Rushprints Aleksander Huser har besøkt filmfestivalen i Karlovy Vary, der tsjekkisk partnerbytte, litauisk science fiction, polske campingturister i Danmark og et «millennial»-portrett fra Tbilisi var blant filmhøydepunktene. Men også en dokumentar om drapet på en gravende journalist i Slovakia.
Foto: Geoffrey Rush innleder en av sine filmer under festivalen
Denne måneden tok Rushprint turen til Karlovy Vary internasjonale filmfestival (KVIFF), som arrangeres i den pittoreske tsjekkiske spabyen med samme navn et par timer utenfor hovedstaden Praha. KVIFF er en A-festival (som innebærer at filmene i konkurranseprogrammet må ha internasjonal premiere eller verdenspremiere) med lange tradisjoner, og en viktig inngangsport til det østeuropeiske filmmarkedet. Festivalen ble i år arrangert i sin 56. utgave, i perioden 1-9. juli.
KVIFF pleier som regel å ha noen riktig prominente æresgjester, med Geoffrey Rush og Benicio del Toro som de aller største navnene i år. De to skuespillerne ble tildelt henholdsvis Crystal Globe for Outstanding Artistic Contribution to World Cinema og Festival President’s Award. Det innebar videre at de holdt innledninger til utvalgte filmer de har medvirket i, i tillegg til å delta i lengre sceneintervjuer («KVIFF Talks») om sine respektive karrierer.
Tsjekkisk film har ikke markert seg spesielt sterkt internasjonalt de siste årene, men noen titler som ble vist på festivalen tyder på at dette kan være i ferd med å bedre seg. Ikke minst gjelder dette Tomasz Wińskis Borders of Love, som var et av høydepunktene i årets hovedkonkurranse («Crystal Globe Competition»). Den tsjekkiske spillefilmen ble da også belønnet med den internasjonale filmkritikerorganisasjonens FIPRESCIs pris, med norske Britt Sørensen blant jurymedlemmene.
Borders of Love er et engasjerende og velfortalt drama om et ungt par som begynner å utforske partnerbytte, åpne seksuelle relasjoner og etter hvert polyamori – som sammen med en sjenerøs mengde sexscener nærmest uunngåelig gjorde filmen til en «snakkis» på festivalen. Tematikken behandles imidlertid på reflektert og lite sensasjonshungrig vis, og selv om Borders of Love vanskelig kan leses som et forsvar for slike alternative former for kjærlighet, er den heller ikke overdrevent fordømmende eller moraliserende.
En annen film mange snakket om på festivalen var Vesper, som er noe så sjeldent som en påkostet science fiction-film fra Litauen – eller mer presist en ambisiøs samproduksjon mellom Litauen, Frankrike og Belgia. Vesper er satt til en dystopisk framtid der bioteknologiske forsøk har ødelagt klodens økosystem. De privilegerte lever i strengt avgrensede «citadeller», mens den øvrige befolkningen – deriblant den 13-årige hovedkarakteren (Raffiella Chapman) med samme navn som filmen – desperat prøver å leve av den radikalt genmodifiserte og svært lite gjestmilde naturen. Vesper gjør ikke minst en imponerende jobb med «verdensbygging», stemning og effekter (som jo er viktige bestanddeler i denne sjangeren) og drar god nytte av de litauiske skogene som location, i en film som kombinerer postapokalyptisk sci-fi med europeisk eventyrtradisjon. Den kan dessuten skilte med alltid severdige Eddie Marsan i en sentral birolle, og den engelskspråklige filmen – som åpenbart sikter mot et internasjonalt marked – er allerede solgt til en rekke land. Vesper er regissert av litauiske Kristina Buozyte og franske Bruno Samper.
I skjæringspunktet mellom komedie og drama finner vi den polske spillefilmen Fucking Bornholm, om to polske par på campingferie med barn på nettopp den danske øya Bornholm. Den bedagelige feriestemningen forverres betraktelig når den yngste gutten forteller om en problematisk hendelse med en av de andre barna, noe som vel så mye får gnisningene de voksne imellom til overflaten. Regissør Anna Kazejak lar oss ha en viss sympati med alle de sentrale rollefigurene, men perspektivet er like fullt feministisk i sin skildring av kvinner som må ta praktisk og sosialt ansvar mens mennene langt på vei oppfører seg som store barn. Blant de humoristiske elementene i filmen finner vi dessuten ett og annet spark mot skandinavisk «hygge», inkludert polsk-norske Nina Yndis i rollen som ferienabo som ikke akkurat kvier seg for å si fra om små og store regelbrudd. Under prisutdelingen stakk Fucking Bornholm av med Europa Cinemas Label Award.
