Det står i rapporten at vi fikk være med å forme den endelige beslutningen om hvorvidt skolene skal samles til ett fakultet eller ikke. Dette stemmer ikke overens med vår egen opplevelse, skriver de 41 streikende bachelorstudentene som her begrunner nærmere hvorfor streik er blitt et nødvendig virkemiddel.
Foto: De streikende utenfor Lillehammer kino (privat foto).
Filmskolens ledelse offentliggjorde en rapport til høring fredag 09.06.23, som konkluderer med en anbefaling om sammenslåing mellom Den norske filmskolen (DNF) og Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK), foreslått iverksatt 01.01.2024. Vi mener at utredningen som rapporten bygger på har vært en skinnprosess, hvor studenter og ansatte aldri har hatt en reell mulighet for innflytelse. Vi opplever dekanenes anbefaling som forutinntatt, og kjenner oss ikke igjen i deres nærmest ensidige positive fokus på sammenslåing. Vi frykter nå for skolens fremtidige studiekvalitet, og har mistet all tillit til at ledelsen vår faktisk handler på vegne av studentenes og filmskolens beste. Derfor har nå 41 av filmskolens totalt 42 bachelorstudenter gått ut i streik.
Ledelsen ved DNF og ledelsen ved Høgskolen i Innlandet (HiNN) har lovet oss studentmedvirkning og uttrykt at vår stemme skal være med å forme den endelige beslutningen om hvorvidt skolene skal samles til ett fakultet eller ikke. Rapporten viser også flere ganger til at studentene har blitt involvert og bidratt til prosessen, gjennom ulike møter.
Dette stemmer ikke overens med vår egen opplevelse. Vi har stort sett selv måttet initiere til de få møtene som har vært holdt. Vi opplevde at disse møtene da fant sted mest for å gi oss en følelse av å bidra, og for å kunne fortelle utad at vi ble inkludert, mer enn at de var til fordi ledelsen faktisk mente at vi kunne ha relevante synspunkter å komme med.
Synspunktene vi fremmet på disse møtene er ikke inkludert i rapporten på en redelig måte.
Kjernen i vår bekymring omkring prosessen er at vi ikke får nok informasjon om hva en sammenslåing rent faktisk vil bety for studentene. De konkrete spørsmålene våre har konsekvent blitt møtt av unnvikende svar, som forsøker å bagatellisere bekymringene. Det er aldri blitt skissert opp reelle scenarier for hvordan en hverdag på filmskolen vil se ut etter sammenslåingen. Dette har ledelsen derimot uttrykt at de ser for seg å finne ut av etter sammenslåingen er vedtatt.
På bakgrunn av dette må vi anta at ledelsen vår ikke har noen klar idé om hvordan sammenslåingen faktisk kan styrke studiehverdagen.
Vi kan dermed ikke fatte at de kan gå ut og anbefale en sammenslåing. Vi mener en såpass drastisk og irreversibel beslutning er nødt til å ta utgangspunkt i en grundig og objektiv utforskning av dens potensielle konsekvenser.
Kommunikasjonen med ledelsen har vært lite transparent. Også ansatte ved filmskolen og medlemmer av fakultetsrådet har klaget på utredningsprosessen. For et par uker tilbake sendte vi studenter et formelt krav om å få på plass en bedre utredning før man fatter en beslutning. Kravet vårt ble avvist.
Vi fikk deretter beskjed fra ledelsen om at vi kunne bidra med et eget innspill til rapporten. Dette fikk vi to dager på å levere, på et tidspunkt hvor studentmassen var spredt på ulike studieturer. Vi klarte likevel å samle oss om et innspill hvor vi blant annet pekte nettopp på korte tidsfrister og hastverk som en gjentagende utfordring gjennom prosessen.
Da rapporten ble publisert på fredag, og vårt innspill ikke var inkludert, kjente vi på at nok var nok. Det fremstod da for oss som totalt umulig å komme til orde gjennom høgskolens formelle kanaler.
Det hele tegnet et bilde av en prosess ledet av en ledelse som aldri har ment å ende opp med en annen konklusjon enn anbefaling om sammenslåing, som aldri har hatt noen reell interesse av å lytte til motstemmer.
