Både Brett Morgens Bowie-portrett «Moonage Daydream» og Ethan Coens «Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind» hadde premiere under årets Cannes-festival. De to musikkdokumentarene kunne knapt vært mer forskjellige, mener Aleksander Huser, som berømmer «Moonage Daydream» som et betydelig kunstnerportrett.
Under årets filmfestival i Cannes hadde både Ethan Coens Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind og Brett Morgens David Bowie-dokumentar Moonage Daydream premiere. Begge er portrettdokumentarer om banebrytende musikere som baserer seg på arkivmateriale og i stor grad artistenes egne ord fra tidligere intervjuer. Men de kunne nesten ikke vært mer ulike.
La oss starte med Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind, som skal vies minst oppmerksomhet her. Da Coen-brødrene nylig bestemte seg å lage film hver for seg, var det få som så for seg at Joel Coen skulle velge å adaptere Shakespeares Macbeth som sin første solofilm. Likevel er det vel så overraskende at broren Ethan nå har laget en dokumentar om den amerikanske rockelegenden Jerry Lee Lewis. Og der Joels The Tragedy of Macbeth var en svært stilisert og til dels eksperimentell film i svart/hvitt som kunne føre tankene til Ingmar Bergman, Carl Th. Dreyer og Robert Eggers, er Ethans Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind en påfallende konvensjonell musikkdokumentar.
Filmen forteller historien om Lewis gjennom bruk av omfattende arkivmateriale, inkludert framføringer av kjente (som «Great Balls of Fire» og «Whole Lot of Shakin’ Going On») og mindre kjente låter. At musikken gis mye plass er vel og bra, og filmen tar ikke bare for seg Lewis’ karriere som innflytelsesrik rockeartist, men også hans senere befatning med countrysjangeren på 60- og 70-tallet. Her er ingen «talking heads»-intervjuer med andre musikere, musikkjournalister eller lignende, ei heller nye intervjuer med den nå 86 år gamle Lewis. Isteden lar Coen hovedpersonen selv berette gjennom ulike TV-intervjuer fra hans mangeårige karriere.
Et unntak er dog hans kusine og tidligere ektefelle Myra Gale Brown, som Lewis giftet seg med dagen før hun fylte 13, og som kommer til orde i et eldre TV-intervju. Ikke desto mindre kunne filmen så avgjort gått mer inn på visse sider av «The Killers» liv og karriere – som dette kontroversielle ekteskapet, samt at han i 1976 ved et uhell skjøt og nesten drepte sin bassist Butch Owens.
Beslutningen om å basere seg på arkivintervjuer med Lewis gjør filmen formmessig helstøpt, men også at den preges av en «showman» som tilsynelatende likte å lire av seg mer eller mindre vittige spissformuleringer, uten nødvendigvis å gi veldig mye av seg selv. Ut fra hva vi får vite, var han nok heller ikke alltid edru under disse intervjuene. En spilletid på kun 1 time og 13 minutter forsterker inntrykket av at en del aspekter kunne vært utdypet. Men som en underholdende introduksjon til en av rockens legender fungerer Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind like fullt godt.
Langt mindre konvensjonell – og mer interessant – er imidlertid Brett Morgens Bowie-portrett Moonage Daydream. Her er det mer relevant å trekke en parallell til Todd Haynes’ strålende dokumentar The Velvet Underground om bandet med samme navn, som hadde premiere på fjorårets Cannes-festival. Haynes hadde riktignok gjort en rekke intervjuer med nålevende bandmedlemmer og andre til filmen. Men fordi det ikke fantes så mange tradisjonelle intervjuer eller konsertopptak fra da bandet var aktive, benyttet han seg av en imponerende mengde arkivmateriale fra New Yorks eksperimentelle kunstscene på sekstitallet (der Andy Warhol og The Factory stod sentralt) for å fortelle historien om den nå legendariske gruppa – og miljøet de oppstod i.
Det synes ikke å mangle materiale fra de ulike fasene av Bowies lange karriere – og Morgen har som første filmskaper fått tilgang til dette rikholdige arkivet. I likhet med Haynes anvender Morgen også en god del arkivmateriale utenom det mest opplagte, og skaper en opplevelse av hva den portretterte artisten representerer.