En av de sterkeste filmene i hovedkonkurransen var georgisk/tyske A Room of My Own, regissert av Ioseb «Soso» Bliadze. Filmen handler om en ung kvinne som flytter til den georgiske hovedstaden og leier et rom hos en mer utagerende, jevnaldrende jente, og er en skildring av vennskapet som utvikler seg mellom de to, samtidig som vi forbilledlig gradvis får vite mer om hovedkarakterens forhistorie. Dette er et finstemt og skapt observert generasjonsportrett av «millennials» i dagens Tbilisi (selv om den nok kunne ha utspilt seg i andre storbyer), i tillegg til at også denne filmen har et feministisk blikk på ikke fullt så moderne patriarkalske strukturer. Festivalens pris for beste kvinnelige skuespiller ble vel fortjent tildelt begge de to sentrale skuespillerne Taki Mumladze og Mariam Khundadze for sine roller i filmen.
Verdt å trekke fram er You Have to Come and See It, en spansk film med bare en drøy times spilletid regissert av Jonás Trueba. Filmens første del skildrer to vennepar ute på en konsert i Madrid, mens andre halvdel dreier seg om et besøk på det mer landlige huset ett av parene har flyttet til – som det andre paret har blitt fortalt at de må komme og se, slik tittelen lyder. Dette er en dialogbasert og til dels «Woody Allensk» liten film som ikke legger skjul på at den er laget under pandemien, men som evner å benytte begrensningene dette medførte på kreativt og svært sjarmerende vis. You Have to Come See It vant festivalens Special Jury Prize, som er en slags andrepris etter hovedprisen Crystal Globe. (Sistnevnte gikk til Sadaf Foroughis Summer of Hope, som undertegnede dessverre ikke fikk sett.)
I hovedkonkurransen deltok også Christos Passalis’ Silence 6-9, som på mange måter føyer seg inn i bølgen av «rare» greske filmer – den såkalte «Greek weird wave», som startet med Yorgos Lanthimos’ Dogtooth og Athina Rachel Tsangaris Attenberg for et drøyt tiår siden, og sist var å se på norske kinoer med Apples av Christos Nikou. Silence 6-9 utspiller seg i et alternativt Hellas der mange innbyggere brått har forsvunnet på uforklarlig vis, og hvor måten man deretter forsøker å kommunisere med dem i grunn er vel så mystisk. Det er mulig å trekke paralleller til koronapandemien så vel som til hvordan vi mer generelt håndterer å miste våre nærmeste, men Silence 6-8 er likevel litt for gåtefull for sitt eget beste – selv om den også må sies å være en besnærende og annerledes filmopplevelse med en rekke kvaliteter.
I tillegg til de mange filmene som har sin premiere i Karlovy Vary, gir festivalen anledning til å få sett diverse høydepunkter fra andre festivaler. Blant disse spesialvisningene var Ruben Östlunds Gullpalme-vinner The Triangle of Sadness, David Cronenbergs Crimes of the Future og Brett Morgens Bowie-portrett Moonage Daydream, som alle hadde sin verdenspremiere i Cannes for snaue to måneder siden (les vår anmeldelse av filmen her).
I samme seksjon var britiske Peter Stricklands herlig absurde nye spillefilm Flux Gourmet –som åpenbart henter inspirasjon fra Dario Argentos grøsserklassiker Suspiria, men som ikke desto mindre er noe helt for seg selv. Innenfor skrekksegmentet er også You Won’t Be Alone, som ble vist i KVIFFs Horizons-seksjon. Dette er en stemningsfull heksefortelling fra 1800-tallets Makedonia basert på landets mytologi og folklore – men formmessig mer i tråd med hvordan Terrence Malick formodentlig ville tilnærmet seg horrorsjangeren enn noen konvensjonell skrekkfilm. Blant skuespillerne er Noomi Rapace, her på klingende makedonsk – kanskje noe mindre overraskende i lys av at hun nylig hadde en islandsktalende hovedrolle i «arthouse-grøsseren» Lamb.
I Horizons-seksjonen vistes dessuten den ukrainske spillefilmen Klondike, regissert av Maryna Er Gorbach, som er en formsterk, intens og dypt ubehagelig skildring av et ukrainsk ektepar i møte med krigsutbruddet i Donbas-regionen tilbake i 2014.
