Nå er den her, Kulturutredningen 2014 (NOU 2013:4). Arbeidet med utredningen er ledet av tidligere kulturminister Anne Enger, og resultatet er på mange måter imponerende. Utredningens mandat er en gjennomgang av Kulturløftet I og II, det vil si perioden fra 2005-2014. Fra 2005 til i dag har budsjettet økt fra drøye 3 milliarder til nesten ti milliarder, en økning som må kalles formidabel. Kulturløftet var selve testballongen for at de rød-grønne partiene kunne samarbeide, og dette har gitt stort gjennomslag i regjeringens ulike budsjettbehandlinger. Men hva har egentlig kommet ut av tilføringen av alle disse friske midlene? Har vi fått mer kultur, høyere deltakelse, bedre kunst- og kulturprodukter? Det er noe av det Kulturutredningen skal svare på.

Nylig har jeg undervist i et emne om film- og fjernsynsbransjen. I den forbindelse har jeg lest en stor mengde meldinger, rapporter og proposisjoner på feltet. Denne mengdelesningen har etterlatt seg et strekt inntrykk av at Kulturdepartementets ulike dokumenter representerer en verdifull kunnskapsdatabase, med statistikk, redegjørelser og refleksjoner. For de som vil forstå hvordan feltet er organisert, ulike mål, virkemidler og tiltak som er gjeldende, er dette en viktig kilde til innsikt.

Noe av problemet ved denne kunnskapsproduksjonen er imidlertid at den i liten grad har vært kumulativ, det vil si at kunnskapsproduksjonen i liten grad trekker veksler på kunnskap som allerede er frembrakt og drøftet. I stedet lener man seg på lett innhentet statistikk og situasjonsbeskrivelser, som i og for seg er verdifullt og nyttig. Men det er altså rom for en betydelig større andel forskningsbasert analyse av mål og virkninger innen kulturpolitikken, slik Grund-utvalget nylig har fremhevet i sin rapport. Dette er et syn Kulturutredningen deler, og legger til grunn for noen av sine forslag til tiltak.

Kulturutredningen etterlater seg et inntrykk av å være svært solid. Ikke bare er den voluminøs i omfang, den har et vell av referanser, den dekker et stort felt både historisk og faglig, og er grundig i sine redegjørelser. Det er også hentet inn en rekke spesialbestilte rapporter som underlagsmateriale. Det er grunn til å anta at utredning vil bli stående som en viktig referanse, både for utformingen av fremtidig kulturpolitikk og for kulturpolitikkforskningen.

Utredningen er imidlertid ikke uten mangler, og dette er spesielt tydelig for filmfeltet. Dette kan skyldes to forhold. For det første trekker utredningen opp noen grenseganger mot idrettsfeltet og mediefeltet, og filmen er som kjent en integrert del av mediefeltet, noe som blant annet kommer til uttrykk ved at det sorterer under Kulturdepartementets medieavdeling, og at den behandles under budsjettposten Film og medieformål. For det andre er rapportene og meldingene på filmfeltet i liten grad i dialog med forskingslitteraturen. Dette ser ut til å ha smittet over på utredningen. (For øvrig er dette forholdet også nevnt i et tidligere innlegg).

Kulturutredningens redegjørelse for filmfeltet er en nokså summarisk gjennomgang. For de av oss som har fulgt med på rapporter og meldinger de siste årene er det lite nytt å lese. Gjennomgangen baserer seg i stor grad på filmmeldingen og mangfoldsrapporten. Noen poenger er likevel verd å merke seg. For det første har ikke filmfeltet vært spesielt tilgodesett på budsjettet. Den prosentvise økningen som har kommet filmfeltet til gode er vesentlig lavere enn den prosentvise økningen på kulturfeltet sett under ett. Scenekunst, musikkformål, og ikke minst frivillighetssektoren er de med størst økning. For det andre ser filmpolitikken ut til å ha lykkes. I motsetning til mange av de andre feltene kan filmbransjen vise til økt produksjon og økt publikumsoppslutning. Dette betyr ikke at produksjonsvolum og publikumstall er de eneste kriteriene kulturpolitikken måles etter. Men Kulturutredningen er helt utvetydige når de fremhever at de store budsjettøkningene i liten grad har resultert i økt produksjon eller oppslutning, og at dette representerer en politisk utfordring. I denne sammenhengen er filmfeltet et unntak.

