Venezia – del 2: Pinochet som vampyr og andre beist.
Årets filmfestival i Venezia startet stjernetungt med en rekke store og profilerte titler, men i den siste delen var filmer med politisk tematikk mer framtredende i programmet. Aleksander Huser gir deg andre del av sin oppsummering, inkludert de viktigste prisvinnerne, nordiske bidrag og andre høydepunkter.
Foto fra den svenske prisvinneren «Paradiset brinner».
I helgen ble den 80. utgaven av Filmfestivalen i Venezia avsluttet. Som vi allerede har omtalt, ga den internasjonale juryen ledet av Damien Chazelle festivalens hovedpris Gulløven for beste film til Yorgos Lanthimos’Poor Things. Den britiskproduserte filmen med Emma Stone i hovedrollen (samt produsentrolle) ble løftet fram i undertegnedes rapport drøyt halvveis ut i festivalperioden som den aller sterkeste så langt i programmet – en posisjon den beholdt de resterende dagene. (Les den første gjennomgangen av høydepunkter her.)
I denne andre og siste oppsummeringen av årets festival tar vi for oss de viktigste prisvinnerne og andre ikke hittil omtalte høydepunkter fra filmprogrammet. Som tidligere nevnt kunne Biennalen skilte med mange store reginavn, og selv om ikke alle deltok med fullt så sterke filmer som man kunne håpe (og noen leverte regelrette skuffelser), kan man konkludere med at årets festivalutgave totalt sett var av høy kvalitet.
Vi må dessuten komme med en viktig tilføyelse: Da vi i forrige rapport omtalteNikolaj Arcels danske 1700-tallsdrama Bastarden med Mads Mikkelsen i hovedrollen, som for øvrig var eneste nordiske film i hovedkonkurransen, glemte vi å nevne at Kristine Kujath Thorp spiller en sentral birolle i filmen. Den norske skuespilleren – som også nylig spilte hovedrollen i den danske spillefilmen Den store stilhed – gjør her en utmerket rolleprestasjon, som naturligvis skulle ha vært framhevet i omtalen. I tillegg spilles en annen norsk rollefigur i filmen av Lise Risom Olsen.
Festivalens andrepris Sølvløven Jury Grand Prize gikk til Ryusuke Hamaguchis Evil Does Not Exist. Dette er en på flere måter annerledes film enn den japanske filmskaperens forrige, Oscar-vinneren Drive My Car (2021). Evil Does Not Exister en sjarmerende, stillferdig og til dels poetisk film lagt til en rural japansk landsby omgitt av skog og fjell, og skildrer de lokale innbyggernes ikke nødvendigvis friksjonsfrie møte med et selskap som ønsker å etablere en moderne campingresort i området. Også på grunn av sin kortere spilletid framstår den som en mindre film enn Drive My Car, men under den tilforlatelige overflaten ulmer forstyrrende krefter – og med det vokser også inntrykket filmen etterlater. Man kan nok innvende at avgjørende aspekter kunne ha vært hakket klarere formidlet, men Evil Does Not Exist er like fullt en bemerkelsesverdig og særegen film med en avslutning som nærer både ettertanke og diskusjon.
Io capitano
Utfyllende migrasjonsperspektiver
Festivalen startet stjernetungt med en rekke store og profilerte titler, som ble omtalt i vår første rapport. Riktignok uten en del av de involverte skuespillerne grunnet den pågående streiken – men flere enn først antatt. Der mange av disse filmene kategoriseres i etablerte sjangre som biografifilmer, historiske dramaer og thrillere, bar konkurranseprogrammet mot slutten av festivalen mer preg av samfunnsaktualitet og politisk innhold. I motsetning til i fjor, da Laura Poitras‘ All the Beauty and the Bloodshed vant Gulløven, var det imidlertid ingen dokumentarer blant de 23 filmene i hovedkonkurransen.
Med henholdsvis Green Border og Io capitano skildrer polske Agnieszka Holland og italienske Matteo Garrone vår tids flyktningeproblematikk i to spillefilmer som langt på vei utfyller hverandre i sine innfallsvinkler.