Et opprivende høydepunkt var Matt Sarneckis dokumentar The Killing of a Journalist, som hadde europeisk premiere i Karlovy Vary. Filmen forteller om drapet på den 27 år gamle slovakiske journalisten Ján Kuciak og hans forlovede i 2018, men også om konsekvensene dette skulle få. Den undersøkende journalisten Kuciak var ikke minst dyktig til å «følge pengene», og skrev flere kritiske artikler om forretningsmannen Marian Kocner – som mye tyder på at kan ha stått bak likvidasjonen. Dette var det første drapet på en journalist i landet siden Slovakia og Tsjekkia ble to uavhengige stater i 1993 etter Sovjetunionens fall. Der drapet trolig var ment å stilne en kritisk røst, førte det imidlertid til en rekke avsløringer av korrupsjon og organisert kriminell virksomhet som omfattet politi, domstoler og en rekke ledende politikere. Den vellagde og grundige dokumentaren tegner et forstemmende bilde av utbredte mafialignende tilstander helt til topps i det tilsynelatende demokratiske EU-landet – riktignok ikke avdekket av filmskaperen selv, men av journalistene filmen portretterer. The Killing of a Journalist er en samproduksjon mellom Tsjekkia, USA og danske Final Cut for Real, med NRK inne som finansiør. Dermed vil den formodentlig også bli å se her hjemme etter hvert.
Til sist: I likhet med andre store festivaler som Cannes og Berlin, viser Karlovy Vary et utvalg eldre filmer, gjerne i nyrestaurerte utgaver. Etter at KVIFF for noen år siden presenterte et retrospektivt program av amerikanske John Cassavetes’ filmer, besluttet de å heretter inkludere en av filmene hans i hvert års klassikerseksjon. I år var turen kommet til Opening Night fra 1977, med Gena Rowlands i hovedrollen som Broadway-stjerne i dagene fram til en teaterpremiere, samt Ben Gazzara og Cassavetes selv i andre sentrale roller. Undertegnede hadde ikke tidligere fått sett dette mesterverket av en film, og fikk dermed muligheten i den praktfulle Grand Hall på det brutalistiske festivalsenteret Hotel Thermal på avreisedagen. Med andre ord en usedvanlig heftig avslutning på festivaloppholdet.
Alle fotos er kreditert KVIFF.
Rushprints Aleksander Huser har besøkt filmfestivalen i Karlovy Vary, der tsjekkisk partnerbytte, litauisk science fiction, polske campingturister i Danmark og et «millennial»-portrett fra Tbilisi var blant filmhøydepunktene. Men også en dokumentar om drapet på en gravende journalist i Slovakia.
Foto: Geoffrey Rush innleder en av sine filmer under festivalen
Denne måneden tok Rushprint turen til Karlovy Vary internasjonale filmfestival (KVIFF), som arrangeres i den pittoreske tsjekkiske spabyen med samme navn et par timer utenfor hovedstaden Praha. KVIFF er en A-festival (som innebærer at filmene i konkurranseprogrammet må ha internasjonal premiere eller verdenspremiere) med lange tradisjoner, og en viktig inngangsport til det østeuropeiske filmmarkedet. Festivalen ble i år arrangert i sin 56. utgave, i perioden 1-9. juli.
KVIFF pleier som regel å ha noen riktig prominente æresgjester, med Geoffrey Rush og Benicio del Toro som de aller største navnene i år. De to skuespillerne ble tildelt henholdsvis Crystal Globe for Outstanding Artistic Contribution to World Cinema og Festival President’s Award. Det innebar videre at de holdt innledninger til utvalgte filmer de har medvirket i, i tillegg til å delta i lengre sceneintervjuer («KVIFF Talks») om sine respektive karrierer.
Tsjekkisk film har ikke markert seg spesielt sterkt internasjonalt de siste årene, men noen titler som ble vist på festivalen tyder på at dette kan være i ferd med å bedre seg. Ikke minst gjelder dette Tomasz Wińskis Borders of Love, som var et av høydepunktene i årets hovedkonkurranse («Crystal Globe Competition»). Den tsjekkiske spillefilmen ble da også belønnet med den internasjonale filmkritikerorganisasjonens FIPRESCIs pris, med norske Britt Sørensen blant jurymedlemmene.
Borders of Love er et engasjerende og velfortalt drama om et ungt par som begynner å utforske partnerbytte, åpne seksuelle relasjoner og etter hvert polyamori – som sammen med en sjenerøs mengde sexscener nærmest uunngåelig gjorde filmen til en «snakkis» på festivalen. Tematikken behandles imidlertid på reflektert og lite sensasjonshungrig vis, og selv om Borders of Love vanskelig kan leses som et forsvar for slike alternative former for kjærlighet, er den heller ikke overdrevent fordømmende eller moraliserende.