Kulturfeltet er preget av mange tunge institusjoner, med store bygningsmasser som krever mye vedlikehold, og omfattende ansettelsesforhold og mye administrasjon. En vesentlig andel av økningen i kulturbudsjettet ser ut til å ha gått til å styrke driften av institusjoner. I denne sammenhengen er Kulturutredningens analyse av filmfeltet interessant. De bransjene som har den beste uttellingen i forhold til produksjons- og publikumsmål – filmbransjen, litteraturbransjen, og det frie musikkfeltet – er bransjer preget av det som Kulturutredningen beskriver som en form for ”blandingsøkonomi” (kap. 11). Det vil si at her er det et samspill mellom statlige ytelser og et fritt marked, der private aktører mottar ulike former for støtte i bytte mot visse kulturpolitiske forpliktelser. Pussig nok, ettersom Anne Enger som kulturminister var sterkt virksom i prosessen, nevnes ikke nedleggelsen av Norsk Film A/S i denne sammenhengen.

Nedleggelsen av Norsk Film, og omfordelingen av disse midlene med mål om å styrke private produsenter, var helt avgjørende for etableringen av det systemet vi har i dag. Det finnes selvsagt ingen fasit, men det er lett å forestille seg at en videre drift av Norsk Film hadde medført store kostnader til vedlikehold, drift, og pensjonsutgifter, slik situasjonen har vært på en rekke kulturfelt for øvrig. Så kan man selvsagt også diskutere om en videre drift av Norsk Film hadde gjort det enklere å oppnå andre mål, som bedre kår for smalere film og økt kvinneandel i nøkkelposisjoner.

Selv om Kulturutredningen er knapp i sin gjennomgang av filmfeltet, er utredningen som helhet svært omfattende. Ikke minst er den god i sin drøfting av kulturpolitikkens berettigelse (del 2). Her er det flere betraktninger som også er relevante for filmfeltet. Jeg skal nevne tre sentrale punkter, som til dels griper inn i hverandre. Det første punktet dreier seg om en form for legitimering av kulturpolitikken. For hvorfor skal vi egentlig holde oss med en kulturpolitikk? Alt for ofte omtales kulturpolitikken og kulturfeltet med vage formuleringer som at kultur er viktig og byr på berikende opplevelser. Men slike uttalelser må fylles med et mer konkret innhold. Hvis ikke frykter utredningen at kulturpolitikken kun blir noe man smykker seg med i økonomisk romslige tider, og som er det første det kuttes i når nedgangstidene kommer. For hvordan skal kulturen vinne frem når det settes opp mot samferdsel og helse?

Noe av svaret på dette vanskelige spørsmålet er at filmer, og en rekke andre kulturuttrykk, kan bidra til å gi en økt forståelse av de nære samfunnsforhold. Filmfortellingen viser hvordan verden kan erfares, ulike typer konflikter som står på spill, og gir oss eksempler på hvordan vi innretter oss i livet og hvilke kostnader dette følger med seg. Slike fortellinger kan være med på å skape en form for tilhørighet i et større fellesskap. Et fellesskap uttrykt gjennom noen forestillinger om at ”dette er oss, slik har vi det her”. For at vi skal oppnå dette betinger det at filmen oppleves som vesentlig. Dette betyr ikke at filmene våre fra nå av skal være sosialrealistiske, eller at alle filmene skal oppfylle en sjekkliste av kriterier. Men det betyr at det jevnlig må være nok filmer (og her er det umulig å tallfeste) som oppleves som relevante og viktige. I denne sammenhengen er det også avgjørende at man tar utfordringen om mangfold på alvor. (Jeg har skrevet noe liknende om dette tidligere. Spådommene fra den gang har ennå til gode å slå til. Imidlertid står jeg fremdeles inne for at det er lurt å ha en plan.)

Beslektet til forholdene som dreier seg om vesentlighet, er spørsmålet om kvalitet. Dette utgjør det andre punktet. Til grunn for tildelinger ligger det et krav om kunstnerisk og faglig kvalitet. Men disse bevilgningene har det Kulturutredningen kaller en kvalitetsutfordring. Kun en liten del av bevilgningene knytter det seg til en form for kvalitetsvurdering utover det som gjøres internt i den utøvende virksomheten. Faren er at kvalitetskriteriene kunstuttrykkene evalueres i forhold til utvikler seg i et selvrefererende kretsløp og blir orientert mot en for intern fagdiskurs, samt at kvalitet i alt for stor grad blir gjenstand for personlig skjønnsutøvelse. (Kap 14) (På dette punktet kunne for øvrig Kulturutredningen med fordel ha henvist til mine kollegaer Eva Bakøy og Roel Puijks bok, Kvalitet i praksis)

