Filmfestivalen i Cannes er over halvveis, og hovedprogrammet har holdt et høyt nivå – der Jonathan Glazer og Todd Haynes’ filmer er de aller beste så langt. Aleksander Huser gir oss en foreløpig rapport fra verdens viktigste filmfestival.
Foto fra en av favorittene til Gullpalmen, «May December».
Den 76. filmfestivalen i Cannes er over halvveis, og hovedprogrammet så langt har bydd på mange gode filmer, som vitner om et høyt nivå på årets utgave. Her følger en oppsummering av utvalgte høydepunkter, i hovedsak fra hovedkonkurransen, men også et knippe filmer fra andre programseksjoner – inkludert den norske dokumentaren Liv Ullmann: A Road Less Travel.
Festivalen åpnet med det franske periodedramaet Jeanne du Barry (vist utenfor konkurranse), der filmens regissør Maïwenn spiller hovedrollen som tittelens Jeanne du Barry, en kvinne fra fattige kår som ble konkubinen til Frankrikes Kong Ludvig den 15. på 1700-tallet. Og som fant ekte og gjengjeldt kjærlighet med ham, om man skal tro filmen.
Valget av åpningsfilm var ikke ukontroversielt, da rollen som Ludvig 15. spilles av Johnny Depp – som jo har vært i et par høyst offentlige rettssaker med sin ekskone Amber Heard, og mistet store Hollywood-roller som følge av anklagene om mishandling. Dette ble da også adressert på pressekonferansen for filmen i Cannes, der Depp svarte nokså åpenhjertig og udiplomatisk om å etter eget syn ha vært boikottet, inkludert stikk mot pressens behandling av saken, samtidig som at han sa at han ikke følte seg boikottet – fordi han ikke er opptatt av Hollywood.
Selv mente han at deltakelsen i Cannes med den sentrale rollen ikke kan anses som et comeback, siden han etter eget utsagn aldri dro noe sted. Det er imidlertid vanskelig å ikke se det slik, etter noen år uten framtredende roller for Depp. Og han gjør så absolutt en solid prestasjon som den historiske monarken – endatil på fransk – som han tilfører en aura av aldrende rockestjerne.
Om Jeanne du Barry er det å si at den er en noe uventet film fra Maïwenn, som har markert seg med sterke samtidsdramaer som Polisse, Min elskede og DNA. Filmen er et noe mer konvensjonelt kostymedrama i både utførelse og fortelling enn man nok kunne håpe med henne i registolen, men den er såpass kyndig utført at dette ikke er noen stor innvending. Noe mer negativt er det at filmen føles lite progressiv i sin behandling av kjønnsroller, til tross for at den innledningsvis gir inntrykk av å innta et mer feministisk perspektiv på den historiske hovedpersonen. Likevel er Jeanne du Barry slettes ingen dårlig film, og gir et fascinerende innblikk i et hoff og en epoke som overgår det meste i grotesk ulikhet og pompøs absurditet.
Etter at den japanske regissøren Hirokazu Kore-eda vant Gullpalmen i 2018 for Shoplifters, har han laget filmen Sannheten i Frankrike og Min vakre stjerne i Sør-Korea, hvorav sistnevnte ble belønnet med prisen for beste mannlige hovedrolle på fjorårets Cannes-festival. Nå har han vendt tilbake til hjemlandet i sin nye film Monster, som han igjen deltar i hovedkonkurransen med. Filmen har mange av Kore-edas særpreg, denne gang i en flettverksfortelling der samme historielinje fortelles fra ulike karakterers perspektiver – eller «Rashomon-modellen», om man vil. Utover at det dreier seg om en gutt med problemer på skolen, hans mor, hans lærer og en medelev, er det best å ikke røpe så mye om selve handlingen. Dette er unektelig en god og kløktig fortalt film fra en svært begavet filmskaper, men fortellingen gaper over litt vel mange elementer, og framstår derfor noe mindre elegant enn den kunne ha vært.