Morgen har tidligere blant annet regissert dokumentarer som The Kid Stays in the Picture og Jane, om henholdsvis Paramount-produsenten Robert Evans og sjimpanseforskeren Jane Goodall, samt musikkdokumentarene Kurt Cobain: Montage of Heck og The Rolling Stones: Crossfire Hurricane. Han er med andre ord ikke ukjent med musikkdokumentarsjangeren, og har i alle de nevnte filmene brukt arkivmateriale på kreativt vis for å la hovedkarakteren fortelle sin egen historie. Det gjør han også i Moonage Daydream, som like fullt må sies å ha et enda høyere ambisjonsnivå enn disse.
Her er det altså Bowie selv som forteller, hovedsakelig i utdrag fra ulike intervjuer og ofte som «voice over». Filmen er samtidig en audiovisuell reise gjennom Bowies skaperverk, hvor de biografiske faktaene ikke er høyest prioritert. Fra starten får vi ulike bilder som setter den nærmest obligatoriske intergalaktiske tonen for «stjernemannen» Bowie, med korte passasjer fra «Space Oddity» og «Life on Mars» på lydsporet før den nyere og ikke fullt så kjente sangen «Hello Spaceboy» – i Pet Shop Boys’ medrivende remix – får være første dominerende låt. Deretter vies nokså mye tid til et konsertopptak fra Ziggy Stardust-perioden – kjent fra D.A. Pennebakers konsertfilm fra 1979, men med Morgens tilgang til råmateriale er jeg usikker på om klippene er identiske. Denne konserten vender filmen tilbake til ved flere anledninger, i ett av flere grep som gir visse rammer for filmens generelt eklektiske uttrykk.
Visuelt benytter filmen seg også av innslag fra musikkvideoer og tidligere dokumentarer om Bowie, samt fra flere av spillefilmene han spilte i. (Vi får dessuten se et klipp fra Broadway-oppsetningen av Elefantmannen, der Bowie spilte John Merrick.) Men her er i tillegg animasjonssekvenser og utstrakt bruk av korte klipp fra andre filmer, som stumfilmklassikerne Metropolis og Nosferatu, Kubricks 2001: En romodyssé og A Clockwork Orange og mange, mange flere.
Låtene i dokumentaren er gjennomgående enten mikset på nye måter (av Paul Massey) som passer filmens narrasjon, eller de er liveversjoner som virkelig kommer til sin rett i en kinosal. «Hello Spaceboy» dukker eksempelvis opp igjen i en hard og kompromissløs konsertinnspilling senere i Moonage Daydream, som en effektiv illustrasjon av Bowies revitalisering på 90-tallet. Filmen byr heller ikke på noen forutsigbar parade av hits. Mange av de mest kjente låtene er naturligvis med, men også en god del mer obskure spor svorne fans vil sette pris på – som «Wild Eyed Boy from Freecloud», «Word on a Wing», «My Death», «Warsawa» og «Memory of a Free Festival», for å nevne noen.
Filmen tar opp temaer man ikke kommer utenom i en Bowie-dokumentar, som hans stadige skifte av stiler og «personaer», hans rolle som foregangsfigur for en åpnere holdning til seksualitet og kjønnsidentitet og den tidligere nevnte koblingen til – eller fascinasjonen for – det utenomjordiske.
Dokumentaren kommer inn på noen sider av Bowies privatliv, deriblant forholdet til moren og halvbroren Terry, som tilbrakte mye av livet på en psykiatrisk institusjon, og ekteskapet med modellen Iman. Men Morgen har åpenbart ingen ambisjon om å geleide oss gjennom Bowies liv fra vugge til grav. En viss kronologi er å finne i vektleggingen av ulike perioder av artistens karriere, men ikke alle periodene er omhandlet i særlig detalj (for eksempel handler det overraskende lite om de siste albumene The Next Day og Blackstar) – og filmens hovedanliggende synes snarere å være Bowies egne refleksjoner om sitt kreative virke.
Med dette blir filmen et ekte kunstnerportrett, hvor intensjoner, framgangsmåter og tilbakevendende temaer står i sentrum, formulert av kunstneren selv – parallelt med at Moonage Daydream setter seg fore å visualisere Bowies kunstneriske univers.
Det dreier seg heller ikke utelukkende om musikken og sangtekstene, men også Bowies interesse for andre kunstarter. Filmrollene er allerede nevnt, men vi får i tillegg innblikk i (og se en del av) maleriene hans, samt hvordan han tok i bruk dans, pantomime og andre uttrykksformer.
Morgen lar imidlertid også ordløse arkivklipp formidle noen av poengene, slik en Pepsi-reklame med Tina Turner blir et bilde på Bowies sviktende kunstneriske integritet på det kommersielt suksessfulle åttitallet. Dette kan ses som en slag diskusjon med Bowies egne uttalelser, der han forsvarer sin mer publikumsvennlige tilnærming – i motsetning til hva han senere skulle uttale om den samme perioden.
