Kultur blir politikk, og kunstnere og filmskapere blir oftere bedt om å ta stilling – ikke bare gjennom det vi skaper, men også gjennom hvor vi reiser, hvem vi samarbeider med og hvilke invitasjoner vi takker ja eller nei til. Min beslutning om å takke ja til å sitte i juryen under årets  filmfestival i Dakhla, har Kjetil Lismoen kommentert her på Rushprint.

For min del handler dette først og fremst om hvordan jeg ønsker å arbeide som filmskaper. Som alle andre har jeg verdier, holdninger og meninger. Nettopp derfor mener jeg det er viktig å oppsøke mennesker, stille spørsmål og gjøre egne erfaringer. Jeg ønsker ikke at forståelsen min av et sted eller en konflikt utelukkende skal formes av én side. Jeg ønsker å møte mennesker, lytte og danne meg et mest mulig selvstendig bilde før jeg selv formidler noe videre.

Det betyr ikke at jeg ukritisk aksepterer det jeg blir fortalt. Tvert imot. Målet er ikke å få bekreftet det jeg allerede mener, men å være åpen for at virkeligheten ofte er mer sammensatt enn den fremstår på avstand.

Jeg kan selvfølgelig ta feil. Jeg kan også ha blitt brukt på måter jeg ikke ser. Den risikoen må alle som arbeider i eller med konfliktområder ta på alvor. Men jeg mener likevel at alternativet – aldri å møte mennesker eller aldri å oppsøke omstridte steder – også har en pris. På samme måte kan også en kulturboikott bli tolket som et politisk signal og brukt i ulike fortellinger. Derfor tror jeg ikke det finnes et nøytralt valg.

Jeg har stor respekt for dem som mener kulturboikott er det riktige virkemiddelet. Jeg tror ikke det finnes ett svar som passer alle situasjoner. Hvert enkelt prosjekt og hver enkelt reise må vurderes på sine egne premisser, og alle må ta sine egne etiske valg.

Da jeg ble invitert til å sitte i juryen under en internasjonal filmfestival i Dakhla, et område som er gjenstand for en langvarig internasjonal territorial konflikt, valgte jeg å takke ja ut fra de samme prinsippene.

Jeg ønsket også å være til stede da en god venn og filmskaper skulle motta en pris under festivalen. Under oppholdet intervjuet jeg afrikanske filmskapere om deres arbeid, deres utfordringer og deres perspektiver. Disse intervjuene ligger åpent tilgjengelig på Facebook-siden min, og jeg håper de kan vurderes ut fra sitt eget innhold. Det var dette jeg ønsket å bruke oppholdet til – å løfte frem stemmer og historier som ellers sjelden når et norsk publikum.

Jeg har også stilt meg spørsmålet om hva en kulturboikott betyr for de kunstnerne, filmskaperne, kulturarbeiderne og innbyggerne som selv er kritiske til myndighetene i sine egne land eller til utviklingen i samfunnet de lever i. Bidrar vi til å styrke deres stemmer ved å møte dem og gi dem en internasjonal arena? Eller bidrar vi mer ved å holde oss borte? Jeg har ikke svaret. Men jeg mener det er et spørsmål som fortjener å bli diskutert.

Som filmskapere er vi ikke diplomater. Vi er historiefortellere. Noen ganger kan historiene våre bidra til å påvirke holdninger, skape forståelse eller til og med være en del av løsningen på konflikter. Men det starter med å møte mennesker, samle erfaringer og forsøke å forstå før vi forteller.

Det er dette vi gjør som filmskapere. Vi stiller spørsmål, møter mennesker vi ellers aldri ville møtt og forsøker å forstå verden før vi forteller om den. Jeg mener at nysgjerrighet er en av filmskaperens viktigste etiske forpliktelser.

Jeg forventer ikke at alle skal være enige i valgene mine. Men jeg håper vi kan være enige om at dette er spørsmål uten enkle svar, og at filmskapere må få rom til å gjøre sine egne etiske vurderinger – og være villige til å stå til ansvar for dem.

Anders Tangen er produsent.