Frihetens pris stiger når etterspørselen synker – Gustav Heinemann (tysk president 1969-1974)

Et av tiltakene i den siste filmmeldingen, vedtatt av Stortinget i 2007, var en innkjøpsordning for norske filmer til offentlige bibliotek. I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2012 er ordningen endelig på plass med 3,5 millioner.

Utformingen av ordningen er i skrivende stund uklar. Noen snakker om innkjøp av fysiske eksemplarer (DVD/Blu-ray), men diskene varer erfaringsmessig bare 10 utlån i snitt.  Så andre diskuterer muligheten for å gi bibliotekene rett til å formidle streaming. Om Produsentforeningen er interessert i å selge ut sistnevnte retter for 3,5 millioner, er et åpent spørsmål, men det skal foregå et prøveprosjekt på Deichman med terminaler hvor bibliotekbrukerne kan se film fra en klarert database. Biblioteket som gratiskino med valgfritt repertoar ville i hvert fall vært et strålende tilbud!

Omstendighetene omkring tilgjengeliggjørelsen må det vel gå an å finne ut av. Men totalbildet av hvordan det offentlige betaler for bibliotekenes bruk av bøker og film er mer komplekst. Veldig komplekst, faktisk. Jeg vil si godt over grensen til forvirrende, fra både en praktisk og en prinsipiell synsvinkel.

La meg gjøre et forsøk på en skjematisk historikk: I utgangspunktet drev offentlige biblioteker med bøker, forståelig nok. I 1965 var utgivelsene av ny norsk skjønnlitteratur på et lavmål. Derfor besluttet staten seg for å stimulere markedet gjennom å bruke statlige midler på innkjøp fra forlagene til offentlige biblioteker. Men bibliotekene hadde lenge før dette kjøpt inn norske bøker på eget budsjett, og det antatte bortfallet av inntekter til opphavsmennene hadde allerede fra 1947 blitt kompensert med et særskilt bibliotekvederlag. (Dette ble – og blir – disponert gjennom forfatternes organisasjoner, dels som individuelle vederlag og dels som stipender og andre medlemsrettede tiltak.)

Offentlig bruk gir altså 1) et mersalg til forlaget gjennom innkjøpsordningen (ca. 112 mill.), og det gir 2) vederlagsmidler til opphavsmennene (ca. 90 mill.). Så også når det gjelder film. Her er 1) innkjøpsordningen (3,5 mill.) som nevnt i støpeskjeen, mens 2) filmvederlagsfondet (4,7 mill.) allerede er etablert som kanal for vederlagsmidler til opphavsmenn for offentlig bruk av filmer.

Enkelt og greit? Så langt, kanskje.

Ordningen er kulturpolitisk begrunnet. Bibliotekvederlaget begrunnes med at staten vil stimulere til at det skapes ny norsk litteratur. Denne argumentasjonen ble styrket da Norge senere sluttet seg til internasjonale avtaler om fri konkurranse. (Les: EØS-avtalen.) Eneste godkjente grunn til å behandle utlendinger og innlendinger ulikt, er hensynet til nasjonal kultur. Så en politisk begrunnelse er nødvendig for at ordningen skal overleve.

Det vil si at vederlaget allikevel ikke er et vederlag for bruksrett til produktet. Bibliotekvederlaget er ikke betaling til den enkelte for utført arbeid, slik man kanskje skulle tro om noe som heter vederlag, men en oppmuntring til noen – en eller annen – om å finne på noe annet, en annen gang.

Og bakgrunnen er altså at staten ikke har noe ønske om å øse norske kulturmidler over Dan Brown eller Agatha Christies arvinger. Internasjonale avtaler om fri konkurranse er alltid noe plunder og herk for lokale produsenter på lokale markeder, men ”nasjonal kultur” er trylleformularet som fjerner problemet.

Så selv om størrelsen på bevilgningen på en måte tar utgangspunkt både i vederlagstenkning og i størrelsen på bokstammen i bibliotekene, handler det like mye om politisk skipperskjønn og hestehandel når ”vederlaget” fastsettes. Av ugjennomtrengelige grunner er det p. t. satt til kr. 1,96 pr. utlånseksemplar for bøker.

Men selv om bibliotekene har manglet en innkjøpsordning for film, har film lenge vært i bibliotekene – innkjøpt for bibliotekenes egne midler. Fins det noen statistikk som kan antyde hva som kan være et rimelig vederlag til opphavsmennene når det gjelder film?