Prosessen har hele veien vært preget av forutinntatthet og en agenda om å rette fokus på det positive, heller enn å fremstille et helhetlig bilde. Forskjellene ved skolene og de negative sidene ved en sammenslåing er blitt skyggelagt for å til slutt kunne ende opp med anbefalingen som nå foreligger.
Dette kommer tydelig frem av rapporten (som vi også stiller spørsmål ved om i det hele tatt kan kalles en rapport), da den åpenbart ikke ønsker å drøfte saken, men hele veien styrer argumentasjonen mot sin konklusjon. Den fremstår mer som en retorisk oppbygget tale, enn en drøftende rapport.
Vi vil vise til hele kapittel 6 i rapporten. Den har som overskrift «Drøftelse / Argumentasjon / Vurderinger», og innledes med setningen: «Argumentene som trekkes frem for et samlet fakultet spenner vidt og er på ulike nivå. Noen av hovedargumentene er drøftet under».
Disse hovedargumentene er alle entydige i sine konklusjoner om at det er en god idé å samle til ett fakultet. I rapporten blir ikke motargumenter vurdert eller drøftet på en redelig måte. Av og til blir bekymringer viet en eller to setninger, før det blir brukt lange avsnitt på å diskreditere bekymringene.
Ordet «drøfte» er av norsk akademisk ordbok definert på følgende vis: «Behandle en sak, et problem under forskjellige synsvinkler». Ingenting i dette såkalte «drøftingskapittelet» i rapporten behandler saken under andre synsvinkler enn den som taler for en sammenslåing.
Vårt mål har hele veien vært å tydelig signalisere hva skolen betyr for oss, og å forsikre oss om at den kun vil styrke sin kunstfaglige kvalitet uansett hvilken fremtid den går i møte. Til dette har vi viet tid vi skulle ønske vi heller kunne brukt på å fokusere på det vi går på denne skolen for, å bli utdannet til å bli nettopp kunstfaglige sterke filmskapere. Den tiden klarer vi ikke å se at vi nå har fått noe igjen for.
Den ekskluderende utredningsprosessen, at det åpenbart ikke ligger en kunnskap til grunn om hva en sammenslåing konkret vil innebære for studiehverdagen, og en rapport som vitner om at konklusjonen om sammenslåing hele veien har vært et urokkelig mål – har alt ledet til at vi som studenter har mistet tilliten til vår dekan, Eli Bø, når hun nå går ut og anbefaler sammenslåingen. Hun er ansatt med et mandat fra høgskoleledelsen om å arbeide for et tettere samarbeid med AMEK – men vi mener hennes fremste mandat bør være å arbeide for studentenes og filmskolens interesser. Det har hun ikke klart å bevise overfor oss å ha gjort i denne prosessen.
Etter å ha forsøkt å gjentatte ganger møte ledelsen på deres premisser, har vi heller ingen tillit til at det finnes en reell mulighet for å bli lyttet til om vi kun taler vår sak gjennom de formelle kanalene. Vi ser dermed ingen annen utvei enn å gå i streik, for å signalisere vår mistillit og for å kreve at denne sammenslåingen ikke blir noe av før det er lagt til grunn en omfattende, objektiv og redelig utredning.
Signert av:
Marie Bøe, August Colding, Jens Dahle-Granli, Ingvild Dahlgren, Paula Franke, Herman Granlund, Kine Storflor Grøtt, Mariel Melø Hansen, Elise Hanssen, Jens Glomnes Hertzberg, Lea Hilden, Julie Mørch Honoré, Andreas Stilloff Hovde, Ask Jacobsen, Kevin Kleiven, Atchy Konesh, Martin Kruse, Ida Sofie Larsen, Ester Lindberg, Mikkel Lyng-Jørgensen, Julie Macus, Tarjei Sandvik Moe, Sara S. Moland, Oline Nordentoft, Dagne Omland, Sebastian Raft, Signe Edelboe Rasmussen, Simen Anthony Samuelsen, Camilla Pavlikova Sandland, Olivia Mai Scheibye, Rasmus Sandager, Rikke Seim, Kornelia Eline Skogseth, Tobias Klemeyer Smith, Marius Solberg, Eline Heyerdahl Speilberg, Dārta Stūrīte, Laura Tassicker, Mirjam Sveinbjörg Thorkelsdottir, Aasta Vøyenli, Gry Hege Østerhagen.