En annen tidligere Gullpalme-vinner i hovedprogrammet er tyrkiske Nuri Bilge Ceylan, som fikk hovedprisen for Vintersøvn i 2014. Han deltar nå i samme konkurranseprogram med About Dry Grasses, som har flere klare likheter med nevnte Vintersøvn (inkludert spilletiden på tre timer og et kvarter) samt med hans forrige film Det ville Pæretreet fra 2018. Den nye filmen handler om en lærer i en avsidesliggende tyrkisk landsby og problemene som oppstår da det rapporteres at han og en kollega har oppført seg upassende mot noen av elevene. Det skulle nesten bare mangle (igjen jamfør særlig Vintersøvn) at hovedkarakteren er arrogant, selvsentrert og hovmodig, men denne rollefiguren kunne nok med fordel ha vært utstyrt med noen flere forsonende trekk – i tillegg til at ett og annet grep i filmen kan diskuteres. Men About Dry Grasses er like fullt nok en meget imponerende film fra Ceylan, som i kjent stil maler historien ut med og stadig nye vendinger og komplekse lag.
De klareste høydepunktene i hovedkonkurransen så langt har for undertegnedes del vært The Zone of Interest av Jonathan Glazer og Todd Haynes’ May December.
Britiske Glazer har tidligere regissert de tre svært ulike spillefilmene Sexy Beast, Birth og Under the Skin, og The Zone of Interest er nok en film som ikke nødvendigvis ligner på hans øvrige filmografi. Denne filmen er basert på romanen med samme navn av Martin Amis – som gikk bort samme dag som filmpremieren i Cannes – og handler om Auschwitz-kommandant Rudolf Höss og hans familie, og da ikke minst kona Hedwig (spilt av Sandra Hüller fra Toni Erdmann), som lever i en tilsynelatende idyllisk og storslagen villa rett utenfor muren til konsentrasjonsleiren Höss bestyrer. Dette er en meget formsterk film med flere originale grep – og gir et forstyrrende perspektiv på krigens grufulle kontraster og ondskapens banalitet, i stor grad sett fra den hjem- og familiedyrkende Hedwig Höss’ perspektiv.
I May December har amerikanske Todd Haynes igjen laget et slags melodrama med Julianne Moore i hovedrollen, slik han gjorde med Douglas Sirk-pastisjen Far from Heaven fra 2002. I motsetning til den er imidlertid handlingen i May December lagt til vår samtid (eller i hvert fall nesten). Moore spiller her en middelaldrende kvinne som er gift og har barn med en mann hun innledet forholdet med da han var tretten år, og fortellingen dreier seg om en skuespiller som skal portrettere henne i en film og tilbringer tid med familien som research. Skuespilleren spilles av Natalie Portman, og både hun og Moore gjør strålende prestasjoner i det som kan kalles delte hovedroller. Mer enn et melodrama kan May December beskrives som en form for ironisk såpeopera, hvor man kan se spor av både Fassbinder, John Waters og Bergmans Persona. Dette er en leken og smart film med en forfriskende vri på et stadig aktuelt tema – ikke helt ulikt Todd Fields innfallsvinkel til #metoo-tematikken i Tár, selv om filmene ikke minner stort om hverandre utover det.
Meget sterk er også franske Justine Triets Anatomy of a Fall, uten å være en film som nødvendigvis påkaller seg like mye oppmerksomhet som de to nettopp omtalte spillefilmene. Her møter vi igjen en ypperlig Sandra Hüller (som for øvrig også spilte i Triets forrige film Sibyl) i hovedrollen som en forfatter som tiltales for å ha tatt livet av sin mann, etter at han under uklare og mistenkelige omstendigheter har omkommet av et høyt fall fra huset deres. Den kunstneriske rivaliseringen mellom ekteparet så vel som «virkelighetslitteraturen» hun skriver står sentralt i filmen, som både er et spennende rettsalsdrama og et finstemt familiedrama man aldri helt vet hvordan vil utvikle seg.
En annen kvinnelig regissør fra festivalens hjemland fortjener også å trekkes fram fra hovedkonkurransen. Catherine Corsinis Homecoming dreier seg om to tenåringsdøtre som vender tilbake til Korsika med sin mor for første gang etter at hun forlot øya med dem da jentene var små, og er en velspilt og godt fortalt «coming of age»-historie om tilhørighet, familiehemmeligheter og rasisme.
Kinesiske Wang Bings tre og en halv time lange dokumentar Youth (Spring) skildrer på sin side unge arbeidere – de fleste tidlig i tyveårene eller tenåringer – i tekstilfabrikker i Liming-distriktet nære Shanghai. Den konsekvent observerende filmen, hvis konsept fører tankene til dokumentaristen Frederick Wiseman, gir et nært innblikk i deres hverdag på de trange fabrikkene der de både bor og jobber. En hverdag som framstår noe mer lystbetont enn man kunne forvente, vel å merke uten at filmen kan tolkes som et forsvar for vilkårene og forholdene de arbeider under, men snarere som et utslag av nettopp deres unge alder i en voksen arbeidssituasjon.