En annen film mange snakket om på festivalen var Vesper, som er noe så sjeldent som en påkostet science fiction-film fra Litauen – eller mer presist en ambisiøs samproduksjon mellom Litauen, Frankrike og Belgia. Vesper er satt til en dystopisk framtid der bioteknologiske forsøk har ødelagt klodens økosystem. De privilegerte lever i strengt avgrensede «citadeller», mens den øvrige befolkningen – deriblant den 13-årige hovedkarakteren (Raffiella Chapman) med samme navn som filmen – desperat prøver å leve av den radikalt genmodifiserte og svært lite gjestmilde naturen. Vesper gjør ikke minst en imponerende jobb med «verdensbygging», stemning og effekter (som jo er viktige bestanddeler i denne sjangeren) og drar god nytte av de litauiske skogene som location, i en film som kombinerer postapokalyptisk sci-fi med europeisk eventyrtradisjon. Den kan dessuten skilte med alltid severdige Eddie Marsan i en sentral birolle, og den engelskspråklige filmen – som åpenbart sikter mot et internasjonalt marked – er allerede solgt til en rekke land. Vesper er regissert av litauiske Kristina Buozyte og franske Bruno Samper.
I skjæringspunktet mellom komedie og drama finner vi den polske spillefilmen Fucking Bornholm, om to polske par på campingferie med barn på nettopp den danske øya Bornholm. Den bedagelige feriestemningen forverres betraktelig når den yngste gutten forteller om en problematisk hendelse med en av de andre barna, noe som vel så mye får gnisningene de voksne imellom til overflaten. Regissør Anna Kazejak lar oss ha en viss sympati med alle de sentrale rollefigurene, men perspektivet er like fullt feministisk i sin skildring av kvinner som må ta praktisk og sosialt ansvar mens mennene langt på vei oppfører seg som store barn. Blant de humoristiske elementene i filmen finner vi dessuten ett og annet spark mot skandinavisk «hygge», inkludert polsk-norske Nina Yndis i rollen som ferienabo som ikke akkurat kvier seg for å si fra om små og store regelbrudd. Under prisutdelingen stakk Fucking Bornholm av med Europa Cinemas Label Award.
En av de sterkeste filmene i hovedkonkurransen var georgisk/tyske A Room of My Own, regissert av Ioseb «Soso» Bliadze. Filmen handler om en ung kvinne som flytter til den georgiske hovedstaden og leier et rom hos en mer utagerende, jevnaldrende jente, og er en skildring av vennskapet som utvikler seg mellom de to, samtidig som vi forbilledlig gradvis får vite mer om hovedkarakterens forhistorie. Dette er et finstemt og skapt observert generasjonsportrett av «millennials» i dagens Tbilisi (selv om den nok kunne ha utspilt seg i andre storbyer), i tillegg til at også denne filmen har et feministisk blikk på ikke fullt så moderne patriarkalske strukturer. Festivalens pris for beste kvinnelige skuespiller ble vel fortjent tildelt begge de to sentrale skuespillerne Taki Mumladze og Mariam Khundadze for sine roller i filmen.
Verdt å trekke fram er You Have to Come and See It, en spansk film med bare en drøy times spilletid regissert av Jonás Trueba. Filmens første del skildrer to vennepar ute på en konsert i Madrid, mens andre halvdel dreier seg om et besøk på det mer landlige huset ett av parene har flyttet til – som det andre paret har blitt fortalt at de må komme og se, slik tittelen lyder. Dette er en dialogbasert og til dels «Woody Allensk» liten film som ikke legger skjul på at den er laget under pandemien, men som evner å benytte begrensningene dette medførte på kreativt og svært sjarmerende vis. You Have to Come See It vant festivalens Special Jury Prize, som er en slags andrepris etter hovedprisen Crystal Globe. (Sistnevnte gikk til Sadaf Foroughis Summer of Hope, som undertegnede dessverre ikke fikk sett.)
