Figenschou og Vardøen med hver sin visjon av Lofoten

Figenschou og Vardøen med hver sin visjon av Lofoten

Mens Camilla Figenschou skal skildre et kunstnermiljø i Lofoten med hybridfilmens virkemidler, lar Jan Vardøen et symfoniorkester fremføre Philip Glass sin Edgar Allan Poe-tolkning til samme spektakulære bakgrunn. Les mer om filmprosjektene som denne uken ble tildelt produksjonsstøtte fra Nordnorsk filmsenter.

Camilla Figenschou er i likhet med Grimstad-aktuelle Sara Eliassen en filmskaper som har markert seg på internasjonale festivaler, og som i perioder har hatt både et ben i filmbransjen og et i den mer kunstfaglige verdenen. Kanskje er det derfor de så langt har holdt seg unna de lengste formatene som gjerne er bundet av større kommersielle krav (selv om Figenschous forrige film, Pil og bue, ironisk nok ble ”tvangsklippet” ned til 64 minutter for å passe inn i kortfilmordningen hun fikk støtte fra).

Denne uken fikk Figenschou produksjonsstøtte fra Nordnorsk filmsenter til den 35 minutter lange filmen Tauba i bevegelseDen er tenkt som ”en hybridfilm der kamerablikket er hovedkarakter. Med et nysgjerrig og utforskende blikk blir vi tatt inn i et eksisterende kunstnermiljø på Kvalnes i Lofoten. En forfatter har fått et kunstneropphold der og har tatt med seg sin samboer og deres to barn. Imens han fordyper seg i sitt arbeid opplever resten av familien stedets magiske karakter. Et sted der alt er mulig og ingenting uvanlig”.

Det framstår som et utgangspunkt hun har gode forutsetninger for å gjøre til noe mer enn bare et portrett av et kunstnermiljø i naturskjønne omgivelser.

Som hun viste i sin gjennombruddsfilm, Å åpne, å se, som ble tildelt Terje Vigen-prisen under Kortfilmfestivalen i 2012, kan hun som få andre norske filmskapere skape gåtefulle og noen ganger urovekkende stemninger med svært enkle virkemidler. Som Gunnar Iversen begeistret skrev her på rushprint.no:

«Camilla Figenschous film er tilsynelatende enkel. En utflukt med en ungeflokk utarter seg fra nysgjerrig lek til noe som blir blodig, et farlig alvor senker seg en kort stund over fortellingen, før stemningen igjen løses opp i uskyldig lek. Det er imidlertid ikke selve historien som er det man aller først slås av når man ser Å åpne, å se, men snarere dens intense og selvfølgelige nærvær og sanselighet… Å åpne, å se er blendende vakker, men avgrunnsdyp i sitt mørke. Livsbejaende med dødens hjelp. Det er det beste som er laget av norsk kortfilm på lang tid».

Også i hennes neste film, Pil og bue, beveget hun seg vekk fra en tradisjonell narrativ. Den 64 minutter lange filmen utspiller seg i et eksisterende miljø på en gård i Nord-Norge som driver med hesteterapi, som går ut på at mennesker kan finne en form for ”mindfulness” ved å forholde seg til hester.

Flesteparten av menneskene i filmen er knyttet til gården i virkeligheten. En av karakterene spilles imidlertid av skuespiller Anna Katharina Haukeland, som for øvrig også spilte den voksne karakteren i Å åpne, å se. ”Filmens sanselige og nysgjerrig observerende kamera synes på sin side mer opptatt av å ta inn omgivelsene enn å fortelle en tradisjonell narrativ”, skrev Aleksander Huser her på rushprint.no. Selv beskrev Figenschou sin tilnærming på følgende måte:

«Jeg velger ut noen av de tingene jeg har sett i virkeligheten under forarbeidet, og så iscenesetter vi dem litt mer, mens andre scener er rent påhitt. Jeg ville fange essensen av stedet. Man kan få følelsen av at ting bare flyter, fordi de ikke har så klare regler, men det er en struktur der. Dette tror jeg de som driver gården bruker bevisst. Jeg ville speile dette gjennom bruken av kamerablikket, at det ikke nødvendigvis vet hvor det skal eller hva som skjer.»

