Det er noe forførende ved kåringer og lister. En ting er at det bringer inn et element av konkurranse på et felt der dette ellers er relativt fraværende (med unntak av festivaler), og prestasjoner fra forskjellige år måles opp mot hverandre. Men lister har også en oppsummerende funksjon, ved at de peker på de bidragene som er verd å huske på. Lister er selektive, det ligger nærmest i sakens natur, men dermed gjengir de uvegerlig også et nokså avgrenset utsnitt av den epoken de representerer. Rushprints liste over tiårets beste norske filmer er verd en kommentar. Det for øvrig verd å merke seg at VG omtrent samtidig presenterte sin egen liste som er rimelig sammenfallende i tittelutvalget, hele seks filmer befinner seg på begge listene.

Men aller først til selve kåringen: Ti-på-topp-lista tyder på at tilstanden er ganske god for norsk film, i alle fall isolert sett. Nå har jeg ikke sett tilsvarende lister fra Sverige eller Danmark, men jeg vil anta at den norske vil tåle sammenlikningen. Slik har det ikke alltid vært. Og hadde man hatt anledning til å sammenlikne med tilsvarende lister fra 1990- og 1980-tallet, er det fristende å tenke seg at siste tiår er vesentlig bedre enn de to foregående.  Skjønt, da Dagbladet for noen år siden kåret de 15 beste filmene de siste 25 årene, var seks filmer fra 1990-tallet representert, noe som tyder på at også dette tiåret hadde gode filmer å by på.

00-tallet var tiåret da kontakten med publikum ble gjenopprettet, det var tiåret da norsk film ble sjangerkompetent. Ti-på-topp-lista er derimot helt fri for sjangerfilmer. Samtlige filmer må vel kunne sies å tilhøre et relativt smalt art house segment. Jo da, flere av filmene nådde et publikum på 100.000+, noe som tyder på at det er et marked for slike filmer. Det er også en bekreftelse på William Goldmans berømte tese ”Nobody knows anything”. Ingen av filmene kan sies å være bærer av ”den velkomponerte historien” slik den klassiske dramaturgien fra Hollywood er kjennetegnet ved, med lineære historier og lettfattelige handlinger. Tvert om, flere av filmene står helt åpenbart i gjeld til en modernistisk tradisjon, både formmessig og til dels tematisk. Så godt som alle filmene har bærende roller som på forskjellig vis opplever at de må ta stilling sin egen identitet, enten ved å forsone seg med den eller ved å definere den på nytt.

Presentert på ett brett synliggjør lista at vi er en del av en europeisk filmkultur. Hollywood er et annet sted. Dette er åpenbart et vrengbilde, for Hollywood-tradisjonen har vært sterkt tilstede det siste tiåret. Men altså, i større grad enn det som har blitt påpekt tidligere har vi en markert europeisk strømning i vår filmkultur.

Nå er det for så vidt ingen overraskelse at en liste som denne fremhever filmer som er særegne og estetisk ambisiøse. Det er ofte disse egenskapene som vektlegges som definerende ved små filmkulturer, som Norge. Det er de filmene som ikke likner på andre filmer som løftes frem, det er disse som uttrykker vår egenartede identitet som filmnasjon. Derfor nomineres de også til kåringer. Det nærmest oppsiktsvekkende er hvor dominerende disse filmene er, ikke bare på den endelige ti-på-topp-lista, men også på de enkelte jurymedlemmenes lister.

Med unntak av Naboer og Max Manus er det ingen sjangerfilmer som har fått mer enn to stemmer. Enten er ikke norsk film så sjangerkompetent som vi liker å tro, eller så strever fremdeles sjangerfilmer – av ulike grunner – med å nå opp på den estetiske rangstigen.