Den andre dokumentaren i årets hovedkonkurranse er også en sterk film. Four Daughters av tunisiske Kaouther Ben Hania (The Man Who Sold His Skin) forteller om en mor og hennes fire døtre, hvorav av de to eldste har forsvunnet fra dem under omstendigheter som gradvis skal forklares. Dette er en film om hvordan fysisk og psykisk vold går i arv, men også om ekstremisme, og benytter seg i utstrakt grad av rekonstruksjoner med både skuespillere og involverte familiemedlemmer i et «black box»-studio – et grep som kan føre tankene til dokumentaren Rekonstruksjon Utøya.
Den siste filmen fra hovedkonkurransen som skal nevnes i denne foreløpige oppsummeringen er det historiske dramaet Firebrand, der Alicia Vikander spiller den britiske dronningen Catherine Parr. Vi opplever den siste perioden av hennes ekteskap med den brutale og ustabile kongen Henry den 8. – spilt av en lite gjenkjennelig og ikke så rent lite Orson Welles-aktig Jude Law. Dette er en vellaget og fengslende film om intriger og renkespill knyttet til den gryende reformasjonen, som i motsetning til Maïwenns Jeanne du Barry har både et kvinnelig perspektiv og en feministisk grunnholdning. Den britiske filmen er regissert av brasilianske Karim Aïnouz, mens de fleste andre sentrale stabsfunksjoner er utført av kvinner.
Av filmer utenfor konkurransen er det naturligvis verdt å framheve spesialvisningen i seksjonen Cannes Classics av den norske dokumentaren Liv Ullmann: A Road Less Travelled, regissert av Dheeraj Akolkar. Denne vil bli sluppet som serie i tre episoder på Viaplay, men ble vist som en film i Cannes – hvor Ullmann selv ble møtt med langvarig stående applaus både i forkant og etterkant av visningen. Gjennom intervjuer med Ullmann og mange andre prominente navn samt omfattende arkivmateriale, tegner filmen/serien et nært portrett av vår største nålevende stjerne, fordelt på tre kapitler/episoder som tar for seg henholdsvis hennes karriere som skuespiller, som filmskaper/forfatter og hennes mer humanitære arbeid.
Til sist skal vi vie noen ord om to filmer fra andre programseksjoner, som begge er spillefilmdebuter. Britiske Molly Manning Walkers How to Have Sex, som deltar i sideprogrammet Un Certain Regard, handler om tre tenåringsjenter på ferietur til Malia på Kreta, fast bestemt på at den siste av dem skal debutere seksuelt. Dette er en både medrivende og ubehagelig film om utagerende festkultur og seksuelle opplevelser uten samtykke, skildret med energi, empati, formsikkerhet og den type realisme britene alltid har vært gode på.
The Sweet East i programmet Directors’ Fortnight (Quinzaine des cinéastes) er på sin side regidebuten til amerikanske Sean Price Williams, som har vært fotograf på filmer som Good Time, Her Smell og Funny Pages. Filmens unge hovedkarakter (Talia Ryder) er i utgangspunktet på high-school-klassetur til Washington D.C., men ulike møter og situasjoner fører henne ut på en høyst uforutsigbar – og tidvis svært voldelig – Alice i Eventyrland-lignende reise rundt på USAs østkyst. The Sweet East er en surrealistisk tripp av en film, som tegner et bilde av dagens USA i all sin absurditet – og kanskje best kan beskrives som et møte mellom Red Rocket (hvis hovedrolleinnehaver Simon Rex også dukker opp i denne filmen) og Wild at Heart.
Festivalen er langt fra over, og stadig gjenstår flere store navn i konkurranseprogrammet – som Wes Anderson, Alice Rohrwacher, Anh Hung Tran, Wim Wenders, Ken Loach og Aki Kaurismäki, sistnevnte med den eneste nordiske filmen i hovedkonkurransen. Og ikke minst franske Catherine Breillat, hvis film Last Summer er en nyinnspilling av den danske filmen Dronningen fra 2019.
