Foto: «Fluefangeren» – produsert på svært lavt budsjett og Amandavinner.

Noen åpenbare mangler ved vårt tilskuddssystem kan være helt usynlig for noen av de største mottakerne av offentlige midler i norsk film. I sammenheng med Norsk Filminstitutts (NFI) nye forslag til endringer av filmstøttesystemet må vi bare anerkjenne at skoen trykker litt forskjellig hos ulike aktører i vår bransje. Min brannfakkel er ikke nødvendigvis relevant for alle, men jeg klarer ikke å se hvordan vi kan videreføre den automatiske ordningen etterhåndstilskudd (EHT) slik den er i dag og samtidig rette opp i de strukturelle skjevhetene vi har i filmbransjen.

De største mottakerne av offentlige midler i filmsektoren har sånn sett et ansvar for å skape en mye bedre kontinuitet for kvinneandelen og representasjon av minoriteter i norsk film. Dette trenger ikke å gå på bekostning av den positive publikumsutviklingen vi har hatt på kino. Og så lenge staten er så raus med sine tilskuddsordninger må vi kunne forvente at ingen av de filmpolitiske målene skal være nødvendig å ofre.

Som en voksende filmnasjon bør vi også aldri senke våre ambisjoner. I alle fall ikke så lenge danskene, som bruker mindre offentlige midler på sine filmer per innbygger enn oss, klarer både å holde sitt grep om en andel av kinobesøk for danske filmtitler stabilt på et sted mellom 25 og 30%, og bli nominerte til mer prestisjefylte priser. Det eksisterer alltid en forventning om at danskene skal bli nominert til de gjeveste prisene, og ikke bare det – de skal hente dem hjem.

Vår mangel på konkurranseevne blir av Åse Kringstad raskt forklart med at vi av åpenbare grunner ikke har samme filmtradisjon som våre naboer. Hva er de åpenbare grunnene? At danskene og svenskene har en bedre og lengre filmtradisjon, mens Norge mangler en tradisjon, er lov å mene, men våre ambisjoner for fremtiden bør ikke hvile på denne triste erkjennelsen. Det burde gi oss alle et spark bak så vi kan jobbe målrettet for å utvikle en ny filmtradisjon – en som er fremtidsrettet, nyskapende og inkluderende.

Problematisk garanti

Virke og Paradox mener at den norske spillefilmen går så det suser, men dette må begrunnes når vi bruker mer kulturmidler per innbygger enn land vi burde kunne sammenlikne oss med. Det hadde vært fint om Virke kunne underbygge sine påstander med eksport-tall og publikumsoppslutning når Virke hevder det er fra Norge at de mest interessante og salgbare filmene kommer for tiden. Uten tall blir dette en påstand. Det hadde vært fint å få bekreftet eller avist dette med et grunnlag som er mer etterrettelig enn å bli henvist til samtaler med salgsagenter og kolleger internasjonalt.

Vi vet at norsk dokumentar og TV-drama står for det mest nyskapende i bransjen, men dette er ikke hva debatten handler om, vi snakker om spillefilmen. Stein Kvae og Finn Gjerdrum startet debatten ved å peke primært på EHT som en automatisk ordning og spillefilmen som satsningsområde for å oppnå en stor nok publikumsoppslutning på kino.

Produsent-veteranene vet at minimumsgarantien (MG) som utløser store summer i EHT ofte buntes sammen i en salgspakke som kan være svært utfordrende å ettergå av NFI slik EHT-ordningen er innrettet i dag. Norsk filminstitutt sin egen definisjon av MG sier at en MG-avtale er forhåndssalg av visningsrett. For at en MG skal akkumulere EHT, skal slike avtaler inneholde salgssum og klart definere hvilke av filmens inntekter som skal avregnes mot MGen.

NFI mangler oversikt

Når NFI skulle svare på om det fantes en oversikt som krone for krone sammenliknet med våre naboer kan vise at vi får mest publikumsoppslutning, filmeksport og økt anseelse som filmnasjon med våre spillefilmer, viste det seg at dette ikke finnes. Spørsmålet om de har en oversikt over MG-avtalene som utløser de automatiske utbetalingene fra NFI og den reelle publikumsoppslutningen per spillefilm, var det umulig for dem å svare på. Det eneste svaret var at MG-avtalene er strukturert slik at det er umulig å regne seg frem til en nøyaktig oversikt.

