Foto: Emma Stone fortsetter sitt spennende samarbeid med Yorgos Lanthimos i «Poor Things».

Rushprint er tilstede på filmfestivalen i Venezia, der programmet i likhet med fjoråret inneholder en rekke store regiprofiler. Noen av dem har unektelig levert svake filmer. Men noe over halvveis ut i den 80. Biennalen er det en god del virkelige høydepunkter å rapportere om.  

Original fabel fra Lanthimos og gripende nybyggerepos fra Danmark

Den aller sterkeste filmen hittil har vært Yorgos Lanthimos’ Poor Things, som ble møtt med tydelig og høyst fortjent begeistring på sin første pressevisning på festivalen. Her viderefører den greske regissøren elementer fra sin forrige spillefilm The Favourite (2018), igjen med Tony McNamara som manusforfatter – denne gangen basert på en roman av Alasdar Gray. Samtidig inneholder filmen flere av de absurde elementene som har preget hele Lanthimos’ filmografi, som blant annet omfatter Dogtooth, The Lobster og The Killing of a Sacred Deer.  

Poor Things utspiller seg på 1800-tallet og handler om den unge britiske kvinnen Bella Baxter (Emma Stone), som tenker og fungerer på en noe uortodoks måte etter å ha blitt bragt tilbake til live av en eksentrisk vitenskapsmann (Willem Dafoe) – og som etter hvert reiser ut for å oppdage verden under vingene til levemannen Duncan Wedderburn (Mark Ruffalo). Den burleske og svært fantasifulle periodedramakomedien tar flere uventede og dristige veier som ikke skal røpes her, og byr ikke minst på en uredd og aldeles strålende rolleprestasjon fra Stone. Hun framstår som en opplagt kandidat til festivalens pris for beste kvinnelige skuespiller – noe Poor Things også gjør til prisen for beste film. 

Stone er imidlertid en av de mange stjernene som glimrer med sitt fravær på festivalen på grunn av den stadig pågående streiken i USA. Blant kjente skuespillere tilstede er dog Mads Mikkelsen, som spiller hovedrollen i danske Nikolaj Arcels periodeepos Bastarden (med internasjonal tittel The Promised Land), også i hovedkonkurransen. Denne romanadapsjonen er en nybyggerhistorie fra 1700-tallets Danmark, der Mikkelsen leverer en ypperlig rolleprestasjon som en pensjonert offiser som setter seg fore å dyrke den ugjestmilde og lite fruktbare marken på Jylland. Handlingen gror imidlertid i flere høyst dramatiske retninger, og skyr heller ikke unna melodramatiske elementer – med meget solid og bevegende resultat. 

Coppolas Priscilla-portrett og ny film fra Fincher

Det er nokså langt mellom de kvinnelige regissørene i hovedkonkurransen, men til gjengjeld er Sofia Coppolas Priscilla i undertegnedes øyne Poor Things’ sterkeste konkurrent til prisen for beste film så langt. Som mange vil vite er dette en biografifilm om Priscilla Presley, basert på hennes selvbiografiske bok «Elvis and Me» (medforfattet av Sandra Harmon) fra 1985. Presley er også eksekutiv produsent på filmen, så den er åpenbart laget i samarbeid med personen som portretteres – uten at det nødvendigvis bør anses som negativt. 

Etter den milde skuffelsen On The Rocks (2020) er Priscilla en «return to form» for Coppola, med filmskaperens tydelige signatur i innhold så vel som form. Her er bilder som kan føre tankene helt tilbake til debuten The Virgin Suicides (1999), samtidig som det i likhet med flere av Coppolas filmer handler om (blant annet) berømmelse, rikdom og deres medfølgende skyggesider. Ikke minst er hovedpersonen (Cailee Spaeny), i likhet med Marie Antoinette i filmen med samme navn fra 2006, en slags prinsesse fanget i tårnet – her med Elvis som den overbeskyttende kongen. Og til tross for at hun er ekstremt ung da de møtes i starten av fortellingen, er det Elvis som i økende grad skildres som det store barnet. Priscilla er en film som står særegent ut i den stadige bølgen av portrettfilmer – og langt mer interessant enn fjorårets mannlige motpart Elvis av Baz Luhrmann.

Forventningene er alltid høye når David Fincher kommer med en ny film, og de blir ikke lavere av at manuskriptet til konkurransefilmen The Killer er hans første med manus av Andrew Kevin Walker siden Se7en fra 1995. Denne adapsjonen av en fransk tegneserie byr dessuten på et gjensyn med Michael Fassbender, som ikke har spilt en hovedrolle siden han var Harry Hole i Snømannen fra 2017 og deretter kun har vært å se som Magneto i superheltfilmen Dark Phoenix (2019). 