Det står i rapporten at vi fikk være med å forme den endelige beslutningen om hvorvidt skolene skal samles til ett fakultet eller ikke. Dette stemmer ikke overens med vår egen opplevelse, skriver de 41 streikende bachelorstudentene som her begrunner nærmere hvorfor streik er blitt et nødvendig virkemiddel.
Foto: De streikende utenfor Lillehammer kino (privat foto).
Filmskolens ledelse offentliggjorde en rapport til høring fredag 09.06.23, som konkluderer med en anbefaling om sammenslåing mellom Den norske filmskolen (DNF) og Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK), foreslått iverksatt 01.01.2024. Vi mener at utredningen som rapporten bygger på har vært en skinnprosess, hvor studenter og ansatte aldri har hatt en reell mulighet for innflytelse. Vi opplever dekanenes anbefaling som forutinntatt, og kjenner oss ikke igjen i deres nærmest ensidige positive fokus på sammenslåing. Vi frykter nå for skolens fremtidige studiekvalitet, og har mistet all tillit til at ledelsen vår faktisk handler på vegne av studentenes og filmskolens beste. Derfor har nå 41 av filmskolens totalt 42 bachelorstudenter gått ut i streik.
Ledelsen ved DNF og ledelsen ved Høgskolen i Innlandet (HiNN) har lovet oss studentmedvirkning og uttrykt at vår stemme skal være med å forme den endelige beslutningen om hvorvidt skolene skal samles til ett fakultet eller ikke. Rapporten viser også flere ganger til at studentene har blitt involvert og bidratt til prosessen, gjennom ulike møter.
Dette stemmer ikke overens med vår egen opplevelse. Vi har stort sett selv måttet initiere til de få møtene som har vært holdt. Vi opplevde at disse møtene da fant sted mest for å gi oss en følelse av å bidra, og for å kunne fortelle utad at vi ble inkludert, mer enn at de var til fordi ledelsen faktisk mente at vi kunne ha relevante synspunkter å komme med.
Synspunktene vi fremmet på disse møtene er ikke inkludert i rapporten på en redelig måte.
Kjernen i vår bekymring omkring prosessen er at vi ikke får nok informasjon om hva en sammenslåing rent faktisk vil bety for studentene. De konkrete spørsmålene våre har konsekvent blitt møtt av unnvikende svar, som forsøker å bagatellisere bekymringene. Det er aldri blitt skissert opp reelle scenarier for hvordan en hverdag på filmskolen vil se ut etter sammenslåingen. Dette har ledelsen derimot uttrykt at de ser for seg å finne ut av etter sammenslåingen er vedtatt.
På bakgrunn av dette må vi anta at ledelsen vår ikke har noen klar idé om hvordan sammenslåingen faktisk kan styrke studiehverdagen.
Vi kan dermed ikke fatte at de kan gå ut og anbefale en sammenslåing. Vi mener en såpass drastisk og irreversibel beslutning er nødt til å ta utgangspunkt i en grundig og objektiv utforskning av dens potensielle konsekvenser.
Kommunikasjonen med ledelsen har vært lite transparent. Også ansatte ved filmskolen og medlemmer av fakultetsrådet har klaget på utredningsprosessen. For et par uker tilbake sendte vi studenter et formelt krav om å få på plass en bedre utredning før man fatter en beslutning. Kravet vårt ble avvist.
Vi fikk deretter beskjed fra ledelsen om at vi kunne bidra med et eget innspill til rapporten. Dette fikk vi to dager på å levere, på et tidspunkt hvor studentmassen var spredt på ulike studieturer. Vi klarte likevel å samle oss om et innspill hvor vi blant annet pekte nettopp på korte tidsfrister og hastverk som en gjentagende utfordring gjennom prosessen.
Da rapporten ble publisert på fredag, og vårt innspill ikke var inkludert, kjente vi på at nok var nok. Det fremstod da for oss som totalt umulig å komme til orde gjennom høgskolens formelle kanaler.
Det hele tegnet et bilde av en prosess ledet av en ledelse som aldri har ment å ende opp med en annen konklusjon enn anbefaling om sammenslåing, som aldri har hatt noen reell interesse av å lytte til motstemmer.