Den 76. utgaven av filmfestivalen i Cannes arrangeres i perioden 16. til 27. mai. Rushprint kommer tilbake med ytterligere dekning av festivalen og prisene, som deles ut lørdag kveld.
Foto fra en av favorittene til Gullpalmen, «May December».
Den 76. filmfestivalen i Cannes er over halvveis, og hovedprogrammet så langt har bydd på mange gode filmer, som vitner om et høyt nivå på årets utgave. Her følger en oppsummering av utvalgte høydepunkter, i hovedsak fra hovedkonkurransen, men også et knippe filmer fra andre programseksjoner – inkludert den norske dokumentaren Liv Ullmann: A Road Less Travel.
Festivalen åpnet med det franske periodedramaet Jeanne du Barry (vist utenfor konkurranse), der filmens regissør Maïwenn spiller hovedrollen som tittelens Jeanne du Barry, en kvinne fra fattige kår som ble konkubinen til Frankrikes Kong Ludvig den 15. på 1700-tallet. Og som fant ekte og gjengjeldt kjærlighet med ham, om man skal tro filmen.
Valget av åpningsfilm var ikke ukontroversielt, da rollen som Ludvig 15. spilles av Johnny Depp – som jo har vært i et par høyst offentlige rettssaker med sin ekskone Amber Heard, og mistet store Hollywood-roller som følge av anklagene om mishandling. Dette ble da også adressert på pressekonferansen for filmen i Cannes, der Depp svarte nokså åpenhjertig og udiplomatisk om å etter eget syn ha vært boikottet, inkludert stikk mot pressens behandling av saken, samtidig som at han sa at han ikke følte seg boikottet – fordi han ikke er opptatt av Hollywood.
Selv mente han at deltakelsen i Cannes med den sentrale rollen ikke kan anses som et comeback, siden han etter eget utsagn aldri dro noe sted. Det er imidlertid vanskelig å ikke se det slik, etter noen år uten framtredende roller for Depp. Og han gjør så absolutt en solid prestasjon som den historiske monarken – endatil på fransk – som han tilfører en aura av aldrende rockestjerne.
Om Jeanne du Barry er det å si at den er en noe uventet film fra Maïwenn, som har markert seg med sterke samtidsdramaer som Polisse, Min elskede og DNA. Filmen er et noe mer konvensjonelt kostymedrama i både utførelse og fortelling enn man nok kunne håpe med henne i registolen, men den er såpass kyndig utført at dette ikke er noen stor innvending. Noe mer negativt er det at filmen føles lite progressiv i sin behandling av kjønnsroller, til tross for at den innledningsvis gir inntrykk av å innta et mer feministisk perspektiv på den historiske hovedpersonen. Likevel er Jeanne du Barry slettes ingen dårlig film, og gir et fascinerende innblikk i et hoff og en epoke som overgår det meste i grotesk ulikhet og pompøs absurditet.
Etter at den japanske regissøren Hirokazu Kore-eda vant Gullpalmen i 2018 for Shoplifters, har han laget filmen Sannheten i Frankrike og Min vakre stjerne i Sør-Korea, hvorav sistnevnte ble belønnet med prisen for beste mannlige hovedrolle på fjorårets Cannes-festival. Nå har han vendt tilbake til hjemlandet i sin nye film Monster, som han igjen deltar i hovedkonkurransen med. Filmen har mange av Kore-edas særpreg, denne gang i en flettverksfortelling der samme historielinje fortelles fra ulike karakterers perspektiver – eller «Rashomon-modellen», om man vil. Utover at det dreier seg om en gutt med problemer på skolen, hans mor, hans lærer og en medelev, er det best å ikke røpe så mye om selve handlingen. Dette er unektelig en god og kløktig fortalt film fra en svært begavet filmskaper, men fortellingen gaper over litt vel mange elementer, og framstår derfor noe mindre elegant enn den kunne ha vært.
En annen tidligere Gullpalme-vinner i hovedprogrammet er tyrkiske Nuri Bilge Ceylan, som fikk hovedprisen for Vintersøvn i 2014. Han deltar nå i samme konkurranseprogram med About Dry Grasses, som har flere klare likheter med nevnte Vintersøvn (inkludert spilletiden på tre timer og et kvarter) samt med hans forrige film Det ville Pæretreet fra 2018. Den nye filmen handler om en lærer i en avsidesliggende tyrkisk landsby og problemene som oppstår da det rapporteres at han og en kollega har oppført seg upassende mot noen av elevene. Det skulle nesten bare mangle (igjen jamfør særlig Vintersøvn) at hovedkarakteren er arrogant, selvsentrert og hovmodig, men denne rollefiguren kunne nok med fordel ha vært utstyrt med noen flere forsonende trekk – i tillegg til at ett og annet grep i filmen kan diskuteres. Men About Dry Grasses er like fullt nok en meget imponerende film fra Ceylan, som i kjent stil maler historien ut med og stadig nye vendinger og komplekse lag.