Vardøens tolkning av Allan Poes visjon av Moskstraumen

Fra «Decent into the Maelstrom»

Du skal lete lenge etter et mer ambisiøst helaftens dokumentarprosjekt dette året enn Jan Vardøens Descent into the Maelstrom. I filmen har han blant annet tatt med seg hele Nordnorsk Opera og Symfoniorkester på toppen av et fjell i Lofoten, for å fremføre Philip Glass sitt verk «Descent into the Maelstrom» – en 66 minutter langt dramatisk tolkning av Edgar Allan Poes novelle med samme navn.

I Poes novelle blir to fiskere dratt ned i havet. Sammen med musikken skal vi følge ulike mennesker i værharde yrker i Lofoten.

Allan Poe skrev novellen basert på fortellinger om Moskstraumen, en tidevannsstrøm mellom Moskenesøya i Moskenes kommune og øya Mosken i Værøy kommune i den ytre delen av Lofoten. Poes ”historie i historien” formidles av en gammel mann som har opplevd de sterke strømmene og sett mennesker forsvinne ned i dragsuget. Han gjenforteller hvordan en orkan trakk med seg et skip med tre brødre, hvorav en av dem likevel kunne se det vakre i malstrømmen. I 1986 skrev Glass musikken til sin tolkning av Poes novelle som Vardøen nå skal fortolke på sin måte.

”Filmens ide er original og visjonær. Spektakulære bilder, lite eller ingen dialog”, heter det i omtalen fra Nordnorsk filmsenter som nå har gitt det uvanlige filmprosjektet produksjonsstøtte.

Vardøen har fått hjelp av Inge Wegge til de krevende opptakene. Weggefilms har bred internasjonal distribusjonserfaring og unik kompetanse på å gjøre opptak under svært kompliserte naturforhold. ”Dette filmprosjektet vil være Weggefilms hittil største produksjon og bidra til et stort og viktig bransjeløft for hele Lofoten”.

Det er Vardøens eget selskap Beacon Isle Films som er hovedprodusent.

Les mer om de andre tildelingene fra Nordnorsk filmsenter.

Sorry, comments are closed for this post.

Figenschou og Vardøen med hver sin visjon av Lofoten

Figenschou og Vardøen med hver sin visjon av Lofoten

Mens Camilla Figenschou skal skildre et kunstnermiljø i Lofoten med hybridfilmens virkemidler, lar Jan Vardøen et symfoniorkester fremføre Philip Glass sin Edgar Allan Poe-tolkning til samme spektakulære bakgrunn. Les mer om filmprosjektene som denne uken ble tildelt produksjonsstøtte fra Nordnorsk filmsenter.

Camilla Figenschou er i likhet med Grimstad-aktuelle Sara Eliassen en filmskaper som har markert seg på internasjonale festivaler, og som i perioder har hatt både et ben i filmbransjen og et i den mer kunstfaglige verdenen. Kanskje er det derfor de så langt har holdt seg unna de lengste formatene som gjerne er bundet av større kommersielle krav (selv om Figenschous forrige film, Pil og bue, ironisk nok ble ”tvangsklippet” ned til 64 minutter for å passe inn i kortfilmordningen hun fikk støtte fra).

Denne uken fikk Figenschou produksjonsstøtte fra Nordnorsk filmsenter til den 35 minutter lange filmen Tauba i bevegelseDen er tenkt som ”en hybridfilm der kamerablikket er hovedkarakter. Med et nysgjerrig og utforskende blikk blir vi tatt inn i et eksisterende kunstnermiljø på Kvalnes i Lofoten. En forfatter har fått et kunstneropphold der og har tatt med seg sin samboer og deres to barn. Imens han fordyper seg i sitt arbeid opplever resten av familien stedets magiske karakter. Et sted der alt er mulig og ingenting uvanlig”.

Det framstår som et utgangspunkt hun har gode forutsetninger for å gjøre til noe mer enn bare et portrett av et kunstnermiljø i naturskjønne omgivelser.

