“The popular art of one era is often the high art of the next one.” (Alexandros Nehamas)

Jeg sniker meg litt forlegent rundt hushjørnene nå, og jeg håper at et fikenblad kommer flyvende med vårvinden. For jeg føler meg som bærer av den nakenheten ingen ønsker å avsløre: Illusjonen om at filmbransjen lager kunst. Men slikt sier man jo ikke. Hvorfor er alle så høflige? Hvorfor er det ingen som bemerker at den offensive keiseren som erobrer stadig mer oppmerksomhet i kulturlandskapet, egentlig er kliss naken? 

Mens romanlitteraturen det siste tiåret har gjort suksess som heimstaddiktning påført kriminalplot, har også filmbransjen feiret triumfer – kunstneriske triumfer, sier noen – med en seiersrekke av genrefilmer som etter sigende utgjør en gullalder på 00-tallet. 

OK – kjære leser, ikke gå amok i kommentarfeltet med en gang! Det kommer mer. Men la oss ta dette systematisk og rasjonelt. Skal vi kanskje rett og slett begynne med å prøve å finne ut hva som er forskjellen på kunstfilm og genrefilm? 

Verden er ikke helt som den var i Norge for førti år siden. Da var genrefilmer det samme som underholdende filmer. Ulikt kunstfilmer ble genrefilmer skrevet og regissert direkte for film. Tenk Olsenbanden. 

En kunstnerisk høyverdig film, derimot, var gjerne basert på en sjelfull skjønnlitterær roman som ble skrevet i et århundre med plysjmøbler. Alle samtidsuttrykk som ikke hadde et påtrengende marxistisk budskap var kommersielt tøys. 

I vår opplyste tid kan heldigvis også kunstfilmer være skrevet direkte for film, men ellers har det kanskje ikke skjedd så mye? Som før kreves det ikke at kunstfilmer har så veldig mange tilskuere. Det kreves heller ikke at de gjør så veldig sterkt inntrykk på de tilskuerne de har. Det er greit bare intensjonene er gode og de kommer ned på beina. Hvorfor risikere liv og lemmer for å hoppe hele bakken ned? 

Med dette burde kanskje både utøvere og publikum være fornøyd? 

Men behøver det å være en motsetning mellom kunstnerisk kvalitet og popularitet? Må utsøkt filmkunst være for de få (som Oslo, 31. august), og må filmer som støttes av markedsvurderingsordningen være basert på merkevarer i andre media? (som Flåklypa, Knerten, Blånisser og Nesbø…) 

Fasiten er entydig, og den er støttet av massiv erfaring gjennom de siste førti årene: Ja, slik er det og slik må det være. Filmkunst av fremste merke er dessverre ikke noe for massene. Akk ja. 

Skyldes denne triste tilstanden bare kyniske produsenter? Svaret er her er like entydig og like nedslående: Ja – produsentenes prioriteringer er utslagsgivende, så de har selvfølgelig hovedansvaret. 

Men tingenes triste tilstand handler unektelig også om filmskapernes – forfatternes og regissørenes – manglende evne til å fange sin egen tidsånd i originalverk som et massepublikum kan skjønne og leve seg inn i. Selv om vi er på vei og har en håndfull gode eksempler på at mange strekker seg langt både mot kvalitet og popularitet, er det et stykke igjen til historiske merkesteiner som Diktatoren (1940) og Sykkeltyvene (1948). 

Originalkonseptene later i det minste til å komme vel så godt ut av det som de litterære merkevarene produsenter griper til når de håper på en garanti for at prosjektet er kunstnerisk patent. Vi så jo hvordan det gikk med moderne klassikere som Saabye Christensens Maskeblomstfamilien og Kjærstads suksessfortelling om Jonas Wergeland. Det er rett og slett ikke mulig å sikre seg med en livline til gammel kunst. Man må faktisk ta sjanser på å skape noe helt nytt og usikkert som fungerer på filmens egne premisser. 

Underlig nok ser det ikke ut til at kulturlivets trendbransje nr. én noensinne klarer å ta denne erfaringen inn over seg. Tvert imot. Både førende produsenter og bevilgende myndigheter later til å tro at det er god bruk av dagens filmmidler å lagre gammel litteratur i filmformat – eller også å hylle henfarne tiders verdensbilder og for lengst døde kjendiser som Sonia Henie (d. 1969), Max Manus (d. 1996), Thor Heyerdahl (d. 2002) og Anne-Cath Vestly (d. 2008). 

Er det bare meg, eller har ingen andre sett at det har skjedd aldri så lite nytt her i gamle furet værbitt de siste femti årene? 

Keiseren later som han stripper, men han beholder trusa på. Med både belte og bukseseler. 

Hva med å sjanse på at det faktisk kan bli filmkunst med masseappell av et friskt originalkonsept? Uten å iføre seg en avdød merkevarepels som stinker møllkuler? Det er som kjent bare døde fisk som svømmer med strømmen. 

Ikke slik å forstå at jeg etterlyser en nouvelle vague eller noen ny dogme-bevegelse. Ingen bølge; én film per idé holder som regel lenge. Poenget er å lage noen friske historier som tar utgangspunkt i det mediet historien skal fortelles i, i stedet for å kaste bort tid og ressurser på å prøve å omforme nasjonale monumenter eller spesifikt litterære grep til et samtidsrelevant filmatisk uttrykk. 

Men nå er vi tross alt en stand av usedvanlig tungnemme produsenter og manusforfattere. Så da er det vel bare å spørre seg hva vi kan få til i subbegjengen vår, mot alle odds? 

To sannheter, som vi burde ha gjort til skamme for lengst, ser fremdeles ut til å stå fjellstøtt: 1) Genrefilm er opium for massene. 2) Kunstfilmer er filmer nesten ingen gidder å se, uansett hvor varmt Einar Guldvog Staalesen anbefaler dem. 

Og det er jo ikke noe å lure på hvordan det ender. Til syvende og sist forteller filmhistorien oss alt vi trenger å vite. Ingen tv-kanal lever høyt på å reprisere Antonioni-filmer. Ingen Tarkovskij-film lager kø utenfor cinematekene. Og ingen kommer noen sinne til å se Asghar Farhadis avtrykk i sementen utenfor The Chinese Theatre. 

Så – fortjent eller ikke, lik det eller la være – Hitchcock lever. Til og med Chaplin lever. Og fordømme meg, Spielberg også. 

Så da kanskje vi skal prøve å gjøre kunstfilmene våre litt artige, da? Bare sånn litt diskret underholdende? Bare for å føle på om det kanskje kan være OK at noen kikker på dem av og til? 

Selv om det sikkert er en avskyelig tanke at publikum skal hygge seg med å se oss nakne. 

Men når sant skal sier, er den kanskje ikke så mye nytt under kjolen? Og da må vi vel i det minste finne noen forføreriske måter å vise den nakne sannheten på? 

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

• Frihet uten grenser
• Tintin: Den klare linjes nemesis
• Almisser, avlat og lønn
• Den mørke ridderen
• – La meg få oppleve underteksten
• Hva er vitsen?
• Tryggheten i merkevaren
• Filmdebattens tomme tønner
• 007 Ødipus
• Norsk film 2025
  
• Den gode viljen
• Humoranalyse 1.0
• Norsk film – endelig voksen?
• Et opprør i emning?
• VIP – et alternativt scenario
• Sviket mot filmregissøren
• Perge Modo!
• Bransje i ubalanse
• Framtiden var ifjor
  
• Mangfold på anbud
  
• Damenes tale