De klareste høydepunktene i hovedkonkurransen så langt har for undertegnedes del vært The Zone of Interest av Jonathan Glazer og Todd Haynes’ May December.
Britiske Glazer har tidligere regissert de tre svært ulike spillefilmene Sexy Beast, Birth og Under the Skin, og The Zone of Interest er nok en film som ikke nødvendigvis ligner på hans øvrige filmografi. Denne filmen er basert på romanen med samme navn av Martin Amis – som gikk bort samme dag som filmpremieren i Cannes – og handler om Auschwitz-kommandant Rudolf Höss og hans familie, og da ikke minst kona Hedwig (spilt av Sandra Hüller fra Toni Erdmann), som lever i en tilsynelatende idyllisk og storslagen villa rett utenfor muren til konsentrasjonsleiren Höss bestyrer. Dette er en meget formsterk film med flere originale grep – og gir et forstyrrende perspektiv på krigens grufulle kontraster og ondskapens banalitet, i stor grad sett fra den hjem- og familiedyrkende Hedwig Höss’ perspektiv.
I May December har amerikanske Todd Haynes igjen laget et slags melodrama med Julianne Moore i hovedrollen, slik han gjorde med Douglas Sirk-pastisjen Far from Heaven fra 2002. I motsetning til den er imidlertid handlingen i May December lagt til vår samtid (eller i hvert fall nesten). Moore spiller her en middelaldrende kvinne som er gift og har barn med en mann hun innledet forholdet med da han var tretten år, og fortellingen dreier seg om en skuespiller som skal portrettere henne i en film og tilbringer tid med familien som research. Skuespilleren spilles av Natalie Portman, og både hun og Moore gjør strålende prestasjoner i det som kan kalles delte hovedroller. Mer enn et melodrama kan May December beskrives som en form for ironisk såpeopera, hvor man kan se spor av både Fassbinder, John Waters og Bergmans Persona. Dette er en leken og smart film med en forfriskende vri på et stadig aktuelt tema – ikke helt ulikt Todd Fields innfallsvinkel til #metoo-tematikken i Tár, selv om filmene ikke minner stort om hverandre utover det.
Meget sterk er også franske Justine Triets Anatomy of a Fall, uten å være en film som nødvendigvis påkaller seg like mye oppmerksomhet som de to nettopp omtalte spillefilmene. Her møter vi igjen en ypperlig Sandra Hüller (som for øvrig også spilte i Triets forrige film Sibyl) i hovedrollen som en forfatter som tiltales for å ha tatt livet av sin mann, etter at han under uklare og mistenkelige omstendigheter har omkommet av et høyt fall fra huset deres. Den kunstneriske rivaliseringen mellom ekteparet så vel som «virkelighetslitteraturen» hun skriver står sentralt i filmen, som både er et spennende rettsalsdrama og et finstemt familiedrama man aldri helt vet hvordan vil utvikle seg.
En annen kvinnelig regissør fra festivalens hjemland fortjener også å trekkes fram fra hovedkonkurransen. Catherine Corsinis Homecoming dreier seg om to tenåringsdøtre som vender tilbake til Korsika med sin mor for første gang etter at hun forlot øya med dem da jentene var små, og er en velspilt og godt fortalt «coming of age»-historie om tilhørighet, familiehemmeligheter og rasisme.
Kinesiske Wang Bings tre og en halv time lange dokumentar Youth (Spring) skildrer på sin side unge arbeidere – de fleste tidlig i tyveårene eller tenåringer – i tekstilfabrikker i Liming-distriktet nære Shanghai. Den konsekvent observerende filmen, hvis konsept fører tankene til dokumentaristen Frederick Wiseman, gir et nært innblikk i deres hverdag på de trange fabrikkene der de både bor og jobber. En hverdag som framstår noe mer lystbetont enn man kunne forvente, vel å merke uten at filmen kan tolkes som et forsvar for vilkårene og forholdene de arbeider under, men snarere som et utslag av nettopp deres unge alder i en voksen arbeidssituasjon.
