1992, 2001, 2008. De store reformene i norsk filmpolitikk kommer med forbausende regelmessighet.  Nå har den nye regjeringen varslet en ny omlegging av filmpolitikken, og en filmmelding i løpet av året. Med vanlig marstakt betyr det vedtak i 2015 og implementering i 2016.

Men hva kan vi vente oss? Kulturminister Thorild Widvey har uttalt at hun på ingen måte føler seg forpliktet av de rødgrønnes målsetning om 1% av statsbudsjettet til kultur. Heller ikke målsetningene på filmfeltet stiller hun seg nødvendigvis bak. Det vil komme forandringer, det har kulturministeren og hennes allestedsnærværende statssekretær, Knut Olav Åmås (aner vi konturene av en ny Raske-Roger i departementet?), ettertrykkelig slått fast i kronikker og intervjuer. Og på filmfeltet ble denne viljen til forandring markert med et kutt i bevilgningene på drøye 32 millioner.

Det forvirrende med disse signalene er at de ikke følges opp av noen konkrete innspill, ikke en gang antydninger om hva vi har i vente. Det er lett å få inntrykk av at heller ikke Thorild Widvey vet noe mer enn oss andre. I et intervju i Aftenposten i november uttaler hun at kuttene må ses i lys av gjennomgangen av filmfeltet. Men det er det ikke lett å bli klokere av. Det kuttes for å forandre, men hva man vil forandre til, se det, det gjenstår å finne ut av.

Flerfoldige ganger har Widvey og Åmås fremført at det er nødvendig ”å sette en fot i bakken”. Den foten bør ikke hvile for lenge, da risikerer de at det blir heftende ved dem, på samme måte som det berømte ”hvileskjæret” til kunnskapsminister Øystein Djupedal forfulgte han resten av hans politiske karriere. Skjønt, kanskje dette er iskald beregning. Universitetsprofessorer i fakkeltog har nok en langt større gjennomslagskraft i offentligheten enn misfornøyde filmarbeidere.

Antakeligvis er denne foten i bakken mer ment som en fot på bremsen. Vi produserer nok filmer nå, ser de ut til å mene (noe også Anniken Huitfeldt også ga uttrykk for i sin periode). Derfor ønsker de ikke å stimulere til ytterligere vekst i produksjonen, kanskje heller redusere takten noe. Dette må ses i sammenheng med Widvey og Amås’ mer overordnede tilnærming til kulturpolitikken, der volum, særlig budsjettvolum, skal underordnes et større fokus på kvalitet og innhold.

Disse tre stikkordene, volum, kvalitet og innhold kan brukes som utgangspunkt til å spekulere i hva slags endringer på filmfeltet vi (muligens) kan vente, og hva det vil innebære.

Det er varslet at kuttene på 32 millioner innebærer en reduksjon av støtte til 2-3 spillefilmer, og 2-3 dramaserier. Det er ikke sikkert dette har så mye å si sånn umiddelbart, men hvis dette er det nye tildelingsnivået kan det på sikt få store ringvirkninger. Her er noen aktuelle scenarier.

Konsulentsystemet settes ytterligere under press. Fra før av har antall konsulenter blitt redusert fra tre til to, fordi store deler av midlene allerede var bundet opp i andre tildelingsordninger. En reduksjon i potten innebærer at konsulentene får enda mindre armslag, og man må spørre seg om det er rom for å ha mer enn én konsulent. Med bare en konsulent vil alle avslag være endelige, det finnes ingen andre dører å banke på.

Dette vil ganske sikkert skape en hel del misnøye og mistankene om at kameraderi og personlig smak styrer kan bli temmelig høylytte. Én konsulent er både en for mye og (minst) en for lite. I forhold til kvalitet har konsulentordningen spilt en avgjørende rolle i nyere norsk filmhistorie, noe diverse filmkåringer understreker. Hvis konsulentordningen står for fall bør man ha et godt alternativ for hånden.