Film står for drøye 15 % av utlånet i bibliotekene (2008). Kompensasjonen for offentlig bruk til opphavsmenn gjennom filmvederlagsfondet ligger som nevnt på 4,7 mill. (2010). Bøkenes andel av utlånet – dvs. rundt 85 % (minus noen prosent musikk-CD’er?) – kompenseres med et bibliotekvederlag på til sammen rundt 90 millioner. Kjapp hoderegning tilsier at dersom kompensasjonen til filmens opphavsmenn skulle være den samme som til bøkenes opphavsmenn (som en sum pr. utlån), måtte filmvederlagsfondet firedobles til noe i størrelsesorden 20 millioner. Mens det som er budsjettert, bare er en økning tilsvarende konsumprisindeksen – og dette er vel å merke før innkjøpsordningen har trådt i kraft. I tillegg skal selvfølgelig vederlaget deles på mange opphavsmenn for hvert verk…

Denne beregningsmåten kolliderer på den annen side med den hevdvunne bokstamme-tenkningen. Film utgjør bare 2,8 % av utlånseksemplarene (diskene må jo kasseres etter et titalls utlån), så etter denne modellen skulle filmvederlagsfondet heller reduseres enn økes…

Uoversiktlig, inkonsekvent, og skjevfordelt. Ennå har vi ikke begynt å snakke om den uregistrerte offentlige bruken av film i institusjoner som sykehus, fengsler og militærleire.

Men om både situasjonen og konklusjonene er uklare, er det derimot klart at norsk kulturliv også har noen ordninger som trekker helheten i filmfolkets favør. Når for eksempel filmkonsulentene i Norsk filminstitutt bruker om lag ti prosent av tilskuddsmidlene sine på utvikling, er det i hvert fall nærliggende å tro at noen få prosenter av tiprosenten tilfaller opphavsmenn på filmområdet. Men er slike spesialordninger i nærheten av å oppveie den karrige filmvederlagsordningen? Det skal noe til – levekårsundersøkelsen for kunstnere (2006) avslørte at musikere har en vederlags-/stipendinntekt som er ti ganger større enn filmkunstnere, mye takket være den effektive innkrevingsmaskinen TONO.

Jeg stopper her, før vi havner langt uti uveisomme og skremmende områder som NORWACO, privatkopiering, tvangslisenser og kabel-tv-avtaler.

Men er dette da bare enda en jeremiade over statens forfordeling av filmens opphavsmenn?

Det ryktes at de eneste som har hatt full oversikt over de statlige kulturstøtteordningene er Helge Sønneland og Vårherre. Førstnevnte har for lengst gått av som departementsråd i kulturdepartementet, og sistnevnte har som kjent fått sitt eget departement. Så da er det nok noen andre som må regne på dette, avveie hensynene mot hverandre, restrukturere ordningene og skrive avtalene. Men ett prinsipp vil jeg gjerne bidra med.

Dette handler ikke bare om hvordan kulturdepartementet fordeler sine vederlagsmidler på film, litteratur og annet. Det handler også om hvordan midlene disponeres, og av hvem.

Hva om bibliotekvederlaget var et vederlag? Hva om man klarte å få de norske bibliotekenes tre forskjellige datasystemer til å snakke sammen, slik at hele systemet registrerte utlån på den enkelte kunstners navn og deretter rett og slett bare satte det summerte beløpet – en krone her, en femtiøre der – inn på kunstnerens konto?

Spotify klarer det allerede, så vi behøver verken å finne opp hjulet eller å temme ilden på nytt.

Og de internasjonale avtalene? Jeg kan ikke forstå hvorfor skal det være vanskeligere å argumentere for den nasjonalkulturelle betydningen av at manifesterte talenter får fortsette med det de kan, enn at noen andre skal disponere de opptjente vederlagene deres?

Saken er jo, at dersom filmkunstnerne fikk anstendige vederlag for bruken av verkene sine, kunne de kanskje i større grad leve av filmene sine i stedet for å være avhengige av papirmøllene i ymse stipend- og støtteordninger.

Men hva da med støtte til de kunstnerne som er for unge til å ha opparbeidet en produksjon? Jeg mener at det ikke har noe med saken å gjøre. Det kan jo ikke være slik at uetablerte kunstnere ikke kan støttes av staten uten at man tar penger fra mer etablerte kolleger?

Spørsmålet er vel om vi egentlig vil at kunstnerne selv skal få disponere sine opptjente vederlag, eller om vi vil at staten skal styre disse midlene slik at de best mulig tjener regjeringens kulturpolitikk.

Altså: Hvor fri vil staten egentlig at kunsten og kunstnerne skal være?

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

• Den mørke ridderen
• – La meg få oppleve underteksten
• Hva er vitsen?
• Tryggheten i merkevaren
• Filmdebattens tomme tønner
• 007 Ødipus
• Norsk film 2025
  
• Den gode viljen
• Humoranalyse 1.0
• Norsk film – endelig voksen?
• Et opprør i emning?
• VIP – et alternativt scenario
• Sviket mot filmregissøren
• Perge Modo!
• Bransje i ubalanse
• Framtiden var ifjor
  
• Mangfold på anbud
  
• Damenes tale