Den andre dokumentaren i årets hovedkonkurranse er også en sterk film. Four Daughters av tunisiske Kaouther Ben Hania (The Man Who Sold His Skin) forteller om en mor og hennes fire døtre, hvorav av de to eldste har forsvunnet fra dem under omstendigheter som gradvis skal forklares. Dette er en film om hvordan fysisk og psykisk vold går i arv, men også om ekstremisme, og benytter seg i utstrakt grad av rekonstruksjoner med både skuespillere og involverte familiemedlemmer i et «black box»-studio – et grep som kan føre tankene til dokumentaren Rekonstruksjon Utøya.
Den siste filmen fra hovedkonkurransen som skal nevnes i denne foreløpige oppsummeringen er det historiske dramaet Firebrand, der Alicia Vikander spiller den britiske dronningen Catherine Parr. Vi opplever den siste perioden av hennes ekteskap med den brutale og ustabile kongen Henry den 8. – spilt av en lite gjenkjennelig og ikke så rent lite Orson Welles-aktig Jude Law. Dette er en vellaget og fengslende film om intriger og renkespill knyttet til den gryende reformasjonen, som i motsetning til Maïwenns Jeanne du Barry har både et kvinnelig perspektiv og en feministisk grunnholdning. Den britiske filmen er regissert av brasilianske Karim Aïnouz, mens de fleste andre sentrale stabsfunksjoner er utført av kvinner.
Av filmer utenfor konkurransen er det naturligvis verdt å framheve spesialvisningen i seksjonen Cannes Classics av den norske dokumentaren Liv Ullmann: A Road Less Travelled, regissert av Dheeraj Akolkar. Denne vil bli sluppet som serie i tre episoder på Viaplay, men ble vist som en film i Cannes – hvor Ullmann selv ble møtt med langvarig stående applaus både i forkant og etterkant av visningen. Gjennom intervjuer med Ullmann og mange andre prominente navn samt omfattende arkivmateriale, tegner filmen/serien et nært portrett av vår største nålevende stjerne, fordelt på tre kapitler/episoder som tar for seg henholdsvis hennes karriere som skuespiller, som filmskaper/forfatter og hennes mer humanitære arbeid.
Til sist skal vi vie noen ord om to filmer fra andre programseksjoner, som begge er spillefilmdebuter. Britiske Molly Manning Walkers How to Have Sex, som deltar i sideprogrammet Un Certain Regard, handler om tre tenåringsjenter på ferietur til Malia på Kreta, fast bestemt på at den siste av dem skal debutere seksuelt. Dette er en både medrivende og ubehagelig film om utagerende festkultur og seksuelle opplevelser uten samtykke, skildret med energi, empati, formsikkerhet og den type realisme britene alltid har vært gode på.
The Sweet East i programmet Directors’ Fortnight (Quinzaine des cinéastes) er på sin side regidebuten til amerikanske Sean Price Williams, som har vært fotograf på filmer som Good Time, Her Smell og Funny Pages. Filmens unge hovedkarakter (Talia Ryder) er i utgangspunktet på high-school-klassetur til Washington D.C., men ulike møter og situasjoner fører henne ut på en høyst uforutsigbar – og tidvis svært voldelig – Alice i Eventyrland-lignende reise rundt på USAs østkyst. The Sweet East er en surrealistisk tripp av en film, som tegner et bilde av dagens USA i all sin absurditet – og kanskje best kan beskrives som et møte mellom Red Rocket (hvis hovedrolleinnehaver Simon Rex også dukker opp i denne filmen) og Wild at Heart.
Festivalen er langt fra over, og stadig gjenstår flere store navn i konkurranseprogrammet – som Wes Anderson, Alice Rohrwacher, Anh Hung Tran, Wim Wenders, Ken Loach og Aki Kaurismäki, sistnevnte med den eneste nordiske filmen i hovedkonkurransen. Og ikke minst franske Catherine Breillat, hvis film Last Summer er en nyinnspilling av den danske filmen Dronningen fra 2019.
Den 76. utgaven av filmfestivalen i Cannes arrangeres i perioden 16. til 27. mai. Rushprint kommer tilbake med ytterligere dekning av festivalen og prisene, som deles ut lørdag kveld.