Fassbender gjør seg definitivt godt i hovedrollen som den navnløse (om man ser bort fra de mange identitetene på passene han benytter) og høyst profesjonelle leiemorderen som mislykkes i et oppdrag og dermed må sikte seg inn mot andre mål enn han er vant til. The Killer er en kjølig, dyster og stilfull thriller, komplett med skittengule fargetoner som minner om nevnte Se7en og kledelig kald musikk av Trent Reznor og Atticus Ross – samt en mer uventet bruk av en rekke låter av The Smiths. Det skal imidlertid innvendes at filmen benytter seg unødvendig mye av voice over, som er av en type Paul Schrader burde ha omskrevet om den utstrakte bruken skulle forsvares – og som ikke alltid er like kul som den tror den er. Handlingen har på sin side en enkelhet som kler filmen, men man kan like fullt savne noe mer av kompleksiteten som preger flere av Finchers øvrige filmer. Dette er med andre ord ingen perfekt film, men så avgjort et solid verk fra den amerikanske perfeksjonisten.  

Coopers Bernstein og Manns Ferrari

The Killer er en av de mange Netflix-filmene på årets program, i kontrast til Cannes-festivalens avvisende holdning til filmer fra strømmetjenesten. Blant disse er også Maestro, Bradley Coopers biografifilm om den amerikanske komponisten og dirigenten Leonard Bernstein. 

Det er vanskelig ikke å la seg imponere av de mange talentene til Cooper, som i 2018 debuterte som regissør og (med-)manusforfatter med A Star is Born, der han spilte en av filmens to sentrale karakterer – i tillegg til at han produserer selv. I sin andre spillefilm Maestro innehar han rollen som Bernstein, i en vel så ambisiøs produksjon som A Star is Born basert på et originalmanus av Cooper og Josh Singer. Handlingen fordeler seg over flere tidsperioder, og selv om filmen naturligvis skildrer maestroens musikalske virke og integrerer musikken på kreative vis, fokuserer den mest på det kompliserte forholdet mellom den ikke utelukkende heterofile Bernstein og ektefellen Felicia Montealegre (Carey Mulligan) – som er en vel så vesentlig karakter i filmen som ham. Maestro er både filmatisk forførende, storslagen og godt fortalt, og det føles sant å si synd at den formodentlig vil være vanskelig å oppleve i kinosal, slik vi får gjøre her på Biennalen. Også denne filmen deltar i konkurransen, og igjen skal skuespillerprestasjonene trekkes fram, da både Mulligan og Cooper er fremragende. Verdt å merke seg er dessuten det uvanlige grepet med å begynne i svart/hvitt, men etter hvert gå over til farger – noe filmen deler med Poor Things. 

Det har gått en stund siden den nå 80 år gamle Michael Mann var aktuell med en ny spillefilm, men i år deltar han i konkurransen med en av festivalens mest profilerte titler. Ferrari handler om den forhenværende racerbilkjøreren Enzo Ferrari (Adam Driver) som stod bak det velkjente bilmerket som bærer hans navn, og er følgelig mer av en portrettfilm enn en actionthriller av typen man gjerne forbinder med Mann – selv om den ikke overraskende inneholder noen spenningsfylte og velregisserte billøp-sekvenser. I tråd med mange av de siste årenes «biopics» tar Ferrari kun for seg en begrenset periode i hovedkarakterens liv, der et profilert motorrace kan bli avgjørende for Ferrari-merkets framtid, mens forholdet til ektefelle og forretningspartner Laura (Penélope Cruz) synes å være ved et bristepunkt. Med det tegner filmen et interessant portrett av bilentreprenøren privat så vel som profesjonelt – selv om dette portrettet kunne ha vært mer dyptloddende og relasjonsproblematikken i litt stor grad reflekterer tiden som skildres. 

Om Ferrari sjangermessig er noe uventet fra regissørens side, er den like fullt høyst gjenkjennelig «Michael Mannsk» i sedvanlig elegant stil. Samtidig har filmen, som jo forteller om en kjent skikkelse fra festivalens hjemland, også noe italiensk i sin dramatiske utførelse. Hovedrolleinnehaver Driver viser på sin side nye aspekter som skuespiller (til tross for at man kan trekke en og annen parallell til hans nylige rolle basert på ytterligere en virkelig italiener i House of Gucci), og er utmerket i sin dempede, men innbitte tolkning av Ferrari.

