Foto av Gullbjørnvinner Nicolas Philibert (Kred: Nicole Kubelka/Scanpix).

Kvaliteten på filmene som vises på filmfestivalen i Berlin har lenge ligget et stykke under de andre av de tre store filmfestivalene, altså Cannes og Venezia. I år var det imidlertid en god utgave av Berlinalen, som omsider var tilbake for fullt etter pandemien, med en rekke sterke filmer i hovedkonkurransen. Riktignok var det noe lenger mellom de store reginavnene enn på de to andre festivalene, men blant høydepunktene var både svært erfarne og mindre kjente filmskapere.

Sett med norske øyne var det også en høyst spesiell utgave, på langt mindre positivt vis. Jeg sikter naturligvis til kontroversene rundt Rasmus Sivertsen og Qvisten Animations Helt super, som åpenbart er verdt å diskutere videre. Her vil jeg imidlertid bare kort si at festivalens håndtering av saken framstår som kritikkverdig og ikke så rent lite ryggradsløs. Den antirasistiske organisasjonen ARTEF gjorde på sett og vis bare jobben sin ut fra klagene de mottok, men det er forstemmende at Berlinalen valgte å avlyse gallapremieren og sende ut advarsler om potensielt støtende innhold i forkant av de øvrige visningene av Helt super, framfor å stå for og forsvare valget av filmen til festivalprogrammet.

Gullbjørnen til fransk dokumentar

Da prisene ble delt ut lørdag kveld, gikk Gullbjørnen for beste film noe overraskende til On the Adamant (Sur l’Adamant) av den franske veteranen Nicolas Philibert. Dette er en observerende dokumentar fra et psykiatrisk dagsenter i Paris, og en av filmene undertegnede dessverre ikke fikk sett på festivalen. Det er dog verdt å merke seg at den internasjonale juryen ledet av skuespiller Kristen Stewart ga hovedprisen til den eneste dokumentaren i hovedkonkurransen – slik Laura Poitras’ All the Beauty and the Bloodshed som eneste konkurrerende dokumentar vant Gulløven på Venezia-festivalen i september.

Vinneren av Berlinalens neste gjeveste pris, Sølvbjørnen Grand Jury Prize, ble tyske Christian Petzolds nye film Afire (Roter Himmel). Petzold deltok sist i festivalens hovedkonkurranse for tre år siden med Undine, som ble distribuert på norske kinoer, og har tidligere skrevet og regissert filmer som Barbara, Phoenix og Transit. Afire handler om en ung forfatter og hans kamerat som tilbringer noen uker på et sommerhus for å arbeide, men som forstyrres av en kvinne (spilt av Petzold-gjenganger Paula Beer) de må dele stedet med – satt mot et foruroligende bakteppe av omfattende skogbranner. Dette er et forfriskende kammerspill som i kjent Petzold-stil tar flere uventede vendinger, men Afire mangler likevel noe finesse og originalitet til å måle seg med regissørens beste filmer.

Dysfunksjonell familie i falmet hotell

Sølvbjørnen Jury Prize, som vel er å anse som tredjeprisen på rangstigen, gikk til den portugisiske filmen Bad Living (Mal Viver), regissert av João Canijo. I likhet med flere av filmene i konkurransen er dette et portrett av en familie, men det klart mørkeste (i hvert fall av dem jeg fikk sett). Handlingen utspiller seg i et en gang storslagent, nå forfallent familiedrevet hotell – for øvrig en enestående location som tilfører svært mye til filmen. Her samles de kvinnelige familiemedlemmene i etterkant av en nær slektnings død, og Bad Living er en dunkel studie av denne dysfunksjonelle familien – hvor baksnakking og passiv-aggressive (eller direkte aggressive) anklager trumfer forståelse for de ulike problemene de åpenbart strever med. Både i innhold og den tablåaktige stilen kan filmen føre tankene til Michael Haneke, men Canijo har like fullt en særegen stemme – med hakket mer empati for sine karakterer enn den nevnte østerrikeren.

Kuriøst nok viste festivalen også samme regissørs Living Bad (Viver Mal) i sideseksjonen Encounters. Denne «søsterfilmen» til Bad Living består ifølge programbeskrivelsen av motskuddene til – og følgelig et annet perspektiv på – samme fortelling. Living Bad var blant filmene jeg ikke rakk å se, men den høres unektelig interessant ut, ikke minst fordi en god del av dialogen i «hovedfilmen» foregår utenfor bilderammen.

Sølvbjørnen for beste regi gikk til en annen fransk veteran, nemlig Philippe Garrel for The Plough (Le grand chariot). I denne filmen spiller regissørens egne barn Louis (som selv har markert seg som en spennende filmskaper de siste årene), Esther og Lena Garrel de tre voksne søsknene i en familie som driver et tradisjonelt dukketeater. The Plough er et sjarmerende drama om blant annet vennskap og familieforpliktelser, og rommer dessuten flere kjærlighetsintriger av typen man ikke sjeldent ser i fransk film.

Mannlige vinnere og kjønnsnøytrale skuespillerpriser

Som det framgår, var filmene som stakk av med de gjeveste prisene regissert av menn. I 2020 innførte Berlinalen som første store filmfestival kjønnsnøytrale skuespillerpriser, og vinnerne av disse prisene gikk i år til roller som bryter med konvensjonell kjønnsidentitet.

Unge Sofía Otero vant prisen for beste hovedrolle for sin skuespillerprestasjon i filmen 20.000 Species of Bees (20.000 especies de abejas), der hun spiller den åtte år gamle hovedkarakteren som ikke kjenner seg hjemme i sin biologiske kjønnsidentitet som gutt. Den spanske filmen er et empatisk, nyansert og velregissert familiedrama av debuterende spillefilmregissør Estibaliz Urresola Solaguren, som også kunne fortjent andre priser.

Prisen for beste birolle gikk til Thea Ehre i den tyske filmen Till the End of the Night (Bis ans Ende der Nacht). Her spiller hun en transperson som sammen med sin homofile, mannlige makker (som vel kan defineres som hovedkarakteren, selv om begge er sentrale) infiltrerer privat- og yrkeslivet til en mektig narkoforbryter, på oppdrag for politiet. Denne lettere Fassbinder-inspirerte og noe ujevne filmen regissert av Christoph Hochhäusler kombinerer thriller og kjærlighetsdrama, og lykkes best med det sistnevnte.

I tillegg ga den internasjonale hovedjuryen prisen for beste manuskript til Angela Schanelec for Music, som Schanelec også har regissert, og som er en modernisert og nokså original versjon av den klassiske Ødipus-myten, mens fotograf Hélène Louvart fikk prisen for «enestående kunstnerisk bidrag» for filmfotoet på Disco Boy, regissert av Giacomo Abbruzzese.

Hett kjærlighetsdrama fra Emily Atef

En film som ble sørgelig forbigått under prisutdelingen var Someday We’ll Tell Each Other Everything (Irgendwann werden wir uns alles erzählen) – den nye filmen til Emily Atef, som sist regisserte Hélène & Mathieu (Plus que jamais), som var coprodusert av norske Mer Film og hadde norsk kinopremiere 25. desember. (Les vårt intervju med Atef om Hélène & Mathieu.) Someday We’ll Tell Each Other Everything utspiller seg i et ruralt område i det tidligere DDR i 1990, der den nylige gjenforeningen av Tyskland tjener som potent bakteppe. Dette er et sanselig, dristig og svært kyndig regissert kjærlighetsdrama med mye sex og nakenhet, som (til tross for fraværet av konvensjonelle klasseskiller) kan gi assosiasjoner til Lady Chatterleys elsker, og som fortjener å finne veien til norske kinoer.

En av de bedre filmene i hovedkonkurransen var også den amerikanske filmen Past Lives, som heller ikke ble tilgodesett med noen pris. Celine Songs spillefilm forteller om en gutt og en jente fra Sør-Korea som er nære barndomsvenner, fram til familien hennes emigrerer. Mange år senere, da hun har etablert seg i USA, gjenopptar de kontakten. Han har aldri helt sluttet å tenke på henne, og planlegger etter hvert en tur til hennes ikke lenger særlig nye hjemland – der hun nå bor med sin amerikanske ektemann. Past Lives er et ettertenksomt og sobert, men ikke desto mindre rørende drama om tilknytning, sjelelige bånd og hvordan livet kanskje kunne ha blitt.

