Er vi villige til å ofre den positive publikumsutviklingen?

Er vi villige til å ofre den positive publikumsutviklingen?

Vi er ikke imot endringer og forbedringer i «verdens beste støttesystem», skriver Stein Kvae og Finn Gjerdrum i sitt svar til Khalid Maimouni. Men vi savner en grundig evaluering og en bredt forankret diskusjon om hvordan de politiske målsetningene kan prioriteres og systemet kan forbedres for å løse dette.

Foto fra Hisham Zamans «Før snøen faller» – en av filmene Paradox har hatt suksess med på festivaler.

I sitt tilsvar til vårt innlegg i Rushprint påstår Khalid Maimouni at vi bommer på vår kritikk av NFIs pågående prosess med å endre subsidiene for audiovisuell produksjon.

Vi påstår at Maimouni ikke har lest vårt innlegg særlig nøye. Vårt hovedpoeng er at Etterhåndstilskuddet har vært en meget god innretning for å muliggjøre filmer med større budsjetter og publikumsoppslutning, og for å stimulere til økt internasjonalt salg. Og derfor, i tilfelle publikumsoppslutning og internasjonalt salg fortsetter å være et viktig politisk mål, må man være forsiktig med å endre denne ordningen uten en grundig, forutgående analyse og prioritering.

Deretter belyser vi hvordan analysen og forarbeidet som ligger til grunn for innstillingen NFI nå sender Kulturdepartementet er ufullstendig, uvitenskapelig og i veldig liten grad i overenskomst med den eksterne (Menon) rapporten instituttet selv initierte som grunnlag. Maimouni kommenterer ikke dette, og det er uklart for oss om han faktisk har lest NFIs grunnlagsdokument.

I et innlegg på Facebook påpeker Maimouni at undertegnede er «hvite og over 50 år». Han skriver med mye undertekst, og det er uklart for oss om debatten dreier seg om å oppnå de samlede politiske målsetninger for filmpolitikken, om det handler om å dreie mer støtte over til TV-Drama, eller om det handler spesifikt om representasjon av minoriteter og debutanter i norsk film (og TV?). Han påstår videre at vi «ikke har vært vårt ansvar bevisst» som «best i klassen i denne ordningen». Dette vil vi bestride på det sterkeste, med henvisning til våre konkrete meritter i løpet av tidsperioden 2013 – 2019 han refererer til, og målt opp mot de eksisterende politiske målsetninger:

«Vi er stolte av våre resultater»

Over disse seks årene har vi hatt premiere på ni kinofilmer og solgt over 1.820.000 billetter på kino. Et snitt på over 200.000 per film. En av filmene var en dokumentar, to var barnefilmer, to var epoke, én var komedie, og de tre andre var relevante samtidsdramaer. To av de ni filmene har deltatt i hovedkonkurransen i Berlin en annen i sideprogrammet Panorama, én vant hovedprisen i Montreal (også A-festival), én ble short-listet til Oscar, og én vant som første norske film fotoprisen i European Film Awards. Filmene har mottatt et ti-talls Amandapriser, og de er har blitt solgt til alle internasjonale territorier og bidratt til at film(kultur)-eksporten har hatt en voldsom økning i perioden.

Gjennom disse filmene har tre regissører hatt sin spillefilmdebut, hvorav en med minoritetsbakgrunn og en kvinne. To av våre aller beste filmer har hatt kvinner i hovedrolle, og regissør(er) med minoritetsbakgrunn utgjør altså 11% av våre premierer i perioden.