Bessons hundemann og posthum Friedkin

Et annen velkjent regissør som heller ikke har markert seg på spillefilmfronten i en del år er franske Luc Besson. For hans del kunne det være snakk om et reelt comeback når han nå også deltar i hovedkonkurransen med en ny film – men thrilleren DogMan er dessverre ikke sterk nok til å innfri dette. Til tross for at man tidvis kan se glimt av den franske filmstilen «Cinéma du look» som Besson var del av på 80- og 90-tallet, har DogMan – som forteller om en eksentrisk person med en traumatisk forhistorie og en aldeles unik evne til å kommunisere med hunder – et premiss som er for vanskelig å kjøpe og en handling som rett og slett er for tynn. Hovedrollen spilles av talentfulle Caleb Landry Jones, som vant prisen for beste mannlige skuespiller i Cannes for Nitram i 2021 (da Renate Reinsve ble belønnet i den kvinnelige kategorien) – og han er da også filmens fremste styrke.

Blant de store regissørnavnene på programmet finner vi en rekke virkelige veteraner. En av dem er William Friedkin, som gikk bort kort tid før festivalen. The Caine Mutiny Court-Martial ble dermed hans siste film, og vises (uavhengig av dette) utenfor konkurranse. I tråd med at Friedkins senere filmer har vært relativt små produksjoner begrenset til få innspillingssteder, utspiller så å si hele The Caine Mutiny Court-Martial seg i en rettssal, der en amerikansk marineoffiser står tiltalt for mytteri etter å ha overtatt kommandoen over et skip på oppdrag i Midtøsten under en orkan. Ikke desto mindre er dette en overraskende underholdende film, med en handling som tar et par snedige vendinger. 

Kontroversielle veteraner: Polanski og Allen 

Det er på ingen måte ukontroversielt – og har sågar blitt møtt med protester under festivalen – at Biennalen har valgt å vise de nye filmene til både Roman Polanski og Woody Allen (hvorav sistnevnte også er tilstede i Venezia). Dette gjelder for øvrig også tidligere omtalte Luc Besson, som har vært anklaget for seksuelle overgrep. Om de to førstnevnte veteranenes respektive filmer er det imidlertid å si at Polanski skuffer dypt, mens Allens film er blant hans bedre de siste årene. 

Polanskis The Palace utspiller seg på et høyfjellshotell i de sveitsiske alper, der en mengde forskjellige, men i all hovedsak styrtrike folk (med blant andre Mickey Rourke, John Cleese og Fanny Ardant på rollelisten) samles for å feire inngangen til år 2000. Det skal handle om hva penger gjør med mennesker, i en film som på papiret kan føre tankene til både Ruben Östlunds Triangle of Sadness og HBO-serien The White Lotus. Men isteden er The Palace en anmassende, overbefolket og gjennomgående umorsom forviklingskomedie – som for øvrig har flere påfallende plottlikheter med den nye filmversjonen av Fjols til fjells fra 2020. Tanken har kanskje vært å kombinere folkelig appell med politisk brodd for å nå bredt ut med budskapet, men det er likevel vanskelig å begripe at den nå 90 år gamle regissørlegenden har valgt denne som sin potensielt siste film. Og, så det er sagt: Det er selvfølgelig en ærlig sak å lage folkekomedie, men folket fortjener bedre komedier enn dette. 

I likhet med The Palace, vises Woody Allens nye film – som ifølge regissøren selv også kan bli hans siste (selv om han nå i Venezia nevnte en potensiell filmidé lagt til New York) – utenfor konkurranse på festivalen. I motsetning til Polanskis er imidlertid Coup de chance en høyst fornøyelig film med forviklinger av kjent Allen-merke. 

Dette er en franskspråklig film spilt inn i Frankrike, men som like fullt er utpreget «Allensk». Handler dreier seg om en ung fransk kvinne som har giftet seg med en rik mann hvis forretninger muligens er av det lysskye slaget – og intrigene som oppstår da hun innleder et forhold med en gammel bekjent hun tilfeldigvis møter på nytt. Slik det har blitt sagt i forkant har filmen flere klare likhetstrekk med Match Point (2005), og det heller ikke unaturlig å trekke paralleller til Mord og andre misforståelser (1989). Coup de chance innehar imidlertid også den lette og pratsomme tonen som preger en høy andel av regissøren og manusforfatterens nå femti filmer, kombinert med et plott som føles smart og friskt. Den er ingen måte blant hans aller ypperste, men det er gledelig å kunne melde at Coup de chance har blitt en bedre Woody Allen-film enn de fleste av oss turte å håpe på. 

Stadig gjenstår en del dager av festivalen, og flere omtaleverdige titler har ikke fått plass i denne første rapporten. Når det hele avsluttes til helgen vil vi blant annet ha sett filmer av Ryusuke Hamaguchi, Ava DuVernay, Richard Linklater, Agnieszka Holland, Pablo Larraín, Wes Anderson, Matteo Garrone, Michel Franco og Liliana Cavani. Vi kommer tilbake med en ny oppsummering etter at også prisene er delt ut.