Prosessen har hele veien vært preget av forutinntatthet og en agenda om å rette fokus på det positive, heller enn å fremstille et helhetlig bilde. Forskjellene ved skolene og de negative sidene ved en sammenslåing er blitt skyggelagt for å til slutt kunne ende opp med anbefalingen som nå foreligger.
Dette kommer tydelig frem av rapporten (som vi også stiller spørsmål ved om i det hele tatt kan kalles en rapport), da den åpenbart ikke ønsker å drøfte saken, men hele veien styrer argumentasjonen mot sin konklusjon. Den fremstår mer som en retorisk oppbygget tale, enn en drøftende rapport.
Vi vil vise til hele kapittel 6 i rapporten. Den har som overskrift «Drøftelse / Argumentasjon / Vurderinger», og innledes med setningen: «Argumentene som trekkes frem for et samlet fakultet spenner vidt og er på ulike nivå. Noen av hovedargumentene er drøftet under».
Disse hovedargumentene er alle entydige i sine konklusjoner om at det er en god idé å samle til ett fakultet. I rapporten blir ikke motargumenter vurdert eller drøftet på en redelig måte. Av og til blir bekymringer viet en eller to setninger, før det blir brukt lange avsnitt på å diskreditere bekymringene.
Ordet «drøfte» er av norsk akademisk ordbok definert på følgende vis: «Behandle en sak, et problem under forskjellige synsvinkler». Ingenting i dette såkalte «drøftingskapittelet» i rapporten behandler saken under andre synsvinkler enn den som taler for en sammenslåing.
Vårt mål har hele veien vært å tydelig signalisere hva skolen betyr for oss, og å forsikre oss om at den kun vil styrke sin kunstfaglige kvalitet uansett hvilken fremtid den går i møte. Til dette har vi viet tid vi skulle ønske vi heller kunne brukt på å fokusere på det vi går på denne skolen for, å bli utdannet til å bli nettopp kunstfaglige sterke filmskapere. Den tiden klarer vi ikke å se at vi nå har fått noe igjen for.
Den ekskluderende utredningsprosessen, at det åpenbart ikke ligger en kunnskap til grunn om hva en sammenslåing konkret vil innebære for studiehverdagen, og en rapport som vitner om at konklusjonen om sammenslåing hele veien har vært et urokkelig mål – har alt ledet til at vi som studenter har mistet tilliten til vår dekan, Eli Bø, når hun nå går ut og anbefaler sammenslåingen. Hun er ansatt med et mandat fra høgskoleledelsen om å arbeide for et tettere samarbeid med AMEK – men vi mener hennes fremste mandat bør være å arbeide for studentenes og filmskolens interesser. Det har hun ikke klart å bevise overfor oss å ha gjort i denne prosessen.
Etter å ha forsøkt å gjentatte ganger møte ledelsen på deres premisser, har vi heller ingen tillit til at det finnes en reell mulighet for å bli lyttet til om vi kun taler vår sak gjennom de formelle kanalene. Vi ser dermed ingen annen utvei enn å gå i streik, for å signalisere vår mistillit og for å kreve at denne sammenslåingen ikke blir noe av før det er lagt til grunn en omfattende, objektiv og redelig utredning.
Signert av:
Marie Bøe, August Colding, Jens Dahle-Granli, Ingvild Dahlgren, Paula Franke, Herman Granlund, Kine Storflor Grøtt, Mariel Melø Hansen, Elise Hanssen, Jens Glomnes Hertzberg, Lea Hilden, Julie Mørch Honoré, Andreas Stilloff Hovde, Ask Jacobsen, Kevin Kleiven, Atchy Konesh, Martin Kruse, Ida Sofie Larsen, Ester Lindberg, Mikkel Lyng-Jørgensen, Julie Macus, Tarjei Sandvik Moe, Sara S. Moland, Oline Nordentoft, Dagne Omland, Sebastian Raft, Signe Edelboe Rasmussen, Simen Anthony Samuelsen, Camilla Pavlikova Sandland, Olivia Mai Scheibye, Rasmus Sandager, Rikke Seim, Kornelia Eline Skogseth, Tobias Klemeyer Smith, Marius Solberg, Eline Heyerdahl Speilberg, Dārta Stūrīte, Laura Tassicker, Mirjam Sveinbjörg Thorkelsdottir, Aasta Vøyenli, Gry Hege Østerhagen.