Moonage Daydream er – vel å merke i positiv forstand – en overveldende opplevelse for øyne så vel som ører, og har en spilletid på nærmere to og en halv time. Den tegner et portrett av Bowie som en kunnskapsrik, konstant søkende og nysgjerrig kunstner, med et unikt talent for å ta til seg trender og strømninger – og en stor appetitt på selve livet.
Selv om den lar oss komme nærmere hovedpersonen som både kunstner og menneske, fører filmen neppe til noen avmytifisering av Bowie – og det har nok heller ikke vært filmskaperens ønske. Ikke desto mindre forsøker Morgen å fange en form for essens i Bowies mangesidige karriere, og framheve noen røde tråder som gjerne overskygges av oppfatningen om Bowie som en «rockens kameleon» i stadig endring. Innfallsvinkelen gjør på ingen måte Bowies kunstnerskap mindre besnærende. En del av denne essensen er da også behovet for fornyelse, kombinert med Bowies evne til å dra veksler på forskjellige musikalske retninger og andre kunstarter. Men de gjennomgående tankene og temaene begrenser seg ikke til dette.
Moonage Daydream er en annerledes musikkdokumentar, som framstår både som et kunstnerportrett og en slags utvidet musikkvideo som favner over en hel karriere. Resultatet er en usedvanlig fengende, suggererende og dypt fascinerende reise inn i Bowies kunstneriske verden, både i ord, lyd og bilde.
Filmen er plukket opp av HBO, men skal lanseres på kinoer verden over i september, før den slippes på strømmetjenesten neste år. Forhåpentligvis innebærer det også kinovisninger her hjemme, for dette er unektelig en film for de store lerreter og de dertil hørende kraftige lydanlegg.
Korreksjon: I den opprinnelige versjonen av artikkelen stod det at låtene i Moonage Daydream er mikset av Bowie-produsent Tony Visconti. Dette er rettet til Paul Massey, som er den som har stått for miksene. Se oppklaring i vårt intervju med filmens regissør Brett Morgen.
Aleksander Huser er journalist og filmkritiker, blant annet her på rushprint.no
Både Brett Morgens Bowie-portrett «Moonage Daydream» og Ethan Coens «Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind» hadde premiere under årets Cannes-festival. De to musikkdokumentarene kunne knapt vært mer forskjellige, mener Aleksander Huser, som berømmer «Moonage Daydream» som et betydelig kunstnerportrett.
Under årets filmfestival i Cannes hadde både Ethan Coens Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind og Brett Morgens David Bowie-dokumentar Moonage Daydream premiere. Begge er portrettdokumentarer om banebrytende musikere som baserer seg på arkivmateriale og i stor grad artistenes egne ord fra tidligere intervjuer. Men de kunne nesten ikke vært mer ulike.
La oss starte med Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind, som skal vies minst oppmerksomhet her. Da Coen-brødrene nylig bestemte seg å lage film hver for seg, var det få som så for seg at Joel Coen skulle velge å adaptere Shakespeares Macbeth som sin første solofilm. Likevel er det vel så overraskende at broren Ethan nå har laget en dokumentar om den amerikanske rockelegenden Jerry Lee Lewis. Og der Joels The Tragedy of Macbeth var en svært stilisert og til dels eksperimentell film i svart/hvitt som kunne føre tankene til Ingmar Bergman, Carl Th. Dreyer og Robert Eggers, er Ethans Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind en påfallende konvensjonell musikkdokumentar.
Filmen forteller historien om Lewis gjennom bruk av omfattende arkivmateriale, inkludert framføringer av kjente (som «Great Balls of Fire» og «Whole Lot of Shakin’ Going On») og mindre kjente låter. At musikken gis mye plass er vel og bra, og filmen tar ikke bare for seg Lewis’ karriere som innflytelsesrik rockeartist, men også hans senere befatning med countrysjangeren på 60- og 70-tallet. Her er ingen «talking heads»-intervjuer med andre musikere, musikkjournalister eller lignende, ei heller nye intervjuer med den nå 86 år gamle Lewis. Isteden lar Coen hovedpersonen selv berette gjennom ulike TV-intervjuer fra hans mangeårige karriere.