Det er ikke bare sjangerfilmer som glimrer med sitt fravær, det samme gjelder litterære adaptasjoner. De siste 20 årene er om lag 40% av alle norske fiksjonsfilmer basert på et litterært forelegg. Det er relativt store variasjoner fra år til år, men som et gjennomsnitt er ikke 40% påfallende høyt sammenliknet med mange andre filmnasjoner. At ingen adaptasjoner kommer med på lista skyldes trolig ett av to forhold: Den ene grunnen er at mange cineaster mener at filmfortellingen ideelt sett burde springe ut av et materiale som fra opprinnelsen er tilpasset filmmediet. Filmkunsten har best kår når den ikke står i gjeld til andre kunstarter, synes å være grunntesen. Jeg deler ikke dette synspunktet. Filmhistorien, også den norske, ville vært fattigere uten adaptasjoner.

Fraværet av adaptasjoner på topp-ti-lista tror jeg like mye har med at norske filmadaptasjoner alt for ofte er påfallende tannløse. Ikke fordi man opptrer servilt overfor det litterære forelegget, heller alt for fantasiløst. Det er en tendens til å vanne ut det som er komplisert og utfordrende ved litteraturen, både estetisk og tematisk. Filmene, med noen unntak, nøyer seg med å gjengi sentrale deler av handlingen, unngår gjerne det utforskende og tvetydige, og styrer fortellingen mot en optimistisk slutt selv når boken ikke har det. Slik inngår filmen og litteraturen i en uhellsvanger symbiose, der litteraturen tilbyr merkevarenavn og tilpasningsdyktige susjetter, og filmen blir markedsføringskanal for nye opplag av bøkene. I en ideell verden ville litteraturen bli brukt til å utforske filmspråkets muligheter og gripe fatt i det utfordrende ved fortellingen, og på den måten skapt et selvstendig verk som tåler å stå side om side mer romanen. Men slik ser vi alt for sjelden.

 Det er ikke mulig å kommentere en kåring som denne uten samtidig å påpeke den lave kvinneandelen. Sara Johnsen har riktignok begge sine filmer med på lista, noe som er en bemerkelsesverdig prestasjon, men hun er også den eneste kvinnelige regissøren som er representert. Jurylistene er nokså illustrerende på dette punktet. Godt og vel en tredjedel av jurymedlemmene hadde bare en film eller færre, det vil si null, laget av en kvinnelig regissør på sin liste. En tredjedel hadde to filmer, mens den siste tredjedelen hadde tre (en person hadde fire). Hvorvidt det var kvinnelig eller mannlig jurymedlem ser ikke ut til å gjøre særlig forskjell. Her har begge sider av kvoteringsdebatten mulighet for å hente poenger. På den ene side kan den lave kvinneandelen ses på som et bevis på at kvinnelige regissører, med noen unntak, ikke lager gode nok filmer til å nå opp blant de beste. Alternativt kan man se den lave kvinneandelen som symptomatisk for hvordan kvinnelige regissører systematisk havner utenfor radaren. Av forskjellige grunner unndrar filmene seg den nødvendige oppmerksomheten som skal til for å få et etterliv på lister som denne, og etter hvert blir dette en selvforsterkende trend.

En liste som dette er ikke bare en uhøytidelig kåring ved slutten av et tiår, selv om den er det også. Den uttrykker også en form for kollektiv forestilling om hva som er de mest vesentlige egenskapene ved norsk film. Det er derfor av en viss verdi at slike lister lages, og minst like viktig at de debatteres. Hvis ikke stivner vår forestilling om vår nasjonale filmkultur, både filmhistorien og det samtidige.

Det er på sin plass jeg gjør oppmerksom på at jeg selv var en av de 32 filmkyndige juryrepresentantene som var med på denne kåringen. For de som måtte lure, her er mine nominerte:

1. Den brysomme mannen

2. Salmer fra kjøkkenet

3. Uro

4. Reprise

5. Vinterkyss

6. Blodsbånd

7. Når nettene blir lange

8. Mannen som elsket Yngve

9. Ikke naken

10. Hawaii, Oslo

Audun Engelstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Han skriver fast for Rushprint.no

Tidligere innlegg av Engelstad:

Har noen en plan?

Det store spørsmålet om kvinnene