Foto fra Den norske filmskolen der de streikende nå går tilbake til studiene.

Etter et skoleår hvor vi som studenter har vært på evig jakt etter informasjon og mulighet for innflytelse, fikk vi nok. Bak lukkede dører hos ledelsen ble det snakket om omfattende endringer både for utdanningsløpet og strukturen ved filmskolen. I januar skrev vi en kronikk hvor vi etterlyste informasjon om alt som foregikk og delte våre bekymringer.

Det vakte engasjement. De tydeligste motsvarene kom i kronikkform fra dekan Eli Bø, dekan Leif Holst Jensen og prodekan Nina Grünfeld. De kunne valgt å lese kronikken som et viktig studentengasjement eller en faglig refleksjon, men valgte i stedet å vie størstedelen av kronikkplassen til å snakke bekymringene og dermed studentene sine ned. Bekymringer med et innhold som overhode ikke er unik for filmskolen, men som løftes frem som en faglig diskusjon på de fleste kunstfaglige utdanninger. Det er rett og slett en debatt filmskolen burde ønske velkommen, ikke dysse ned.

Kort tid etter fikk vi informasjon om at det skulle gjøres et utredningsarbeid i forbindelse med samarbeid/sammenslåing mellom AMEK og DNF. Studentene skulle nå bli involvert, men fikk spesifikke instrukser om å utelukkende fokusere på muligheter for samarbeid. Det kan vel neppe kalles en utredning? Som studenter reagerte vi tydelig på at hele prosessen fremstod forutbestemt og forhastet. Faglærere ved filmskolen delte også bekymring rundt dette arbeidet og har i etterkant rettet kritikk mot prosessen.

En sammenslåing er en irreversibel beslutning. Det er av omsorg for filmskolen, at vi krever grundigere utredning. Vi setter oss ikke på bakbena fordi vi er i mot forbedring eller fremskritt. Disse antydningene er misvisende og merkelige. Vi har mange forbedringsforslag til vår egen utdanning – også forslag som er nytenkende, fremtidsrettede – og helt sikkert også innovative. Men når dette engasjementet må vike til fordel for en bestilling fra styret ved høgskolen, så vekker det selvfølgelig reaksjoner.

Styret ved høgskolen har ikke kjennskap til hva filmskolen er. Hvorfor skal vi late som om deres etterspørsel er basert på et sterkt og inderlig ønske om å forbedre den? 

I stedet for å bruke tid og krefter på å gjøre filmskolen bedre, blir vi mer eller mindre bedt om å forberede oss på en fremtidig sammenslåing og jobbe med å finne ut av hvordan det best lar seg gjøre. I dette dukker det opp altfor mange spørsmål og problemstillinger, og altfor få (og betryggende) svar.

Hvis en sammenslåing er det beste for filmskolen, hvorfor får vi ikke tilgang på argumentasjonen bak?

Da dekanene – uten å ha redegjort grundig for noe som helst – gikk ut med en klar anbefaling om sammenslåing, samlet vi oss og bestemte oss for å si klart og tydelig ifra. Til tross for at vi var spredd over alle hauger, klarte vi i løpet av få dager å organisere både en streik, en egen evaluering i Oslo med ekstern støtte, og stormøte med bransjen.

Bortsett fra et skuffende møte med dekanen før vi dro til Oslo, hørte vi ikke et kvekk fra ledelsen ved DNF og høgskolen. De viste liten til ingen interesse for hvorfor vi streiket, og glimret med sitt fravær i den offentlige debatten. Da vi stod klare for debatt på Dagsnytt18, fikk vi kontrabeskjed om at det måtte avlyses – da ingen ville stille som motdebattanter. 

Midt i det hele er det merkelig å tenke på at vi først og fremst er studenter. Mye tid og krefter har blitt brukt inn mot det pågående endringsarbeidet. For å bli hørt og inkludert – for filmskolens fremtid. Det er et utfordrende – til tider umulig – overskudd å lete frem, men vi har funnet mye motivasjon i samholdet dette har gitt oss. Dette er viktig for oss å ta vare på, og det lar seg best gjøre gjennom gode demokratiske prosesser.

Vi avslutter dermed ikke streiken på grunn av et stort gjennomslag i forhandlinger med høgskolen. Vi har fortsatt ingen tillit til dekanen og utredningen har ikke blitt noe bedre siden sist.

Vi sitter likevel igjen med vissheten om at:

Ledelsens ved DNF sin handlemåte har ikke fått gli gjennom uten oppmerksomhet.

Vi har gjennom streiken klart å synliggjøre hvor faglig svak dekanenes rapport er. En rapport som brukes til å underbygge sammenslåing av Den norske filmskolen (DNF) og Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi ved Høgskolen i Innlandet (AMEK).

Vi har fått gjennomslag for en fagkomité, som skal sikre at studenter og fagansatte får en reell innflytelse før en beslutning rundt sammenslåing tas.

Filmbransjen støtter oss bredt. Dette har de gitt uttrykk for blant annet under bransjemøtet som vi arrangerte under streiken og gjennom støtteskriv her: Bransjestøtte til de streikende studentene.

Filmskolens faglærere i stor grad støtter streiken, og studenter ved filmskolens nye kull har skrevet et støtteskriv: Støttebrev fra de nye studentene.

Streiken har løftet en debatt om den nasjonale filmkunstens og landets kunstutdanningers fremtid. En debatt som burde løftes og synliggjøres enda mer.

Vi vil fortsette å kjempe for at Den norske filmskolen ivaretas som en faglig sterk kunstskole, og at studentene alltid skal være skolens kjerne. Vi har satt stor pris på engasjement utenfra, og vi håper det fortsetter!

Signert av,

Marie Bøe, August Colding, Jens Dahle-Granli, Ingvild Dahlgren, Paula Franke, Herman Granlund, Kine Storflor Grøtt, Mariel Melø Hansen, Elise Hanssen, Jens Glomnes Hertzberg, Lea Hilden, Julie Mørch Honoré, Andreas Stilloff Hovde, Ask Jacobsen, Kevin Kleiven, Atchy Konesh, Martin Kruse, Ida Sofie Larsen, Ester Lindberg, Mikkel Lyng-Jørgensen, Julie Macus, Tarjei Sandvik Moe, Sara S. Moland, Oline Nordentoft, Dagne Omland, Sebastian Raft, Signe Edelboe Rasmussen, Simen Anthony Samuelsen, Camilla Pavlikova Sandland, Olivia Mai Scheibye, Rasmus Sandager, Rikke Seim, Kornelia Eline Skogseth, Tobias Klemeyer Smith, Marius Solberg, Eline Heyerdahl Speilberg, Dārta Stūrīte, Laura Tassicker, Mirjam Sveinbjörg Thorkelsdottir, Aasta Vøyenli, Gry Hege Østerhagen