Mener vi at «verdens beste støttesystem har laget verdens beste filmer»? Det var ikke våre ord, Khalid Maimouni, det var dine. Men når du først utfordrer oss på det, er det ganske klart at ja, bare våre egne filmpremierer gjennom disse årene ser faktisk ut til å score veldig høyt på de samlede politiske målsetninger for norsk film. Når en av disse filmene utvelges blant de ni beste internasjonale filmer av Oscar-komitéen, vi vinner en europeisk pris ingen annen norsk film før oss har fått (for en annen film), vi er eneste norske produsent med flere hovedkonkurransedeltagelser i Berlin noensinne (for ytterligere to andre filmer i perioden), og enda en annen av disse filmene mellom 2013 og 2019 er «remade» på amerikansk med Liam Neeson i hovedrolle, er vi vel ikke så langt unna verdenstoppen heller?

Vi er stolte av våre resultater, men selvfølgelig ønsker vi kontinuerlig å forbedre og utvikle oss. Herunder merker vi oss Maimounis berettigede oppmerksomhet på å gi flere talenter med minoritetsbakgrunn tilgang til filmmediet. Ingen kan jobbe med alle, men vi kan i hvert fall melde at også vi ønsker å få jobbe med regitalentet Izer Aliu i løpet av ikke alt for fjern framtid, noe vi har gitt uttrykk for til ham.

Demokratiserende virkemiddel

Maimouni problematiserer i sitt tilsvar hvordan eierkonstellasjoner med base i Danmark og Sverige er i ferd med å vokse innenfor det norske produksjonsmiljøet. Dette er nok langt på vei en konsekvens av at de politiske målsetningene om å «styrke produsentøkonomien» har vært tomme ord, og at mindre produsenter i denne «hit and miss-businessen» nettopp har søkt mot større konstellasjoner; hvor ingen så langt har hatt økonomi og styrke til å etablere et norskeid alternativ. Vårt selskap Paradox er nå del av en slik konstellasjon (fra 2019), svenske SF Studios. Men å trekke likhetstegn mellom arbeidet vi har utrettet frem til denne overdragelsen – som en helt uavhengig produsent i samme posisjon som Maimouni – og den konstellasjonen vi nå er partnere i, er direkte uriktig. Og å påstå at dette har gitt oss en posisjon som støttemottagere som er utilgjengelig for Maimouni?

For det første; det automatiske Etterhåndstilskuddet ble etablert nettopp som et demokratiserende virkemiddel i filmpolitikken. Det er tilgjengelig for alle som klarer å sette opp en film som selger mer enn 35.000 billetter (regulert opp fra 10.000 ved innføring av ordningen). Maimouni har rett i at dette ikke er et tilgjengelig virkemiddel for ham i det tilfelle hans film selger 7.000 billetter. Men dette er ikke fordi det gjelder spesielle regler for ham.

For det andre; Paradox har ikke, for noen av de nevnte filmer, benyttet seg av denne automatiske muligheten uten forhåndstilskudd. Alle filmene har mottatt forhåndstilskudd fra NFI, gjennom konsulent-, pakke- og markedsordningen, og er derfor et resultat av instituttets vurdering av talentene, prosjektenes innhold, kvalitet og publikumspotensial, og ikke noen spesiell tilgang til penger og konsernstrukturer.

Maimouni bommer, kanskje med vilje, når han bruker kunstneriske parametere til å debattere Etterhåndstilskuddets suksess. Her taper selvfølgelig Etterhåndstilskuddet, fordi dette er etablert for nettopp å motvirke at norsk filmproduksjon ender som kunst uten publikum. Etterhåndstilskuddet er ikke etablert for kunstens skyld, det er etablert for publikum, eksportens og økonomiens skyld, og for dette har ordningen vært en fremragende suksess. Derfor kan man ikke diskutere reduksjoner i Etterhåndstilskudd og filmstøtte uten samtidig å diskutere om man er villig til å ofre den positive publikumsutviklingen.

