Khalid Maimouni spør her på Rushprint.no om «verdens beste støttesystem» har gitt oss «verdens beste filmer»?  Svaret er nei, selvsagt ikke – i den utstrekning det overhodet er interessant å diskutere hva som er «verdens beste filmer».

Men vi vil påstå at vårt støttesystem – verdens beste eller ikke – har bidratt til å gjøre oss til en ledende filmnasjon i Norden i dag. Spør internasjonale salgsagenter og festivalsjefer, spør våre nordiske kolleger. Det er riktig at Sverige og Danmark har en filmtradisjon som vi mangler – av åpenbare grunner – og at de derfor har en mer solid posisjon som filmnasjoner. Men det er fra Norge at de mest interessante og salgbare filmene kommer for tiden. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke hele tiden skal prøve å bli bedre.

Norsk spillefilm-, dokumentar- og dramaproduksjon har levert på de fire hovedmålene i filmpolitikken så det suser. Det er likevel all grunn til jevnlig å revurdere filmpolitikken i lys av endringer i marked og andre rammebetingelser. Og det er all grunn til å finne virkemidler til å rette opp skjevheter, bl.a. når det gjelder mangfoldsrepresentasjon.

Khalid Maimouni har sterke meninger om hvordan og hvorfor Virke Produsentforeningen forholder seg til de føringer som fremmes fra NFI om endringer i tilskuddssystemet på filmfronten. Siden han ikke er medlem, er ikke dette basert på innsikt i foreningens indre liv og prosesser.

Maimouni skriver:

«Vårt fokus nå må være å skape en reell og sunn konkurranse mellom fortellingene, prosjektene og talentene. Derfor må vi bidra med hver vår kompetanse for å spisse NFIs forslag enda mer mot fremtiden. Vi må ta vår del av det samfunnsansvaret vi har som ansvarlige bedriftsledere i en bransje som enn så lenge forblir tungt subsidiert med statlige midler.»

Nettopp! Virke Produsentforeningen engasjerer seg i filmpolitikken fordi den er avgjørende for våre medlemmers evne og mulighet til å realisere sine prosjekter, og dermed også bidra til å oppfylle de filmpolitiske målene.  I Virke Produsentforeningen jobber vi for og med våre medlemmer. Vi tror at vår erfaring og kompetanse kan være et viktig bidrag og korrektiv i prosessen med å spisse NFIs forslag mot fremtiden.

Vi har i utgangspunktet vært kritiske til prosessen som NFI og KUD har lagt opp til, fordi det ikke foreligger noen ny filmpolitisk plattform før man foreslår endringer i virkemidlene. Vanligvis skrives det fra regjeringen en stortingsmelding som behandles i Stortinget før man gjør store justeringer. Regjeringen har riktignok bestilt og fått en faglig utredning fra Menon Economics, men denne synes ikke i særlig grad å være lagt til grunn for de endringer som nå utredes. Det har heller ikke vært satt av nok tid til en omfattende konsultasjonsprosess med bransjen.

Virke Produsentforeningen er nå i en intens og fruktbar dialog med NFI om de føringer som skal legges. Det er nyttig for alle parter. Vi og NFI er enige på en rekke punkter, og ser frem til en videre samarbeidsprosess i arbeidet med justering av de ulike tilskuddsordninger. Det er svært positivt at NFI vil øke tilskudd til prosjektutvikling, og ha et større publikumsfokus tidlig i prosessen. Det er viktig og riktig å spisse satsingen på talentutvikling, og ha et større mangfoldsfokus. Det er bra at NFI ønsker å styrke markedstilskuddsordningen, som har vist seg svært effektiv for å øke besøket på de norske filmene. Det er bra hvis man kan finne ordninger som gjør det mulig å styrke mulighetene til å skape bærekraftige produksjonsmiljøer utenfor Osloregionen. Vi er enige i at ordningene i størst mulig grad bør være plattformnøytrale. Og det er nødvendig å dempe presset på etterhåndstilskuddsordningen. Vi har fremmet flere forslag for NFI til hvordan det kan gjøres.

Vi er imidlertid kritiske til ett punkt i NFIs opprinnelige forslag: å fjerne adgangen til etterhåndstilskudd for de filmene som støttes etter kunstnerisk vurdering av konsulent.  NFI hevder at dette skal bidra til å gjøre filmene mer attraktive for publikum. Vi mener tvert imot.  Vi er redd for at dette vil kunne føre til en marginalisering av den kunstneriske filmen i Norge, både mot et norsk publikum og internasjonalt.  Vi ønsker oss ikke tilbake til tidligere tider da produsentene primært overlevde av å ta betalt for sin egeninnsats i produksjon.

NFIs hovedargument for dette grepet er at EHT-ordningen forutsetter kinodistribusjon, og at det bør være mulig for produsent å velge en annen primærplattform enn kino også når man opererer i spillefilmformatet. For enkelte smalere filmer som skal på kino, kan det også være bedre å få et høyere forhåndstilskudd og gi avkall på EHT for å dempe produsentens risiko. Vi er enig i dette, og har foreslått at man i ordningen kan gi valgfrihet.

Til slutt: Maimouni skriver – litt beside the point – om «konkurransevridende eierstrukturer», og sikter åpenbart til at SF og Nordisk Film har etablert og kjøpt seg inn i produksjonsselskaper i Norge.

Norsk filmproduksjon har slitt gjennom alle tider fordi det ikke har vært noen reell sirkulasjon av inntekter mellom distribusjon og produksjon.  I de fleste andre land har ulike former for vertikal integrasjon styrket bransjens bærekraft og utviklingspotensial.  SF og Nordisk er – gjennom sine lange tradisjoner, sine vertikale strukturer og sine tunge eiere – gode eksempler på dette. Styrking og konsolidering av filmselskapene har vært et uttalt politisk mål i en årrekke.  At erfarne og solide internasjonale selskaper nå også satser på Norge er utelukkende positivt.  Ingen ønsker monopoler, men bransjens bærekraft er avhengig av at det også finnes sterke aktører, både på produksjons- og distribusjonssiden.

Åse Kringstad er leder av Virke Produsentforeningen