Et unntak er dog hans kusine og tidligere ektefelle Myra Gale Brown, som Lewis giftet seg med dagen før hun fylte 13, og som kommer til orde i et eldre TV-intervju. Ikke desto mindre kunne filmen så avgjort gått mer inn på visse sider av «The Killers» liv og karriere – som dette kontroversielle ekteskapet, samt at han i 1976 ved et uhell skjøt og nesten drepte sin bassist Butch Owens.
Beslutningen om å basere seg på arkivintervjuer med Lewis gjør filmen formmessig helstøpt, men også at den preges av en «showman» som tilsynelatende likte å lire av seg mer eller mindre vittige spissformuleringer, uten nødvendigvis å gi veldig mye av seg selv. Ut fra hva vi får vite, var han nok heller ikke alltid edru under disse intervjuene. En spilletid på kun 1 time og 13 minutter forsterker inntrykket av at en del aspekter kunne vært utdypet. Men som en underholdende introduksjon til en av rockens legender fungerer Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind like fullt godt.
Langt mindre konvensjonell – og mer interessant – er imidlertid Brett Morgens Bowie-portrett Moonage Daydream. Her er det mer relevant å trekke en parallell til Todd Haynes’ strålende dokumentar The Velvet Underground om bandet med samme navn, som hadde premiere på fjorårets Cannes-festival. Haynes hadde riktignok gjort en rekke intervjuer med nålevende bandmedlemmer og andre til filmen. Men fordi det ikke fantes så mange tradisjonelle intervjuer eller konsertopptak fra da bandet var aktive, benyttet han seg av en imponerende mengde arkivmateriale fra New Yorks eksperimentelle kunstscene på sekstitallet (der Andy Warhol og The Factory stod sentralt) for å fortelle historien om den nå legendariske gruppa – og miljøet de oppstod i.
Det synes ikke å mangle materiale fra de ulike fasene av Bowies lange karriere – og Morgen har som første filmskaper fått tilgang til dette rikholdige arkivet. I likhet med Haynes anvender Morgen også en god del arkivmateriale utenom det mest opplagte, og skaper en opplevelse av hva den portretterte artisten representerer.
Morgen har tidligere blant annet regissert dokumentarer som The Kid Stays in the Picture og Jane, om henholdsvis Paramount-produsenten Robert Evans og sjimpanseforskeren Jane Goodall, samt musikkdokumentarene Kurt Cobain: Montage of Heck og The Rolling Stones: Crossfire Hurricane. Han er med andre ord ikke ukjent med musikkdokumentarsjangeren, og har i alle de nevnte filmene brukt arkivmateriale på kreativt vis for å la hovedkarakteren fortelle sin egen historie. Det gjør han også i Moonage Daydream, som like fullt må sies å ha et enda høyere ambisjonsnivå enn disse.
Her er det altså Bowie selv som forteller, hovedsakelig i utdrag fra ulike intervjuer og ofte som «voice over». Filmen er samtidig en audiovisuell reise gjennom Bowies skaperverk, hvor de biografiske faktaene ikke er høyest prioritert. Fra starten får vi ulike bilder som setter den nærmest obligatoriske intergalaktiske tonen for «stjernemannen» Bowie, med korte passasjer fra «Space Oddity» og «Life on Mars» på lydsporet før den nyere og ikke fullt så kjente sangen «Hello Spaceboy» – i Pet Shop Boys’ medrivende remix – får være første dominerende låt. Deretter vies nokså mye tid til et konsertopptak fra Ziggy Stardust-perioden – kjent fra D.A. Pennebakers konsertfilm fra 1979, men med Morgens tilgang til råmateriale er jeg usikker på om klippene er identiske. Denne konserten vender filmen tilbake til ved flere anledninger, i ett av flere grep som gir visse rammer for filmens generelt eklektiske uttrykk.
Visuelt benytter filmen seg også av innslag fra musikkvideoer og tidligere dokumentarer om Bowie, samt fra flere av spillefilmene han spilte i. (Vi får dessuten se et klipp fra Broadway-oppsetningen av Elefantmannen, der Bowie spilte John Merrick.) Men her er i tillegg animasjonssekvenser og utstrakt bruk av korte klipp fra andre filmer, som stumfilmklassikerne Metropolis og Nosferatu, Kubricks 2001: En romodyssé og A Clockwork Orange og mange, mange flere.