All erfaring og all forskning på økonomien i medieindustrien peker på at den er preget av stor usikkerhet om avkasting på produksjoner. Som alle vet, ”nobody knows.” En film blir ikke nødvendigvis en suksess selv om den likner på en annen suksess. Derfor er de fleste opptatt av å spre risikoen på flere produksjoner. Kunstnerisk utfordrende filmer er spesielt risikofylte. Ved en redusering av tildelingene fra konsulenter er man avhengig av å finne andre stimuleringstiltak.

Svært få produsenter vil være villige til å satse på den kvalitetsfilmen som skal løfte oss opp til den europeiske elitedivisjonen, hvis dette samtidig innebærer et besøk på 30.000, eller kanskje enda færre. En opplagt mulighet for å møte dette problemet er en radikal styrking av ordningen med pakkefinansiering. Siste årsrapport fra NFI viser at det er 7 produksjonsselskaper som i snitt produserer mer enn en film i året (perioden 2007-2011), mens 13 selskaper ligger på underkant av en film årlig. Resten av produksjonen i perioden fordeler seg på i overkant av 110 selskaper.

Fra et demokratisk ståsted er det bra at mange slipper til med sine filmfortellinger. Men som blant annet Scandinavian Think Tank i sin tid påpekte, gir dette en mangel på kontinuitet og en sårbar økonomi i bransjen. En eventuell opptrapping av pakkefinansieringsordningen bør i så fall rettes strategisk mot allerede sterke produksjonsmiljøer.

Med den rødgrønne kulturpolitikken var kvalitet ofte lett å forveksle med popularitet. Filmer som ble sett av mange måtte åpenbart være gode. Det er det ikke noe merkelig ved. Omdømmet til norsk film måles på sett og vis ved hvor mange som ser dem. Hele begrunnelsen for den store omleggingen i år 2000 var å produsere flere filmer som flere ville se. Samtidig er kvalitet det som på engelsk omtales som a slippery term, det er vanskelig å definere og å måle.

Kulturutredningen som kom i fjor pekte på at de rødgrønnes kulturløft i liten grad lot seg spore i økt kvalitet, og at kulturfeltet som helhet hadde en stor utfordring når det gjaldt evaluering av kvalitet. Her har også filmbransjen en utfordring. Dagens mål om at norske filmer skal være kunstnerisk dristige og utfordre et stort publikum er i liten grad konkretisert i rapportene og årsmeldingene på filmfeltet.

Kulturministerens uttalelse i talen til tv-dramakonventet, om at diskusjonen om kvalitet må komme nedenfra betyr vel at dette ansvaret ligger hos filmutdanningene, hos forvaltningsorganene, og hos produksjonsmiljøene selv. Og det er en diskusjon som ikke bar bør foregå internt, men også løftes opp i det offentlige.

Norsk kulturpolitikk har i hele etterkrigstiden vektlagt at kunsten og kulturen skal gi oss innsikt i hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hvordan vi har det i vår samtid. Det er det ingen andre som kan gjøre, derfor er det verd å støtte kulturfeltet. Det vil være overraskende, for å si det forsiktig, om ikke dette også ligger fast i fremtidens kulturpolitikk. Likevel trekker både Widvey og Åmås frem innhold som noe den nye regjeringen vil vektlegge. Kanskje kan Åmås’ virke som redaktør i Aftenposten gi et hint om hva dette innebærer. Debatt handler ikke bare om å komme frem til det som virker samlende og som vi har felles, men også om å gi rom for det som kan være konfliktfylt og opprørende. Kort sagt, det som kan føre til perspektivforskyvninger av våre oppfattelser av hvordan ting er og bør være. Norsk film bør i større grad søke mot å være horisontutvidende, skape debatt og sette et avtrykk i sin samtid.

Regjeringsskiftet minner oss om at politikkens utforming er avgjørende for virksomheten på feltet. Årets Norsk filmseminar på Lillehammer 30 januar handler om den nye filmpolitikken, og er ment som et innspillseminar til den kommende filmmeldingen. For ordens skyld, seminaret er åpent for alle interesserte, og vi venter oss en frisk og god diskusjon.

Audun Engelstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Han skriver fast for Rushprint.no

Du finner alt han har skrevet for Rushprint her.