”Tredelt er Nordens stamme, Men roden er dog én, 

Og kronens løvtag samler Tilsidst hver stammes Gren!”

– Povl Frederik Barfod (1811-1896)

Norge er et lite språksamfunn. Landets fem millioner innbyggere er ikke et tilstrekkelig hjemmepublikum for helkommersiell filmproduksjon.

Så lenge statlig finansiering er nødvendig for å ha en filmproduksjon, vil vi neppe finne noen endelig løsning på hvor mye staten skal bestemme og hvor mye de private produsentene skal bestemme over filmproduksjonen. Pendelen vil svinge frem og tilbake med ulike regjeringer og ministre og forordninger. Det kan se ut som om det er norske filmskaperes skjebne å leve for evig under et dobbelt­administrert regime der de alltid må behage to beslutningstagersjikt – først sin egen private filmprodusent og dernest en statlig überprodusent-konsulent.

Men det fins faktisk en løsning på dilemmaet. Vi kan skaffe oss et hjemmepublikum på 25 millioner mennesker.

Dette handler ikke om en aksjon for storstilt innvandring eller et forbud mot prevensjon. Det handler om alle filmskaperes våte drøm så lenge jeg har vært i denne bransjen: Hva om vi hadde hatt Norden – ikke bare Norge men hele Norden! – som vårt hjemmemarked? Da kunne filmskaperne kanskje slippe det dobbelte settet med formyndere og staten kunne slippe noen hundre millioner i årlige subsidier.

Språket har vi felles. Sånn sett burde dette skjedd for lenge siden. Men nå mener jeg faktisk at det omsider er noen utviklingstrekk som peker i en interskandinavisk retning. 

Det begynte vel her hjemme med Telegrafisten (1993), hvor bl. a. svenske Jarl Kulle spilte nordnorsk væreier. Illusjonsbrudd, mente mange. Men i årene som kom ble språklig realisme i økende grad ignorert. Max von Sydow spilte Knut Hamsun med Ghita Nørby som kona Marie (1996). Så kom Jeg er Dina (2002) med en internasjonal rollebesetning anført av selveste Gérard Depardieu. Med dette ble norsk et utdødd språk, og stotrende engelsk var fremtiden.

Men så viste det seg allikevel at det var norsk vi snakket i dette landet, og så var det allikevel i en skandinavisk sammenheng vi så de varigste båndene. Det mangeårige samarbeidet mellom Hans Petter Moland og Stellan Skarsgård nådde for eksempel et foreløpig høydepunkt med En ganske snill mann (2010) av den danske dramatikeren Kim Fupz Aakeson. Og i disse dager er det ikke uvanlig at en norsk film har minst én skuespiller fra et annet skandinavisk land. Ofte er det danske Kim Bodnia. 

I 2010 var det hele fem norske spillefilmer som hadde fremtredende ikke-norske (men skandinaviske) roller. I 2011 var tallet doblet.  Og etter at Norge sluttet seg til den europeiske konvensjonen om samproduksjon i 2009 har både antall samproduksjoner og offentlige bevilgninger til samproduksjoner skutt i været. 

Ennå har jeg ikke nevnt hvor stor utvekslingen mellom nasjonene er i andre funksjoner enn gjøglerne foran kamera (de fleste som lager film er jo faktisk bak kamera). Men her er internasjonaliseringen om mulig større. Sjekk for eksempel merittene til Karl Júlíusson, Martin Asphaug og Peter Mokrosinski. 

Så da er vel det hele bare et tidsspørsmål før vi er i den nordiske himmelen? 

Det underligste med denne utviklingen er at ingen av de interskandinaviske produksjons­selskapene ser ut til å ha oppfattet trenden – og de mulighetene som ligger i den. Hvor er SF og Nordisk Film (hvori opptatt Zentropa) i utviklingen av Det Store Nordiske Filmmarkedet? Ingen av dem viser antydning til å samordne sine betydelige ressurser for å dra fordel av et fremvoksende felles marked. Men å lage produksjoner som fungerer i hele markedet deres, er en åpenbar – og herved gratis – forretningsidé, om det skulle finnes en visjonær leder i noen av disse tradisjonstyngede produksjonshusene. 

Forresten hadde det vel strengt tatt vært tilstrekkelig om de bare hadde hatt produsenter med teft for å gjøre gode forretninger. Har de i stedet sett seg blinde på de siste årenes fremgang når det gjelder enkelte nordiske filmers fremgang utenfor Norden? 

Flere av produsentbedriftene er også vertikalt integrert i distribusjonsleddet. Men blindheten har åpenbart smittet like mye vertikalt som horisontalt. På markedsføringsfronten skjer det knapt noe samordnet fremstøt mot et fellesnordisk publikum. Her har distributørene en lang vei å gå, blant mange andre moderne utfordringer, slik Annette K. Olesen påpeker i sin kronikk i Politiken. 

I sterk kontrast til de etablerte filmdistributørenes fokus på kinoen fins det imidlertid en sterk, stor og voksende global digital filmoffentlighet – med tilhørende global digital distribusjon. Bare de som ikke har noen annen utvei, leser kinoannonser i lokalavisen. Men alle leser de samme filmnyhetene på internett. 

Mens distributørenes filmvisningskontrakter revirpisser ”territorier” (de kaller faktisk visningsrettene det) farer filmene av gårde med lysets hastighet på bredbånd som krysser alle grenser. Også lovens, dessverre, men distribusjonen er like fullt et faktum. Hvis de etablerte distributørene vil ha noen rolle i fremtidens filmlandskap, haster det med å tenke nytt. 

Uaktet av de komatøse interskandinaviske selskapene så utpeker produksjoner rettet mot hele Norden seg som veien til både 1) et felles nordisk marked, 2) lavere økonomisk risiko, 3) større kreativ frihet og 4) en delt og rikere filmkultur. Hva nøler vi etter? 

Jeg ønsker alle Rushprints engasjerte lesere et fremgangsrikt nytt år i 2012.

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

• Tintin: Den klare linjes nemesis
• Almisser, avlat og lønn
• Den mørke ridderen
• – La meg få oppleve underteksten
• Hva er vitsen?
• Tryggheten i merkevaren
• Filmdebattens tomme tønner
• 007 Ødipus
• Norsk film 2025
  
• Den gode viljen
• Humoranalyse 1.0
• Norsk film – endelig voksen?
• Et opprør i emning?
• VIP – et alternativt scenario
• Sviket mot filmregissøren
• Perge Modo!
• Bransje i ubalanse
• Framtiden var ifjor
  
• Mangfold på anbud
  
• Damenes tale