Grundig evaluering

Til syvende og sist er det heller ikke systemet som lager filmene, det er det kunstnerne og alle oss andre som er medfortellere og bidragsytere som skal sørge for. At det ennå ikke har kommet en von Trier, en Vinterberg, en Bier, en Østlund, en Moodysson eller Fares fra Norge, er ikke noe Etterhåndstilskuddet kan belastes for. Som i alle kulturer, bygger våre nabolands meritter på de som har gått foran og det man har å fortelle. Og i våre naboland har tradisjonen, kulturen og industrien innenfor film alltid ligget foran oss. Dette er et forsprang det er krevende å ta igjen, men det gjøres i hvert fall ikke ved å ødelegge det som faktisk er blitt bra.

Avslutningsvis deler vi Maimounis oppfatning av at sameierskap mellom distributører og produsenter kan medføre uriktig prising av rettighetsoverdragelser, med dertil tilhørende støtteberettigelser for Etterhåndstilskudd. Dette påpeker vi også i innlegget Maimouni kritiserer, og vi foreslår sågar måter å regulere dette bedre. Men dette gjelder ikke bare for de store aktørene, og vi antar han snakker mot bedre vitende om han påstår det. En slik, overpriset overdragelse kan like gjerne skje, og har skjedd, mellom en liten produsent og sin nystartede distributør.

Vi er heller ikke imot endringer og forbedringer i «verdens beste støttesystem». Men vi savner en grundig evaluering som dokumenterer hvor vi bommer i forhold til de filmpolitiske målene, og en bredt forankret diskusjon om hvordan målsetningene kan prioriteres og systemet kan forbedres for å løse dette. Uten at vi mister det vi nå har oppnådd under det eksisterende støtteregimet.

Og helt til slutt kan vi betrygge Maimouni med at han tar feil i sin antagelse om at «bransjen er vant til å få det som den vil», og at dette er første gang bransjen går i rette med Instituttet eller opplever en større omlegging av subsidiene. Da er hans perspektiv altfor kort.

Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae, produsenter


Tidligere innlegg i debatten:

– Vi har en god dialog med NFI

Har verdens beste støttesystem gitt oss verdens beste filmer?

– Heller gass enn brems som trengs nå

– «Kongens nei» kunne aldri blitt laget med NFIs nye forslag


 

Er vi villige til å ofre den positive publikumsutviklingen?

Er vi villige til å ofre den positive publikumsutviklingen?

Vi er ikke imot endringer og forbedringer i «verdens beste støttesystem», skriver Stein Kvae og Finn Gjerdrum i sitt svar til Khalid Maimouni. Men vi savner en grundig evaluering og en bredt forankret diskusjon om hvordan de politiske målsetningene kan prioriteres og systemet kan forbedres for å løse dette.

Foto fra Hisham Zamans «Før snøen faller» – en av filmene Paradox har hatt suksess med på festivaler.

I sitt tilsvar til vårt innlegg i Rushprint påstår Khalid Maimouni at vi bommer på vår kritikk av NFIs pågående prosess med å endre subsidiene for audiovisuell produksjon.

Vi påstår at Maimouni ikke har lest vårt innlegg særlig nøye. Vårt hovedpoeng er at Etterhåndstilskuddet har vært en meget god innretning for å muliggjøre filmer med større budsjetter og publikumsoppslutning, og for å stimulere til økt internasjonalt salg. Og derfor, i tilfelle publikumsoppslutning og internasjonalt salg fortsetter å være et viktig politisk mål, må man være forsiktig med å endre denne ordningen uten en grundig, forutgående analyse og prioritering.

Deretter belyser vi hvordan analysen og forarbeidet som ligger til grunn for innstillingen NFI nå sender Kulturdepartementet er ufullstendig, uvitenskapelig og i veldig liten grad i overenskomst med den eksterne (Menon) rapporten instituttet selv initierte som grunnlag. Maimouni kommenterer ikke dette, og det er uklart for oss om han faktisk har lest NFIs grunnlagsdokument.