Hollands film – som ble belønnet med juryens spesialpris – utspiller seg ved grensen mellom Belarus og Polen, med utgangspunkt i en gruppe nyankomne flyktninger fra land som Syria og Afghanistan.I dunkelt svart/hvitt belyser denne flettverksfortellingen de desperate menneskenes lite humanistiske hindringer ved inngangsporten til det forjettede Europa fra flere karakterers ståsted, deriblant også polske grensevakter og aktivister. Green Border er en opprørende og kraftfull spillefilm om et stadig aktuelt tema, som også gis ytterligere et ubehagelig perspektiv i en høyst betimelig epilog. I undertegnedes øyne en av de sterkeste filmene i hovedkonkurransen.
Garrone ble på sin side tildelt Sølvløven for beste regi for Io capitano, og hovedrolleinnehaver Seydou Sarr fikk ikke ufortjent prisen for beste unge skuespiller. I denne spillefilmen er også Europa målet, men her er handlingen først og fremst lagt til Afrika, og beretter om to tenåringer fra Dakar som bestemmer seg for å søke en bedre tilværelse på vårt kontinent. Dette er en langt mer fargerik og ikke like gjennomført dyster film som Green Border, men Io capitano inneholder like fullt flere forstemmende beskrivelser av de mange farene langs ferden til (og med) den endelige sjøveien, som omfatter nådeløse ørkenvandringer, kyniske menneskesmuglere og brutale slavehandlere. Avslutningen oppleves imidlertid åpen for tolkning (eller muligens som et kunstnerisk kompromiss), og filmen kan på sett og vis tas til inntekt for begge ytterpunktene i innvandringsdebatten. Følgelig er Io capitano en film med noen sterke enkeltdeler, men med en mer diskutabel helhet.
Regissør Ava DuVernay deltok som første afroamerikanske kvinne i festivalens hovedkonkurranse med spillefilmen Origin. Manuset av DuVernay er inspirert av Pulitzer-prisvinner Isabel Wilkersons sakprosabok «Caste: The Origins of Our Discontents», med samme forfatter som filmens hovedkarakter. Handlingen følger Wilkerson (Aunjanue Ellis) i researcharbeidet til en potensiell ny bok, der hun vil argumentere for at den systemiske forskjellsbehandlingen av mennesker i USA, Nazi-Tyskland og India er utslag av ulike former for kastesystemer, snarere enn rasisme. Parallelt med dette skildres flere vanskelige episoder i hovedpersonens privatliv med litt for sjenerøse mengder sentimentalitet. Den overdrevent pedagogiske Origin føles langt på vei som en illustrert forelesning, men gir i det minste lyst til å oppsøke Wilkersons forfatterskap, da budskapet som formidles unektelig er interessant. Etter undertegnede syn er dette med andre ord ingen spesielt vellykket film, og den vant heller ingen priser på Biennalen. Men man skal ikke se bort fra at akademiet vil være av en annen oppfatning når Oscar-sesongen nærmer seg.
Memory.
Skuespillerpriser til Priscilla og Memory
Prisen for beste kvinnelige skuespiller gikk til Cailee Spaeny for sin rolletolkning av Priscilla Presley i Sofia Coppolas portrettfilm Priscilla, som var undertegnedes favoritt blant konkurransefilmene etter Poor Things og er omtalt i den første rapporten. Prisen for beste mannlige skuespiller gikk på sin side til Peter Sarsgaard for sin rolle i Michel FrancosMemory. Verken han eller Spaeny var nok blant de mest opplagte vinnervalgene i skuespillerkategoriene – men begge er svært gode i sine respektive roller.
Memory er Francos første amerikanske spillefilm, etter at hans forrige film Sundown med Tim Roth og Charlotte Gainsbourg i sentrale roller bar bud om at den meksikanske filmskaperen var på vei mot mer internasjonale prosjekter (selv om den stadig utspilte seg i hjemlandet). Dette dramaet var også blant de sterkere av årets konkurransefilmer, og handler om en tørrlagt alkoholiker (Jessica Chastain) som bor alene med sin tenåringsdatter, og hennes håndtering av en vond fortid og møtet med en jevnaldrende mann med demens, spilt av Sarsgaard. Med sin sobre tone, sitt presise uttrykk og sine mørke temaer er dette en gjenkjennelig Franco-film, men fortellingen utvikler seg likevel på andre vis enn man kunne forvente fra regissøren og manusforfatteren. Flere av Francos filmer har funnet veien til norske kinoer, og det får man håpe at Memory også gjør.