I hovedkonkurransen deltok også Christos Passalis’ Silence 6-9, som på mange måter føyer seg inn i bølgen av «rare» greske filmer – den såkalte «Greek weird wave», som startet med Yorgos Lanthimos’ Dogtooth og Athina Rachel Tsangaris Attenberg for et drøyt tiår siden, og sist var å se på norske kinoer med Apples av Christos Nikou. Silence 6-9 utspiller seg i et alternativt Hellas der mange innbyggere brått har forsvunnet på uforklarlig vis, og hvor måten man deretter forsøker å kommunisere med dem i grunn er vel så mystisk. Det er mulig å trekke paralleller til koronapandemien så vel som til hvordan vi mer generelt håndterer å miste våre nærmeste, men Silence 6-8 er likevel litt for gåtefull for sitt eget beste – selv om den også må sies å være en besnærende og annerledes filmopplevelse med en rekke kvaliteter.
I tillegg til de mange filmene som har sin premiere i Karlovy Vary, gir festivalen anledning til å få sett diverse høydepunkter fra andre festivaler. Blant disse spesialvisningene var Ruben Östlunds Gullpalme-vinner The Triangle of Sadness, David Cronenbergs Crimes of the Future og Brett Morgens Bowie-portrett Moonage Daydream, som alle hadde sin verdenspremiere i Cannes for snaue to måneder siden (les vår anmeldelse av filmen her).
I samme seksjon var britiske Peter Stricklands herlig absurde nye spillefilm Flux Gourmet –som åpenbart henter inspirasjon fra Dario Argentos grøsserklassiker Suspiria, men som ikke desto mindre er noe helt for seg selv. Innenfor skrekksegmentet er også You Won’t Be Alone, som ble vist i KVIFFs Horizons-seksjon. Dette er en stemningsfull heksefortelling fra 1800-tallets Makedonia basert på landets mytologi og folklore – men formmessig mer i tråd med hvordan Terrence Malick formodentlig ville tilnærmet seg horrorsjangeren enn noen konvensjonell skrekkfilm. Blant skuespillerne er Noomi Rapace, her på klingende makedonsk – kanskje noe mindre overraskende i lys av at hun nylig hadde en islandsktalende hovedrolle i «arthouse-grøsseren» Lamb.
I Horizons-seksjonen vistes dessuten den ukrainske spillefilmen Klondike, regissert av Maryna Er Gorbach, som er en formsterk, intens og dypt ubehagelig skildring av et ukrainsk ektepar i møte med krigsutbruddet i Donbas-regionen tilbake i 2014.
Et opprivende høydepunkt var Matt Sarneckis dokumentar The Killing of a Journalist, som hadde europeisk premiere i Karlovy Vary. Filmen forteller om drapet på den 27 år gamle slovakiske journalisten Ján Kuciak og hans forlovede i 2018, men også om konsekvensene dette skulle få. Den undersøkende journalisten Kuciak var ikke minst dyktig til å «følge pengene», og skrev flere kritiske artikler om forretningsmannen Marian Kocner – som mye tyder på at kan ha stått bak likvidasjonen. Dette var det første drapet på en journalist i landet siden Slovakia og Tsjekkia ble to uavhengige stater i 1993 etter Sovjetunionens fall. Der drapet trolig var ment å stilne en kritisk røst, førte det imidlertid til en rekke avsløringer av korrupsjon og organisert kriminell virksomhet som omfattet politi, domstoler og en rekke ledende politikere. Den vellagde og grundige dokumentaren tegner et forstemmende bilde av utbredte mafialignende tilstander helt til topps i det tilsynelatende demokratiske EU-landet – riktignok ikke avdekket av filmskaperen selv, men av journalistene filmen portretterer. The Killing of a Journalist er en samproduksjon mellom Tsjekkia, USA og danske Final Cut for Real, med NRK inne som finansiør. Dermed vil den formodentlig også bli å se her hjemme etter hvert.
Til sist: I likhet med andre store festivaler som Cannes og Berlin, viser Karlovy Vary et utvalg eldre filmer, gjerne i nyrestaurerte utgaver. Etter at KVIFF for noen år siden presenterte et retrospektivt program av amerikanske John Cassavetes’ filmer, besluttet de å heretter inkludere en av filmene hans i hvert års klassikerseksjon. I år var turen kommet til Opening Night fra 1977, med Gena Rowlands i hovedrollen som Broadway-stjerne i dagene fram til en teaterpremiere, samt Ben Gazzara og Cassavetes selv i andre sentrale roller. Undertegnede hadde ikke tidligere fått sett dette mesterverket av en film, og fikk dermed muligheten i den praktfulle Grand Hall på det brutalistiske festivalsenteret Hotel Thermal på avreisedagen. Med andre ord en usedvanlig heftig avslutning på festivaloppholdet.
Alle fotos er kreditert KVIFF.
