinger, og som danner utgangspunkt for en både gåtefull og fengslende fortelling.  

I tillegg til de mange filmene som har sin premiere i Karlovy Vary, gir KVIFF anledning til å se diverse høydepunkter fra andre store festivaler som Cannes og Berlin. I dette utvalget var spillefilmen Slow av litauiske Marija Kavtaradze, som vant prisen for beste regi (World Cinema Dramatic) på årets Sundance-festival. Filmen er en samproduksjon mellom Litauen, Spania og Sverige, er forteller en kjærlighetshistorie om en kvinnelig danser og en mann som arbeider som tegnspråktolk – og om utfordringene forholdet møter på grunn av at han er aseksuell. Slow er et nyansert, bevegende og (kanskje ikke overraskende) velregissert drama om et for mange ukjent tema, og fortjener så avgjort et norsk publikum. 

Hedersgjester og Works in Progress

Som vanlig hadde festivalen i Karlovy Vary dessuten flere berømte gjester som mottok hederspriser. Disse inkluderte i år skuespillerne Russell Crowe, Robin Wright, Ewan McGregor og Alicia Vikander, som presenterte nye eller eldre filmer fra sine respektive karrierer på festivalen. Vikanders deltakelse var i så måte knyttet til årets åpningsfilm Firebrand, som også ble vist i hovedkonkurransen på Cannes-festivalen i mai. 

Sist, men ikke nødvendigvis minst: KVIFF arrangerer markeds- og bransjeseksjonen Eastern Promises, som blant annet omfatter ulike Works in Progress-presentasjoner. Også her deles det ut flere priser, og Works in Progress Karlovy Vary IFF Award for beste prosjekt gikk til Bikechess, regissert av Assel Aushakimova. Prosjektet beskrives som en mørk komedie om journalistikk og etikk i dagens Kasakhstan inspirert av virkelige hendelser og nyhetssaker, og produseres av Antoine Simkine fra det franske selskapet Les Films d’Antoine i samproduksjon med Alma Pictures fra Kasakhstan og norske Maipo Film ved Christian Fredrik Martin. Prisen er på 5000 euro, sponset av Barrandov Studio.

Den 57. utgaven av Karlovy Vary internasjonale filmfestival ble arrangert i perioden 30. juni til 8. juli.