Chastain og prisvinner Sarsgaard var blant de amerikanske skuespillerne tilstede på festivalen, tross streiken i hjemlandet. Begge benyttet imidlertid anledningen til å rette oppmerksomhet mot den pågående arbeidskonflikten.
El Conde.
Pinochet som vampyr
En film fra hovedkonkurransen som ble vist i starten av festivalen, men som ikke fikk plass i vår første oppsummering, er Pablo Larraíns El Conde. Til tross for at flere av filmene hans har tatt for seg historiske forhold og personer fra hjemlandet Chile (samt fra andre land), må El Conde sies å være en overraskende film fra regissøren av blant annet Stem nei, El Club, Jackie og Spencer. Her portretteres nemlig den tidligere chilenske diktatoren Augusto Pinochet som en stadig levende, 250 år gammel vampyr, i en slags grøsserkomedie av det burleske og til dels også absurde slaget. Riktignok er dette langt fra første gang historiske figurer kombineres med vampyrsjangeren, men El Conde (som betyr «greven») inneholder så absolutt noen friske ideer. Og ikke minst er den visuelt praktfullt utført i svart/hvitt, med noen betagende sekvenser som utpeker seg i særdeleshet.
Tross alt sitt fortellermessige overskudd evner den likevel ikke å engasjere tilstrekkelig. Kanskje skyldes det til dels sjangerkombinasjonen, da filmen verken er spesielt skummel eller morsom, om enn med visse hederlige unntak. Først og fremst oppleves imidlertid den overlessede historien som ikke helt sterk nok – og gode innfall og ditto utførelse gjør i seg selv ingen god film. Juryen syns dog ikke å ha hatt de samme innvendingene, da El Conde ble belønnet med prisen for beste manuskript, skrevet av Guillermo Calderon og Larraín.
El Conde er for øvrig en av hele fem Netflix-filmer vist i eller utenfor konkurranse på årets Biennale, og slippes på strømmetjenesten (med norsk tittel Greven av Chile) allerede 15. september.
En meget interessant film i hovedkonkurransen som ikke stakk av med noen priser, var franske Bertrand Bonellos The Beast (La bête). Dette er en kompleks og til dels enigmatisk sci fi-fortelling som omhandler flere tidsaktuelle temaer som kunstig intelligens, klimatrussel og parallelle virkeligheter – med en handling som utspiller seg over flere tidsplan, der de to hovedkarakterene (spilt av Léa Seydoux og George MacKay) møtes i ulike og formodentlig skjebnebestemte utgaver av seg selv. Muligens hadde den tjent på en noe kortere spilletid enn sine nærmere to og en halv time (også med tanke på kinodistribusjon), men The Beast er definitivt en fascinerende og egenartet film.
Vel verdt å nevne blant de ikke-prisvinnende Gulløve-kandidatene er også belgiske Fien TrochsHolly. Dette dramaet handler om en tenåringsjente med antatt helbredende evner som får en viktig funksjon i lokalsamfunnet etter en fatal skolebrann – samtidig som fortellingen preges av ambivalens til hennes krefter og motivasjoner, med en urovekkende undertone som peker mot grøssersjangeren. Fra hovedkonkurransen kan vi i tillegg trekke fram Małgorzata Szumowska og Michał EnglertsWoman of…, som er et noe ujevnt, men velregissert og svært velspilt drama om en transkvinnes liv og utfordringer i det polske samfunnet gjennom flere tiår.
Hit Man.