Dette er et så urovekkende svar at det må være lov å stille spørsmål ved EHT som ordning og hvordan den er innrettet. Det er umulig å få innsyn i disse MG-avtalene, men alle som stiller strenge krav til effektiv bruk av offentlige midler bør oppleve det som svært alarmerende at splitten mellom internasjonal salg og norsk kinobesøk i disse avtalene ikke nødvendigvis reflekterer virkeligheten. Er det virkelig så vanskelig for salgsagenten, distributøren og produsenten å kontinuerlig oppdatere sine reelle salg?

Vi må tørre å drøfte åpent om bransjen som tilskuddsmottaker forvalter offentlig midler effektivt for å oppfylle Kulturdepartementets filmpolitiske mål. Vi må adressere utfordringen med EHT som automatisk ordning, dens uforutsigbare innvirkning på resten av filmstøttesystemet, mangel på innretning for å oppnå filmpolitiske mål som bedre kvinneandel og representasjon, samt utfordringene ved uoversiktlige MG-avtaler som utløser utbetaling av titalls millioner uten at publikum har tatt et aktivt valg om å kjøpe en kinobillett. Storfilmene Beatles og Sonja fikk utbetalt henholdsvis 13,5 mill. og 16 mill. kroner i EHT, og disse er bare toppen av isfjellet når det kommer til filmer som ikke leverer på reell publikumsoppslutning.

Kinofilmene leverer ikke godt nok

At undertegnede ikke er medlem av Virke, betyr ikke at jeg ikke har innsyn i hvilken mekanismer vår bransje er tuftet på. Jeg har hjulpet mange av Virkes medlemmer med få deres spillefilmer i mål, inkludert Paradox. Jeg har vært vitne til både de gode prosessene og sett den mindre gode siden av bransjen vår. Min bakgrunn og hva jeg er opptatt av gir meg også et spesifikt blikk som verken Kvae, Gjerdrum eller Kringstad vil være i stand til å innta. Men som viktige aktører i bransjen har Paradox og Virke et ansvar som går utover deres personlig oppfatning eller egeninteresse. I 2020 må vi ta innover oss at kinotilbudet leverer ikke godt nok på de filmpolitiske målene, og NFIs tilskuddsordninger er bare ett av flere steder hvor vi må gjøre nødvendige endringer.

Paradox har mottatt over 200 mill. kroner i offentlige tilskuddsmidler siden 2013 og da skulle det bare mangle om ikke man leverte et sjusifret tall på kinobesøk. Kvae og Gjerdrum er stolte over at de i denne perioden klarte å finne rom til en kvinnelig debutant, og en med flerkulturell bakgrunn. Vi bør forvente mer når man mottar hundrevis av millioner kroner fra staten.

Når det kommer til å finne rom til debutanter og deres egenart, vinne Amandapriser og delta på A-filmfestivaler, så vet jeg av egen erfaring at man kan oppnå dette med mye mer effektiv bruk av offentlige midler. De som klarer å vinne fram med sitt fortelleroverskudd og egenart er ikke noe mindre opptatt av publikum; de opplever at publikum er opptatt av at kinotilbudet må fremme mange flere perspektiver og fortellinger. Det handler derfor ikke bare om å satse på talentutvikling, men også å gjenkjenne verdien av filmskaperens kunstneriske prosess og visjon, samt være risikovillig til å skape en reell kontinuitet rundt de stemmene som kan fornye vår norske filmtradisjon.

De nye stemmene i bransjen vil med rette utfordre NFIs forskrifter, tilskuddsordningene, den flaue mangelen på representasjon, og ikke minst utfordre de utdaterte holdningene i bransjen. De som vil endre det bestående og omdefinere norsk film er også risikovillige; historiene de vil fortelle har ikke blitt fortalt ennå og de vil ikke bli prioritert med mindre hele filmstøttesystemet til NFI blir sett med et nytt blikk – et mer inkluderende blikk.

Av Khalid Maimouni, filmprodusent i The End

Tidligere innlegg i debatten:

Er vi villige til å ofre den positive publikumsutviklingen?

– Vi har en god dialog med NFI

Har verdens beste støttesystem gitt oss verdens beste filmer?

– Heller gass enn brems som trengs nå

– «Kongens nei» kunne aldri blitt laget med NFIs nye forslag