Kulturløftet I satte opp ambisiøse mål på vegne av norsk film med hensyn til produksjonsvolum og markedsandeler. Med Kulturløftet II kom det en markant dreining mot kvalitet. Foruten at man lånte språkbruken fra sportsverden og satte som mål at norsk film og tv-drama skulle bli ledende i Norden, ble det vektlagt at produksjonene skulle være kunstnerisk nyskapende og utfordre publikum. Dette utgjør også den overordnede målsettingen for filmpolitikken. Denne dreiningen fra volum til kvalitet har blitt poengtert av tidligere kulturminister Anniken Huitfeldt, som mente vi nå lagde nok filmer og heller måtte konsentrere oss om å lage dem bedre, samt i Hadia Tajiks tale til årets dramakonvent.

Det store spørsmålet er hvordan man skal vurdere om målet om kvalitet er oppnådd. Her har man på filmfeltet foreløpig lagt seg på en nokså instrumentell tilnærming der man sammenholder kvalitet med antall festivaldeltakelser. Denne formen for anseelse er selvsagt en viktig indikator for hvordan man kan oppfatte kvaliteten ved norske filmer, men samtidig sier en mekanisk opptelling av antall festivaler norske filmer deltar på veldig lite om hva som legges i kvalitetsbegrepet.

Her hviler det et ansvar på Norsk filminstitutt, som i langt større grad bør bidra til en forståelse av hva som legges i kunstnerisk dristighet, nyskapning og å utfordre et stort publikum. Dette arbeidet bør naturlig nok foregå i dialog med filmbransjen. En annen naturlig arena for en slik diskusjon er Den norske filmskolen. På dette området har Filmskolen så langt vært helt fraværende, i det hele tatt ser det ikke ut til at de har noe påtrengende behov for å henvende seg til offentligheten. (Noen av disse poengene er fremført tidligere)

Med målsettingen om at kvalitet skal være styrende i kulturpolitikken risikerer man å havne i det såkalte ”kvalitetsparadokset” (kap 4). I dette ligger det at en tiltakende enighet om at kvalitet skal legges til grunn for bevilgninger til kulturfeltet, følges av en tiltakende uenighet om hvilke kriterier som skal legges til grunn for hva kvalitet skal forstås som. Kvalitet er som kjent et vanskelig og omstridt begrep. Det er ikke gitt at institusjonene selv skal bære hele ansvaret for å fylle kvalitetsbegrepet med et innhold som lar seg anvende. Kulturutredningens anbefaling er at på dette punktet må kulturpolitikken spille på lag med forskningen, som er det tredje punktet. Ved etableringen av et forskningssenter for kulturpolitikk, eventuelt i samspill med eksisterende forskingsmiljøer, skal kvalitetsbegrepet utvikles sammen med ulike verktøy for hvordan det kan anvendes.

Forsommeren 2010 lanserte Anniken Huitfeldt at kulturpolitikken skulle bli mer forskningsbasert (se http://rushprint.no/2010/7/hva-trenger-vi-a-vite/). Nå vet vi altså litt mer om hva dette (muligens) innebærer. Som forsker kan jeg ikke annet enn å hilse denne invitten velkommen. Dette gir meg samtidig anledning til å gjøre oppmerksom på at mitt eget fagmiljø nylig har mottatt midler fra Norges forskningsråd til et prosjekt som tangerer dette området.

Avslutningsvis kan det nevnes at Kulturutredningen også fremmer en flere forslag til tiltak. Blant disse er at Kulturdepartementets ansvarsområde utvides, ved at flere sektorovergripende tiltak samles hos dem. Et av forslagene er at Kulturdepartementet tar over ansvaret for kulturskolene. Filmskolen nevnes ikke i denne sammenhengen, men de har ved flere anledninger tatt til orde for at ansvaret for skolen flyttes fra Kunnskapsdepartementet til Kulturdepartementet. Nå sendes Kulturutredningen ut på høring, og Filmskolen har med dette en gyllen anledning til å fremme sitt ønske på ny.

Audun Engelstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Han skriver fast for Rushprint.no

Tidligere innlegg av Engelstad:

Filmbransjens berøringsangst

Har vi den filmoffentlighet vi fortjener?

Om hundre dager er allting glemt

Hvor ble det av kunnskapen?

Må film være trivia?

Hva trenger vi å vite?

Hvor ble det av debatten?

Den norske sjangerfilmen appell

Hva slags filmnasjon er vi (egentlig)?

Har noen en plan?

Det store spørsmålet om kvinnene