Som hun viste i sin gjennombruddsfilm, Å åpne, å se, som ble tildelt Terje Vigen-prisen under Kortfilmfestivalen i 2012, kan hun som få andre norske filmskapere skape gåtefulle og noen ganger urovekkende stemninger med svært enkle virkemidler. Som Gunnar Iversen begeistret skrev her på rushprint.no:

«Camilla Figenschous film er tilsynelatende enkel. En utflukt med en ungeflokk utarter seg fra nysgjerrig lek til noe som blir blodig, et farlig alvor senker seg en kort stund over fortellingen, før stemningen igjen løses opp i uskyldig lek. Det er imidlertid ikke selve historien som er det man aller først slås av når man ser Å åpne, å se, men snarere dens intense og selvfølgelige nærvær og sanselighet… Å åpne, å se er blendende vakker, men avgrunnsdyp i sitt mørke. Livsbejaende med dødens hjelp. Det er det beste som er laget av norsk kortfilm på lang tid».

Også i hennes neste film, Pil og bue, beveget hun seg vekk fra en tradisjonell narrativ. Den 64 minutter lange filmen utspiller seg i et eksisterende miljø på en gård i Nord-Norge som driver med hesteterapi, som går ut på at mennesker kan finne en form for ”mindfulness” ved å forholde seg til hester.

Flesteparten av menneskene i filmen er knyttet til gården i virkeligheten. En av karakterene spilles imidlertid av skuespiller Anna Katharina Haukeland, som for øvrig også spilte den voksne karakteren i Å åpne, å se. ”Filmens sanselige og nysgjerrig observerende kamera synes på sin side mer opptatt av å ta inn omgivelsene enn å fortelle en tradisjonell narrativ”, skrev Aleksander Huser her på rushprint.no. Selv beskrev Figenschou sin tilnærming på følgende måte:

«Jeg velger ut noen av de tingene jeg har sett i virkeligheten under forarbeidet, og så iscenesetter vi dem litt mer, mens andre scener er rent påhitt. Jeg ville fange essensen av stedet. Man kan få følelsen av at ting bare flyter, fordi de ikke har så klare regler, men det er en struktur der. Dette tror jeg de som driver gården bruker bevisst. Jeg ville speile dette gjennom bruken av kamerablikket, at det ikke nødvendigvis vet hvor det skal eller hva som skjer.»

Vardøens tolkning av Allan Poes visjon av Moskstraumen

Fra «Decent into the Maelstrom»

Du skal lete lenge etter et mer ambisiøst helaftens dokumentarprosjekt dette året enn Jan Vardøens Descent into the Maelstrom. I filmen har han blant annet tatt med seg hele Nordnorsk Opera og Symfoniorkester på toppen av et fjell i Lofoten, for å fremføre Philip Glass sitt verk «Descent into the Maelstrom» – en 66 minutter langt dramatisk tolkning av Edgar Allan Poes novelle med samme navn.

I Poes novelle blir to fiskere dratt ned i havet. Sammen med musikken skal vi følge ulike mennesker i værharde yrker i Lofoten.

Allan Poe skrev novellen basert på fortellinger om Moskstraumen, en tidevannsstrøm mellom Moskenesøya i Moskenes kommune og øya Mosken i Værøy kommune i den ytre delen av Lofoten. Poes ”historie i historien” formidles av en gammel mann som har opplevd de sterke strømmene og sett mennesker forsvinne ned i dragsuget. Han gjenforteller hvordan en orkan trakk med seg et skip med tre brødre, hvorav en av dem likevel kunne se det vakre i malstrømmen. I 1986 skrev Glass musikken til sin tolkning av Poes novelle som Vardøen nå skal fortolke på sin måte.

”Filmens ide er original og visjonær. Spektakulære bilder, lite eller ingen dialog”, heter det i omtalen fra Nordnorsk filmsenter som nå har gitt det uvanlige filmprosjektet produksjonsstøtte.

Vardøen har fått hjelp av Inge Wegge til de krevende opptakene. Weggefilms har bred internasjonal distribusjonserfaring og unik kompetanse på å gjøre opptak under svært kompliserte naturforhold. ”Dette filmprosjektet vil være Weggefilms hittil største produksjon og bidra til et stort og viktig bransjeløft for hele Lofoten”.

Det er Vardøens eget selskap Beacon Isle Films som er hovedprodusent.

Les mer om de andre tildelingene fra Nordnorsk filmsenter.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY