Vi har valgt ut ti helt sentrale norske novellefilmer du kan se gratis på Filmbib i sommer – av filmskapere så vidt forskjellige som Marius Holst, Mariken Halle og Dag Johan Haugerud, med flere.
Etter at vi forrige uke valgte ut ti essensielle kortfilmer fra Filmbibs arkiver, er turen nå kommet til novellefilmen. Vi har her valgt ut ti novellefilmer vi mener er blant det ypperste som er laget innen dette formatet i norsk film. Hva som skiller novellefilmen fra kortfilmen er først og fremst lengden (de må minst være 15-20 minutter) og de mulighetene det gir til å utdype mer komplekse temaer.
Har du nasjonalt lånekort på biblioteket, får du tilgang til å se norske kort- og dokumentarfilmer gratis via strømmetjenesten Filmbib (logg deg inn her).
Mariken Halles knalldebut vant både Gullstolen og Timeglasset (Dramatikerforbundets manuspris) under Kortfilmfestivalen i 2011. Vi siterer fra Jon Inge Faldalens entusiastiske omtale av filmen her på rushprint.no:
“What are you for one? I don’t feel again you”, sier den underlige eldre mannen i No Sex Just Understand (2011) til yngre Mia, som brisen og fnisen noterer ned deres vidunderlig absurde barsamtale. Historien er basert på en virkelig hendelse da Halle filmet en teateroppsetning i Porsgrunn og på premierefesten havnet i en lang samtale med to menn. Hennes presise observasjon og gjengivelse av ordbruk og gester fremviser virkelighetens fortjente forrang. Replikkene i filmen kunne ikke vært “skrevet”. Regissørens særegne metode består også blant annet i å spille inn fiksjonssituasjoner i faktiske situasjoner, som her på en åpen bar. No Sex Just Understand er rett og slett et suverent eksempel på at det ikke er nødvendig å lære seg å lage såkalt “ordentlig” film før man kan eksperimentere og utforskende finne sin kunstneriske egenart og personlige stemme. Den er der allerede».
Gatas Gynt er en annerledes filmatisering av Ibsens Peer Gynt, med ”gatas folk” i rollene. Alle aktørene var amatører som regissør Hallvard Bræin fant gjennom Frelsesarmeens rusomsorg. Resultatet ble en hybridfilm som ikke var vanlig i norsk film den gangen og som fortsatt framstår som høyst original.
«Jeg var fast bestemt på at Gatas Gynt skulle bli en fiksjonsfilm, men produsent Gaute Lid Larssen kom med det gode forslaget å blande fiksjon og dokumentar. Det ble utfordrende i klippeprosessen; det er fort gjort at det ene formspråket slår det andre i hjel. Grepet vi gjorde, var at skuespillerne forblir i rollene sine, også når de blir intervjuet», fortalte Bræin da han var på Blått Lerret med filmen i 2008.
«Det begynte med at jeg var med å lage kortfilmen Med freidig mot. Vi fikk en del av disse menneskene fra gata til å fremføre sangen «Vi vandrer med freidig mot». Meningen var å sette livet i perspektiv. I utgangspunkt er alle fordomsfrie og likestilte. Derfor oppsto det noe skjevt og rart når disse menneskene fra gata synger en barnesang. Av de 14 medvirkende, er det bare tre som er gjenlevende. Disse tre er med i Gatas Gynt», forklarte regissøren. Manuset skrev han sammen med Christopher Grøndahl.
Even Hafnor og Lisa Brooke Hansens novellefilm Small Talk vant Gullstolen under kortfilmfestivalen i Grimstad i 2015 og prisen for beste kortfilm under BIFF samme året. Siden har den fått et langt festivalliv. Den ble også nominert til European Film Award for beste kortfilm.
Da Small Talk vant Gullstolen i Grimstad var begrunnelsen fra juryen som følger:
Årets gullstolvinner berømmes for sin sømløse filmskaping, historieforløpets komiske men på samme tid urovekkende overgang fra lokalt til globalt, og den velkomne illusjonen av uanstrengt filmhåndverk. Publikum får orkesterplass til en fortelling om en dysfunksjonell familie, som får oss til å le og samtidig vri oss i stolen. I tillegg vil juryen berømme skuespillerpresentasjoner som utrykker så mye gjennom knappe ord som «ehm» og «ja». Samtidig reflekterer de en kaldhet og distanse i de mest intime forhold – og vitner slik om en mindre beundringsverdig side av den menneskelige tilværelse.
Produsent: J.M. Puntervold
Haugsgjerds debutfilm Livet på Frogner (1986) er et selvbiografisk metaprosjekt om å lage film, med regissøren selv i hovedrollen. En frustrert filmskaper forsøker å fullføre et manus, men blir distrahert av sine egne tanker og utsikten fra vinduet.
I sin gjennomgang av Haugsgjerds filmer på rushprint.no, forteller Oda Bhar følgende om filmens tilblivelsesprosess:
”Noen voiceover var opprinnelig ikke planlagt, før prosjektet tok en uventet vending midt i klippeprosessen. Regissøren sto fast, da hun snublet over filmen The Passanger (1966) av belgisk-svenske Eric M. Nilsson, lagd i storhetstiden til den franske nybølgen, og inspirert av auteurer som Jean-Luc Godard og Chris Marker. Haugsgjerd opplevde den assossiasjonsrike formen forstyrrende og interessant, og kontaktet Nilsson gjennom felles bekjente. Etter å ha sett gjennom materialet hennes reagerte han spontant: «Hvor har du lyden? Du trenger et lydspor!»
Resten er historie, som det heter. Den lekne filmen ble utrolig nok refusert av Kortfilmfestivalen i 1986, men vant likevel publikumsprisen og er blitt stående som en av 80-tallets sentrale filmer innen kortformatet.
Med et strålende manus av Bjørn Olaf Johannesen viste Marius Holst nok en gang at han behersker novellefilmformatet til fulle (se også hans debutfilm, Besøkstid, som også er tilgjengelig på Filmbib). Dette er et bekmørkt relasjonsdrama som starter den dagen en middelaldrende mann (Bjørn Floberg) finner en stygg hund langs veien. Han tar den med hjem, for å plage sin kone (Hildegunn Riise), under påskudd av å skulle passe den for en kollega, men innerst inne med et desperat ønske om å sette i gang noe nytt. Hunden blir gjennom et halvt døgn et våpen som stadig skifter hender i deres pågående ”par-krig”.
Kjøter var en av de utvalgte filmene på Rushprints DVD fra 2010 med det beste innen nordisk kortfilm. I den forbindelse kunne Holst fortelle at målet var å skildre ”noen av ekteskapets små grusomheter på en sannferdig og humoristisk måte”. Det han lærte av filmen var blant annet at hunder ikke alltid leverer konsistente rolletolkninger, men at ”en god hund kan spille fletta av erfarne skuespillere”. Produsent var Gudny Hummelvoll.
”En tragikomedie om papirbretting og markedsliberalismens forbannelse”, ble Dag Johan Haugeruds film lansert som da den fikk begrenset kinodistribusjon i 2005. Filmens forteller (Jan Gunnar Røise) ønsker å lage en politisk film, men blir mer og mer opptatt av jenta (Henriette Steenstrup) som forsøker å finne meningen med livet ved hjelp av origami (papirbretting) – alt mens filosofen (Thomas Hylland Eriksen) forsøker å forklare hvordan markedsliberalismen har kolonialisert underbevisstheten vår.
Da Jon Inge Faldalen oppsummerte sin alternative ”motkanon” i 2012, fremhevet han blant annet Haugeruds film: ”Gjennom pseudodokumentarisme i svarthvitt og farger og animerte papirsekvenser skaper en tiltrekkende postmoderne selvrefleksiv naivisme”, skrev han. Produsent var Lise Fearnley og Mikrofilm.
Vibeke Heide vant Amanda for beste kortfilm med denne finstemte fortellingen om hvordan barndommens relasjoner påvirker våre valg i voksen alder. Monika (Marie Blokhus) forsøker å gjennfinne det nære forholdet hun hadde til barndomsvenninnen Irene (Ester Marie Grenersen). En dagstur til en gammel «tyskerbunker» avdekker at fortidas krenkelser fortsatt gjør seg gjeldende, og at maktkamp mellom venner ikke er forbeholdt barndommen.
Bunker er et portrett av ”det krenkede menneske”. Monika er en person som lett føler seg krenket, av årsaker som bare så vidt berøres. Hun havner ofte i forsvarsposisjon, og går da til angrep. Dermed ender hun paradoksalt nok opp med å dytte folk fra seg i redsel for å bli forlatt. Vibeke Heide skrev, regisserte og produserte filmen selv.
Femten år gamle Máigon (Elle Martine Eira) og hennes beste venninne Ánne-Sire (Anne Kaja Gaup) lever i en liten bygd på den arktiske tundraen. Det er sommer og midnattsola våker over dem. Den naive Máigon utfordres av de mer erfarne Ánne-Sire til å debutere seksuelt. Máigon føler seg presset, men hun har sin egen plan – en plan som tar dem på en skjebnesvanger tur…
I 2015 vant regissør Marja Bål Nango debutantprisen Skårungen under Tromsø filmfestival for Hilbes biigá, som også begeistret Expressens kritiker Gunilla Brodrej som mente at «filmen lämnar de traditionella samemarkörerna därhän och beskriver tonårsliv under midnattssolen. Glesbygdshäng ser ungefär likadant ut överallt. Killarna sladdar med sina hojar och tjejerna försöker dricka sig fulla på Vademecum.»
Da Bål Nango fikk debutantprisen, begrunnet juryen det med at hun hadde laget en modig film med temaer som berører ungdom:
«Årets Skårunge har klart å skape et modig og direkte portrett av vennskap og sjalusi. En film som tar opp store og komplekse tema, og viser indre følelser i tilsynelatende små øyeblikk i livet. Årets vinner får også uerfarne skuespillere til å gi energiske opptredener og liv til karakterene.
Produsenter var Marja Bål Nango, Marie Lagerkvist og Hans-Olof Utsi
Hvor langt er folk villige til å gå for å lykkes i filmbransjen? Da Rushprint ga ut en dvd med denne filmen (som fulgte med utgave 5 i 2011), skrev Oda Bhar følgende omtale av den:
«Geir Henning Hopland gir oss et vittig og metarealistiske blikk på spørsmålet i en novellefilm med den fulle tittelen bare de mest dedikerte kan huske: Skrivesperre & kunsteriske ambisjoner & om en hund som må bøte med livet på grunn av summen av de to. Vidar (Vidar Magnussen) er en ung og keitete manusforfatter som får skrivesperre etter å ha mottatt en Amandapris. Han forelsker seg i en pen skuespillerinne etter å ha skygget henne inn på et Pippi-stykke, og prøver i en trengt situasjon ut det eneste trikset som faller ham inn, å si at han er manusforfatter og kan gi henne en filmrolle. For ikke å bli avslørt må han finne på noe å skrive raskt, for jenta krever en rolle, helst i form av norsk filmbransjes yndlingsideal: en sterk kvinnekarakter. Skrivesperre er beslektet med metafilmer som Woody Allens Stardust Memories, og følgelig skutt i svart-hvitt som en hommage til sjangeren».
Produsent var Erlend Haarr Eriksson.
Hisham Zamans Bawke gjorde nærmest rent bord under kortfilmfestivalen i Grimstad i 2006, og siden gikk den sin seiersgang over hele verden. Den ble også kåret til tiårets beste norske kortfilm av Rushprints fagjury i 2010 og valgt ut til en samle-dvd.
Filmens dramatiske historie er mer aktuell enn noensinne i et Europa som er beleiret av flyktningeproblematikken. Den lille familien i filmen flykter gjennom Europa og vi ser dem gjemme seg under en lastebil, slitne og redde. De frykter for å bli oppdaget og sendt tilbake til Irak. Flukten ender på en T-banestasjon i Oslo. Faren får ikke oppholdstillatelse i Norge, men han drømmer om en annen framtid for sønnen sin
Zaman dediserte filmen til «alle som må forlate sitt hjemland, sine røtter og sitt språk for å søke et bedre liv.» Som en kritiker skrev om filmen: Den er ikke bare en påminner om alle som er på flukt fra sine hjemland; filmene minner oss også om hvorfor de flykter.
Produsent var Gudny Hummelvoll.
Etter at vi forrige uke valgte ut ti essensielle kortfilmer fra Filmbibs arkiver, er turen nå kommet til novellefilmen. Vi har her valgt ut ti novellefilmer vi mener er blant det ypperste som er laget innen dette formatet i norsk film. Hva som skiller novellefilmen fra kortfilmen er først og fremst lengden (de må minst være 15-20 minutter) og de mulighetene det gir til å utdype mer komplekse temaer.
Har du nasjonalt lånekort på biblioteket, får du tilgang til å se norske kort- og dokumentarfilmer gratis via strømmetjenesten Filmbib (logg deg inn her).
Mariken Halles knalldebut vant både Gullstolen og Timeglasset (Dramatikerforbundets manuspris) under Kortfilmfestivalen i 2011. Vi siterer fra Jon Inge Faldalens entusiastiske omtale av filmen her på rushprint.no:
“What are you for one? I don’t feel again you”, sier den underlige eldre mannen i No Sex Just Understand (2011) til yngre Mia, som brisen og fnisen noterer ned deres vidunderlig absurde barsamtale. Historien er basert på en virkelig hendelse da Halle filmet en teateroppsetning i Porsgrunn og på premierefesten havnet i en lang samtale med to menn. Hennes presise observasjon og gjengivelse av ordbruk og gester fremviser virkelighetens fortjente forrang. Replikkene i filmen kunne ikke vært “skrevet”. Regissørens særegne metode består også blant annet i å spille inn fiksjonssituasjoner i faktiske situasjoner, som her på en åpen bar. No Sex Just Understand er rett og slett et suverent eksempel på at det ikke er nødvendig å lære seg å lage såkalt “ordentlig” film før man kan eksperimentere og utforskende finne sin kunstneriske egenart og personlige stemme. Den er der allerede».
Gatas Gynt er en annerledes filmatisering av Ibsens Peer Gynt, med ”gatas folk” i rollene. Alle aktørene var amatører som regissør Hallvard Bræin fant gjennom Frelsesarmeens rusomsorg. Resultatet ble en hybridfilm som ikke var vanlig i norsk film den gangen og som fortsatt framstår som høyst original.
«Jeg var fast bestemt på at Gatas Gynt skulle bli en fiksjonsfilm, men produsent Gaute Lid Larssen kom med det gode forslaget å blande fiksjon og dokumentar. Det ble utfordrende i klippeprosessen; det er fort gjort at det ene formspråket slår det andre i hjel. Grepet vi gjorde, var at skuespillerne forblir i rollene sine, også når de blir intervjuet», fortalte Bræin da han var på Blått Lerret med filmen i 2008.
«Det begynte med at jeg var med å lage kortfilmen Med freidig mot. Vi fikk en del av disse menneskene fra gata til å fremføre sangen «Vi vandrer med freidig mot». Meningen var å sette livet i perspektiv. I utgangspunkt er alle fordomsfrie og likestilte. Derfor oppsto det noe skjevt og rart når disse menneskene fra gata synger en barnesang. Av de 14 medvirkende, er det bare tre som er gjenlevende. Disse tre er med i Gatas Gynt», forklarte regissøren. Manuset skrev han sammen med Christopher Grøndahl.
Even Hafnor og Lisa Brooke Hansens novellefilm Small Talk vant Gullstolen under kortfilmfestivalen i Grimstad i 2015 og prisen for beste kortfilm under BIFF samme året. Siden har den fått et langt festivalliv. Den ble også nominert til European Film Award for beste kortfilm.
Da Small Talk vant Gullstolen i Grimstad var begrunnelsen fra juryen som følger:
Årets gullstolvinner berømmes for sin sømløse filmskaping, historieforløpets komiske men på samme tid urovekkende overgang fra lokalt til globalt, og den velkomne illusjonen av uanstrengt filmhåndverk. Publikum får orkesterplass til en fortelling om en dysfunksjonell familie, som får oss til å le og samtidig vri oss i stolen. I tillegg vil juryen berømme skuespillerpresentasjoner som utrykker så mye gjennom knappe ord som «ehm» og «ja». Samtidig reflekterer de en kaldhet og distanse i de mest intime forhold – og vitner slik om en mindre beundringsverdig side av den menneskelige tilværelse.
Produsent: J.M. Puntervold
Haugsgjerds debutfilm Livet på Frogner (1986) er et selvbiografisk metaprosjekt om å lage film, med regissøren selv i hovedrollen. En frustrert filmskaper forsøker å fullføre et manus, men blir distrahert av sine egne tanker og utsikten fra vinduet.
I sin gjennomgang av Haugsgjerds filmer på rushprint.no, forteller Oda Bhar følgende om filmens tilblivelsesprosess:
”Noen voiceover var opprinnelig ikke planlagt, før prosjektet tok en uventet vending midt i klippeprosessen. Regissøren sto fast, da hun snublet over filmen The Passanger (1966) av belgisk-svenske Eric M. Nilsson, lagd i storhetstiden til den franske nybølgen, og inspirert av auteurer som Jean-Luc Godard og Chris Marker. Haugsgjerd opplevde den assossiasjonsrike formen forstyrrende og interessant, og kontaktet Nilsson gjennom felles bekjente. Etter å ha sett gjennom materialet hennes reagerte han spontant: «Hvor har du lyden? Du trenger et lydspor!»
Resten er historie, som det heter. Den lekne filmen ble utrolig nok refusert av Kortfilmfestivalen i 1986, men vant likevel publikumsprisen og er blitt stående som en av 80-tallets sentrale filmer innen kortformatet.
Med et strålende manus av Bjørn Olaf Johannesen viste Marius Holst nok en gang at han behersker novellefilmformatet til fulle (se også hans debutfilm, Besøkstid, som også er tilgjengelig på Filmbib). Dette er et bekmørkt relasjonsdrama som starter den dagen en middelaldrende mann (Bjørn Floberg) finner en stygg hund langs veien. Han tar den med hjem, for å plage sin kone (Hildegunn Riise), under påskudd av å skulle passe den for en kollega, men innerst inne med et desperat ønske om å sette i gang noe nytt. Hunden blir gjennom et halvt døgn et våpen som stadig skifter hender i deres pågående ”par-krig”.
Kjøter var en av de utvalgte filmene på Rushprints DVD fra 2010 med det beste innen nordisk kortfilm. I den forbindelse kunne Holst fortelle at målet var å skildre ”noen av ekteskapets små grusomheter på en sannferdig og humoristisk måte”. Det han lærte av filmen var blant annet at hunder ikke alltid leverer konsistente rolletolkninger, men at ”en god hund kan spille fletta av erfarne skuespillere”. Produsent var Gudny Hummelvoll.
”En tragikomedie om papirbretting og markedsliberalismens forbannelse”, ble Dag Johan Haugeruds film lansert som da den fikk begrenset kinodistribusjon i 2005. Filmens forteller (Jan Gunnar Røise) ønsker å lage en politisk film, men blir mer og mer opptatt av jenta (Henriette Steenstrup) som forsøker å finne meningen med livet ved hjelp av origami (papirbretting) – alt mens filosofen (Thomas Hylland Eriksen) forsøker å forklare hvordan markedsliberalismen har kolonialisert underbevisstheten vår.
Da Jon Inge Faldalen oppsummerte sin alternative ”motkanon” i 2012, fremhevet han blant annet Haugeruds film: ”Gjennom pseudodokumentarisme i svarthvitt og farger og animerte papirsekvenser skaper en tiltrekkende postmoderne selvrefleksiv naivisme”, skrev han. Produsent var Lise Fearnley og Mikrofilm.
Vibeke Heide vant Amanda for beste kortfilm med denne finstemte fortellingen om hvordan barndommens relasjoner påvirker våre valg i voksen alder. Monika (Marie Blokhus) forsøker å gjennfinne det nære forholdet hun hadde til barndomsvenninnen Irene (Ester Marie Grenersen). En dagstur til en gammel «tyskerbunker» avdekker at fortidas krenkelser fortsatt gjør seg gjeldende, og at maktkamp mellom venner ikke er forbeholdt barndommen.