I et innlegg på Facebook påpeker Maimouni at undertegnede er «hvite og over 50 år». Han skriver med mye undertekst, og det er uklart for oss om debatten dreier seg om å oppnå de samlede politiske målsetninger for filmpolitikken, om det handler om å dreie mer støtte over til TV-Drama, eller om det handler spesifikt om representasjon av minoriteter og debutanter i norsk film (og TV?). Han påstår videre at vi «ikke har vært vårt ansvar bevisst» som «best i klassen i denne ordningen». Dette vil vi bestride på det sterkeste, med henvisning til våre konkrete meritter i løpet av tidsperioden 2013 – 2019 han refererer til, og målt opp mot de eksisterende politiske målsetninger:

«Vi er stolte av våre resultater»

Over disse seks årene har vi hatt premiere på ni kinofilmer og solgt over 1.820.000 billetter på kino. Et snitt på over 200.000 per film. En av filmene var en dokumentar, to var barnefilmer, to var epoke, én var komedie, og de tre andre var relevante samtidsdramaer. To av de ni filmene har deltatt i hovedkonkurransen i Berlin en annen i sideprogrammet Panorama, én vant hovedprisen i Montreal (også A-festival), én ble short-listet til Oscar, og én vant som første norske film fotoprisen i European Film Awards. Filmene har mottatt et ti-talls Amandapriser, og de er har blitt solgt til alle internasjonale territorier og bidratt til at film(kultur)-eksporten har hatt en voldsom økning i perioden.

Gjennom disse filmene har tre regissører hatt sin spillefilmdebut, hvorav en med minoritetsbakgrunn og en kvinne. To av våre aller beste filmer har hatt kvinner i hovedrolle, og regissør(er) med minoritetsbakgrunn utgjør altså 11% av våre premierer i perioden.

Mener vi at «verdens beste støttesystem har laget verdens beste filmer»? Det var ikke våre ord, Khalid Maimouni, det var dine. Men når du først utfordrer oss på det, er det ganske klart at ja, bare våre egne filmpremierer gjennom disse årene ser faktisk ut til å score veldig høyt på de samlede politiske målsetninger for norsk film. Når en av disse filmene utvelges blant de ni beste internasjonale filmer av Oscar-komitéen, vi vinner en europeisk pris ingen annen norsk film før oss har fått (for en annen film), vi er eneste norske produsent med flere hovedkonkurransedeltagelser i Berlin noensinne (for ytterligere to andre filmer i perioden), og enda en annen av disse filmene mellom 2013 og 2019 er «remade» på amerikansk med Liam Neeson i hovedrolle, er vi vel ikke så langt unna verdenstoppen heller?

Vi er stolte av våre resultater, men selvfølgelig ønsker vi kontinuerlig å forbedre og utvikle oss. Herunder merker vi oss Maimounis berettigede oppmerksomhet på å gi flere talenter med minoritetsbakgrunn tilgang til filmmediet. Ingen kan jobbe med alle, men vi kan i hvert fall melde at også vi ønsker å få jobbe med regitalentet Izer Aliu i løpet av ikke alt for fjern framtid, noe vi har gitt uttrykk for til ham.

Demokratiserende virkemiddel

Maimouni problematiserer i sitt tilsvar hvordan eierkonstellasjoner med base i Danmark og Sverige er i ferd med å vokse innenfor det norske produksjonsmiljøet. Dette er nok langt på vei en konsekvens av at de politiske målsetningene om å «styrke produsentøkonomien» har vært tomme ord, og at mindre produsenter i denne «hit and miss-businessen» nettopp har søkt mot større konstellasjoner; hvor ingen så langt har hatt økonomi og styrke til å etablere et norskeid alternativ. Vårt selskap Paradox er nå del av en slik konstellasjon (fra 2019), svenske SF Studios. Men å trekke likhetstegn mellom arbeidet vi har utrettet frem til denne overdragelsen – som en helt uavhengig produsent i samme posisjon som Maimouni – og den konstellasjonen vi nå er partnere i, er direkte uriktig. Og å påstå at dette har gitt oss en posisjon som støttemottagere som er utilgjengelig for Maimouni?

For det første; det automatiske Etterhåndstilskuddet ble etablert nettopp som et demokratiserende virkemiddel i filmpolitikken. Det er tilgjengelig for alle som klarer å sette opp en film som selger mer enn 35.000 billetter (regulert opp fra 10.000 ved innføring av ordningen). Maimouni har rett i at dette ikke er et tilgjengelig virkemiddel for ham i det tilfelle hans film selger 7.000 billetter. Men dette er ikke fordi det gjelder spesielle regler for ham.

For det andre; Paradox har ikke, for noen av de nevnte filmer, benyttet seg av denne automatiske muligheten uten forhåndstilskudd. Alle filmene har mottatt forhåndstilskudd fra NFI, gjennom konsulent-, pakke- og markedsordningen, og er derfor et resultat av instituttets vurdering av talentene, prosjektenes innhold, kvalitet og publikumspotensial, og ikke noen spesiell tilgang til penger og konsernstrukturer.

Maimouni bommer, kanskje med vilje, når han bruker kunstneriske parametere til å debattere Etterhåndstilskuddets suksess. Her taper selvfølgelig Etterhåndstilskuddet, fordi dette er etablert for nettopp å motvirke at norsk filmproduksjon ender som kunst uten publikum. Etterhåndstilskuddet er ikke etablert for kunstens skyld, det er etablert for publikum, eksportens og økonomiens skyld, og for dette har ordningen vært en fremragende suksess. Derfor kan man ikke diskutere reduksjoner i Etterhåndstilskudd og filmstøtte uten samtidig å diskutere om man er villig til å ofre den positive publikumsutviklingen.

Grundig evaluering

Til syvende og sist er det heller ikke systemet som lager filmene, det er det kunstnerne og alle oss andre som er medfortellere og bidragsytere som skal sørge for. At det ennå ikke har kommet en von Trier, en Vinterberg, en Bier, en Østlund, en Moodysson eller Fares fra Norge, er ikke noe Etterhåndstilskuddet kan belastes for. Som i alle kulturer, bygger våre nabolands meritter på de som har gått foran og det man har å fortelle. Og i våre naboland har tradisjonen, kulturen og industrien innenfor film alltid ligget foran oss. Dette er et forsprang det er krevende å ta igjen, men det gjøres i hvert fall ikke ved å ødelegge det som faktisk er blitt bra.

Avslutningsvis deler vi Maimounis oppfatning av at sameierskap mellom distributører og produsenter kan medføre uriktig prising av rettighetsoverdragelser, med dertil tilhørende støtteberettigelser for Etterhåndstilskudd. Dette påpeker vi også i innlegget Maimouni kritiserer, og vi foreslår sågar måter å regulere dette bedre. Men dette gjelder ikke bare for de store aktørene, og vi antar han snakker mot bedre vitende om han påstår det. En slik, overpriset overdragelse kan like gjerne skje, og har skjedd, mellom en liten produsent og sin nystartede distributør.

Vi er heller ikke imot endringer og forbedringer i «verdens beste støttesystem». Men vi savner en grundig evaluering som dokumenterer hvor vi bommer i forhold til de filmpolitiske målene, og en bredt forankret diskusjon om hvordan målsetningene kan prioriteres og systemet kan forbedres for å løse dette. Uten at vi mister det vi nå har oppnådd under det eksisterende støtteregimet.

Og helt til slutt kan vi betrygge Maimouni med at han tar feil i sin antagelse om at «bransjen er vant til å få det som den vil», og at dette er første gang bransjen går i rette med Instituttet eller opplever en større omlegging av subsidiene. Da er hans perspektiv altfor kort.

Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae, produsenter


Tidligere innlegg i debatten:

– Vi har en god dialog med NFI

Har verdens beste støttesystem gitt oss verdens beste filmer?

– Heller gass enn brems som trengs nå

– «Kongens nei» kunne aldri blitt laget med NFIs nye forslag


 

MENY