Jeg tror de fleste av oss som jobber med film deler det samme ønsket: At vi skal lage filmer som publikum både vil se og bli utfordret av. At norsk film skal speile samfunnet vi lever i – i uttrykk, form og stemmer. Og at flere skal få muligheten til å skape.

Debatten som har fulgt etter det anonyme innlegget på Rushprint viser hvor nødvendig det er med et åpent forum for refleksjon om norsk film. Den minner oss om at bransjen ikke bare består av de som får støtte og blir sett, men også av dem som jobber hardt i skyggen – skaper filmer og fortellinger, men som ofte står usett.

Det er viktig at vi har et åpent ordskifte om film, kunst og makt. Men for at dialogen skal være reell, må man faktisk møte det som blir sagt. Det anonyme innlegget peker på noe grunnleggende: frykt, systemlojalitet og barrierer som gjør at mange vegrer seg for å uttale seg. De som mangler nettverk eller “riktig” bakgrunn opplever at dørene til bransjen er lukket, selv om de har fortellerkraft, erfaring og kapasitet. For selv om de anonyme regissørene er “unge, på vei til å få fotfeste i bransjen” – betyr ikke det nødvendigvis at de er uerfarne.

Det finnes en underskog av filmskapere som jobber på egne premisser, som tør å utforske og eksperimentere. For at det reelle mangfoldet skal blomstre, for at ytringsrommet skal oppleves åpent, må vi erkjenne barrierene som hindrer noen fra å nå ut – barrierer som ofte henger sammen med nettverk, skole, bakgrunn og tilgang til ressurser.

Flere regissørkolleger, meg selv inkludert, har etablert egne produksjonsselskap. Vi har valgt å lage film uansett, på tross av fraværende støtte fra NFI og ordinære ordninger– for å fortsette å skape, eksperimentere, leke – og holde regipraksisen i live. Samtidig som nye prosjekter skrives og forsøkes pitches – på “gamlemåten”.

Her vil jeg også bare få innlemmet at de produsentene som har valgt å slippe meg inn døren, er dyktige, hardtarbeidende folk som i tillegg til meg jobber mye gratis. Men, jeg skrev forsøkes picthes, for jeg har flere eksempler på svar fra produsenter og konsulenter – hvor avslaget ikke handlet om det kunstneriske. 

For det er jo nettopp kunstnerisk risiko de anonyme regissørene skrev om. NFIs direktør Kjersti Mo svarer med å snakke om kunstnerisk suksess. Det er ikke det samme.

Jeg synes Mo berører et viktig punkt i sitt svar til det anonyme innlegget, når hun skriver at makt også innebærer ansvar. Men når hun skriver “hele filmfeltet”, stusser jeg. 

Ansvaret som følger makten må handle om mer enn forvaltning av offentlige midler. Det må handle om å forvalte tillit. Tillit til at man kan feile. Tillit til at det går an å lage film utenfor de mest etablerte modellene – og fortsatt bli tatt på alvor som del av norsk filmflora.

Det anonyme innlegget minner oss om at norsk film trenger mangfold – ikke bare i historier og uttrykk, men også hvem som får plass til å lage dem. Det er ikke nok å vise til ordninger eller suksesshistorier. 

Jeg ønsker meg et modig, fritt og mangfoldig skaperledd i norsk film – der publikum får oppleve alt det som norsk filmkultur kan være.

Martin T. B. Thomas, en av de anonyme.