Linklater med forfriskende leiemorderfilm
En av oppturene på Biennalen var Richard Linklaters nye film Hit Man, vist utenfor konkurranse. Denne komediethrilleren forteller om en amerikansk skolelærer (Glen Powell) med deltidsjobb for politiet – som går ut på å utgi seg for å være leiemorder, slik at de potensielle kundene kan røpe sine morderiske planer under det innledende møtet og arresteres før de settes ut i live. Hit Maner en forfriskende, smart og underholdene lek med forbrytelse, straff og ulike identiteter, hvor Linklater viser seg mer fra sin humoristiske side enn i for eksempel Boyhood og Before-trilogien. Til alt overmål skal historien dessuten være inspirert av en virkelig person. Dette er en ganske annerledes og langt mer original spillefilm med leiemordertematikk enn både David FinchersThe Killer (omtalt i forrige rapport) og den irske Liam Neeson-filmen The Land of Saint and Sinners (med handling lagt til 70-tallets Nord-Irland), sistnevnte vist i seksjonen Orizzonti Extra.
Utenfor konkurranse vistes også den produktive Wes Andersons 40 minutter lange adapsjon av Roald Dahls The Wonderful Story of Henry Sugar. Dette er den første av fire filmer basert på den norskættede forfatterens fortellinger i en antologi Anderson lager for Netflix, og er en fornøyelig skrudd liten film proppfull av den eksentriske amerikanerens særpreg, inkludert en stjernespekket rolleliste med blant andre Benedict Cumberbatch, Ralph Fiennes, Ben Kingsley og Dev Patel. Anderson har tidligere filmatisert Dahls roman Den fantastiske Mikkel Rev i animasjonsfilmen med samme navn fra 2009, og den nye «live action»-filmen (som kommer på Netflix 27. september) bekrefter at dette litterære universet kler ham ypperlig.
Paradiset brinner.
Nordiske bidrag
I disse rapportene har vi ikke kunnet gå særlig inn på filmer fra festivalens ulike sideprogram, men avslutningsvis skal vi ta for oss to slike med nordisk tilknytning.
Paradiset brinner (Paradise is Burning) deltok i den viktige sideseksjonen Orizzonti, og ble belønnet med prisen for beste regi av juryen for dette programmet. Den svenske filmen er regissør Mika Gustafsons spillefilmdebut etter flere kortfilmer og co-regi på portrettdokumentaren Silvana – vekk meg når dere har våknet (2017), og handler om tre mindreårige søstre som bor alene i en lengre periode mens moren er fullstendig fraværende. Tematisk kan den minne om japanske Hirokazu Kore-edas Nobody Knows fra 2004, men Gustafsons spillefilm ligner lite på denne i tone og utførelse. Paradiset brinner er en intim, sår og ikke minst energisk «coming of age»-fortelling med høy grad av troverdighet, samtidig som den rommer mer poetiske innslag og stilgrep som bryter med den rene realismen. En bemerkelsesverdig og imponerende debut som fortjener et norsk publikum.
Utover rollene i Bastarden var det fremste norske bidraget på årets festival den Sørfond-støttede marokkansk/tunisiske filmen Backstage i sideseksjonen Venice Days (Giornate degli Autori), co-produsert av DUOfilm ved Marie Fuglestein Lægreid, Linda Bolstad Strønen og Ingrid Lill Høgtun. Afef Ben Mahmoud og Khalil Benkiranes spillefilm dreier seg om en dansetropp på Marokko-turné som må vandre til fots gjennom skogen i Atlasfjellene etter et busshavari, og konfliktene som kommer til overflaten under denne reisen. Filmen er tidvis litt dialogtung og lykkes ikke helt med alle sine høye ambisjoner, men innehar en besnærende magisk realisme som ikke minst integrerer dansesekvenser på spennende vis. Det er neppe usannsynlig at Backstage vil bli å se på Arabiske filmdager og/eller Film fra Sør i Oslo, og den er vel verdt å få med seg. I Venezia vant filmen Cinema & Arts Award, som er en av prisene som gis av eksterne samarbeidsorganisasjoner.
Helt til sist skal vi dessuten legge inn noen varmt anbefalende ord om den greske filmen The Summer with Carmen av Zacharias Mavroeidis, også vist i Venice Days-seksjonen. Dette er en (veldig!) skeiv komedie om vennskap, hundepass og forhold med ulik grad av forpliktelse, som er smart og medrivende fortalt med flere metafiksjonelle grep – og en av festivalens mest fornøyelige og forførende filmer.