Bunker er et portrett av ”det krenkede menneske”. Monika er en person som lett føler seg krenket, av årsaker som bare så vidt berøres. Hun havner ofte i forsvarsposisjon, og går da til angrep. Dermed ender hun paradoksalt nok opp med å dytte folk fra seg i redsel for å bli forlatt. Vibeke Heide skrev, regisserte og produserte filmen selv.
Femten år gamle Máigon (Elle Martine Eira) og hennes beste venninne Ánne-Sire (Anne Kaja Gaup) lever i en liten bygd på den arktiske tundraen. Det er sommer og midnattsola våker over dem. Den naive Máigon utfordres av de mer erfarne Ánne-Sire til å debutere seksuelt. Máigon føler seg presset, men hun har sin egen plan – en plan som tar dem på en skjebnesvanger tur…
I 2015 vant regissør Marja Bål Nango debutantprisen Skårungen under Tromsø filmfestival for Hilbes biigá, som også begeistret Expressens kritiker Gunilla Brodrej som mente at «filmen lämnar de traditionella samemarkörerna därhän och beskriver tonårsliv under midnattssolen. Glesbygdshäng ser ungefär likadant ut överallt. Killarna sladdar med sina hojar och tjejerna försöker dricka sig fulla på Vademecum.»
Da Bål Nango fikk debutantprisen, begrunnet juryen det med at hun hadde laget en modig film med temaer som berører ungdom:
«Årets Skårunge har klart å skape et modig og direkte portrett av vennskap og sjalusi. En film som tar opp store og komplekse tema, og viser indre følelser i tilsynelatende små øyeblikk i livet. Årets vinner får også uerfarne skuespillere til å gi energiske opptredener og liv til karakterene.
Produsenter var Marja Bål Nango, Marie Lagerkvist og Hans-Olof Utsi
Hvor langt er folk villige til å gå for å lykkes i filmbransjen? Da Rushprint ga ut en dvd med denne filmen (som fulgte med utgave 5 i 2011), skrev Oda Bhar følgende omtale av den:
«Geir Henning Hopland gir oss et vittig og metarealistiske blikk på spørsmålet i en novellefilm med den fulle tittelen bare de mest dedikerte kan huske: Skrivesperre & kunsteriske ambisjoner & om en hund som må bøte med livet på grunn av summen av de to. Vidar (Vidar Magnussen) er en ung og keitete manusforfatter som får skrivesperre etter å ha mottatt en Amandapris. Han forelsker seg i en pen skuespillerinne etter å ha skygget henne inn på et Pippi-stykke, og prøver i en trengt situasjon ut det eneste trikset som faller ham inn, å si at han er manusforfatter og kan gi henne en filmrolle. For ikke å bli avslørt må han finne på noe å skrive raskt, for jenta krever en rolle, helst i form av norsk filmbransjes yndlingsideal: en sterk kvinnekarakter. Skrivesperre er beslektet med metafilmer som Woody Allens Stardust Memories, og følgelig skutt i svart-hvitt som en hommage til sjangeren».
Produsent var Erlend Haarr Eriksson.
Hisham Zamans Bawke gjorde nærmest rent bord under kortfilmfestivalen i Grimstad i 2006, og siden gikk den sin seiersgang over hele verden. Den ble også kåret til tiårets beste norske kortfilm av Rushprints fagjury i 2010 og valgt ut til en samle-dvd.
Filmens dramatiske historie er mer aktuell enn noensinne i et Europa som er beleiret av flyktningeproblematikken. Den lille familien i filmen flykter gjennom Europa og vi ser dem gjemme seg under en lastebil, slitne og redde. De frykter for å bli oppdaget og sendt tilbake til Irak. Flukten ender på en T-banestasjon i Oslo. Faren får ikke oppholdstillatelse i Norge, men han drømmer om en annen framtid for sønnen sin
Zaman dediserte filmen til «alle som må forlate sitt hjemland, sine røtter og sitt språk for å søke et bedre liv.» Som en kritiker skrev om filmen: Den er ikke bare en påminner om alle som er på flukt fra sine hjemland; filmene minner oss også om hvorfor de flykter.
Produsent var Gudny Hummelvoll.
Legg igjen en kommentar