Et annet klart høydepunkt på festivalen var den meksikanske filmen Tótem av Lila Avilés, som vant den økumeniske juryens pris for beste film i hovedkonkurransen. Dette er nok et drama som dreier seg om en familie, som i dette tilfellet samles for bursdagsfeiringen til et alvorlig kreftsykt familiemedlem. Også denne filmen skal berømmes for fremragende regi, og tross sin triste tematikk er Tótem en medrivende og bevegende feiring av livet selv, med et rikt karaktergalleri man blir oppriktig glad i.

Flere veteraner

Ytterligere to filmer fra hovedkonkurransen bør vies noen ord: Den australske spillefilmen The Survival of Kindness er skrevet og regissert av Rolf de Heer, som kanskje stadig er mest kjent her hjemme for Bad Boy Bubby fra 1993, selv om han har laget en rekke filmer etter den. De Heers nyeste film er en fabellignende, dystopisk fortelling om et brutalt og dypt rasistisk samfunn, som starter med at den kvinnelige, sorte hovedkarakteren forlates innelåst i et bur i ørkenen av maskerte, hvite menn. Den visuelt sterke The Survival of Kindness fortelles uten konvensjonell dialog, og er imponerende i sin ambisiøsitet og egenart – men det skal sies at enkeltdeler er sterkere enn helheten. Like fullt ble filmen belønnet med den internasjonale filmkritikerorganisasjonen FIPRESCIs pris for beste film i hovedkonkurransen.

Ingeborg Bachmann – Journey into the Desert (Ingeborg Bachmann – Reise in die Wüste) vant på sin side ingen pris, men er også en ambisiøs og på noen vis annerledes film. Nærmere bestemt er dette en biografifilm om den for meg ukjente østerrikske poeten Ingeborg Bachmann, spilt av alltid strålende Vicky Krieps, skrevet og regissert av den tyske veteranen Margarethe von Trotta. Filmen portretterer en kunstner som brøt med 50- og 60-tallets konservative oppfatninger om kvinnerollen, samtidig som den konsentrerer seg om hennes problematiske kjærlighetsforhold til dramatikeren Max Frisch. Formodentlig får man best utbytte av filmen om man har en viss kjennskap til Bachmann fra før, men Ingeborg Bachmann – Journey into the Desert fortjener likevel ros sin poetiske og utforskende tilnærming til «biopic»-sjangeren. Og for at den tør å la hovedkarakteren være til dels gåtefull, framfor å ty til forenklende psykologiske forklaringsmodeller. (Man kan dog innvende at Frisch er nærmest karikaturaktig framstilt, men det mistenkes å være et feministisk poeng i seg selv.)

Øvrige norske bidrag

Avslutningsvis skal vi vende tilbake til de norske bidragene på det offisielle festivalprogrammet. I samme konkurranseprogram som Helt super, Generation Kplus, deltok Dancing Queen, regissert av Aurora Gossé og skrevet av Silje Holtet. Undertegnede var tilstede på festivalpremieren i en fullsatt sal med en stor andel lokale barn, og det var tydelig at denne både fengende og overraskende rørende filmen gikk hjem hos målgruppa – så vel som hos undertegnede selv.

Godt mottatt ble også Arkitekten, som deltok i konkurranseprogrammet Berlinale Series. Den norske miniserien er regissert av Kerren Lumer-Klabbers og skrevet av Nora Landsrød og Kristian Kilde, og består av fire episoder på snaut 20 minutter hver. Handlingen er lagt til et alternativt Oslo i en nær framtid, der boligprisene har nådd nye ekstremhøyder. Det gjør at hovedkarakteren, spilt av Eili Harboe, leier et provisorisk krypinn i en tidligere parkeringskjeller, samtidig som hun forsøker å vinne en arkitektkonkurranse om å skape mengder av nye boliger midt i sentrum. Arkitekten er en skrudd, skarp og vittig satire – og ble åpenbart også verdsatt av Berlinale Series-juryen, som ga den «special mention», altså hederlig omtale.