Venezia – del 2: Pinochet som vampyr og andre beist.
Årets filmfestival i Venezia startet stjernetungt med en rekke store og profilerte titler, men i den siste delen var filmer med politisk tematikk mer framtredende i programmet. Aleksander Huser gir deg andre del av sin oppsummering, inkludert de viktigste prisvinnerne, nordiske bidrag og andre høydepunkter.
Foto fra den svenske prisvinneren «Paradiset brinner».
I helgen ble den 80. utgaven av Filmfestivalen i Venezia avsluttet. Som vi allerede har omtalt, ga den internasjonale juryen ledet av Damien Chazelle festivalens hovedpris Gulløven for beste film til Yorgos Lanthimos’Poor Things. Den britiskproduserte filmen med Emma Stone i hovedrollen (samt produsentrolle) ble løftet fram i undertegnedes rapport drøyt halvveis ut i festivalperioden som den aller sterkeste så langt i programmet – en posisjon den beholdt de resterende dagene. (Les den første gjennomgangen av høydepunkter her.)
I denne andre og siste oppsummeringen av årets festival tar vi for oss de viktigste prisvinnerne og andre ikke hittil omtalte høydepunkter fra filmprogrammet. Som tidligere nevnt kunne Biennalen skilte med mange store reginavn, og selv om ikke alle deltok med fullt så sterke filmer som man kunne håpe (og noen leverte regelrette skuffelser), kan man konkludere med at årets festivalutgave totalt sett var av høy kvalitet.
Vi må dessuten komme med en viktig tilføyelse: Da vi i forrige rapport omtalteNikolaj Arcels danske 1700-tallsdrama Bastarden med Mads Mikkelsen i hovedrollen, som for øvrig var eneste nordiske film i hovedkonkurransen, glemte vi å nevne at Kristine Kujath Thorp spiller en sentral birolle i filmen. Den norske skuespilleren – som også nylig spilte hovedrollen i den danske spillefilmen Den store stilhed – gjør her en utmerket rolleprestasjon, som naturligvis skulle ha vært framhevet i omtalen. I tillegg spilles en annen norsk rollefigur i filmen av Lise Risom Olsen.
Festivalens andrepris Sølvløven Jury Grand Prize gikk til Ryusuke Hamaguchis Evil Does Not Exist. Dette er en på flere måter annerledes film enn den japanske filmskaperens forrige, Oscar-vinneren Drive My Car (2021). Evil Does Not Exister en sjarmerende, stillferdig og til dels poetisk film lagt til en rural japansk landsby omgitt av skog og fjell, og skildrer de lokale innbyggernes ikke nødvendigvis friksjonsfrie møte med et selskap som ønsker å etablere en moderne campingresort i området. Også på grunn av sin kortere spilletid framstår den som en mindre film enn Drive My Car, men under den tilforlatelige overflaten ulmer forstyrrende krefter – og med det vokser også inntrykket filmen etterlater. Man kan nok innvende at avgjørende aspekter kunne ha vært hakket klarere formidlet, men Evil Does Not Exist er like fullt en bemerkelsesverdig og særegen film med en avslutning som nærer både ettertanke og diskusjon.
Io capitano
Utfyllende migrasjonsperspektiver
Festivalen startet stjernetungt med en rekke store og profilerte titler, som ble omtalt i vår første rapport. Riktignok uten en del av de involverte skuespillerne grunnet den pågående streiken – men flere enn først antatt. Der mange av disse filmene kategoriseres i etablerte sjangre som biografifilmer, historiske dramaer og thrillere, bar konkurranseprogrammet mot slutten av festivalen mer preg av samfunnsaktualitet og politisk innhold. I motsetning til i fjor, da Laura Poitras‘ All the Beauty and the Bloodshed vant Gulløven, var det imidlertid ingen dokumentarer blant de 23 filmene i hovedkonkurransen.
Med henholdsvis Green Border og Io capitano skildrer polske Agnieszka Holland og italienske Matteo Garrone vår tids flyktningeproblematikk i to spillefilmer som langt på vei utfyller hverandre i sine innfallsvinkler.
Hollands film – som ble belønnet med juryens spesialpris – utspiller seg ved grensen mellom Belarus og Polen, med utgangspunkt i en gruppe nyankomne flyktninger fra land som Syria og Afghanistan.I dunkelt svart/hvitt belyser denne flettverksfortellingen de desperate menneskenes lite humanistiske hindringer ved inngangsporten til det forjettede Europa fra flere karakterers ståsted, deriblant også polske grensevakter og aktivister. Green Border er en opprørende og kraftfull spillefilm om et stadig aktuelt tema, som også gis ytterligere et ubehagelig perspektiv i en høyst betimelig epilog. I undertegnedes øyne en av de sterkeste filmene i hovedkonkurransen.
Garrone ble på sin side tildelt Sølvløven for beste regi for Io capitano, og hovedrolleinnehaver Seydou Sarr fikk ikke ufortjent prisen for beste unge skuespiller. I denne spillefilmen er også Europa målet, men her er handlingen først og fremst lagt til Afrika, og beretter om to tenåringer fra Dakar som bestemmer seg for å søke en bedre tilværelse på vårt kontinent. Dette er en langt mer fargerik og ikke like gjennomført dyster film som Green Border, men Io capitano inneholder like fullt flere forstemmende beskrivelser av de mange farene langs ferden til (og med) den endelige sjøveien, som omfatter nådeløse ørkenvandringer, kyniske menneskesmuglere og brutale slavehandlere. Avslutningen oppleves imidlertid åpen for tolkning (eller muligens som et kunstnerisk kompromiss), og filmen kan på sett og vis tas til inntekt for begge ytterpunktene i innvandringsdebatten. Følgelig er Io capitano en film med noen sterke enkeltdeler, men med en mer diskutabel helhet.
Regissør Ava DuVernay deltok som første afroamerikanske kvinne i festivalens hovedkonkurranse med spillefilmen Origin. Manuset av DuVernay er inspirert av Pulitzer-prisvinner Isabel Wilkersons sakprosabok «Caste: The Origins of Our Discontents», med samme forfatter som filmens hovedkarakter. Handlingen følger Wilkerson (Aunjanue Ellis) i researcharbeidet til en potensiell ny bok, der hun vil argumentere for at den systemiske forskjellsbehandlingen av mennesker i USA, Nazi-Tyskland og India er utslag av ulike former for kastesystemer, snarere enn rasisme. Parallelt med dette skildres flere vanskelige episoder i hovedpersonens privatliv med litt for sjenerøse mengder sentimentalitet. Den overdrevent pedagogiske Origin føles langt på vei som en illustrert forelesning, men gir i det minste lyst til å oppsøke Wilkersons forfatterskap, da budskapet som formidles unektelig er interessant. Etter undertegnede syn er dette med andre ord ingen spesielt vellykket film, og den vant heller ingen priser på Biennalen. Men man skal ikke se bort fra at akademiet vil være av en annen oppfatning når Oscar-sesongen nærmer seg.
Memory.
Skuespillerpriser til Priscilla og Memory
Prisen for beste kvinnelige skuespiller gikk til Cailee Spaeny for sin rolletolkning av Priscilla Presley i Sofia Coppolas portrettfilm Priscilla, som var undertegnedes favoritt blant konkurransefilmene etter Poor Things og er omtalt i den første rapporten. Prisen for beste mannlige skuespiller gikk på sin side til Peter Sarsgaard for sin rolle i Michel FrancosMemory. Verken han eller Spaeny var nok blant de mest opplagte vinnervalgene i skuespillerkategoriene – men begge er svært gode i sine respektive roller.
Memory er Francos første amerikanske spillefilm, etter at hans forrige film Sundown med Tim Roth og Charlotte Gainsbourg i sentrale roller bar bud om at den meksikanske filmskaperen var på vei mot mer internasjonale prosjekter (selv om den stadig utspilte seg i hjemlandet). Dette dramaet var også blant de sterkere av årets konkurransefilmer, og handler om en tørrlagt alkoholiker (Jessica Chastain) som bor alene med sin tenåringsdatter, og hennes håndtering av en vond fortid og møtet med en jevnaldrende mann med demens, spilt av Sarsgaard. Med sin sobre tone, sitt presise uttrykk og sine mørke temaer er dette en gjenkjennelig Franco-film, men fortellingen utvikler seg likevel på andre vis enn man kunne forvente fra regissøren og manusforfatteren. Flere av Francos filmer har funnet veien til norske kinoer, og det får man håpe at Memory også gjør.
Chastain og prisvinner Sarsgaard var blant de amerikanske skuespillerne tilstede på festivalen, tross streiken i hjemlandet. Begge benyttet imidlertid anledningen til å rette oppmerksomhet mot den pågående arbeidskonflikten.
El Conde.
Pinochet som vampyr
En film fra hovedkonkurransen som ble vist i starten av festivalen, men som ikke fikk plass i vår første oppsummering, er Pablo Larraíns El Conde. Til tross for at flere av filmene hans har tatt for seg historiske forhold og personer fra hjemlandet Chile (samt fra andre land), må El Conde sies å være en overraskende film fra regissøren av blant annet Stem nei, El Club, Jackie og Spencer. Her portretteres nemlig den tidligere chilenske diktatoren Augusto Pinochet som en stadig levende, 250 år gammel vampyr, i en slags grøsserkomedie av det burleske og til dels også absurde slaget. Riktignok er dette langt fra første gang historiske figurer kombineres med vampyrsjangeren, men El Conde (som betyr «greven») inneholder så absolutt noen friske ideer. Og ikke minst er den visuelt praktfullt utført i svart/hvitt, med noen betagende sekvenser som utpeker seg i særdeleshet.
Tross alt sitt fortellermessige overskudd evner den likevel ikke å engasjere tilstrekkelig. Kanskje skyldes det til dels sjangerkombinasjonen, da filmen verken er spesielt skummel eller morsom, om enn med visse hederlige unntak. Først og fremst oppleves imidlertid den overlessede historien som ikke helt sterk nok – og gode innfall og ditto utførelse gjør i seg selv ingen god film. Juryen syns dog ikke å ha hatt de samme innvendingene, da El Conde ble belønnet med prisen for beste manuskript, skrevet av Guillermo Calderon og Larraín.
El Conde er for øvrig en av hele fem Netflix-filmer vist i eller utenfor konkurranse på årets Biennale, og slippes på strømmetjenesten (med norsk tittel Greven av Chile) allerede 15. september.
En meget interessant film i hovedkonkurransen som ikke stakk av med noen priser, var franske Bertrand Bonellos The Beast (La bête). Dette er en kompleks og til dels enigmatisk sci fi-fortelling som omhandler flere tidsaktuelle temaer som kunstig intelligens, klimatrussel og parallelle virkeligheter – med en handling som utspiller seg over flere tidsplan, der de to hovedkarakterene (spilt av Léa Seydoux og George MacKay) møtes i ulike og formodentlig skjebnebestemte utgaver av seg selv. Muligens hadde den tjent på en noe kortere spilletid enn sine nærmere to og en halv time (også med tanke på kinodistribusjon), men The Beast er definitivt en fascinerende og egenartet film.
Vel verdt å nevne blant de ikke-prisvinnende Gulløve-kandidatene er også belgiske Fien TrochsHolly. Dette dramaet handler om en tenåringsjente med antatt helbredende evner som får en viktig funksjon i lokalsamfunnet etter en fatal skolebrann – samtidig som fortellingen preges av ambivalens til hennes krefter og motivasjoner, med en urovekkende undertone som peker mot grøssersjangeren. Fra hovedkonkurransen kan vi i tillegg trekke fram Małgorzata Szumowska og Michał EnglertsWoman of…, som er et noe ujevnt, men velregissert og svært velspilt drama om en transkvinnes liv og utfordringer i det polske samfunnet gjennom flere tiår.
Hit Man.