Låtene i dokumentaren er gjennomgående enten mikset på nye måter (av Paul Massey) som passer filmens narrasjon, eller de er liveversjoner som virkelig kommer til sin rett i en kinosal. «Hello Spaceboy» dukker eksempelvis opp igjen i en hard og kompromissløs konsertinnspilling senere i Moonage Daydream, som en effektiv illustrasjon av Bowies revitalisering på 90-tallet. Filmen byr heller ikke på noen forutsigbar parade av hits. Mange av de mest kjente låtene er naturligvis med, men også en god del mer obskure spor svorne fans vil sette pris på – som «Wild Eyed Boy from Freecloud», «Word on a Wing», «My Death», «Warsawa» og «Memory of a Free Festival», for å nevne noen.
Filmen tar opp temaer man ikke kommer utenom i en Bowie-dokumentar, som hans stadige skifte av stiler og «personaer», hans rolle som foregangsfigur for en åpnere holdning til seksualitet og kjønnsidentitet og den tidligere nevnte koblingen til – eller fascinasjonen for – det utenomjordiske.
Dokumentaren kommer inn på noen sider av Bowies privatliv, deriblant forholdet til moren og halvbroren Terry, som tilbrakte mye av livet på en psykiatrisk institusjon, og ekteskapet med modellen Iman. Men Morgen har åpenbart ingen ambisjon om å geleide oss gjennom Bowies liv fra vugge til grav. En viss kronologi er å finne i vektleggingen av ulike perioder av artistens karriere, men ikke alle periodene er omhandlet i særlig detalj (for eksempel handler det overraskende lite om de siste albumene The Next Day og Blackstar) – og filmens hovedanliggende synes snarere å være Bowies egne refleksjoner om sitt kreative virke.
Med dette blir filmen et ekte kunstnerportrett, hvor intensjoner, framgangsmåter og tilbakevendende temaer står i sentrum, formulert av kunstneren selv – parallelt med at Moonage Daydream setter seg fore å visualisere Bowies kunstneriske univers.
Det dreier seg heller ikke utelukkende om musikken og sangtekstene, men også Bowies interesse for andre kunstarter. Filmrollene er allerede nevnt, men vi får i tillegg innblikk i (og se en del av) maleriene hans, samt hvordan han tok i bruk dans, pantomime og andre uttrykksformer.
Morgen lar imidlertid også ordløse arkivklipp formidle noen av poengene, slik en Pepsi-reklame med Tina Turner blir et bilde på Bowies sviktende kunstneriske integritet på det kommersielt suksessfulle åttitallet. Dette kan ses som en slag diskusjon med Bowies egne uttalelser, der han forsvarer sin mer publikumsvennlige tilnærming – i motsetning til hva han senere skulle uttale om den samme perioden.
Moonage Daydream er – vel å merke i positiv forstand – en overveldende opplevelse for øyne så vel som ører, og har en spilletid på nærmere to og en halv time. Den tegner et portrett av Bowie som en kunnskapsrik, konstant søkende og nysgjerrig kunstner, med et unikt talent for å ta til seg trender og strømninger – og en stor appetitt på selve livet.
Selv om den lar oss komme nærmere hovedpersonen som både kunstner og menneske, fører filmen neppe til noen avmytifisering av Bowie – og det har nok heller ikke vært filmskaperens ønske. Ikke desto mindre forsøker Morgen å fange en form for essens i Bowies mangesidige karriere, og framheve noen røde tråder som gjerne overskygges av oppfatningen om Bowie som en «rockens kameleon» i stadig endring. Innfallsvinkelen gjør på ingen måte Bowies kunstnerskap mindre besnærende. En del av denne essensen er da også behovet for fornyelse, kombinert med Bowies evne til å dra veksler på forskjellige musikalske retninger og andre kunstarter. Men de gjennomgående tankene og temaene begrenser seg ikke til dette.
Moonage Daydream er en annerledes musikkdokumentar, som framstår både som et kunstnerportrett og en slags utvidet musikkvideo som favner over en hel karriere. Resultatet er en usedvanlig fengende, suggererende og dypt fascinerende reise inn i Bowies kunstneriske verden, både i ord, lyd og bilde.
Filmen er plukket opp av HBO, men skal lanseres på kinoer verden over i september, før den slippes på strømmetjenesten neste år. Forhåpentligvis innebærer det også kinovisninger her hjemme, for dette er unektelig en film for de store lerreter og de dertil hørende kraftige lydanlegg.
Korreksjon: I den opprinnelige versjonen av artikkelen stod det at låtene i Moonage Daydream er mikset av Bowie-produsent Tony Visconti. Dette er rettet til Paul Massey, som er den som har stått for miksene. Se oppklaring i vårt intervju med filmens regissør Brett Morgen.
Aleksander Huser er journalist og filmkritiker, blant annet her på rushprint.no
