Foto: «Døden på Oslo S» – en av få spillefilmer som er blitt restaurert de siste par årene.

I regjeringens strategi for filmformidling fra 2024 står det i punkt 4.4.2: «Nasjonalbiblioteket digitaliserer filmer for bevaring (…). Postprosesseringen må vanligvis bekostes av de som ønsker å utgi filmen. Hvor raskt den samlede norske spillefilmarven skal være tilgjengelig for distribusjon til publikum i Norge vil være et ressursspørsmål.» 

Kultur- og likestillingsdepartementet legger ansvaret for å få filmene ferdig, og for tilgjengeliggjøring av filmarven, over på private distributører. Disse filmene var i sin tid innspilt for i hovedsak offentlige midler og bør kunne sees av dagens publikum.

Fortiden var analog, samtiden er digital

Dagens TV-er krever høy oppløsning. De fleste kinoer har dessuten ikke utstyr til å vise analoge filmruller lenger, de må ha en digital visningskopi. En film som bare ble utgitt på VHS for noen tiår siden og ellers bare finnes fysisk på en filmrull, må først skannes inn i høy oppløsning og deretter gjennomgå en tid- og ressurskrevende restaureringsprosess. Nasjonalbiblioteket kunne gjort det, men har fått politiske føringer om å prioritere å skanne flest mulig filmruller. Før restaureringsjobben gjøres og finansieres, støver filmrullene ned og forblir bevart, men utilgjengelige for folk.

Døden på Oslo S (1990) ble restaurert i fjor og kom på Blu-ray og var på kinoturné sammen med lansering av en ypperlig bok om filmen. Og nylig har Aune Sand skannet på nytt og pusset opp sin 30 år gamle film Dis – en historie om kjærlighet, som ble vist for to utsolgte saler samme kveld på Cinemateket. If you build it, they will come. Publikummet er der, de må bare få sjansen til å se og kjøpe filmene.

«Bruk er det beste vern»

Vårt lille distribusjonsfirma Filmskatten, drevet av to entusiaster på hobbybasis, har samlet inn 130 000 kroner for å restaurere Herodes Falsk og Tom Mathisens Prima Veras saga om Olav den Hellige (1983). Den har ikke vært på DVD eller strømming og finnes bare som filmrull i Nasjonalbibliotekets fjellmagasiner i Mo i Rana. Filmentusiaster, samlere og Prima Vera-fans har gått sammen om å spytte inn små og store beløp, i et håp om å se filmen nyutgitt en gang. 130 000 kroner er bare for restaureringen, så må en Blu-ray-utgivelse folkefinansieres i tillegg.

Vi har mange andre filmer vi også kunne tenke oss å gjøre dette med, og som det finnes publikum for å gi ut på fysisk format, og senere streaming, kino og TV-visninger. Av en liste på 1150 filmer vi har tilgang til er nesten 40 % udigitaliserte. Selv om det ville vært en smal sak å folkefinansiere en utgivelse av f.eks. spenningsfilmer fra 90-tallet, en anerkjent film med store skuespillere fra tidlig 2000-tall eller kriminallystspill fra 50-tallet, er veien fram for lang og dyr når man ikke har navn som Jahn Teigen i hovedrollen. Eller fanbaser som Herodes Falsk sin, med 60 000 Facebook-følgere.

Ikke en bærekraftig strategi

Rådende politikk synes å basere seg på at det finnes privat kapital å investere i restaureringer, framfor at Nasjonalbiblioteket selv tar jobben med å restaurere filmene ferdig for utgivelse, når filmene har en distributør i ryggen og realistisk håp om utgivelse. Det er ikke bærekraftig. 

Kjære kulturminister, Prima Vera-filmen har ligget inne i fjellet i Mo i Rana på filmrull i over 40 år. Om du ikke legger om kursen, vil mange filmer det finnes publikum for og som vi og andre firmaer gjerne distribuerer, bli liggende i minst 40 år til.

Thomas Heie Haugerud er filmdistributør i Filmskatten AS.