Linklater med forfriskende leiemorderfilm
En av oppturene på Biennalen var Richard Linklaters nye film Hit Man, vist utenfor konkurranse. Denne komediethrilleren forteller om en amerikansk skolelærer (Glen Powell) med deltidsjobb for politiet – som går ut på å utgi seg for å være leiemorder, slik at de potensielle kundene kan røpe sine morderiske planer under det innledende møtet og arresteres før de settes ut i live. Hit Maner en forfriskende, smart og underholdene lek med forbrytelse, straff og ulike identiteter, hvor Linklater viser seg mer fra sin humoristiske side enn i for eksempel Boyhood og Before-trilogien. Til alt overmål skal historien dessuten være inspirert av en virkelig person. Dette er en ganske annerledes og langt mer original spillefilm med leiemordertematikk enn både David FinchersThe Killer (omtalt i forrige rapport) og den irske Liam Neeson-filmen The Land of Saint and Sinners (med handling lagt til 70-tallets Nord-Irland), sistnevnte vist i seksjonen Orizzonti Extra.
Utenfor konkurranse vistes også den produktive Wes Andersons 40 minutter lange adapsjon av Roald Dahls The Wonderful Story of Henry Sugar. Dette er den første av fire filmer basert på den norskættede forfatterens fortellinger i en antologi Anderson lager for Netflix, og er en fornøyelig skrudd liten film proppfull av den eksentriske amerikanerens særpreg, inkludert en stjernespekket rolleliste med blant andre Benedict Cumberbatch, Ralph Fiennes, Ben Kingsley og Dev Patel. Anderson har tidligere filmatisert Dahls roman Den fantastiske Mikkel Rev i animasjonsfilmen med samme navn fra 2009, og den nye «live action»-filmen (som kommer på Netflix 27. september) bekrefter at dette litterære universet kler ham ypperlig.
Paradiset brinner.
Nordiske bidrag
I disse rapportene har vi ikke kunnet gå særlig inn på filmer fra festivalens ulike sideprogram, men avslutningsvis skal vi ta for oss to slike med nordisk tilknytning.
Paradiset brinner (Paradise is Burning) deltok i den viktige sideseksjonen Orizzonti, og ble belønnet med prisen for beste regi av juryen for dette programmet. Den svenske filmen er regissør Mika Gustafsons spillefilmdebut etter flere kortfilmer og co-regi på portrettdokumentaren Silvana – vekk meg når dere har våknet (2017), og handler om tre mindreårige søstre som bor alene i en lengre periode mens moren er fullstendig fraværende. Tematisk kan den minne om japanske Hirokazu Kore-edas Nobody Knows fra 2004, men Gustafsons spillefilm ligner lite på denne i tone og utførelse. Paradiset brinner er en intim, sår og ikke minst energisk «coming of age»-fortelling med høy grad av troverdighet, samtidig som den rommer mer poetiske innslag og stilgrep som bryter med den rene realismen. En bemerkelsesverdig og imponerende debut som fortjener et norsk publikum.
Utover rollene i Bastarden var det fremste norske bidraget på årets festival den Sørfond-støttede marokkansk/tunisiske filmen Backstage i sideseksjonen Venice Days (Giornate degli Autori), co-produsert av DUOfilm ved Marie Fuglestein Lægreid, Linda Bolstad Strønen og Ingrid Lill Høgtun. Afef Ben Mahmoud og Khalil Benkiranes spillefilm dreier seg om en dansetropp på Marokko-turné som må vandre til fots gjennom skogen i Atlasfjellene etter et busshavari, og konfliktene som kommer til overflaten under denne reisen. Filmen er tidvis litt dialogtung og lykkes ikke helt med alle sine høye ambisjoner, men innehar en besnærende magisk realisme som ikke minst integrerer dansesekvenser på spennende vis. Det er neppe usannsynlig at Backstage vil bli å se på Arabiske filmdager og/eller Film fra Sør i Oslo, og den er vel verdt å få med seg. I Venezia vant filmen Cinema & Arts Award, som er en av prisene som gis av eksterne samarbeidsorganisasjoner.
Helt til sist skal vi dessuten legge inn noen varmt anbefalende ord om den greske filmen The Summer with Carmen av Zacharias Mavroeidis, også vist i Venice Days-seksjonen. Dette er en (veldig!) skeiv komedie om vennskap, hundepass og forhold med ulik grad av forpliktelse, som er smart og medrivende fortalt med flere metafiksjonelle grep – og en av festivalens mest fornøyelige og forførende filmer.